Jeg har bestemt meg nå

[Gjest jklfds]

“Jeg synes det du skriver her, bagatelliserer hvordan f.eks psykisk sykdom faktisk kan innvirke på de nærmeste pårørende.”

Jeg er en av dem som vet hvordan det er å leve sammen med en alvorlig syk person, og det er på ingen måte snakk om å bagatellisere noe som helst. Jeg VET det er tøft, men det handler om hvordan du velger å bruke den erfaringen du oppnår gjennom å leve med en psykisk syk. Du kan resignere å gi opp,stakkars meg, eller du kan snu det om til en utfordring og kjempe. Jeg syns at man skylder pårørende å kjempe med den, ja det synes jeg!

“Men det rettferdiggjør da virkelig ikke at friske mennesker også skal få sin tilværelse ødelagt av hensyn til den syke??”

Når man tar ulike valg i livet sitt, feks valget om en partner, en mann vil gifte seg med. Skal dette kunne være forbeholdt de gode tidene? I tillegg når man velger å få barn sammen med en person, ernok jeg av den gammeldagse typen,som mener dette bør være godt gjennomtenkt. Man har ingen garanti for at den andre ikke blir syk, skal det liksom rettferdiggjøre det? At da er det ok å gå fra den andre?

Nok igjen jeg snakker på generelt grunnlag, og det får være bra eller ikke bra, men det er nå min mening rundt dette.

“Jeg tror de aller fleste som forlater en psykisk syk, har brukt lang tid på avgjørelsen. Ikke minst pga dårlig samvittighet og redselen for å bli fordømt av folk med tilsvarende holdninger som dine.”

Kan vi snu det litt rundt. Hvilke holdninger viser egentlig folk som forlater psykiske syke?

Nå drar vi dette vel lang, med hensyn til trådstarter.Men jeg synes likevel det er viktig tema jeg da.

Så det du sier er at du er glad for at pappan din ble hos mamman din?

Eller hvor vil du med dette???

Mine foreldre er skilt, men jeg har da aldri mistet noen foreldre av den grunn. Tror ikke du tenker helt klart.

[løvinne71]

“Jeg synes det du skriver her, bagatelliserer hvordan f.eks psykisk sykdom faktisk kan innvirke på de nærmeste pårørende.”

Jeg er en av dem som vet hvordan det er å leve sammen med en alvorlig syk person, og det er på ingen måte snakk om å bagatellisere noe som helst. Jeg VET det er tøft, men det handler om hvordan du velger å bruke den erfaringen du oppnår gjennom å leve med en psykisk syk. Du kan resignere å gi opp,stakkars meg, eller du kan snu det om til en utfordring og kjempe. Jeg syns at man skylder pårørende å kjempe med den, ja det synes jeg!

“Men det rettferdiggjør da virkelig ikke at friske mennesker også skal få sin tilværelse ødelagt av hensyn til den syke??”

Når man tar ulike valg i livet sitt, feks valget om en partner, en mann vil gifte seg med. Skal dette kunne være forbeholdt de gode tidene? I tillegg når man velger å få barn sammen med en person, ernok jeg av den gammeldagse typen,som mener dette bør være godt gjennomtenkt. Man har ingen garanti for at den andre ikke blir syk, skal det liksom rettferdiggjøre det? At da er det ok å gå fra den andre?

Nok igjen jeg snakker på generelt grunnlag, og det får være bra eller ikke bra, men det er nå min mening rundt dette.

“Jeg tror de aller fleste som forlater en psykisk syk, har brukt lang tid på avgjørelsen. Ikke minst pga dårlig samvittighet og redselen for å bli fordømt av folk med tilsvarende holdninger som dine.”

Kan vi snu det litt rundt. Hvilke holdninger viser egentlig folk som forlater psykiske syke?

Nå drar vi dette vel lang, med hensyn til trådstarter.Men jeg synes likevel det er viktig tema jeg da.

Vi er nok enige om det at man bør prøve å være forståelsesfull og strekke seg langt hvis en pårørende blir psykisk syk.

Men vi har tydeligvis forskjellig syn på i hvilken grad den sykes ve og vel skal få veie tyngre enn ulempene/problemene de pårørende blir utsatt for!

Husk at den psykisk syke ofte ikke er helt rasjonell, eller istand til å se hvordan hans / hennes adferd innvirker på resten av familien. Og hvis de ser det, er de ofte allikevel ikke istand til å gjøre noe med det.

Dermed er det opp til den friske part å vurdere helheten i situasjonen og å finne ut hva som er sitt eget og evt. barnas beste i det lange løp.

Hvis hverdagen blir vanskelig og livskvaliteten blir dårlig fordi den psykes sykdom tar for "mye plass" må man få lov til å ta hensyn til sitt eget, og evt barnas liv, fremfor den sykes.