Er det håp for oss?

[Gjest Tilde34]

Jeg er en kvinne i midten av 30-årene som er veldig usikker på forholdet mitt for tiden. Vi er samboere og har ett lite barn sammen. De siste årene har vært tøffe for oss, vi har mistet et barn og det har også vært utfordringer knyttet til jobb og sosialt (knyttet til det å miste barn). Vi har vel alltid vært forskjellige personer; han tilsynelatende mer rolig, mens jeg har mer temperament. Han kan imidlertid krangle godt, og det har blitt sagt mindre hyggelige ting når vi har hatt våre krangler. Jeg føler at vi mangler den gjenkjennelsen som mange par har; de deler gleden over en bok, et felles prosjekt, felles holdninger. Vi har selvsagt noen av de siste og mestrer hverdagen stort sett bra. Han er ikke treg og initiativløs i huset, men ønsker lite å prøve noe nytt, engasjere seg, treffe nye mennesker, utvikle seg gjennom videreutdanning f eks osv. Dette er områder jeg ønsker - om ikke alt samtidig - å drive med, engasjere meg i osv. Sexlivet vårt har vært dødt lenge. Vi kan ha fine samtaler, men de mangler dybde - ofte - og det slår meg ofte at han er lite nysgjerrig og litt kunnskapsløs. Hva skal jeg gjøre? Jeg vet ikke om han egentlig er så glad i Meg lengre, eller elsker meg. Han sier det ikke, bare når jeg spør - og han vil ikke gifte seg. Men han snakker om å bygge hus og er opptatt av det materielle vi mangler/må få til sammen. Vi er jo venner og jeg tenker på barnet vårt.

[Gjest MayLynn]

De fleste tingene du skriver om deg og han var som å lese om meg og mannen min og vårt forhold, bortsett fra at vi elsker hverandre og ikke har tenkt å skille oss eller noe sånt... Trenger man å ha den store felles interressen eller å være så veldig like ang ønsker for videreutvikling etc? Jeg mener - det er vel ikke de tingene som du beskriver som er det viktigste i et forhold?

[Gjest MayLynn]

De fleste tingene du skriver om deg og han var som å lese om meg og mannen min og vårt forhold, bortsett fra at vi elsker hverandre og ikke har tenkt å skille oss eller noe sånt... Trenger man å ha den store felles interressen eller å være så veldig like ang ønsker for videreutvikling etc? Jeg mener - det er vel ikke de tingene som du beskriver som er det viktigste i et forhold?

Vårt forhold er ikke "dødt" seksuelt eller noe altså så sånn sett så beskriver du jo ikke vårt forhold akkurat.. Men de andre tingene var veldig likt.

[Gjest Silver Fairy]

''...Jeg vet ikke om han egentlig er så glad i Meg lengre, eller elsker meg...

...Vi er jo venner og jeg tenker på barnet vårt...''

Elsker du ham?

Jeg har ikke barn selv og kan ikke uttale meg om det, men jeg har en venninne som har mistet et barn. Det jeg har fått inntrykk av gjennom samtaler med henne, er at man enten blir nærmere knyttet til kjæresten sin etter en sånn hendelse, eller man sklir fra hverandre. Man får et nytt perspektiv på ting og innser kanskje at kjæresten ikke er den man trodde han/hun var. Kanskje er ikke han/hun den rette å dele livet med likevel.

Har dere snakket mye sammen etter at dere mistet barnet deres? Folk takler sorg på ulikt vis og har forskjellige behov i etterkant. Er det her problemet har oppstått?

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det er en stor påkjenning for et parforholdet å miste et barn. Skjønner at dette har krevd mye av dere.

Du er midt i livet og du beskriver det slik veldig mange med deg har det i din alder. Du savner noen egenskaper hos din samboer og savner er type følelsesmessig flyt mellom dere. Samtidig har dere et lite barn sammen og mestrer hverdagen bra. Skal du fortsette å leve halvveis fornøyd eller kan du regne med å treffe en som vil gjøre livet bedre for deg?

Dette er et så privat og generelt spørsmål at jeg ikke synes det er riktig å svare deg tydeligere, fordi du må kjenne etter selv og finne ut etterhvert som blir best.

Det er viktig å fokusere mest mulig på de gode tingene dere har sammen og forsøke å utvide disse, for at det skal gi mening over tid for dere å leve sammen. Dere kan oppsøke situasjoner sammen som bringer litt høyere puls opp i dere begge. Det er viktig å ikke gi opp sex livet, selv om det har vært dødt lenge. Finn på noe, ta et initiativ, da er det lettere for ham å komme i gang igjen.

Hvis en part anstrenger seg over lang tid for å skape mer liv i forholdet, uten at den andre setter pris på det eller tar imot og gir noe tilbake, kan det være vanskelig å beholde følelsene som skal til for å ha det bra nok i et forhold.

[srp1365380487]

Kanskje du skal sette i gang og gjøre noe for å skape det håpet du savner? Hvis sexlivet er dødt, er det bare en ting å gjøre: forføre mannen din, og ikke gi deg om han ikke er med på notene første dagen. Tenk med deg selv at denne uka skal jeg kysse ham hver dag, lenge, og vise ham hva jeg vil. Jeg skal prøve å forføre ham hver eneste dag i denne uka. Noen ganger vil du lykkes og noen ganger ikke, men en ting er sikkert: kjemoen mellom dere vil endre seg. Hvis du føler et di ikke tenner på ham eller kroppen hans lenger, så husk at en gang i tida gjorde du det. Tenk deg tilbake til den perioden. Forholdet deres fortjener et ærlig forsøk, i alle fall.

Hvis det viser seg om noe uker og måneder at han virkelig har lagt merke til dette og at han er åpen for å snakke om det, f eks i en intim og hyggelig situasjon, så kan du jo si som det er: at du ønker at dere skal leve i et forhold der dere har mer nærhet, samtale, alt det der. At dette var din måte å finne igjen det gode mellom dere. Kanskje funker det...