Psykopat?

[Gjest parkert]

Sitat:

"Er det noe her som har erfaring med psykopater i forhold? Jeg er gift med en kvinne som med årene viser en mer og mer kontrollerende adferd. Hun er svært egoistisk og har liten kontroll på humøret/temperamentet sitt. Hun beskylder omgivelsene sine for alt som er galt, evnen til å se at det ofte er hun som er skyld i problemene er ikke-eksisterende. Av og til juger hun også, når hun konfronteres med dette, er helvete løs Har etter hvert begynte å lure på om hun har psykopatiske trekk fordi hennes væremåte strider egentlig mot all fornuft.

– utslått"

Jeg prøver ikke å svare på innlegget til "utslått". Han har kanskje helt rett i sin diagnose. Men det slo meg sterkt da jeg leste: Tja, dette kunne jo vært meg?

Ikke for å være flåsete, men disse tingene sier mannen min om meg når han er forbanna og sliten. Jeg skaper konfliktene sier han, jeg ødelegger med mitt sinne osv.

Ja, jeg har mye mer temperament enn han, det er sant - eller ikke helt sant, for han har masse temperament hvis det er UNGENE som gjør noe dårlig, da kan han eksplodere. Deretter eksploderer jeg, fordi jeg syns han er så slem med dem...og så kommer trumfkortet hans: det er jeg som er psykopatisk! For jeg har så ustabilt humør og roper så høyt og blir så sint!

Eller: jeg har avdekka at det vi ble enige om ikke blir gjennomført. Han saboterer eller motarbeider avtaler fordi han "egentlig" ikke var enig innerst inne! Han sier at det er bedre å bare si ja og late som, og så etterpå gjøre det man selv mener er best. Jeg føler meg lurt, og blir steike provosert: da er det jeg som "skaper" konflikten. I mine øyne er det usant; konflikten ER der fra før, den finnes i kraft av at vi vil ulike ting eller har ulike mål, og når en av oss fornekter det, blir det likevel ikke borte. Det er bare en taktikk for å slippe å si NEI, jeg er ikke enig og kommer ikke til å gjøre det som du ønsker! Men å reagere på "lureriet" det er igjen psykopatisk. For han sa jo ja, og var snill, og alt gikk bra, helt til jeg, som den psyko-en jeg er, begynte å kritisere ham for å gjøre det motsatte av det han hadde sagt ja til. For jeg må jo ærlig talt skjønne at jeg ikke kan bestemme alt og være diktator.

Og så er det teknologien, da. For med teknologien kan vi ha kontakt med alle i hele verden, men dessverre legger vi etter oss noen spor.Så når jeg (uten å ville det) får greie på hans nett-aktiviteter, som f eks at han søker aktivt etter sine gamlekjærester på facebook, google og gulesider, eller laster ned filmsnutter med hardporno - ja da er jeg psyko igjen. For populærlitteraturen forteller at definisjonene på en psykopat er en som er kontrollerende, og det er jo jeg, ikke sant, hvis jeg er en aktiv bruker av nettloggen (som jeg bruker fordi jeg er lat, og ikke gidder skrive inn navn og linker fullt ut...).

Jeg skulle ønske jeg ikke visste hva jeg vet nå. At han liker porno, men avviser meg: det er fælt å vite. jeg skulle ønske jeg aldri hadde funnet det, og jeg styrer unna datamaskinen hans. Har kjøpt meg en egen. At har interesse av sin gamle elskerinne: det ønsker jeg ikke å vite. Når vi møter henne tilfeldig på kjøpesenteret føler jeg meg liten og sjalu, mens jeg før følte meg som den foretrukne. Men da er jeg psykopat igjen: psyko er jo det samme som sjalusi....

Å være psykopat og å bli kalt for psykopat er to forskjellige ting. I mitt syn - nå - er det noe min mann bruker som en merkelapp for å parkere meg, og for å stoppe all videre diskusjon om et tema. Rett og slett som en shut-me-up-replikk. Og det funker, det. Jeg føler meg jo truffet; jeg veit jo også at mange psykopater kan være sinte og rope for å tukte familien, at de skummer partnerens nettaktivitet osv. Men jeg veit også at sinne er en del av normalreksjonene hos ethvert menneske uten at det er noe sykelig i det. Og at det å snoke i partnerens saker faktisk ikke er snoking når vi har ting felles, f eks pc-en.På samme måte som jeg har rett til å vite hva slags regninger det er som kommer i postkassa vår.

Hva syns andre?

[Gjest Silver Fairy]

Jeg syns at dere har en elendig kommunikasjon dere imellom.

Det er vel gjerne psykopaten i et forhold som har makten, og det høres det ikke ut som du føler du har. Uansett vil vel ikke en psykopat engang tenke i nærheten av at han/hun muligens kan komme under den betegnelsen.

Jeg syns dere skal begynne å snakke sammen. Si hva dere egentlig mener og vil. For at ting skal fungere må dere være veldig klare på hva som menes og respektere det den andre sier, selv om man ikke alltid er enige.

[Gjest jajajam]

Tenker at det er det som er så farlig med at det har gått inflasjon i uttrykket... Enhver kan provosere den andre, og den andre er psykopat når h*n reagerer.

(På den andre side vil ekte psykopater også skylde på at den har blitt provosert, så det er jo alltid helt umulig å vite. Det skaper masse, masse forvirring og frustrasjon om ikke annet, det tåkelegger hele konfliktsituasjonen.)

Men mannen din, vil han ikke skille seg, da? Hvis du er så "fæl"?

[Gjest parkert]

Jeg syns at dere har en elendig kommunikasjon dere imellom.

Det er vel gjerne psykopaten i et forhold som har makten, og det høres det ikke ut som du føler du har. Uansett vil vel ikke en psykopat engang tenke i nærheten av at han/hun muligens kan komme under den betegnelsen.

Jeg syns dere skal begynne å snakke sammen. Si hva dere egentlig mener og vil. For at ting skal fungere må dere være veldig klare på hva som menes og respektere det den andre sier, selv om man ikke alltid er enige.

Jeg trur jajajam har rett i at det er gått inflasjon i det uttrykket og jeg trur det også er gått inflasjon i en del andre uttrykk og diagnoser.

Og Silver Fairy har rett i at det koker ned til dårlig kommunikasjon. Men noen mennesker anser dårlig kommunikasjon som en dyd, ser du. Det er bra å være ullen og tåkete, i min manns øyne, fordi da framstår man mindre truende eller voldsom. Tydelige meldinger gjør ham nervøs. Selv bruker han en del vage hentydninger når han vil noe, men oppfatter ikke alltid andres hentydninger...så derfor er jeg tydelig og ikke til å misforstå, syns jeg sjøl. Det oppleves som aggressivt av ham og kanskje en del andre, hva vet jeg...

Og nei, mannen min vil ikke gå fra meg, han bruker "psyko"-argumentet bare når han er forbanna og alt topper seg. Jeg har også stilt han det spørsmålet, om han ikke helst vil ut, fordi det er en belastning å føle at han syns jeg er ei megge. Det er jo en hver persons valg å bli i forholdet eller å søke ut av det, og det er ikke jeg som vil ut. Men nei, han sier jeg er overveiende snill, og bare av og til psyko! ...forstå det den som kan...

[Gjest jajajam]

Jeg trur jajajam har rett i at det er gått inflasjon i det uttrykket og jeg trur det også er gått inflasjon i en del andre uttrykk og diagnoser.

Og Silver Fairy har rett i at det koker ned til dårlig kommunikasjon. Men noen mennesker anser dårlig kommunikasjon som en dyd, ser du. Det er bra å være ullen og tåkete, i min manns øyne, fordi da framstår man mindre truende eller voldsom. Tydelige meldinger gjør ham nervøs. Selv bruker han en del vage hentydninger når han vil noe, men oppfatter ikke alltid andres hentydninger...så derfor er jeg tydelig og ikke til å misforstå, syns jeg sjøl. Det oppleves som aggressivt av ham og kanskje en del andre, hva vet jeg...

Og nei, mannen min vil ikke gå fra meg, han bruker "psyko"-argumentet bare når han er forbanna og alt topper seg. Jeg har også stilt han det spørsmålet, om han ikke helst vil ut, fordi det er en belastning å føle at han syns jeg er ei megge. Det er jo en hver persons valg å bli i forholdet eller å søke ut av det, og det er ikke jeg som vil ut. Men nei, han sier jeg er overveiende snill, og bare av og til psyko! ...forstå det den som kan...

Nei, det er vanskelig. Vi har jo alle våre større eller mindre blinde flekker som andre kan reagere på i en konfliktsituasjon, og så har man det gående.

Tror mye slikt kunne ha vært unngått dersom det var større tradisjon i vår kultur for å bli kjent med seg selv. Desverre driver alt for mange på med konstante avledningsmanøvre i form av fokus på karriere, problemer, går fra forhold til forhold, eller hva det måtte være. Så blir det ikke nødvendigvis noe bedre av at bare den ene i forholdet blir bedre på dette heller, eller at den ene skal legge en selvutviklingsbok i hånda på den andre.

Og av og til er man bare for forskjellige og har best av å være alene.

[ArabianStar]

Nei, det er vanskelig. Vi har jo alle våre større eller mindre blinde flekker som andre kan reagere på i en konfliktsituasjon, og så har man det gående.

Tror mye slikt kunne ha vært unngått dersom det var større tradisjon i vår kultur for å bli kjent med seg selv. Desverre driver alt for mange på med konstante avledningsmanøvre i form av fokus på karriere, problemer, går fra forhold til forhold, eller hva det måtte være. Så blir det ikke nødvendigvis noe bedre av at bare den ene i forholdet blir bedre på dette heller, eller at den ene skal legge en selvutviklingsbok i hånda på den andre.

Og av og til er man bare for forskjellige og har best av å være alene.

Hmm...

Dette kan bli veldig langt, tror jeg..

Ja så var det nå dette psykopat-uttrykket da.. Det er egentlig ganske vidt og bredt, syns jeg..

En psykopat er jo en tvers gjennom ond person. Jeg skal ikke gå gjennom alle trekkene dems, for de husker jeg ikke heller... MEN.. Dette er faktisk en sykdom! Problemet er vel bare at få får stilt diagnose, kanskje? Er vel få som går til lege med et sånt problem?

Eller er jeg totalt på villspor?

Så igjen.. Mange kan kanskje ha psykopat-tendenser? Uten at dette trenger å være så alvorlig, nødvendigvis?

Men da blir det jo på en måte det at selve adferden til en psykopat ikke er der, men iblandt kan h*n vise tendenser til feks hersketeknikker eller annet som er typisk for psykopater..

Da jeg traff kjæresten min for snart tre år siden, ble jeg advart i hytt og vær.. Jeg måtte ikke rote meg borti en sånn galing.. Han var en skikkelig psykopat, og gjennom kriminell osv..

Dette hørte jeg ikke på, men skjønner jo i ettertid HVORFOR folk mente det..

Da et halvt år var gått, ble han plutselig veldig tøff og ekkel i væremåten sin. Kunne være hissig, ustabil i humøret og i det hele tatt ble han en ganske annen enn den jeg traff 6 mnd tidligere. Og etterhvert kom det små raserianfall, og snart et ordentlig et.. Det var bare en liten fillebagatell, som han laget til sjøl(ja, jeg vet han gjorde det, pga tingene han sa da)..

Den gangen svarte jeg han bare helt rolig "Neivel, hvis du mener jeg er så fæl å leve med, så er det ganske enkelt bare å flytte.." før jeg gikk inn på soverommet uten å krangle med han..

Da tok det to sekunder, så kom han krypende etter og var helt tydelig lei seg, og skjønte at han hadde vært dum.

Det kom et raserianfall til, julaften faktisk.. Det var det også han som laget.. Da han så hvor redd jeg ble, så roa han seg. Men han fyrte seg opp igjen, og da tok jeg hunden med og gikk etter å ha sagt at det var slutt og han bare kunne flytte..

Da ble han livredd og kjempetrist, og forsto igjen at dette hadde slett ikke vært lurt. Og da ba han meg om unnskyldning, før han henta meg hjem fra bygda..

Han er utrolig følsom, full av tanker, og egentlig verdens mykeste mann innerst inne.. Han er rolig, og veldig hjelpsom og grei mot alle.

Jeg misstenker at han sliter med veldig dårlig selvtillit innerst inne, og hans måte å dekke over dette er å gi uttrykk for at han kan alt og er flink til alt.

Jeg begynte etterhvert å misstenke ADHD.. Eller noe i den dur.. For i perioder var han så innmari mye på jobb. Han måtte hele tiden ha noe å gjøre, alltid være i aktivitet og ha noe å bryne hjernen sin på. Han e gjennom intelligent og kjempeglup! Derfor var han på jobb 18 timer i døgnet en tid.

Han kunne plutselig bare stikke av på ferier og turer, skrev mld til meg at han dro osv.. Med andre ord, utrolig impulsiv.

Dette passa min livsstil veldig dårlig.

Alt i alt har jeg sett noen psykopatiske trekk hos han(humørsvigninger, raserianfall, hersketeknikker osv). MEN, jeg har ikke sett det "lille ekstra" som kjennetegner en psykopat. Derfor tror jeg han lider av noe annet. Enten det er ADHD eller noe annet.

I fjor sommer ble det slutt mellom oss.. Da gikk han over streken og hadde vært en drittsekk lenge. Så jeg pakka tingene og flytta ut.

Da gråt han i flere dager, kompisene hans har i ettertid sagt at han var helt fra seg.. Han sa til meg han ville gjøre hva som helst for at jeg skulle komme tilbake, og var nesten fysisk dårlig et par dager.

Ekkel som jeg var, ba jeg han velge mellom jobben og meg.. Og han valgte bort jobben. Riktignok kunne han jo ikke det før han fant noe annet, og det har han funnet nå for to mnd siden.

Han lovte bot og bedring, forsto at jeg hadde gått fra han, at han var lei seg og helt knust.

Og verst av alt, han var det.. Jeg vet han var det, for jeg kjenner han så godt.

Da jeg kom tilbake igjen en tur etter å ha flytta(han ville at vi skulle prate), var han så glad for å se meg at han gråt..

Han har klart å holde alle lovnader, han har oppført seg pent og vi venter nå vårt første barn(dette ble helt uplanlagt og kom litt for brått på). Det er ikke til å komme bortifra at jeg er kanskje litt skeptisk innerst inne, men jeg tenker som så at hvis det ikke fungerer, så er jeg tross alt ikke verdns eneste alenemamma om det skulle gå så galt..

Da han slutta i den gamle jobben var han plutselig en HELT annen tvert! Over natten ble han blid og snill, i godt humør, god form og i det hele tatt en god-klump.

MEN..

Fremdeles merker jeg iblandt små tendenser som gjør at jeg forstår godt at mange tror han er psykopat. Jeg har også hørt at han pleide å slå eks-dama, men dette har jeg ikke sett noe til. Og andre igjen sier at hun var slett ikke bedre..

Jeg har jo aldri provosert han på noen måte, så KANSKJE ligger det der.. Vet ikke..

Enkelte ganger kan han bli litt gretten, særlig når han er sliten og sulten eller noe plager han. Da kan han være litt plutselig-sur og si ting han ikke mener.

Men han gir seg alltid når jeg sier at han har gått for langt, eller at nå er han ekkel el, uten å bli sur eller protestere.

Jeg merker også at med "feil" kjæreste så kunne han tatt kommandoen veldig kjapt.. Og i verste fall kanskje kua henne.. Men jeg har (mot alle odds!), klart å se det såpass realistisk at jeg skjønner at problemet ligger ikke alltid hos meg, men jeg greier også å se at jeg tror han også sliter med tingene, mer enn han innrømmer..

Så dette med å bare slenge ut "H*n er psykopat!". det syns jeg er helt feil -men, så enkelt det tydeligvis er.. Det er kjæresten min ganske bevis på.. Han er ingen psykopat, han er bare iblandt kanskje til og med litt frustrert, litt for mange følelser i sving, turbulent fortid og i det hele tatt en del sånne faktorer. Men en psykopat er han ikke.. Tar man seg tid til å høre på han, så skjønner man fort at han VIL egentlig ha det stabilt og rolig, vil ikke krangle eller bråke.. Men noen ganger slår det dessverre litt feil.

Kunne sikkert skrevet om dette i timesvis enda, men jeg skal gi meg nå.. For jeg tror de fleste forstår mitt poeng..

[Gjest jajajam]

Hmm...

Dette kan bli veldig langt, tror jeg..

Ja så var det nå dette psykopat-uttrykket da.. Det er egentlig ganske vidt og bredt, syns jeg..

En psykopat er jo en tvers gjennom ond person. Jeg skal ikke gå gjennom alle trekkene dems, for de husker jeg ikke heller... MEN.. Dette er faktisk en sykdom! Problemet er vel bare at få får stilt diagnose, kanskje? Er vel få som går til lege med et sånt problem?

Eller er jeg totalt på villspor?

Så igjen.. Mange kan kanskje ha psykopat-tendenser? Uten at dette trenger å være så alvorlig, nødvendigvis?

Men da blir det jo på en måte det at selve adferden til en psykopat ikke er der, men iblandt kan h*n vise tendenser til feks hersketeknikker eller annet som er typisk for psykopater..

Da jeg traff kjæresten min for snart tre år siden, ble jeg advart i hytt og vær.. Jeg måtte ikke rote meg borti en sånn galing.. Han var en skikkelig psykopat, og gjennom kriminell osv..

Dette hørte jeg ikke på, men skjønner jo i ettertid HVORFOR folk mente det..

Da et halvt år var gått, ble han plutselig veldig tøff og ekkel i væremåten sin. Kunne være hissig, ustabil i humøret og i det hele tatt ble han en ganske annen enn den jeg traff 6 mnd tidligere. Og etterhvert kom det små raserianfall, og snart et ordentlig et.. Det var bare en liten fillebagatell, som han laget til sjøl(ja, jeg vet han gjorde det, pga tingene han sa da)..

Den gangen svarte jeg han bare helt rolig "Neivel, hvis du mener jeg er så fæl å leve med, så er det ganske enkelt bare å flytte.." før jeg gikk inn på soverommet uten å krangle med han..

Da tok det to sekunder, så kom han krypende etter og var helt tydelig lei seg, og skjønte at han hadde vært dum.

Det kom et raserianfall til, julaften faktisk.. Det var det også han som laget.. Da han så hvor redd jeg ble, så roa han seg. Men han fyrte seg opp igjen, og da tok jeg hunden med og gikk etter å ha sagt at det var slutt og han bare kunne flytte..

Da ble han livredd og kjempetrist, og forsto igjen at dette hadde slett ikke vært lurt. Og da ba han meg om unnskyldning, før han henta meg hjem fra bygda..

Han er utrolig følsom, full av tanker, og egentlig verdens mykeste mann innerst inne.. Han er rolig, og veldig hjelpsom og grei mot alle.

Jeg misstenker at han sliter med veldig dårlig selvtillit innerst inne, og hans måte å dekke over dette er å gi uttrykk for at han kan alt og er flink til alt.

Jeg begynte etterhvert å misstenke ADHD.. Eller noe i den dur.. For i perioder var han så innmari mye på jobb. Han måtte hele tiden ha noe å gjøre, alltid være i aktivitet og ha noe å bryne hjernen sin på. Han e gjennom intelligent og kjempeglup! Derfor var han på jobb 18 timer i døgnet en tid.

Han kunne plutselig bare stikke av på ferier og turer, skrev mld til meg at han dro osv.. Med andre ord, utrolig impulsiv.

Dette passa min livsstil veldig dårlig.

Alt i alt har jeg sett noen psykopatiske trekk hos han(humørsvigninger, raserianfall, hersketeknikker osv). MEN, jeg har ikke sett det "lille ekstra" som kjennetegner en psykopat. Derfor tror jeg han lider av noe annet. Enten det er ADHD eller noe annet.

I fjor sommer ble det slutt mellom oss.. Da gikk han over streken og hadde vært en drittsekk lenge. Så jeg pakka tingene og flytta ut.

Da gråt han i flere dager, kompisene hans har i ettertid sagt at han var helt fra seg.. Han sa til meg han ville gjøre hva som helst for at jeg skulle komme tilbake, og var nesten fysisk dårlig et par dager.

Ekkel som jeg var, ba jeg han velge mellom jobben og meg.. Og han valgte bort jobben. Riktignok kunne han jo ikke det før han fant noe annet, og det har han funnet nå for to mnd siden.

Han lovte bot og bedring, forsto at jeg hadde gått fra han, at han var lei seg og helt knust.

Og verst av alt, han var det.. Jeg vet han var det, for jeg kjenner han så godt.

Da jeg kom tilbake igjen en tur etter å ha flytta(han ville at vi skulle prate), var han så glad for å se meg at han gråt..

Han har klart å holde alle lovnader, han har oppført seg pent og vi venter nå vårt første barn(dette ble helt uplanlagt og kom litt for brått på). Det er ikke til å komme bortifra at jeg er kanskje litt skeptisk innerst inne, men jeg tenker som så at hvis det ikke fungerer, så er jeg tross alt ikke verdns eneste alenemamma om det skulle gå så galt..

Da han slutta i den gamle jobben var han plutselig en HELT annen tvert! Over natten ble han blid og snill, i godt humør, god form og i det hele tatt en god-klump.

MEN..

Fremdeles merker jeg iblandt små tendenser som gjør at jeg forstår godt at mange tror han er psykopat. Jeg har også hørt at han pleide å slå eks-dama, men dette har jeg ikke sett noe til. Og andre igjen sier at hun var slett ikke bedre..

Jeg har jo aldri provosert han på noen måte, så KANSKJE ligger det der.. Vet ikke..

Enkelte ganger kan han bli litt gretten, særlig når han er sliten og sulten eller noe plager han. Da kan han være litt plutselig-sur og si ting han ikke mener.

Men han gir seg alltid når jeg sier at han har gått for langt, eller at nå er han ekkel el, uten å bli sur eller protestere.

Jeg merker også at med "feil" kjæreste så kunne han tatt kommandoen veldig kjapt.. Og i verste fall kanskje kua henne.. Men jeg har (mot alle odds!), klart å se det såpass realistisk at jeg skjønner at problemet ligger ikke alltid hos meg, men jeg greier også å se at jeg tror han også sliter med tingene, mer enn han innrømmer..

Så dette med å bare slenge ut "H*n er psykopat!". det syns jeg er helt feil -men, så enkelt det tydeligvis er.. Det er kjæresten min ganske bevis på.. Han er ingen psykopat, han er bare iblandt kanskje til og med litt frustrert, litt for mange følelser i sving, turbulent fortid og i det hele tatt en del sånne faktorer. Men en psykopat er han ikke.. Tar man seg tid til å høre på han, så skjønner man fort at han VIL egentlig ha det stabilt og rolig, vil ikke krangle eller bråke.. Men noen ganger slår det dessverre litt feil.

Kunne sikkert skrevet om dette i timesvis enda, men jeg skal gi meg nå.. For jeg tror de fleste forstår mitt poeng..

Du skriver at en "psykopat" er tvers igjennom ond - slik er det nødvendigvis ikke. Til og med Hitler, Stalin og Saddam Hussein hadde sine sympatiske trekk. (Og sine behov) Nå har man jo også gått bort fra psykopatbetegnelsen. Alle mennesker har psykopatiske trekk i større eller mindre grad (antall, styrke). En intens konfliktsituasjon kan få frem og forsterke det verste i de fleste - samtidig som noen i utganspunktet har trekk som legger til rette for konflikter og/eller har en annen "konflikt-moral" enn folk flest. Er det ekstremt nok (og det ikke bare skyldes den andres blinde flekker og projeksjoner) er det forståelig om andre tenker i retning psykopati.

Vedr. ditt tilfelle så høres det ut som om du har en kjæreste som har veldig umodne trekk, men du har tro på han, er med på dansen og aksepterer han for den han er på det stadiet han er på/moralen han lever etter, uten at det ødelegger livet ditt. Greit nok. Eksdama hans hadde kanskje større forventninger til at han skulle oppføre seg som et voksent menneske og satte grenser for hva hun ville finne seg i, og det skal ofte ikke mye mer til før ustabile menn tyr til f.eks. vold, særlig i kombinasjon med sjalusidrama og/eller alkohol. De vil da også kunne ty til andre metoder som er (og vil fremstå på andre som) "psykopatiske".

Jeg har selv vært med på en slik dans, men jeg gikk lei av den evige sirkelen av umoden drittsekk/gjøre det godt- oppførselen. Med konsekvent grensesetting begynte eksen min å oppføre seg såpass ekstremt at han også har rykte på seg for å være "psykopat" nå. "Drittsekk" var liksom ikke dekkende nok for all gærnskapen han gjorde. Kanskje heter det seg også at jeg var like ille, vel, folk får tro hva de vil. Han fant seg da til slutt en ung jente som var forelska nok til å forstå han, akseptere han og holde ut med oppførselen hans uansett, og siden hun gjorde dette oppfattet hun han heller ikke som en psykopat.

Sånn er det. Forskjellige mennesker/situasjoner/krav trigger forskjellige ting i vår personlighet. På en måte synes jeg det er fint om de to har et forhold som på sett og vis fungerer og er glade i hverandre, selv om jeg fremdeles mener eksen min burde begynne å ta ansvar for seg selv og bli mer moden. Han har nå funnet noen som vil være med på dansen, nå da. (Men jeg personlig har større krav til et forhold og vil nok ikke føle meg trygg og elsket med mindre jeg har en mer moden og stabil mann.)

[Gjest mener jeg]

Du skriver at en "psykopat" er tvers igjennom ond - slik er det nødvendigvis ikke. Til og med Hitler, Stalin og Saddam Hussein hadde sine sympatiske trekk. (Og sine behov) Nå har man jo også gått bort fra psykopatbetegnelsen. Alle mennesker har psykopatiske trekk i større eller mindre grad (antall, styrke). En intens konfliktsituasjon kan få frem og forsterke det verste i de fleste - samtidig som noen i utganspunktet har trekk som legger til rette for konflikter og/eller har en annen "konflikt-moral" enn folk flest. Er det ekstremt nok (og det ikke bare skyldes den andres blinde flekker og projeksjoner) er det forståelig om andre tenker i retning psykopati.

Vedr. ditt tilfelle så høres det ut som om du har en kjæreste som har veldig umodne trekk, men du har tro på han, er med på dansen og aksepterer han for den han er på det stadiet han er på/moralen han lever etter, uten at det ødelegger livet ditt. Greit nok. Eksdama hans hadde kanskje større forventninger til at han skulle oppføre seg som et voksent menneske og satte grenser for hva hun ville finne seg i, og det skal ofte ikke mye mer til før ustabile menn tyr til f.eks. vold, særlig i kombinasjon med sjalusidrama og/eller alkohol. De vil da også kunne ty til andre metoder som er (og vil fremstå på andre som) "psykopatiske".

Jeg har selv vært med på en slik dans, men jeg gikk lei av den evige sirkelen av umoden drittsekk/gjøre det godt- oppførselen. Med konsekvent grensesetting begynte eksen min å oppføre seg såpass ekstremt at han også har rykte på seg for å være "psykopat" nå. "Drittsekk" var liksom ikke dekkende nok for all gærnskapen han gjorde. Kanskje heter det seg også at jeg var like ille, vel, folk får tro hva de vil. Han fant seg da til slutt en ung jente som var forelska nok til å forstå han, akseptere han og holde ut med oppførselen hans uansett, og siden hun gjorde dette oppfattet hun han heller ikke som en psykopat.

Sånn er det. Forskjellige mennesker/situasjoner/krav trigger forskjellige ting i vår personlighet. På en måte synes jeg det er fint om de to har et forhold som på sett og vis fungerer og er glade i hverandre, selv om jeg fremdeles mener eksen min burde begynne å ta ansvar for seg selv og bli mer moden. Han har nå funnet noen som vil være med på dansen, nå da. (Men jeg personlig har større krav til et forhold og vil nok ikke føle meg trygg og elsket med mindre jeg har en mer moden og stabil mann.)

Jeg synes du forenkler for mye. Det er ikke slik at det ikke finnes psykopater eller riktigere mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse, og skårer høyt nok til få denne diagnosen. Det er mye mer i dette enn at mennesker får frem det verste eller ulike ting i i hverandre.

[Gjest jajajam]

Jeg synes du forenkler for mye. Det er ikke slik at det ikke finnes psykopater eller riktigere mennesker med antisosial personlighetsforstyrrelse, og skårer høyt nok til få denne diagnosen. Det er mye mer i dette enn at mennesker får frem det verste eller ulike ting i i hverandre.

Hva er så forenklet med det?

Jeg sier jo ikke dermed at det ikke finnes mennesker som scorer høyt nok på en diagnoseskala til at de kan få en "psykopat"-diagnose.

Men ArabianStar skriver "En psykopat er jo en tvers gjennom ond person." .. men en kan vel i realiteten ha noen sympatiske trekk men likevel havne inn under en "psykopat"-diagnose.

Og så, og der var jeg uklar (Synes temaet er komplisert!), ledet jeg det inn på at vi alle uansett har visse trekk, som kan komme til uttrykk og/eller forverres avhengig av situasjon. Litt for å linke det tilbake til hovedinnlegget, men samtidig poengtere at det er snakk om flytende overganger og dynamikk her, ikke "enten 100% ond person eller ikke psykopat".

Det minst kompliserte er kanskje å forholde seg til en diagnoseskala. Men hva hjelper det i en komplisert konfliksituasjon der den ene tror den andre er psykopat, eller man holder på å få liv og helse ødelagt av den andres "psykopatiske" forsvarsmekanismer, selv om h*n kanskje ikke oppfyller nok punkter på diagnoseskalaen? Da er man ikke i en posisjon til realistisk å kunne vurdere hva den andre er og ikke er. For det første er man, som ufaglært, ikke kompetent nok, og for det andre vet man ikke hva/hvem som er hva (samspill, projeksjoner --) når man er følelsesmessig involvert.

Som jeg ser det, er det eneste man med sikkerhet kan fokusere på: hva man kan leve med, hva man forventer av en partner - og seg selv, respekt for andre hånd i hånd med selvrespekt, - og det å modnes selv. Samlivsrådgivning og skilsmisse er heller ikke forbudt.

[ArabianStar]

Hva er så forenklet med det?

Jeg sier jo ikke dermed at det ikke finnes mennesker som scorer høyt nok på en diagnoseskala til at de kan få en "psykopat"-diagnose.

Men ArabianStar skriver "En psykopat er jo en tvers gjennom ond person." .. men en kan vel i realiteten ha noen sympatiske trekk men likevel havne inn under en "psykopat"-diagnose.

Og så, og der var jeg uklar (Synes temaet er komplisert!), ledet jeg det inn på at vi alle uansett har visse trekk, som kan komme til uttrykk og/eller forverres avhengig av situasjon. Litt for å linke det tilbake til hovedinnlegget, men samtidig poengtere at det er snakk om flytende overganger og dynamikk her, ikke "enten 100% ond person eller ikke psykopat".

Det minst kompliserte er kanskje å forholde seg til en diagnoseskala. Men hva hjelper det i en komplisert konfliksituasjon der den ene tror den andre er psykopat, eller man holder på å få liv og helse ødelagt av den andres "psykopatiske" forsvarsmekanismer, selv om h*n kanskje ikke oppfyller nok punkter på diagnoseskalaen? Da er man ikke i en posisjon til realistisk å kunne vurdere hva den andre er og ikke er. For det første er man, som ufaglært, ikke kompetent nok, og for det andre vet man ikke hva/hvem som er hva (samspill, projeksjoner --) når man er følelsesmessig involvert.

Som jeg ser det, er det eneste man med sikkerhet kan fokusere på: hva man kan leve med, hva man forventer av en partner - og seg selv, respekt for andre hånd i hånd med selvrespekt, - og det å modnes selv. Samlivsrådgivning og skilsmisse er heller ikke forbudt.

I bunn og grunn er jeg enig med deg..

Men, en liten ting er vi uenige om...

Når jeg sier at en psykopat er en som er tvers gjennom ond, så tenker jeg på en som er skikkelig psykopatisk. Altså, ikke bare en som har slike trekk eller tendenser, men altså en som virkelig lider av diagnosen psykopati.. Og det finns eksempler på disse som er seriøst ekstreme! Vi har en sånn mann her i bygda, og han er helt idiot i hodet.. Han eier ikke på NOEN måte medfølelse for andre, alt han gjør er KUN for hans egen fordel, og han bruker alle slags "knep" for å oppnå det han vil. Lyger så han tror på det sjøl, og har en utrolig evne til å få folk til å tro han..

Lynende intelligent er han også, jeg vet ikke om jeg har vært borti en som er så smart og kjapt-tenkende som han er.

Han har tre barn, med tre forskjellige kvinner. Og hver av disse skjuler sin historie med daglig juling, raserianfall og ydmykelse..

Dette er en som jeg kaller psykopat. Om han har hatt en trist oppvekst, eller opplevd ting som gjør han til den han er, det skal ikke jeg spekulere i.. For akkurat det aner jeg ikke..

Men denne karen eier ingen sympati eller samvittighet, og det er det jeg mener er en psykopat.. Vi har heldigvis ikke særlig mange av denne sorten her...! Bare han, så vidt jeg vet..

Uansett..

Jeg kaller ikke et menneske psykopat, som har andre personlighetsforstyrrelser enn diagnosen psykopati. Feks en som har ADHD(og kanskje ikke blir medisinert for dette?), kan være ganske voldsom i sin adferd. De kan ha mange av de samme trekkene som en psykopat gjerne har, men mye av dette forsvinner gjerne om de settes på behandling for ADHD-sykdommen. En jeg kjenner har sterk ADHD, og han har mange psykopat-tendenser... Raseri-anfall, lyger mye, slår i mange tilfeller osv..

Jeg har også sett manisk-depressive som oppfører seg nokså likt psykopater.. Men disse har jo sine gode perioder, og da forsvinner gjerne også disse trekkene(har bare sett en del videoer av dette på skolen -aldri opplevd det IRL)..

Korriger meg om jeg har feil!

Dette er bare eksempler..

Det er utrolig lett å sette mennesker i en bås at de er psykopatiske. Men min mening er at for å kunne kalle et menneske direkte psykopat, så syns jeg h*n trenger å ha slik adferd, ikke bare trekk..

Om du skjønner hva jeg mener...?

Jeg er veldig forsiktig med å kalle mennesker dette, da vil jeg heller bruke litt tid på å bli kjent med han/henne før jeg i det hele tatt tenker den veien.

Også er folk veldig kjapp å si "H'n er psykopat!" fordi h*n har slått til kjæresten sin, eller vært sint el..

Dette blir for drøyt, syns jeg.. Og derfor er det veldig mange som ufortjent har fått dette stempelet på seg.

Jeg ser at enkelte plasser hvor jeg skriver, så virker det veldig kritisk og kanskje litt surt.. Det er ikke meningen altså! Jeg bare får ikke til å formulere det på andre måter..

[Gjest jajajam]

I bunn og grunn er jeg enig med deg..

Men, en liten ting er vi uenige om...

Når jeg sier at en psykopat er en som er tvers gjennom ond, så tenker jeg på en som er skikkelig psykopatisk. Altså, ikke bare en som har slike trekk eller tendenser, men altså en som virkelig lider av diagnosen psykopati.. Og det finns eksempler på disse som er seriøst ekstreme! Vi har en sånn mann her i bygda, og han er helt idiot i hodet.. Han eier ikke på NOEN måte medfølelse for andre, alt han gjør er KUN for hans egen fordel, og han bruker alle slags "knep" for å oppnå det han vil. Lyger så han tror på det sjøl, og har en utrolig evne til å få folk til å tro han..

Lynende intelligent er han også, jeg vet ikke om jeg har vært borti en som er så smart og kjapt-tenkende som han er.

Han har tre barn, med tre forskjellige kvinner. Og hver av disse skjuler sin historie med daglig juling, raserianfall og ydmykelse..

Dette er en som jeg kaller psykopat. Om han har hatt en trist oppvekst, eller opplevd ting som gjør han til den han er, det skal ikke jeg spekulere i.. For akkurat det aner jeg ikke..

Men denne karen eier ingen sympati eller samvittighet, og det er det jeg mener er en psykopat.. Vi har heldigvis ikke særlig mange av denne sorten her...! Bare han, så vidt jeg vet..

Uansett..

Jeg kaller ikke et menneske psykopat, som har andre personlighetsforstyrrelser enn diagnosen psykopati. Feks en som har ADHD(og kanskje ikke blir medisinert for dette?), kan være ganske voldsom i sin adferd. De kan ha mange av de samme trekkene som en psykopat gjerne har, men mye av dette forsvinner gjerne om de settes på behandling for ADHD-sykdommen. En jeg kjenner har sterk ADHD, og han har mange psykopat-tendenser... Raseri-anfall, lyger mye, slår i mange tilfeller osv..

Jeg har også sett manisk-depressive som oppfører seg nokså likt psykopater.. Men disse har jo sine gode perioder, og da forsvinner gjerne også disse trekkene(har bare sett en del videoer av dette på skolen -aldri opplevd det IRL)..

Korriger meg om jeg har feil!

Dette er bare eksempler..

Det er utrolig lett å sette mennesker i en bås at de er psykopatiske. Men min mening er at for å kunne kalle et menneske direkte psykopat, så syns jeg h*n trenger å ha slik adferd, ikke bare trekk..

Om du skjønner hva jeg mener...?

Jeg er veldig forsiktig med å kalle mennesker dette, da vil jeg heller bruke litt tid på å bli kjent med han/henne før jeg i det hele tatt tenker den veien.

Også er folk veldig kjapp å si "H'n er psykopat!" fordi h*n har slått til kjæresten sin, eller vært sint el..

Dette blir for drøyt, syns jeg.. Og derfor er det veldig mange som ufortjent har fått dette stempelet på seg.

Jeg ser at enkelte plasser hvor jeg skriver, så virker det veldig kritisk og kanskje litt surt.. Det er ikke meningen altså! Jeg bare får ikke til å formulere det på andre måter..

Uansett hvilken diagnose man har eller andre tilstander man kan gjemme seg bak: Oppfører man seg som en drittsekk, er det ikke synd på en om man blir satt i en psykopat-bås. Mener jeg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Uansett hvilken diagnose man har eller andre tilstander man kan gjemme seg bak: Oppfører man seg som en drittsekk, er det ikke synd på en om man blir satt i en psykopat-bås. Mener jeg.

All slik misbruk av begrepet utvanner det og gjør at en ikke skiller mellom moderate drittsekker og de virkelig farlige psykopatene.

Det blir likedan som om en kaller det incest om en 20-årig fetter stryker sin 14-årige niese på baken utenpå buksa.

[ArabianStar]

All slik misbruk av begrepet utvanner det og gjør at en ikke skiller mellom moderate drittsekker og de virkelig farlige psykopatene.

Det blir likedan som om en kaller det incest om en 20-årig fetter stryker sin 14-årige niese på baken utenpå buksa.

Mulig det.. Men en psykopat er i mine øyne en som han jeg beskrev i mitt innlegg.. Som har denne adferden og ikke bare små tegn eller trekk..

Det skal MYE til før jeg mener et menneske er psykopatisk, rett og slett fordi enkelte trekk kan skyldes andre sykdommer enn psykopati..

DET er min mening..

[Gjest parkert]

Uansett hvilken diagnose man har eller andre tilstander man kan gjemme seg bak: Oppfører man seg som en drittsekk, er det ikke synd på en om man blir satt i en psykopat-bås. Mener jeg.

Jeg syns IKKE mannen min har rett til å plassere meg i bås selv om jeg har en VELDIG annen form en han har/er vant til. Jeg er vant til høyt tempo, store følelser, mange ord og mye volum i kommunikasjonen med f eks familien min og andre kjærester jeg har hatt.

Noen av mine forhenværende menn har faktisk vært takknemlige for den ekstra "temperaturen" jeg har brakt inn i forholdet - den viser deg nemlig også med en positiv side. Det har i seg mye pasjon, seksuell lidenskap, romantikk og fysisk nærhet.

Å uttrykke sinne er ikke det samme som å være drittsekk. Jeg syns f eks å sluntre unna felles avgjørelser, ljuge gjennom handling og unnlatelse, og motarbeide partneren i det skjulte også kan være drittsekk-atferd. Det ligner på intrigemakeri og manipulering. Er ikke det også "psykopatisk" - hvis man leiter gjennom alle symptomene på psykopatisk atferd?

Alle usympatiske trekk finnes i normale mennesker, i større og mindre grad, og ulike versjoner av dem hos ulike mennesker. Men kommunikasjonen mellom to som egentlig kunne finne godt ut av ting, strander når den ene setter merkelapper på den andre bare for å kvele motstand. (...også noe en psykopat ville gjort, dersom det fungerte...)

Jeg finner meg ikke i å være drittsekken i forholdet, ei heller å være psykopaten. Det er ikke en merkelapp man "fortjener" etter så og så mange episoder med dårlig atferd. I et samliv vil det bli konflikter, og det å leve sammen betyr å svelge kameler. Jeg syns Arabian Star er klok og voksen i sine reaksjoner, og ja, med feil partner ville hennes mann kanskje tatt ut sine verste sider.

I stedet ser han at hun gjør ham til en bedre mann, og kanskje er han motivert til å dreie mer mot hennes avbalanserte linje. Kanskje trenger han mye motstand, litt som laksen, den står i motstrøm og har behov for bevegelse i vannet. Noen mennesker er sånn - selv har jeg et snev av det, og vil møte ærlig kamp fra kjæresten min, ikke snikeri og unnvikelse...

Arabian Star gir fyren det han trenger, og ser også hans vakre sider. Vi vil alle elskes med både våre vakre og våre stygge sider, av en som er villig til å se at der vi gjør feil, er det fordi vi er svake og ikke fullkomne.

Jeg skulle ønske meg en sterk og uvanlig partner, en som ville se meg slik AS ser mannen sin: sterk, pasjonert og romantisk, men dessverre med en "vrengt" side av disse egenskapene også. Da kunne vi sammen jobbe for å holde oss på "retta" begge to - jeg beundrer jo ikke "vrangsida" av mannen min jeg heller...

[Gjest jajajam]

Jeg syns IKKE mannen min har rett til å plassere meg i bås selv om jeg har en VELDIG annen form en han har/er vant til. Jeg er vant til høyt tempo, store følelser, mange ord og mye volum i kommunikasjonen med f eks familien min og andre kjærester jeg har hatt.

Noen av mine forhenværende menn har faktisk vært takknemlige for den ekstra "temperaturen" jeg har brakt inn i forholdet - den viser deg nemlig også med en positiv side. Det har i seg mye pasjon, seksuell lidenskap, romantikk og fysisk nærhet.

Å uttrykke sinne er ikke det samme som å være drittsekk. Jeg syns f eks å sluntre unna felles avgjørelser, ljuge gjennom handling og unnlatelse, og motarbeide partneren i det skjulte også kan være drittsekk-atferd. Det ligner på intrigemakeri og manipulering. Er ikke det også "psykopatisk" - hvis man leiter gjennom alle symptomene på psykopatisk atferd?

Alle usympatiske trekk finnes i normale mennesker, i større og mindre grad, og ulike versjoner av dem hos ulike mennesker. Men kommunikasjonen mellom to som egentlig kunne finne godt ut av ting, strander når den ene setter merkelapper på den andre bare for å kvele motstand. (...også noe en psykopat ville gjort, dersom det fungerte...)

Jeg finner meg ikke i å være drittsekken i forholdet, ei heller å være psykopaten. Det er ikke en merkelapp man "fortjener" etter så og så mange episoder med dårlig atferd. I et samliv vil det bli konflikter, og det å leve sammen betyr å svelge kameler. Jeg syns Arabian Star er klok og voksen i sine reaksjoner, og ja, med feil partner ville hennes mann kanskje tatt ut sine verste sider.

I stedet ser han at hun gjør ham til en bedre mann, og kanskje er han motivert til å dreie mer mot hennes avbalanserte linje. Kanskje trenger han mye motstand, litt som laksen, den står i motstrøm og har behov for bevegelse i vannet. Noen mennesker er sånn - selv har jeg et snev av det, og vil møte ærlig kamp fra kjæresten min, ikke snikeri og unnvikelse...

Arabian Star gir fyren det han trenger, og ser også hans vakre sider. Vi vil alle elskes med både våre vakre og våre stygge sider, av en som er villig til å se at der vi gjør feil, er det fordi vi er svake og ikke fullkomne.

Jeg skulle ønske meg en sterk og uvanlig partner, en som ville se meg slik AS ser mannen sin: sterk, pasjonert og romantisk, men dessverre med en "vrengt" side av disse egenskapene også. Da kunne vi sammen jobbe for å holde oss på "retta" begge to - jeg beundrer jo ikke "vrangsida" av mannen min jeg heller...

Sånn sett er det mye annet han kunne ha parkert deg med også. "Hysterisk premenstruelt kvinnemenneske" er jo fin.

Det er vel ikke akkurat noen uvanlig problemstilling det at den ene parten liker opphetede diskusjoner, og den andre protesterer på sitt vis. Sånn som du fremstiller det høres det egentlig ut som to sider av samme sak, en slags polarisering.

For å si det sånn: Mora mi er av samme oppfatning som deg, og faren min er mer sånn som du fremtstiller mannen din. Jeg har ingen problemer med å forstå at de har problemer med hverandre, jeg har selv problemer med det, og skulle ønske de bare kunne skjerpe seg begge to.

[ArabianStar]

Sånn sett er det mye annet han kunne ha parkert deg med også. "Hysterisk premenstruelt kvinnemenneske" er jo fin.

Det er vel ikke akkurat noen uvanlig problemstilling det at den ene parten liker opphetede diskusjoner, og den andre protesterer på sitt vis. Sånn som du fremstiller det høres det egentlig ut som to sider av samme sak, en slags polarisering.

For å si det sånn: Mora mi er av samme oppfatning som deg, og faren min er mer sånn som du fremtstiller mannen din. Jeg har ingen problemer med å forstå at de har problemer med hverandre, jeg har selv problemer med det, og skulle ønske de bare kunne skjerpe seg begge to.

Først, må bare få si til Parkert, tusen hjertelig takk for gode ord! De varma virkelig..

Om jeg skulle beskrive deg på et vis, så ville jeg tenkt en som er kanskje litt engasjert i ting? Viser følelser veldig klart? Jeg kjenner igjen mye av det du skriver, i min kusine.. Hun kan feks fyre opp litt om hun føler at hun kanskje mister oversikten litt, at hun blir litt irritert eller på annen måte blir litt engasjert i det hun gjør.

Om man forteller henne noe trist(feks) så vil hun bli utrolig trist på dine vegne. Eller andre følelser, som glede, sinne el..

Dette er bare sånn hun ER, hun er ikke psykopatisk eller premenstruell eller noe sånt..

Dette er vel bare en personlighet? Ikke en personlighetsforstyrrelse?

Nei såklart, sinne er jo en følelse på lik linje med å være trist, glad, redd osv..

Om jeg feks blir redd, så kan jeg reagere med å bli innmari sint.. Men det er bare et blaff, så roer jeg meg ned like etterpå.

Men jeg er vel ikke psykopatisk fordi jeg blir sint?

Eller når kjæresten gjør noe jeg virkelig ikke liker, og jeg blir forbanna. Da er vel ikke jeg psykopatisk fordi jeg ikke syns noe om akkurat det han gjør.. Eller?

Iallfall ikke etter min mening..

TREKKENE kan jo være like hos vanlige folk, som hos psykopater. Men, forhåpentligvis ikke så mange, og ikke så voldsomt dramatiske som psykopater gjerne har..

Det at kjæresten din(parkert altså), mener du kan være litt engasjert, ha høyt tempo osv(det du beskriver).. Det ville jeg heller klassifisere som at du kanskje bare har en litt tøffere personlighet, viser følelsene dine mer osv..

Kjæresten min kan også være litt "høy" i røsten.. Veldig engasjert(litt i overkant enkelte ganger), men dette er noe jeg har lært å se gjennom fingrene.. Rett og slett fordi dette ER hans måte å være på, og jeg kan ikke forandre han.

Jeg ser at utfra det du skriver, så har du og kjæresten min en del likhetstrekk. At du -som du sier, vil ha mer motstand, mer reaksjon fra din mann? At han åpner munnen litt i stedet for å heller gå..

Om du forstår hva jeg mener.. Er ikke så flink å forklare sånt.. Kjæresten min kan gjerne fyre seg opp noen sekunder, fortelle meg hva han mener, for så å etterpå sitte helt i ro og la meg fortelle min side av saken og sånn som jeg oppfatter det som har skjedd/blitt sagt.

Kanskje kan nok han også noen ganger føle at jeg ikke gjør særlig mye vesen av meg, og jeg får iblandt følelsen av at han liksom venter på et utbrudd fra meg om han kjefter på meg. Men dette virker det også som han er vant til nå, og vi får vanligvis ut gørra på ett eller anna vis..

Alle har jo sine gode og dårlige sider. Sånn er det jo.. Men jeg skulle liksom bare ønske at vi alle kunne se de som en del av personligheten vår...

Feks er jeg utrolig glemsk, forvirra og distrè iblandt.. Dette irriterte kjæresten veldig i starten. Men han lærte seg å leve med det da han skjønte at enten måtte han det, eller så var han nødt å finne en annen som er helt feilfri.

På lik linje som jeg har lært meg å leve med hans motordeler og ledningbiter utover kjøkkengulv og stuebord både støtt og stadig, eller hans laaaaangvarige dobesøk(og derav hans 70 cm høye stabel ViMenn på badhylla)..

Sånne uvaner må vi alle finne oss i, for vi finner aldri en perfekt partner.. Dessverre..

Om et menneske har en litt dramatisk personlighet, er jo ikke ensbetydende med at h*n er psykopat...! Og jeg tror, at hvis man virkelig ER glad i kjæresten, så lærer man seg å kjenne mennesket, og da vil man til slutt godta at sånn er du!

Hvorfor kan ikke han bare feks riste litt på hodet i det stille om han syns du er for høyrøsta? Eller bare godta at du ER sånn..?

Å si til deg at du er psykopat fordi du er veldig engasjert og sånt, det er veldig dårlig gjort, i mine øyne..

Nå spora jeg veldig av... Kanskje langt utenfor det temaet tråden egentlig handla om...