Er jeg for kravstor når det kommer til kjærest??

[Josephine68]

Jeg lurer på om jeg har litt for store ønsker og krav... Jeg er snart 41 og har 3 barn, har en relativt fersk samboer som har 2 barn fra før. Jeg er vant til, og liker, å klare meg selv, og er vel det man kan kalle en selvstendig kvinne. Jeg er på ikke velstående, men ganske ressurssterk likevel på den måten at jeg har et bra liv og alltid greier meg. Etter hvert synes jeg at samboeren min viser seg mer og mer som en uselvstendig mann, og jeg ender ofte opp med å ordne opp i hans problemer. Dette var nok lettere i forelskelsesfasen, men nå som det er gått over til mer normaltilstand ser jeg at jeg trives lite med å ha en slik "dott" til mann, som lar seg utnytte og ikke greier å håndtere livets utfordringer. Jeg synes at han klager og sutrer, og oppfører seg som om livet bare er ekkelt mot ham og han er et stakkars offer for urettferdigheten. Jeg mister respekten merker jeg, selv om han har veldig mange gode egenskaper og har mye av det jeg ønsket meg hos en livsledsager.

Jeg lurer på om jeg skremmer menn ved at jeg er så god til å fikse livet selv, i de aller fleste sammenhenger? Problemet mitt er at jeg dermed forventer det samme av ham også, for å synes at han er en jeg kan være stolt av og like.

Veldig takknemlig for fornuftige tanker rundt dette!

[Gjest lykke til videre.]

Det er vel ingen som ikke opplever at en partner irriterer en selv av og til med forskjellige ting. Spørsmålet er hvor mye det blir.

Du er selvstendig.Det er en god egenskap når man er alene, men ikke alltid bra i et forhold. Her må du gi slipp på den store kontrollen og stole på at partner klarer noe han også. Ikke sikkert at det blir gjort på den beste måten i dine øyne, men kanskje han synes det er bra nok. Da må man gi seg og ikke gå rundt å irritere seg etterpå.

Hans problemer må ordnes opp i av ham selv. Du skal ikke blande deg i det. Ser du at han ikke klarer å styre livet sitt selv så må du heller gi opp denne karen og finne en annen. Det må jo være et minimum med struktur i økonomi og familieforhold hos alle nemlig. Ellers så blir tilværelsen kaos. Hvis mannen er slik så er han ikke noe for deg i det hele tatt.

Tenk over situasjonen og se ann hvordan han klarer å løse problemene en periode og går det dårlig så er saken klar. Klarer han brasene så må du ta et videre standpunkt på om du selv må forandre deg såpass at dere kan leve sammen.

[mrxx]

Mulig du er kravstor, men jeg lurer på om du like gjerne er en som tror at du er den som vet best hele tiden og mener at andre løsninger enn din er dårligere.

Det er bra å være selvstendig, men du skal være ydmyk for andres måter å løse ting på og hva andre mener. Du skal være støttende og ikke løse problemene for han. Få han heller til å diskutere problemene og la han finne løsninger selv.

Mange kvinner tror at menn ikke liker selvstendiger kvinner, for det første har jeg aldri skjønt det og det andre tror jeg det like gjerne er at dere tror dere vet best i alle sammenhenger og det blir selvsagt andre dritt lei av.

Mulig du er for overkjørende.

[Josephine68]

Det er vel ingen som ikke opplever at en partner irriterer en selv av og til med forskjellige ting. Spørsmålet er hvor mye det blir.

Du er selvstendig.Det er en god egenskap når man er alene, men ikke alltid bra i et forhold. Her må du gi slipp på den store kontrollen og stole på at partner klarer noe han også. Ikke sikkert at det blir gjort på den beste måten i dine øyne, men kanskje han synes det er bra nok. Da må man gi seg og ikke gå rundt å irritere seg etterpå.

Hans problemer må ordnes opp i av ham selv. Du skal ikke blande deg i det. Ser du at han ikke klarer å styre livet sitt selv så må du heller gi opp denne karen og finne en annen. Det må jo være et minimum med struktur i økonomi og familieforhold hos alle nemlig. Ellers så blir tilværelsen kaos. Hvis mannen er slik så er han ikke noe for deg i det hele tatt.

Tenk over situasjonen og se ann hvordan han klarer å løse problemene en periode og går det dårlig så er saken klar. Klarer han brasene så må du ta et videre standpunkt på om du selv må forandre deg såpass at dere kan leve sammen.

Takk for konstruktivt svar. Jeg tenker jo noe av det samme. Jeg har bestemt meg for å la ham ordne opp i livet sitt selv, men at jeg selvfølgelig kan støtte ham eller komme med innspill hvis han spør. Samtidig har jeg sagt til ham at hvis dette skal kunne vare så må han bli litt mer selvstendig og ta skjeen i egen hånd. Jeg tror ikke han har gjort det før, og det har jo ført ham inn i situasjoner han ikke har trivdes med. Jeg merker også at jeg blir IKKE tiltrukket av en mann som bare synes synd på seg selv og går og henger etter meg og nærmest trygler om kjærtegn eller medfølelse. Derimot blir jeg triltrukket av ham når han TAR grep om tingene i livet sitt, og lar være å stirre på meg som om han er en hund som tigger om å bli klødd... Han må gjerne bli sinna eller sur, men jeg greier ikke at han blir sutrete. Jeg må jo selvfølgelig tilpasse meg det å bo sammen med noen, men jeg har alltid vært selvstendig og tror ikke jeg kommer til å bli en sånn som vil leve i symbiose med en annen...

[bustebeisa]

Mulig du er kravstor, men jeg lurer på om du like gjerne er en som tror at du er den som vet best hele tiden og mener at andre løsninger enn din er dårligere.

Det er bra å være selvstendig, men du skal være ydmyk for andres måter å løse ting på og hva andre mener. Du skal være støttende og ikke løse problemene for han. Få han heller til å diskutere problemene og la han finne løsninger selv.

Mange kvinner tror at menn ikke liker selvstendiger kvinner, for det første har jeg aldri skjønt det og det andre tror jeg det like gjerne er at dere tror dere vet best i alle sammenhenger og det blir selvsagt andre dritt lei av.

Mulig du er for overkjørende.

Tror nok du har rett i forhold til mange kvinnfolk hvertfall. :-)

Selv er jeg også den store og sterke kvinnen som fiker alt og ordner opp i alt. Og når man er singel, er det kjempeflott å være slik. Ikke føle at man er avhengig av andre.

Men nå som jeg er i et parforhold, jobber jeg til stadighet med meg selv. Både med det å la han ordne ting på sin måte, ta imot både råd og hjelp. Og det å spørre om hjelp.

Og jeg ser jo helt klart at det er det som funker best. Av og til er det deilig å bli vartet opp, selv om det tok lang tid før jeg klarte å sitte i ro....

[mrxx]

Tror nok du har rett i forhold til mange kvinnfolk hvertfall. :-)

Selv er jeg også den store og sterke kvinnen som fiker alt og ordner opp i alt. Og når man er singel, er det kjempeflott å være slik. Ikke føle at man er avhengig av andre.

Men nå som jeg er i et parforhold, jobber jeg til stadighet med meg selv. Både med det å la han ordne ting på sin måte, ta imot både råd og hjelp. Og det å spørre om hjelp.

Og jeg ser jo helt klart at det er det som funker best. Av og til er det deilig å bli vartet opp, selv om det tok lang tid før jeg klarte å sitte i ro....

Det var dette her jeg mente, du beskrev det bedre enn hva jeg klarte.

Det er viktig å gi og ta i et parforhold, benytte hverandres sterke sider og lære seg å skjønne at man ikke alltid sitter med fasitten. Lære seg til å lytte og vurdere andres forslag, kanskje er de ikke så dumme likevel når det kommer til stykket.

Blir man hele tiden overkjørt så gidder man jo ikke å yte så mye heller.

Jeg liker selvstendige kvinner, men jaggu skal de lære seg og ikke dure frem som forvokste traktorer.

Som du sier, man skal lære seg til å sitte rolig, ta i mot og bli vartet opp av og til. Det gir den som gir mye også det.

[Babette]

Det er veldig vanlig at kvinnen i forholdet føler at hun er "in charge", og at mannen er for passiv. Det er også vanlig at dette ikke blir synlig før det har gått en stund. I starten er de fleste menn veldig initiativrike og "oppvartende", men det flater som regel ut. I verste fall blir de som mor og sønn etter noen år, og pussig nok ser det ut til at det er mange menn som vil ha det slik.

Så jeg vil kanskje si at du er for kravstor i betydningen urealistisk. Alternativet kan være en dominerende mann, og det er jo ikke noe bedre.

[Glimtipper]

Når det kommer til selvstendighet i et forhold burde man tenke: "Ja, takk, begge deler." Samboeren min elsker når jeg fikser og ordner problemer og er aktiv i forhold til mitt eget liv. Samtidig blir han veldig glad om jeg ber han om råd og følger rådene hans, slik at han var del av løsningen. Slik er jeg også.

Jeg har vært sammen med en "dott" tidligere og det var veldig uheldig. Jeg synes ikke du er kresen om du ikke vil være sammen med noen som sutrer, er uselvstendig og ikke oppfører seg som en likeverdig voksen i forholdet og livet ellers.

[Lillemus]

Når det kommer til selvstendighet i et forhold burde man tenke: "Ja, takk, begge deler." Samboeren min elsker når jeg fikser og ordner problemer og er aktiv i forhold til mitt eget liv. Samtidig blir han veldig glad om jeg ber han om råd og følger rådene hans, slik at han var del av løsningen. Slik er jeg også.

Jeg har vært sammen med en "dott" tidligere og det var veldig uheldig. Jeg synes ikke du er kresen om du ikke vil være sammen med noen som sutrer, er uselvstendig og ikke oppfører seg som en likeverdig voksen i forholdet og livet ellers.

''Samtidig blir han veldig glad om jeg ber han om råd og følger rådene hans, slik at han var del av løsningen. Slik er jeg også.''

Sånn er min også. ) Han synes det er greit at jeg kalrer det meste selv, men synes det er stas å være litt ekstra mannfolk og fikse for meg når jeg ikke klarer selv. )

[Josephine68]

Det er veldig vanlig at kvinnen i forholdet føler at hun er "in charge", og at mannen er for passiv. Det er også vanlig at dette ikke blir synlig før det har gått en stund. I starten er de fleste menn veldig initiativrike og "oppvartende", men det flater som regel ut. I verste fall blir de som mor og sønn etter noen år, og pussig nok ser det ut til at det er mange menn som vil ha det slik.

Så jeg vil kanskje si at du er for kravstor i betydningen urealistisk. Alternativet kan være en dominerende mann, og det er jo ikke noe bedre.

Ja, det er noe i det også... at man definitivt ikke vil ha en dominerende type. Men likestilt hadde vært veldig bra! En som jeg kan bryne meg imot og som har orden på livet, men som er snill og grei... he-he, kanskje det er bare sånne som finnes i dårlige romaner??

Tror jeg må prøve å få ham til å forstå hva jeg kan leve med og ikke, og så får han vurdere om han er villig til å legge av seg noen uvaner eller ei...

[Josephine68]

Når det kommer til selvstendighet i et forhold burde man tenke: "Ja, takk, begge deler." Samboeren min elsker når jeg fikser og ordner problemer og er aktiv i forhold til mitt eget liv. Samtidig blir han veldig glad om jeg ber han om råd og følger rådene hans, slik at han var del av løsningen. Slik er jeg også.

Jeg har vært sammen med en "dott" tidligere og det var veldig uheldig. Jeg synes ikke du er kresen om du ikke vil være sammen med noen som sutrer, er uselvstendig og ikke oppfører seg som en likeverdig voksen i forholdet og livet ellers.

Takk for svar! Godt å høre fra en som skjønner hva jeg mener, for det tror jeg du gjør. Jeg har ikke for vane å gi opp med en gang, så jeg får se hvordan det utvikler seg fremover. Det er jo ikke bare-bare med mine og dine barn heller akkurat, så jeg holder ikke på for en hver pris. Men han er som sagt veldig allright også, og fortjener virkelig at jeg gir ham litt tid. Viser det seg at han ønsker å være en "dott", så blir det nok ikke evigvarende dette her, men jeg tror jo egentlig ikke det da. Så da gjenstår å se om han greier å legge om vanene. Jeg er klar over at folk ikke forandrer personlighet, men uvaner og vaner kan man jo endre på, eller hva?

[Clue1365380406]

Takk for konstruktivt svar. Jeg tenker jo noe av det samme. Jeg har bestemt meg for å la ham ordne opp i livet sitt selv, men at jeg selvfølgelig kan støtte ham eller komme med innspill hvis han spør. Samtidig har jeg sagt til ham at hvis dette skal kunne vare så må han bli litt mer selvstendig og ta skjeen i egen hånd. Jeg tror ikke han har gjort det før, og det har jo ført ham inn i situasjoner han ikke har trivdes med. Jeg merker også at jeg blir IKKE tiltrukket av en mann som bare synes synd på seg selv og går og henger etter meg og nærmest trygler om kjærtegn eller medfølelse. Derimot blir jeg triltrukket av ham når han TAR grep om tingene i livet sitt, og lar være å stirre på meg som om han er en hund som tigger om å bli klødd... Han må gjerne bli sinna eller sur, men jeg greier ikke at han blir sutrete. Jeg må jo selvfølgelig tilpasse meg det å bo sammen med noen, men jeg har alltid vært selvstendig og tror ikke jeg kommer til å bli en sånn som vil leve i symbiose med en annen...

Det der hadde irritert meg også!

[Gjest VKF]

Det er veldig vanlig at kvinnen i forholdet føler at hun er "in charge", og at mannen er for passiv. Det er også vanlig at dette ikke blir synlig før det har gått en stund. I starten er de fleste menn veldig initiativrike og "oppvartende", men det flater som regel ut. I verste fall blir de som mor og sønn etter noen år, og pussig nok ser det ut til at det er mange menn som vil ha det slik.

Så jeg vil kanskje si at du er for kravstor i betydningen urealistisk. Alternativet kan være en dominerende mann, og det er jo ikke noe bedre.

Uansett hvor mye jeg har klaget over min, så er jeg ikke enig.

En slik dott hadde jeg fått mark av.

[Babette]

Uansett hvor mye jeg har klaget over min, så er jeg ikke enig.

En slik dott hadde jeg fått mark av.

Jeg tror dette kan være litt mere sammensatt enn som så. Og hvem som er aktiv og passiv har med samspillet, rollemønsteret og kommunikasjonen i forholdet å gjøre. Det går godt an å være initiativrik sammen med én partner og passiv med en annen. Ulike partnere får fram ulike sider i oss.

En dott trenger med andre ord ikke å være en dott til evig tid og uavhengig av hvem han er sammen med.