Når er det på tide å søke hjelp?

[Gjest stagnert]

For første gang på flere år våget jeg meg inn i et forhold igjen, og jeg hadde ikke før senket skuldrene, sluppet han inn og turt å tro før jeg ble så til de grader vraket.

Lurer på når det er på tide å søke hjelp i en slik situasjon? Synes denne kjærlighetssorgen begynner å bli litt drøy.

Det er et halvt år siden nå og det går ikke bra med meg. De første ukene var jeg oppsatt på at det ikke skulle få knekke meg og at dette måtte jeg bare glemme, det hadde jo tross alt bare vart i 4 mnd, han var ikke verdt det. Jeg var aktiv, traff venner, flyttet fokus. Likevel gikk jeg rundt og var konstant uvel, men fikk aldri til å gråte, hadde bare en smerte i mellomgulvet som aldri ville gi seg. Fant ut at jeg var gravid, men hadde en MA. Det var kanskje like greit.

De siste mnd har jeg grått hver dag. Onsdag toppet det seg, jeg tror aldri jeg har grått så voldsomt noen gang i mitt liv. Måtte si jeg var syk torsdag, kunne ikke gå på jobb sånn som det der. Maten er et stort problem. Det samme med deltidsutdanningen jeg tar. Venner orker jeg nesten ikke treffe lenger, jeg vil bare være alene. Dette er verre enn da jeg ble dumpet av min samboer gjennom 3 år, men det er det ingen som skjønner, derfor prøver jeg å late som om jeg har lagt det bak meg, synes det er flaut.

Faktum er at jeg tenker ikke på annet, og omstendighetene er så forvirrende at jeg blir småtussete av å analysere.

Alle gamle håp og drømmer våknet til live, og jeg hadde aldri trodd jeg kom til å treffe noen jeg følte det stemte så godt med. Hadde vi bare funnet ut at vi ikke passet, eller hatt et rent brudd. Men nei, det var eksen hans, om de nå egentlig noen gang hadde gjort det slutt, jeg får ingen forklaring, jeg føler meg lokket ut i en tåke uten like. Omstendighetene er så forvirrende at jeg vet ikke hva jeg skal tro, og jeg blir tussete av disse tankene som kverner i hodet.

Hun er helt forskjellig fra meg. Vi snakker glamour/trofédame med silikonpupper. Hvem er han egentlig? Jeg trodde jeg kjente han, trodde han var mer som meg. Går og ser for meg det kule livet deres, lurer på hvordan de har det, er sjalu, føler meg så ekstra alene, trodde det var en som meg han følte seg hjemme med.

I et halvt år har jeg prøvd å proppe full hodet mitt med tanker som: Han er ikke verdt det, da var det ikke meant to be, da finnes det noen bedre rundt neste hjørne, sånn er livet, slutt å syt, finnes mange som har det verre. Men hjelper det? Nei. Så nå skriver jeg her, da.

Føler meg helt dum som kunne få så dype følelser for noen på bare 4 mnd. Føler meg enda dummere som trodde han var enda mer fortapt i meg og at dette var den store kjærligheten. For hva kunne vel jeg ha vært for han. Han gikk etter meg og forelsket seg i meg for opplevelsens skyld, uten respekt for mine følelser, tydeligvis. Det er det jeg prøver å tro, da, men ikke om jeg får det til å stemme. Ingen ting stemmer lenger.

Jeg blir tullete av alle tankene, uansett om jeg er med venner eller hva jeg gjør så blir jeg sittende og tenke på det. Ser for meg hva de gjør. Fastlegen min sier "Ikke tenk på han", men hvordna gjør jeg det?

[srp1365380487]

Jeg får skikkelig vondt av deg når jeg leser det du skriver, og jeg trur kanskje det er på tide å søke hjelp akkurat nå. Hos fastlegen din, for eksempel. Muligens er du fast i en depresjon, eller i en forsinket sorgreaksjon, der også den forrige sorgen over din samboer gjennom 3 år er med på å gjøre dette stort og uhåndterlig. Hvis du ikke klarer spise, jobbe eller treffe mennesker trenger du absolutt hjelp, dette er ingen bagatell.