Panikk!

[kie]

Jeg har i tidligere svangerskap hatt problem med fødselsangst, og brukt noe tid/energi under svangerskapet på å bearbeide dette.

Siste fødsel ble en "drømmefødsel" bl.a. pga. igangsetting, kjent jordmor osv.

I dette svangerskapet derimot, har det gått helt fint. Det vil si - helt til nå.

Jeg er nå i 40. uke og kynnerne begynner å bli hardere og hardere. Og jeg får nedtrykksfornemmelser når de står på som verst.

I går hadde jeg 2 "anfall" under kraftige kynnere, hvor jeg begynte å hyperventilere.

Den ene gangen lå jeg i badekaret. Noe som føltes litt skummelt. Jeg klarte jo ikke å rope på mannen min eller noe...

Det var helt forferdelig å ikke klare å trekke pusten ned til lungene. Jeg begynte samtidig å brekke meg.

Heldigvis gikk det over før jeg besvimte, men følelsen av å kveles var guffen!

Jeg har også en følelse av at denne panikken gjør at det oppleves så smertefullt med sammentrekningene.

(Kanskje ikke så rart, når "mantraet" under sammentrekningene er : "nei, nei, nei, nei" og "jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke"?)

Siden det antageligvis ikke er mange dagene igjen, og heller liten tid til å "bearbeide" dette, lurte jeg på om det fantes noen "mestringsteknikker" e.l. du/dere kunne anbefale.

Hvordan "leder" dere jordmødre f.eks. en fødende dersom hun får panikkanfall midt under fødselen?

Det føles skummelt å ikke ane hva man skal ta seg til, liksom.

[Trine Endsjø, jordmor]

Ja, jeg kan skjønne at du står ovenfor et problem, som du trenger hjelp til å mestre. Jeg tror nok ikke det er uvoverkommelig, den panikken du opplever, men du må nok bruke litt tid til å psyke deg inn på at fødselsarbeidet ikke er farlig eller truende på noen måte.

Vi jordmødre jobber litt forskjellig i forhold til hvordan man hjelper den fødende til å mestre rier/smerter. For mitt vedkommende synes jeg det kan være lurt å "bli venner med riene". Prøv å tenk at riene er en kraft som kommer fra deg selv. Du blir ikke invandert. Du er sterk og har en utrolig kraft på lager, som du kan bruke for å få ditt etterlengtede barn ut i verden. Riene kommer ikke som kastet over deg. Du kjenner at de bygger seg opp, som bølger. Med en gang du kjenner at de starter, kan du visualisere at du rir på bølgene, som om du var en surfer. Du kan også tenke at du er sterk om jobber skrekkelig hardt for å komme deg på toppen av fjellet. Du vet at når du når toppen, vil det gå nedover. Det vil aldri bli så vondt at du ikke kommer deg ned igjen. Prøv å pust sakte, langt ned i magen, helt fra du kjenner at det begynner å gjøre vondt. Pust evt. inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Da er det lettere å ikke hyperventilere. Hvis du mot formodning skulle bli svimmel/uvel eller kjenne at det prikker i fingrene eller rundt munnen, kan du puste i en pose.

Jeg synes du skal ta kontakt med en jordmor hvis du føler at du ikke mestrer angsten. Har du ikke allerede en jordmor som følger deg opp, kan du be din lege om å henvise deg til en samtale på sykehuset. Lykke til.