..nok et spørsmål om sjalusi...(LANGT!)

[Gjest anonymaja]

..og hvis du bare skal fortelle hvor lykkelig du er og hvor aldeles greit du har det med at mannen din drar på hyttetur med det cubanske jentelandslaget i strandvolleyball, så ikke gidd å svare...

Litt satt på spissen selvsagt, men jeg trenger ikke gode råd om å skjerpe meg, eller om at alt er så uproblematisk bare man snakker ut om ting.

I vårt tilfelle blir nemlig alt verre av å snakke ut om ting - total hemmeligholdelse er det eneste som (såvidt) har funka.

Jeg opplevde forholdet vårt som udødelig, høyt heva over alt annet, da vi ble kjent. Vi var et ideelt par, vi var uslåelige sammen. Aldri om noe kunne komme mellom oss. og kjæresten min var fantastisk romantisk, han var en helt, han brukte store ord, men fulgte også opp med handling - alt i alt kjente jeg meg uovervinnelig, utvalgt og overlykkelig...

Nå har hverdgen spist seg innpå oss, og konfliktene har meldt seg omkring det ene og det andre. Noe går på rett og slett forskjellighet i personlighet og karakter, mens annet går på det at det er mange relasjoner som skal passe når voksne kommer sammen og har unger fra før osv.

Vi har også hatt en hverdag som hadde kunnet knekke nakken på mange, med to fødsler på to år, ustabile arbeidstider og en masse virvar å holde tråden i. Så forholdet er ikke så lett å få øye på lenger - langt der inne skimtes kanskje et kjærestepar...?

Men til sjalusien: med alt som har skjedd og de konflikter vi har hatt, så er følelsen av å være uovervinnelig og utvalgt borte. Jeg begynner å innse at alle par er "like" i den forstand at alle kan bli nedslitte, utsettes for trusler - kort sagt, alle forhold kan ta slutt.

Når jeg midt i dette finner ting jeg ikke liker, barnsligheter som jeg selv regner meg som ferdig med, da blir det kjempehardt. Hele verdensbildet mitt endrer seg. Jeg var drømmekvinnen, men hvem er jeg nå? Nå er jeg en hvemsomhelst, bare "nok en dame" på lista.

Så, hva er det slags barnsligheter jeg finner?

Ikke noe stort. Bare 1000 små ting. Kontakten han har med ekskona; kosepludring på telefon og sms om konserter en av dem har vært på, filmer de ser og beskrivelser av sykdomsforløp - ikke hos ungene, men hennes egen sykdom. og god natt, god natt til slutt....

Jeg har ikke problemer med at han har vært gift før. Jeg har også en eksmann og forholder meg til det som skal gjøres mht sønnen vår. Men dette venninneforholdet er en invasjon av vårt samliv, slik jeg føler det nå.

Særlig fordi denne damen har oppført seg uttillatelig stygt mot meg før. Vært sjefete og manipulerende, og brukt folk utenfor mot meg (hans søster, min mor) som skyts når hun ikke fikk det "riktige svaret" av meg eller ham. Alt dette er heldigvis en stund siden nå, og på en måte er det jo bra at ting er mindre fiendtlige nå. Men han har ingen rett til å invitere henne inn i varmen. Hans forhold til meg burde være viktigere.

En annen faktor er at vi sliter med vårt forhold - i senga - og det er jeg som føler det verst. Jeg savner sex.

Da jeg skaffa meg en facebook-side for to år siden, vellet det plutselig fram folk som ønska kontakt med meg. De fleste var vanlige bekjente, men jeg følte også sterkt at det ble et slags forum der man grov fram gamle flammer for å tilfredsstille frustrasjoner fra ti år tilbake. En gammel flamme ønska kontakt på en måte som jeg følte upassende, og jeg angra på at jeg hadde sagt ja til å adde han som venn.

Det tok jeg opp med kjæresten min, jeg innrømte at jeg hadde en fyr på vennelista som ikke hadde ærlige hensikter, og jeg sa at jeg trudde hele facebookhysteriet var et litt uggent flørteforum innretta på nettdating. Jeg sa jeg faktisk vurderte å slette profilen min, fordi jeg syntes det var upassende å ha kontakter som var utilgjengelige for ham.

Og da ble det liv i leiren! For da tenkte han øyeblikkelig at jeg ikke ville la ham beholde sin profil . de kontaktene han selv har og som han holder utilgjengelige for meg, de ville han i alle fall ikke gi slipp på.

Etter det kom det hundrevis av småting som jeg skjønte dreide seg om det samme: Ønsket om å ha hemmeligheter. Ønsket om å drømme seg litt bort i alt som "kunne ha vært". Han drev aktive nettsøk etter gamle elskerinner - ikke bare med passivt å respondere på deres kontakt.

Han laster ned porno også, noe jeg avskyr - jeg føler at det går på bekostning av det lille sexlivet vi faktisk har.

Og jeg skjønner mer og mer at dette - for meg - er århundredets forhold. den ene mannen i verden som jeg ble så forelsket i at jeg ikke har snev av nostalgiske følelser for fortida og det som kunne ha vært. Jeg har ikke det minste interesse av å være kompis med min eksmann selv om vi ikke er uvenner heller, jeg kunne aldri sitte og taste med ham i stua til meg og samboeren min mens vi er hjemme sammen og har en sjelden stille kveld...alt sånt.

Alt sånt som forteller meg at for meg er det "han og ingen andre", Mr Right om du vil - men for han er det "henne, men også litt kikking på menyen ellers".

Jeg blir helt sprø når han jobber borte og gjøre et nummer av at nå er det fest. leilighet gjør tyv, det er allment kjent, men om jeg sier det, så er det jeg som er sjalu og bare ødelegger.

Men i mine øyne er jeg akkurat så sjalu som jeg MÅ være, ellers er jeg jo naiv! Jeg har ingen illusjoner lenger, i alle fall ikke illlusjoner om at mitt forhold er "freda" mer ann andre folks. Vi er like sårbare som alle par, selv om vi en gang følte oss uovervinnelige, og jeg føler meg som en sannsigerske som en vakker dag får "fornøyelsen" av å si "der ser du, sånn gikk det fordi vi ikke tok truslene utenfra på alvor!"

Svar meg, folkens, hvis dere har holdt ut helt hit, og hvis dere har noe lurt å si!