..nok et spørsmål om sjalusi...(LANGT!)

[Gjest anonymaja]

Nå trenger jeg ikke gode råd om å skjerpe meg, eller om at alt er så uproblematisk bare man snakker ut om ting. I vårt tilfelle blir nemlig alt verre av å snakke ut om ting - total hemmeligholdelse er det eneste som (såvidt) har funka. Jeg opplevde forholdet vårt som udødelig, høyt heva over alt annet, da vi ble kjent. Vi var et ideelt par, vi var uslåelige sammen. Aldri om noe kunne komme mellom oss. og kjæresten min var fantastisk romantisk, han var en helt, han brukte store ord, men fulgte også opp med handling - alt i alt kjente jeg meg uovervinnelig, utvalgt og overlykkelig... Nå har hverdgen spist seg innpå oss, og konfliktene har meldt seg omkring det ene og det andre. Noe går på rett og slett forskjellighet i personlighet og karakter, mens annet går på det at det er mange relasjoner som skal passe når voksne kommer sammen og har unger fra før osv. Vi har også hatt en hverdag som hadde kunnet knekke nakken på mange, med to fødsler på to år, ustabile arbeidstider og en masse virvar å holde tråden i. Så forholdet er ikke så lett å få øye på lenger - langt der inne skimtes kanskje et kjærestepar...? Men til sjalusien: med alt som har skjedd og de konflikter vi har hatt, så er følelsen av å være uovervinnelig og utvalgt borte. Jeg begynner å innse at alle par er "like" i den forstand at alle kan bli nedslitte, utsettes for trusler - kort sagt, alle forhold kan ta slutt. Når jeg midt i dette finner ting jeg ikke liker, barnsligheter som jeg selv regner meg som ferdig med, da blir det kjempehardt. Hele verdensbildet mitt endrer seg. Jeg var drømmekvinnen, men hvem er jeg nå? Nå er jeg en hvemsomhelst, bare "nok en dame" på lista. Så, hva er det slags barnsligheter jeg finner? Ikke noe stort. Bare 1000 små ting. Kontakten han har med ekskona; kosepludring på telefon og sms om konserter en av dem har vært på, filmer de ser og beskrivelser av sykdomsforløp - ikke hos ungene, men hennes egen sykdom. og god natt, god natt til slutt.... Jeg har ikke problemer med at han har vært gift før. Jeg har også en eksmann og forholder meg til det som skal gjøres mht sønnen vår. Men dette venninneforholdet er en invasjon av vårt samliv, slik jeg føler det nå. Særlig fordi denne damen har oppført seg uttillatelig stygt mot meg før. Vært sjefete og manipulerende, og brukt folk utenfor mot meg (hans søster, min mor) som skyts når hun ikke fikk det "riktige svaret" av meg eller ham. Alt dette er heldigvis en stund siden nå, og på en måte er det jo bra at ting er mindre fiendtlige nå. Men han har ingen rett til å invitere henne inn i varmen. Hans forhold til meg burde være viktigere. En annen faktor er at vi sliter med vårt forhold - i senga - og det er jeg som føler det verst. Jeg savner sex. Da jeg skaffa meg en facebook-side for to år siden, vellet det plutselig fram folk som ønska kontakt med meg. De fleste var vanlige bekjente, men jeg følte også sterkt at det ble et slags forum der man grov fram gamle flammer for å tilfredsstille frustrasjoner fra ti år tilbake. En gammel flamme ønska kontakt på en måte som jeg følte upassende, og jeg angra på at jeg hadde sagt ja til å adde han som venn. Det tok jeg opp med kjæresten min, jeg innrømte at jeg hadde en fyr på vennelista som ikke hadde ærlige hensikter, og jeg sa at jeg trudde hele facebookhysteriet var et litt uggent flørteforum innretta på nettdating. Jeg sa jeg faktisk vurderte å slette profilen min, fordi jeg syntes det var upassende å ha kontakter som var utilgjengelige for ham. Og da ble det liv i leiren! For da tenkte han øyeblikkelig at jeg ikke ville la ham beholde sin profil . de kontaktene han selv har og som han holder utilgjengelige for meg, de ville han i alle fall ikke gi slipp på. Etter det kom det hundrevis av småting som jeg skjønte dreide seg om det samme: Ønsket om å ha hemmeligheter. Ønsket om å drømme seg litt bort i alt som "kunne ha vært". Han drev aktive nettsøk etter gamle elskerinner - ikke bare med passivt å respondere på deres kontakt. Han laster ned porno også, noe jeg avskyr - jeg føler at det går på bekostning av det lille sexlivet vi faktisk har. Og jeg skjønner mer og mer at dette - for meg - er århundredets forhold. den ene mannen i verden som jeg ble så forelsket i at jeg ikke har snev av nostalgiske følelser for fortida og det som kunne ha vært. Jeg har ikke det minste interesse av å være kompis med min eksmann selv om vi ikke er uvenner heller, jeg kunne aldri sitte og taste med ham i stua til meg og samboeren min mens vi er hjemme sammen og har en sjelden stille kveld...alt sånt. Alt sånt som forteller meg at for meg er det "han og ingen andre", Mr Right om du vil - men for han er det "henne, men også litt kikking på menyen ellers". Jeg blir helt sprø når han jobber borte og gjøre et nummer av at nå er det fest. leilighet gjør tyv, det er allment kjent, men om jeg sier det, så er det jeg som er sjalu og bare ødelegger. Men i mine øyne er jeg akkurat så sjalu som jeg MÅ være, ellers er jeg jo naiv! Jeg har ingen illusjoner lenger, i alle fall ikke illlusjoner om at mitt forhold er "freda" mer ann andre folks. Vi er like sårbare som alle par, selv om vi en gang følte oss uovervinnelige, og jeg føler meg som en sannsigerske som en vakker dag får "fornøyelsen" av å si "der ser du, sånn gikk det fordi vi ikke tok truslene utenfra på alvor!"

[Gjest bikku]

Nå svarer jeg egentlig på typen spørsmål jeg ikke pleier å svare på. Men siden jeg nå sitter her og har god tid:

Det høres ut som om dere trenger dere en god og direkte prat for å finne ut hvor dere har hverandre.

Om den praten skulle avsløre at dere ikke har felles grunnsyn, så er det kanskje tid for å revurdere forholdet for å se om det positive fortsatt er viktigere enn det negative.

Om det skulle vise seg at alt er ok, så er det tid for å legge vekk de vonde tankene.

Og om en slik samtale ikke lar seg gjennomføre i det hele tatt, så burde konklusjonen være grei - men ikke opp til meg å trekke.

Lykke til - ikke trivelig med tunge tanker, så jeg håper dere løser det snart.

[Gjest Elextra]

''Og jeg skjønner mer og mer at dette - for meg - er århundredets forhold. den ene mannen i verden som jeg ble så forelsket i at jeg ikke har snev av nostalgiske følelser for fortida og det som kunne ha vært. ''

For meg ligger essensen her. Du virker forelsket i forholdet som sådan, og illusjonene brister når det ikke bare er dere to som rir alene inn i solnedgangen.

Ut fra det du forteller virker det som du må jobbe med sjalusien din. Når han har barn er det fint han har godt forhold til eksen, og en viss useriøs flørt via Facebook eller andre kanaler bør være lov.

Han har valgt deg! :-) Har du valgt ham?

[Gjest tenkerlitt]

Tror ikke jeg kunne ha følt meg trygg på en mann som viste seg å ha et så stort behov for hemmeligheter, spenning, nær kontakt med ekser og sånn.

Det vil si, jeg har hatt en sånn mann, og nå i ettertid skjønner jeg at jeg hadde grunn til å være sjalu.

(Jeg prøvde å vise han hvordan det var for meg ved å oppføre meg på samme måte selv, men da ble han sur, da, og oppsatt på å ta seg sammen. Så falt det tilbake i det gamle sporet igjen etter hvert.)

Dette er en form for selvbedrag og spill som jeg ikke trenger i livet mitt. Da er jeg heller singel.

Desverre er det først når forelskelsesfasen er over at dette kommer til syne.

[Gjest anonymaja]

''Og jeg skjønner mer og mer at dette - for meg - er århundredets forhold. den ene mannen i verden som jeg ble så forelsket i at jeg ikke har snev av nostalgiske følelser for fortida og det som kunne ha vært. ''

For meg ligger essensen her. Du virker forelsket i forholdet som sådan, og illusjonene brister når det ikke bare er dere to som rir alene inn i solnedgangen.

Ut fra det du forteller virker det som du må jobbe med sjalusien din. Når han har barn er det fint han har godt forhold til eksen, og en viss useriøs flørt via Facebook eller andre kanaler bør være lov.

Han har valgt deg! :-) Har du valgt ham?

...hmm, ja jeg er nok veldig opptatt av dette. (Det sitatet fra meg som du legger ved)

Men i vår historie - min og min samboers - så var det faktisk han som var pådriveren, som var den romantiske osv opprinnelig... Så jeg trudde jo at vi red inn i solnedgangen sammen - forskjellen er bare at jeg har fortsatt å gjøre det, trur jeg! Mens han er ferdig med forelskelse osv., og da er veien åpen for å søke spenning flere steder. Huff.

Jeg har nemlig prøvd å "provosere" fram det samme hos meg sjøl. Er jeg så enspora som jeg innbiller meg? Får jeg ikke litt hjertebank i møte med en gammel flamme eller en ny flørt jeg også? (Jeg har jo en fortid som partydronning og har vært en skikkelig flørt sjøl....før i tida!)

Men resultatet er alltid det samme: det vrenger seg i meg bare ved tanken på å kysse en annen mann. Så JA, jeg har valgt ham. Og der sluttet min historie med andre menn...

Hans omgang med kvinner er i all uskyldighet, det er sant. Det er bare at vi har helt ulike meninger om eksklusiviteten i et forhold - OG: at jeg har vært ute en vinternatt før.

Jeg veit hva det gjør med meg - mentalt - når jeg slipper noen inn i det eksklusive. Utroskap kommer ikke rett ut av lufta, man gjennomgår mentale "forstadier" til det også!

Et vilt forelska par taster med hverandre, ikke med eksen. Et vilt forelska par får hjerteklapp av hverandres berøring, ikke av fremmedes. Et vilt forelska par finner spenning sammen, ikke hver for seg. Alt sånt.

Og jeg er fortsatt vilt forelska. Det er nok ikke han.

[Gjest anonymaja]

Tror ikke jeg kunne ha følt meg trygg på en mann som viste seg å ha et så stort behov for hemmeligheter, spenning, nær kontakt med ekser og sånn.

Det vil si, jeg har hatt en sånn mann, og nå i ettertid skjønner jeg at jeg hadde grunn til å være sjalu.

(Jeg prøvde å vise han hvordan det var for meg ved å oppføre meg på samme måte selv, men da ble han sur, da, og oppsatt på å ta seg sammen. Så falt det tilbake i det gamle sporet igjen etter hvert.)

Dette er en form for selvbedrag og spill som jeg ikke trenger i livet mitt. Da er jeg heller singel.

Desverre er det først når forelskelsesfasen er over at dette kommer til syne.

....det er vel nettopp det, ja. At jeg kjenner lusa på gangen, og derfor ikke føler meg trygg.

Men alle tips tas imot, med hensyn til å bli tryggere, og med hensyn til en måte å kommunisere mine følelser til mannen min. Jeg veit ikke hvordan jeg skal unngå å provosere ham og "mistenkeliggjøre" ham.

[mil1365380270]

Veldig bra skrevet!

Jeg "ser" dere begge to, hvor dere er, hva dere tenker. D.v.s. - for hans del, så kan jeg bare anta. Men av det jeg leser, kan jeg ikke si han er en drittsekk, og jeg kan heller ikke se at han er ferdig med forholdet deres.

Så har jeg to ting å si:

1) Dere er midt i det verste unge-maset, kneika som sikkert er den vanligste årsaken til at folk blir ferdige med hverandre. Det kaster lys over alt dere tenker og gjør akkurat nå.

2) Kommunikasjon er ødeleggende om den foregår på feil måte, på feil premisser. Og den kan redde dere, om dere gjør det riktig.

Er det sånn at han ikke møter deg på alvoret i situasjonen, har kommunikasjonen feilet. Om svarene dere gir og spørsmålene dere stiller hverandre, ikke er opplysende, men bare skaper mer frustrasjon og gnisninger. Kanskje flytte den til en annen arena, en som krever litt mer av dere? Familievernkontor eller annen terapeut dere kan snakke med?

Man skal ikke lage drama for ingenting, men jeg tror forhold kan reddes om man orker tidlig nok ta inn over seg at følelser kan dø av mange nok "bagateller" også.

[Gjest anonymaja]

Veldig bra skrevet!

Jeg "ser" dere begge to, hvor dere er, hva dere tenker. D.v.s. - for hans del, så kan jeg bare anta. Men av det jeg leser, kan jeg ikke si han er en drittsekk, og jeg kan heller ikke se at han er ferdig med forholdet deres.

Så har jeg to ting å si:

1) Dere er midt i det verste unge-maset, kneika som sikkert er den vanligste årsaken til at folk blir ferdige med hverandre. Det kaster lys over alt dere tenker og gjør akkurat nå.

2) Kommunikasjon er ødeleggende om den foregår på feil måte, på feil premisser. Og den kan redde dere, om dere gjør det riktig.

Er det sånn at han ikke møter deg på alvoret i situasjonen, har kommunikasjonen feilet. Om svarene dere gir og spørsmålene dere stiller hverandre, ikke er opplysende, men bare skaper mer frustrasjon og gnisninger. Kanskje flytte den til en annen arena, en som krever litt mer av dere? Familievernkontor eller annen terapeut dere kan snakke med?

Man skal ikke lage drama for ingenting, men jeg tror forhold kan reddes om man orker tidlig nok ta inn over seg at følelser kan dø av mange nok "bagateller" også.

Ja!

Takk. Takk for svar.

Dette er egentlig beslekta med det jeg håper og trur sjøl - at mye kan reddes om vi finner ut hvordan. For vi er IKKE ferdige med hverandre...

[mil1365380270]

Ja!

Takk. Takk for svar.

Dette er egentlig beslekta med det jeg håper og trur sjøl - at mye kan reddes om vi finner ut hvordan. For vi er IKKE ferdige med hverandre...

Tror det er lett å la det skure og gå, vente på bedre tider. En måte å overleve på. Og kanskje tenker man ikke over det en gang, fordi man har det ganske greit. Mulig din mann er der? I mellomtiden går ting i stykker, fordi den andre (og forholdet) blir forsømt.