"Magemamma", "damen" eller hva??

[Gjest movenpink]

Jeg er ikke adoptivforelder selv, og må si at jeg første gang jeg hørte ordet "magemamma" syntes det var nokså underlig. For meg blir dette en reduksjon av opphavet hvor en på en måte opphøyer seg selv.

"Jeg har fått reaksjoner fra andre adoptivforeldre som har valgt å si "damen fødte deg" / "du har ligget i magen til en annen dame".. Jeg er uenig, og de med meg, fordi de ikke vil at barnet dems skal tro det har noen annen mamma..

Jeg tenker at de da ikke holder seg til realiteten..."

Jeg er HELT enig med deg. Det er synd når ens nye foreldre ikke forstår eller vil erkjenne at det finnes/fantes noen andre der ute. Noe jeg har merket meg er at dette ggjelder mødrene. Har til gode å høre adoptivfedre vektlegge at "det er bare meg i denne verden som gjelder/fins (som forelder)"

Som en adoptert venninne av meg sier, som har hatt en mor som har kalt moren for magedamen, sier: Det er ikke en surrogatkvinne vi snakker om heller!

[Gjest movenpink]

Jeg ser at niesen min sier "magemor" om hennes biologiske mor, og "mamma" til sin adoptivmor.

"Mor "er kanskje et bedre ord enn "damen", særlig hvis en ellers bruker "mamma"?

Akkurat det skiller bruker min adoptivonkel også. Det faller seg helt naturlig for han. Mamma og mor er for han to _helt_ forskjellige personer med ulik relasjon til han.

Jeg synes også selv dette er en fin måte å omgå problemet med titulering som magemamma, damen osv.

[AAA]

Jeg er enig med deg. Våre barn _har_ faktisk hatt en mamma før oss, selv om det er vi som er mamma nå, i alle relevante betydninger av ordet.

Å kalle mennesket som har født mitt barn for "en dame" blir for meg respektløst.

[BMS!]

Jeg er enig med deg. Våre barn _har_ faktisk hatt en mamma før oss, selv om det er vi som er mamma nå, i alle relevante betydninger av ordet.

Å kalle mennesket som har født mitt barn for "en dame" blir for meg respektløst.

''Å kalle mennesket som har født mitt barn for "en dame" blir for meg respektløst''

Dette er jeg helt enig med deg i. Takk og lov, har jeg heller aldri hørt noen gjøre det heller.

[tonie]

De adoptivforeldrene jeg kjenner kaller henne den første mammaen.

[Gjest aktiv doler men ikke som adoptant]

Vi har ikke fått adoptivbarnet vårt enda, men har et eldre barn som spør en del om sånt. Det har endt opp med at den biologiske moren omtales som "kinamoren", og det funker greit for oss.

Det jeg syns er rarere er at de aller fleste som tar opp temaet problematiserer at barnet har en mor. Men aldri at det har en far. Og hva skulle faren i så fall omtales som? Magemammamannen?

[Gjest togli]

Jeg har ikke selv adoptert, så det er godt mulig jeg tar feil

Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del? Man synes det er litt "vondt" at barnet en gang har hatt en annen "mamma" enn en selv?

Jeg vil tro det er viktig å være 100 % ærlig mht at barnet faktisk er født av en annen mamma. Jeg tenker også at det er viktig for barnet å få en slags "god følelse" for mammaen som så seg nødt til å gi bort barnet sitt til noen som kunne ta godt vare på det? Det er ikke godt for et barn å få vite at det kanskje ikke var ønsket. Jeg tenker at barnet lettere vil føle større egenverdi når det blir fortalt at det var en annen "mamma" som fødte det, enn at det var en "dame" som fødte det?

[Gjest Kayia]

Jeg har ikke selv adoptert, så det er godt mulig jeg tar feil

Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del? Man synes det er litt "vondt" at barnet en gang har hatt en annen "mamma" enn en selv?

Jeg vil tro det er viktig å være 100 % ærlig mht at barnet faktisk er født av en annen mamma. Jeg tenker også at det er viktig for barnet å få en slags "god følelse" for mammaen som så seg nødt til å gi bort barnet sitt til noen som kunne ta godt vare på det? Det er ikke godt for et barn å få vite at det kanskje ikke var ønsket. Jeg tenker at barnet lettere vil føle større egenverdi når det blir fortalt at det var en annen "mamma" som fødte det, enn at det var en "dame" som fødte det?

''Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del?''

Her sier du nøyaktig det samme som jeg tenker Togli. Jeg har venner som er fosterforeldre, og til tross for at disse ungene (sett med voksne øyne) ikke burde ha mye fint å si om sitt opphav (som de ikke lenger har samvær med), har de altså både behov for å snakke om dem, og dessuten prøve å "løfte" dem.

Dette overrasket meg til å begynne med, men egentlig er det en selvfølge siden ens opphav ofte har en sentral betydning for ens identietsutvikling, og dette kan selvfølgelig være tilfelle for adoptivbarn/ fosterbarn også. Fra barnas perspektiv syns også jeg at "damen" blir en reduksjon av en relasjon som kan være ubehagelig å minnes for de voksne, men som likevel kan vise seg å være viktig for barnet.

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Da de var bittesmå, fortalte jeg kort og greit at de har ligget i magen hos en annen dame. Etterhvert har hun (de) blitt til kinamammaen.

Personlig har jeg ikke helt sansen for "magemamma", syns det høres litt pussig ut - på samme måte som de som sier at "du vokste inni hjertet mitt". Enten - rent bokstavelig - så har de ikke vokst i hjertet mitt, men i magen på kinamammaen, eller så har de vokst i hjertet mitt OG magen til kinamammaen, mens mine egenfødte har vokst både i magen min og hjertet mitt. (Mulig det blir litt mye krøll med dette siden jeg har både egenfødte og adopterte ;-)

Kort sagt: Så lenge barnet vet at det er adoptert og hva det innebærer, så tror jeg det viktigste er at dere snakker om det (og om den andre mammaen/damen) på en måte som føles naturlig.

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Vi har ikke fått adoptivbarnet vårt enda, men har et eldre barn som spør en del om sånt. Det har endt opp med at den biologiske moren omtales som "kinamoren", og det funker greit for oss.

Det jeg syns er rarere er at de aller fleste som tar opp temaet problematiserer at barnet har en mor. Men aldri at det har en far. Og hva skulle faren i så fall omtales som? Magemammamannen?

Her er det kinamammaen og kinapappaen. Men det er definitivt mammaen som er mest "i vinden" hos de små - enn så lenge , ihvertfall.

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Vi er ikke så konsekvente vi da, men poden lurer veldig ofte på hvilken mage han har ligget i.

Ikke er det så nøye for meg heller, så han snakker ofte om mamman han hadde i korea, men da mener han fostermoren sin som oftest. Han skulle gjerne vist vilken mage han hadde ligget i, skjønner han godt jeg, også er jeg takknemlig for at han er så åpen og vil snakke om det. Vi lufter ofte tanker. Noen ganger kommmer spørsmålene på rekke og rad, og jeg svarer etter beste evne. Jeg er av oppfattning at man skal ta alle barn på alvor, så noen ganger sier jeg at, du, mamma må bare tenke seg litt om, så ikke jeg gir ett "fjåsete" svar.

En dag kom han og sa, "hva om mamman min i korea plutselig vil ha meg tilbake?" etterfulgt av en svak stemme, med øynene fulle av tårer "jeg vil bo hos mamman og pappan min her jeg nå". Da hadde vi en lang samtale om at han skal selvsagt bo sammen med oss, men vi kan jo dra på besøk til Korea, fostermor og mulig biologiske foreldre når han blir voksen. Fostermor og Korea kan vi besøke tideligere. Han avsluttet hele samtalen med "jeg elsker deg mamma, men di kjenner jeg ikke, litt rart at di elsker meg enda". Jeg forsikret han om at han var jo helt umulig å ikke elske, så det var ikke så rart ;-)

Han er så liten enda, og for meg er det viktigste at han kaller dem for akuratt hva han vil. Jeg blir verken såret eller lei meg om han forteller andre om "den fantastiske mamman i korea", jeg blir bare stolt.

Ja, dette skle ut, men poenget mitt er at jeg syns barna skal få bestemme dette litt selv, om de kan og vil, men dette er ikke noe rett og galt svar, men alle må nesten følge det som er naturlig for dem.

Utrolig viktig at dette er naturlig også for den voksene, om ikke vil jo barnet merke det, og bli var for temaet, og det ønsker man jo i alle fall ikke at skal skje.

Vennlig hilsen

Min lille hjerteknuser hadde en periode da hun drev og testet meg ut. 5 år gammel, kjempelurt uttrykk i ansiktet og full av undertrykt latter: "Du er ikke mammaen min!" (og DER måtte jeg alltid huske på å spørre: "Skal tro hvem det er, da?")

...så jentungen kunne bryte sammen i krampelatter og si: "Det er jo KINAMAMMAEN, skjønner du vel!!"

Nå har ikke kinamammen en fullt så fremtredende posisjon lenger, hverken som erte-objekt eller annet, men kommer det en ny periode, så er hun i sin fulle rett til å teste ut hva som er hva, hvor og hvordan.

Rampetrollet mitt! )

[plommeblomst]

;-) Jeg kjenner en del fra Nord-Norge som bruker mor om bestemoren.

Min mor sa mamma og pappa da hun var barn, men jeg kan ikke huske at hun noengang tiltalte eller omtalte dem som det. Det gikk i "mormor" og "bestefar", alternativt til andre: "moren min" osv.

Faren min sa mor & far, og det har søstrene mine og jeg gjort også, men jeg er den eneste av oss tre som har videreført dette til neste generasjon.

Mannen min fikk forresten "kjeft" fra en bekjent en gang, for han mente at vi var veldig snobbete/fisefine som brukte titlene mor & far! Fikk litt hakaslepp av den, alstå. Jeg hadde mer sett på det som "landsens" eller "gammeldags" enn det å være snobbete og fin på det! ;-)

''snobbete/fisefine som brukte titlene mor & far''

Noe sånt har jeg alltid tenkt, eller i hvert fall "litt fint". Det kunne aldri falle meg inn å innføre noe annet enn mamma og pappa, men yngstedattera har i lange perioder selv gått for mor og far. Vi ble vant til det, og savnet det litt da perioden var over Nå går det litt om hverandre.

[Gjest movenpink]

Vi har ikke fått adoptivbarnet vårt enda, men har et eldre barn som spør en del om sånt. Det har endt opp med at den biologiske moren omtales som "kinamoren", og det funker greit for oss.

Det jeg syns er rarere er at de aller fleste som tar opp temaet problematiserer at barnet har en mor. Men aldri at det har en far. Og hva skulle faren i så fall omtales som? Magemammamannen?

Magemammamannen

*LOL* Magepappa går definitivt ikke an heller

[Gjest movenpink]

Jeg har ikke selv adoptert, så det er godt mulig jeg tar feil

Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del? Man synes det er litt "vondt" at barnet en gang har hatt en annen "mamma" enn en selv?

Jeg vil tro det er viktig å være 100 % ærlig mht at barnet faktisk er født av en annen mamma. Jeg tenker også at det er viktig for barnet å få en slags "god følelse" for mammaen som så seg nødt til å gi bort barnet sitt til noen som kunne ta godt vare på det? Det er ikke godt for et barn å få vite at det kanskje ikke var ønsket. Jeg tenker at barnet lettere vil føle større egenverdi når det blir fortalt at det var en annen "mamma" som fødte det, enn at det var en "dame" som fødte det?

Syns det du sier er kloke tanker, togli! Det kan være godt også med innspill fra andre "utenfor".

[plommeblomst]

Jeg har lest innlegg her i mange år, og vil påstå at de som kaller biologisk mor for "damen" er i mindretall i forhold til de som bruker uttrykk av typen "magemamma".

Men det er selvfølgelig viktig at forklaringene og begrepene tilpasses barnas alder, det gjelder jo alle barn og alle temaer.

''de som kaller biologisk mor for "damen" er i mindretall i forhold til de som bruker uttrykk av typen "magemamma".''

Dette har jeg oppfattet akkurat som deg.

[plommeblomst]

Her hos oss snakker vi om mamma'n og pappa'n i Kina, evt. biologisk mamma og pappa.

[Gjest togli]

''Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del?''

Her sier du nøyaktig det samme som jeg tenker Togli. Jeg har venner som er fosterforeldre, og til tross for at disse ungene (sett med voksne øyne) ikke burde ha mye fint å si om sitt opphav (som de ikke lenger har samvær med), har de altså både behov for å snakke om dem, og dessuten prøve å "løfte" dem.

Dette overrasket meg til å begynne med, men egentlig er det en selvfølge siden ens opphav ofte har en sentral betydning for ens identietsutvikling, og dette kan selvfølgelig være tilfelle for adoptivbarn/ fosterbarn også. Fra barnas perspektiv syns også jeg at "damen" blir en reduksjon av en relasjon som kan være ubehagelig å minnes for de voksne, men som likevel kan vise seg å være viktig for barnet.

Helt enig med deg!

Jeg er selv "foster"-tante til ei jente og kjenner godt til det samme mht det du sier om fosterbarn også. Ens biologiske opphav _er_ for de fleste viktig, enten man husker dem eller ikke. Det har nok, som du sier, noe med identitetsutvikliingen å gjøre.

[Gjest togli]

Syns det du sier er kloke tanker, togli! Det kan være godt også med innspill fra andre "utenfor".

Tusen takk

Jeg som var sikker på jeg skulle få "pepper" for dette Vet jo at det kan være et ømtåelig tema for mange...

[Gjest togli]

Det er godt å lese svarene her inne. Hadde begynt å tro at jeg var alldeles tankeløs og idiot som sa omtalte biologisk mor som "magemamma" (selv om jeg egentlig er trygg på at dette er det rette for oss).

I mine ører klinger det rett og slett feil å omtale biologisk mor som noe annet enn mamma. "Damen" blir noe kaldt og upersonlig i mitt hode. Det er faktisk henne vi kan takke for at vi har de skjønneste barna i verden! -Og henne barna våre senere kan takke for at de lever!!

Høres ut som en veldig sunn og fin innstilling som vil komme barna deres til gode

[Gjest ikke akkutat denne gangen]

Her føler jeg at jeg vil si noe. Har ikke lest alle trådene nedover så kanskje jeg repitere noen.

Her hjemme har vi snakket mye om at barnet vårt ikke har lagt i min mage, men jeg snakker ikke om "den andre mammaen" jeg mener at hun sa fra seg retten til å være mamma til vårt barn da hun gav barnet fra seg. Jeg er mammaen. Men jeg er nøye med å snakke varmt om opphavet, at barnet vårt skal være stolt av sin opprinnelse og vi snakker om vanskene det innebærerå skulle ta valget å gi fra seg barnet.

Jeg mener uansett at det er en trygghet i å ikke kalle flere personer for mamma. Jeg er mor i det huset barnet bor i, jeg er helt ordentlig, ikke laget av hverken plast eller tre! Å være mamma til et barn har ingenting med biologi å gjøre.

Mvh