"Magemamma", "damen" eller hva??

[Gjest tidligere litchi]

Vi kaller ikke kvinnen som fødte jenta vår for "mamma". Vi sier "hun som fødte deg". Tidligere brukte vi "kinamor", men oppdaget at vår skatt ble usikker og lurte fælt når vi brukte det begrepet. Vi har en egenfødt storesøster i hus, og opplever at lillesøster er mer opptatt av å være lik henne og ha samme forhold til oss, heller enn å forholde seg til at det har vært en annen mamma før meg.

Jeg er for øvrig skeptisk til å skape både drømme- og skrekkfantasier om denne første mamma'n. Realiteten er at vi ikke vet noe om henne i det hele tatt. Vi vet at hun gav fra seg barnet sitt, og vi tror det må ha vært veldig vanskelig. Men strengt tatt kan den biologiske moren like gjerne ha vært en alkoholisert barnemishandler, selv om jeg ikke liker å tenke på det. Det blir like feil å legge rosa minner i hodet på barnet vårt som det er å legge grusomme forestillinger. Nøytrale fakta virker best foreløpig, i alle fall.

[Gjest tidligere litchi]

Jeg har ikke selv adoptert, så det er godt mulig jeg tar feil

Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del? Man synes det er litt "vondt" at barnet en gang har hatt en annen "mamma" enn en selv?

Jeg vil tro det er viktig å være 100 % ærlig mht at barnet faktisk er født av en annen mamma. Jeg tenker også at det er viktig for barnet å få en slags "god følelse" for mammaen som så seg nødt til å gi bort barnet sitt til noen som kunne ta godt vare på det? Det er ikke godt for et barn å få vite at det kanskje ikke var ønsket. Jeg tenker at barnet lettere vil føle større egenverdi når det blir fortalt at det var en annen "mamma" som fødte det, enn at det var en "dame" som fødte det?

Jeg tror ikke adoptivforeldre er mer opptatt av å verne seg selv enn andre foreldre er, og at man ønsker å være "den eneste" mamman, tror jeg vanligvis ikke er hovedgrunnen til at man ikke betegner biologiske foreldre for mamma og pappa/mor og far.

Det er viktig for barn å føle seg ønsket, men realiteten for en rekke adoptivbarn er at de ikke var ønsket av de som satte barnet til verden. Man skal ikke glemme at adopsjon er en konsekvens av en sterk brutalitet - barnet ble forlatt, oppgitt, gitt videre. Jeg er sterkt uenig i å legge drømmebilder og følelser for mennesker vi ikke vet noe om i hodet på barna de satte til verden. Ikke skrekkvisjoner, heller, naturligvis! En viss realisme og is i magen tror jeg man skal ha når man snakker om barnas biologiske røtter.

Det ALLER viktigste for adoptivbarn, er å være grenseløst klar over at de er SÅ ønsket og elsket akkurat som de er, av de foreldrene de har! Og at de etter en kort eller lang omvei kom hjem til de foreldrene og den familien de hører til i nå. Ikke å ha mer eller mindre ufundamenterte forestillinger om sitt biologiske opphav.

[fillolin]

Jeg tror ikke adoptivforeldre er mer opptatt av å verne seg selv enn andre foreldre er, og at man ønsker å være "den eneste" mamman, tror jeg vanligvis ikke er hovedgrunnen til at man ikke betegner biologiske foreldre for mamma og pappa/mor og far.

Det er viktig for barn å føle seg ønsket, men realiteten for en rekke adoptivbarn er at de ikke var ønsket av de som satte barnet til verden. Man skal ikke glemme at adopsjon er en konsekvens av en sterk brutalitet - barnet ble forlatt, oppgitt, gitt videre. Jeg er sterkt uenig i å legge drømmebilder og følelser for mennesker vi ikke vet noe om i hodet på barna de satte til verden. Ikke skrekkvisjoner, heller, naturligvis! En viss realisme og is i magen tror jeg man skal ha når man snakker om barnas biologiske røtter.

Det ALLER viktigste for adoptivbarn, er å være grenseløst klar over at de er SÅ ønsket og elsket akkurat som de er, av de foreldrene de har! Og at de etter en kort eller lang omvei kom hjem til de foreldrene og den familien de hører til i nå. Ikke å ha mer eller mindre ufundamenterte forestillinger om sitt biologiske opphav.

Du nevner flere steder at vi ikke skal legge drømmebilder i hodet på barna våre. Det er jeg helt enig i, men jeg ser ikke helt hva det har å gjøre med om man velger det ene eller andre begrepet. Slik jeg ser det er det like mulig å snakke realistisk om "kinamamma" som det er å skape drømmebilder om "damen". En annen ting er at mange vet en hel del om de biologiske foreldrene og kanskje sågar har bilder av dem. Uten at jeg vet om det påvirker begrepsbruken, men det ville jo vært interessant å vite...

[fillolin]

Jeg er ikke adoptivforelder selv, og må si at jeg første gang jeg hørte ordet "magemamma" syntes det var nokså underlig. For meg blir dette en reduksjon av opphavet hvor en på en måte opphøyer seg selv.

"Jeg har fått reaksjoner fra andre adoptivforeldre som har valgt å si "damen fødte deg" / "du har ligget i magen til en annen dame".. Jeg er uenig, og de med meg, fordi de ikke vil at barnet dems skal tro det har noen annen mamma..

Jeg tenker at de da ikke holder seg til realiteten..."

Jeg er HELT enig med deg. Det er synd når ens nye foreldre ikke forstår eller vil erkjenne at det finnes/fantes noen andre der ute. Noe jeg har merket meg er at dette ggjelder mødrene. Har til gode å høre adoptivfedre vektlegge at "det er bare meg i denne verden som gjelder/fins (som forelder)"

Som en adoptert venninne av meg sier, som har hatt en mor som har kalt moren for magedamen, sier: Det er ikke en surrogatkvinne vi snakker om heller!

At magemor betyr surrogatmor, ja... Det er jo faktisk et meget godt poeng i våre dager...

[Gjest Vet mye om biologisk familie]

Du nevner flere steder at vi ikke skal legge drømmebilder i hodet på barna våre. Det er jeg helt enig i, men jeg ser ikke helt hva det har å gjøre med om man velger det ene eller andre begrepet. Slik jeg ser det er det like mulig å snakke realistisk om "kinamamma" som det er å skape drømmebilder om "damen". En annen ting er at mange vet en hel del om de biologiske foreldrene og kanskje sågar har bilder av dem. Uten at jeg vet om det påvirker begrepsbruken, men det ville jo vært interessant å vite...

Vi er av dem som vet mye om biologisk familie, og hvorfor ting ble som det ble.

Vi sier navnet på bio-mor når vi prater om hvem sin mage barnet har lagt i.

[fillolin]

Hos oss har det hittil først og fremst vært snakk om fostermor, som jo er et etablert begrep, så jeg vet ikke hva Lille Blomst vil komme til å velge, men for meg er det iallefall ikke naturlig å si hverken "mage.." eller "dame". For meg personlig er det naturligst å bruke begrepet "biologisk mor", men overfor barn bruker jeg "thaimor/thaimamma'n". Hvilket av dem jeg velger er nok rett og slett avhengig av hva som passer best i setningen/sammenhengen. Det er nevnt i denne tråden og jeg har også sett det nevnt andre steder, at det ikke må være tvil om hvem som er mamma'n og hvem barnet skal være hos, men er det virkelig en fare for at begrepsbruken i seg selv kan skape usikkerhet her? Spørsmålet er ærlig ment, jeg spekulerer på det nå....

[fillolin]

Vi er av dem som vet mye om biologisk familie, og hvorfor ting ble som det ble.

Vi sier navnet på bio-mor når vi prater om hvem sin mage barnet har lagt i.

Ja, det er selvfølgelig et alternativ! Det blir igrunnen sjelden nevnt, selv om det sikkert er et alternativ for mange.

[Gjest tidligere litchi]

Du nevner flere steder at vi ikke skal legge drømmebilder i hodet på barna våre. Det er jeg helt enig i, men jeg ser ikke helt hva det har å gjøre med om man velger det ene eller andre begrepet. Slik jeg ser det er det like mulig å snakke realistisk om "kinamamma" som det er å skape drømmebilder om "damen". En annen ting er at mange vet en hel del om de biologiske foreldrene og kanskje sågar har bilder av dem. Uten at jeg vet om det påvirker begrepsbruken, men det ville jo vært interessant å vite...

Akkurat her reagerte jeg på at toglis argument om at barna skal ha "godfølelsen" for de biologiske foreldrene. Jeg er ikke så sikker på om de nødvendigvis skal ha det. Hvis barna får "godfølelsen" så er det fint, men blir de rasende, så er det også greit.Jeg synes ikke vi, som foreldre, skal gjøre noe forsøk på å påvirke barna verken i den ene eller i den andre retningen, egentlig. Jeg tror barna "velger" den virkeligheten de trenger i livet sitt, og at vår oppgave er å gi en så realistisk fremstilling av barnets historie som mulig.

Men naturligvis har jeg mitt barns perspektiv i minnet når jeg uttaler meg. Hun vil aldri ha muligheten til å finne ut hvem hennes biologiske foreldre er. Kan tenke meg at behovene blir annerledes i de tilfellene barna vet hvem de biologiske foreldrene er, kanskje også har bilde av dem, og vet mer om historien bak adopsjonen.Da blir begrepet biologisk mor/far noe annet enn en vag forestilling.

[Gjest Ikke adoptivmor]

Jeg er enig med deg. Våre barn _har_ faktisk hatt en mamma før oss, selv om det er vi som er mamma nå, i alle relevante betydninger av ordet.

Å kalle mennesket som har født mitt barn for "en dame" blir for meg respektløst.

Blir det mindre sårbart da å si at kinamammaen eller magemammen ikke hadde mulighet til å ta seg av barnet på en god måte, og derfor ville at noen andre skulle være mamma for barnet slik at barnet skulle få det godt. At man har sendt mammarollen videre på en måte?

[Gjest tidligere litchi]

Vi er av dem som vet mye om biologisk familie, og hvorfor ting ble som det ble.

Vi sier navnet på bio-mor når vi prater om hvem sin mage barnet har lagt i.

Vi har også brukt biomor, litt, og tror det blir det alternativet vi faller ned på dersom barnet vårt etterhvert gir uttrykk for at "hun som fødte deg" ikke er godt nok.

Jeg synes "hun som fødte deg" er så vakkert, jeg da - blir varm om hjertet hver gang jeg sier eller tenker på de ordene

[AAA]

Blir det mindre sårbart da å si at kinamammaen eller magemammen ikke hadde mulighet til å ta seg av barnet på en god måte, og derfor ville at noen andre skulle være mamma for barnet slik at barnet skulle få det godt. At man har sendt mammarollen videre på en måte?

"Sendt mammarollen videre".

Det var egentlig ikke så dum måte å forklare det for til et barn. Aldri tenkt på det sånn før.

Foreløbig er ikke noen av mine barn så veldig opptatt av dette, så det er begrenset hvor mye vi har snakket om det. Men det kommer vel sikkert. Vi bruker forøvrig ordet kinamamma om biologisk mor. Det syns jeg er et godt og dekkende nøytralt ord. For det er jo faktisk det hun er. Man kan si mye om at det nå er vi som er foreldre, men å lukke øyne og ører og ikke ville forholde seg til at barnet har en annen historie enn de fleste andre barn forstår jeg ikke poenget med. Ikke for barnet sin del iallefall. Kan ikke forstå annet enn at det da dreier seg mer om foreldrebeskyttelse enn barnebeskyttelse.

Jeg er i den sammenheng opptatt av å snakke om barna mine sitt biologiske opphav på en respektfull måte, og samtidig så syns jeg det er viktig å ikke si noe som vi ikke vet, å glorifisere, eller svartmale, for den saks skyld. Mine barn kommer ikke til å få høre fra meg at biologisk mor var veldig glad i dem. For det vet jeg fint lite om. Derimot vet jeg at noen har kledd godt på dem og lagt dem et sted der de kom til å bli funnet. Det kan jeg si.

you see?

[Gjest togli]

Jeg tror ikke adoptivforeldre er mer opptatt av å verne seg selv enn andre foreldre er, og at man ønsker å være "den eneste" mamman, tror jeg vanligvis ikke er hovedgrunnen til at man ikke betegner biologiske foreldre for mamma og pappa/mor og far.

Det er viktig for barn å føle seg ønsket, men realiteten for en rekke adoptivbarn er at de ikke var ønsket av de som satte barnet til verden. Man skal ikke glemme at adopsjon er en konsekvens av en sterk brutalitet - barnet ble forlatt, oppgitt, gitt videre. Jeg er sterkt uenig i å legge drømmebilder og følelser for mennesker vi ikke vet noe om i hodet på barna de satte til verden. Ikke skrekkvisjoner, heller, naturligvis! En viss realisme og is i magen tror jeg man skal ha når man snakker om barnas biologiske røtter.

Det ALLER viktigste for adoptivbarn, er å være grenseløst klar over at de er SÅ ønsket og elsket akkurat som de er, av de foreldrene de har! Og at de etter en kort eller lang omvei kom hjem til de foreldrene og den familien de hører til i nå. Ikke å ha mer eller mindre ufundamenterte forestillinger om sitt biologiske opphav.

Du har mange gode poenger og jeg skjønner hva du mener

[Gjest Adoptivmamma som lurer]

Ja, det er selvfølgelig et alternativ! Det blir igrunnen sjelden nevnt, selv om det sikkert er et alternativ for mange.

Her sies det ofte "det var magemamman min som fødte meg"... bl.a.. Barnet snakker mye om henne som hun en gang lå i magen til og som fødte henne..- og som faktisk, på det tidspunktet, var mamma til vårt barn!

-Derfor blir det igjen feil for oss å kalle henne "damen".

Da jeg ble konfrontert med at "damen" var et riktigere begrep å bruke enn "magemamma" var argumentet at "Vårt barn skal ikke behøve å ha flere mammaer. Hun har en mamma i livet sitt og det er og blir meg"..

Dette er å pynte på virkeligheten for meg.. Når man bærer frem et barn er man mamma, uansett. At adoptivforeldre skal være så hårsåre at de ikke klarer å innse den realiteten, synes jeg er trist.. Ungene vil uansett på et gitt tidspunkt skjønne at det faktisk er snakk om et sett mamma og pappa til, som de faktisk kan takke fro at de lever...

[Gjest movenpink]

At magemor betyr surrogatmor, ja... Det er jo faktisk et meget godt poeng i våre dager...

Og det er jo ikke spesielt bra om barnet oppfatter at a-foreldrene nærmest tillegger "damen" en surrogatmorrolle heller.

[Mrs. Wallace]

Jeg tenker at det spiller egentlig ikke så veldig stor rolle hva man velger å kalle biomor, så lenge man snakker åpent og greit med barnet om saken og er lydhør overfor barnets signaler i den sammenhengen.

Dessuten kan det med fordel tilpasses barnets alder og behov. En toåring har f.eks helt andre forutsetninger enn en seksåring. Og mens noen barn kan slite med mammabegrepet på to personer og ha behov for å skille dette litt, finnes det andre som kanskje kjenner identiteten til biomor og sågar har minner om henne, og dermed har behov for å bruke mamma-begrepet. For eksempel, altså.

Vi bruker som oftest "landet"-mor (altså som feks kinamor/koreamor etc). Men jeg ser ingen grunn til å insistere på at dette er det eneste rette. Folk får kalle det hva de vil, så lenge de klarer å kommunisere med ungene sine på vettugt vis for øvrig - og være trygge på sin egen rolle i forhold til dem.

[Mrs. Wallace]

Jeg har ikke selv adoptert, så det er godt mulig jeg tar feil

Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del? Man synes det er litt "vondt" at barnet en gang har hatt en annen "mamma" enn en selv?

Jeg vil tro det er viktig å være 100 % ærlig mht at barnet faktisk er født av en annen mamma. Jeg tenker også at det er viktig for barnet å få en slags "god følelse" for mammaen som så seg nødt til å gi bort barnet sitt til noen som kunne ta godt vare på det? Det er ikke godt for et barn å få vite at det kanskje ikke var ønsket. Jeg tenker at barnet lettere vil føle større egenverdi når det blir fortalt at det var en annen "mamma" som fødte det, enn at det var en "dame" som fødte det?

''Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del? ''

Jeg er adoptert, og for meg blir det veldig fremmed å kalle biomor for mamma. For meg er en mamma en man kjenner - og kjenner _godt_. Ergo har jeg bare én av den sorten. ;o)

En fullstendig fremmed person passer ikke inn i mitt mammabegrep, uansett hvor mange gener vi måtte dele. Det handler ikke om at jeg har noen vonde følelser i forhold til opphav eller selve adopsjonen, snarere tvert om.

Derfor fungerer biomor greit for meg, mens andre selvsagt har andre ønsker og behov i forhold til begrepssetting. Det er kanskje litt farlig å være for snar til å "diagnostisere" andres valg på det området.

[candyqueen_83]

''Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del? ''

Jeg er adoptert, og for meg blir det veldig fremmed å kalle biomor for mamma. For meg er en mamma en man kjenner - og kjenner _godt_. Ergo har jeg bare én av den sorten. ;o)

En fullstendig fremmed person passer ikke inn i mitt mammabegrep, uansett hvor mange gener vi måtte dele. Det handler ikke om at jeg har noen vonde følelser i forhold til opphav eller selve adopsjonen, snarere tvert om.

Derfor fungerer biomor greit for meg, mens andre selvsagt har andre ønsker og behov i forhold til begrepssetting. Det er kanskje litt farlig å være for snar til å "diagnostisere" andres valg på det området.

Er du adoptert? Unnskyld at jeg spør altså, men jeg trodde du hadde adopterte barn? )

[Mrs. Wallace]

Er du adoptert? Unnskyld at jeg spør altså, men jeg trodde du hadde adopterte barn? )

Ja - og ja. )

[candyqueen_83]

Ja - og ja. )

Ååå, begge deler )

[Gjest tidligere litchi]

Her sies det ofte "det var magemamman min som fødte meg"... bl.a.. Barnet snakker mye om henne som hun en gang lå i magen til og som fødte henne..- og som faktisk, på det tidspunktet, var mamma til vårt barn!

-Derfor blir det igjen feil for oss å kalle henne "damen".

Da jeg ble konfrontert med at "damen" var et riktigere begrep å bruke enn "magemamma" var argumentet at "Vårt barn skal ikke behøve å ha flere mammaer. Hun har en mamma i livet sitt og det er og blir meg"..

Dette er å pynte på virkeligheten for meg.. Når man bærer frem et barn er man mamma, uansett. At adoptivforeldre skal være så hårsåre at de ikke klarer å innse den realiteten, synes jeg er trist.. Ungene vil uansett på et gitt tidspunkt skjønne at det faktisk er snakk om et sett mamma og pappa til, som de faktisk kan takke fro at de lever...

Jeg for min del, synes det er trist at familier som ikke bruker det ene eller det andre begrepet, skal bli beskyldt for å være hårsår. Det er mer sannsynlig at de faktisk har gode begrunnelser for sine valg, uten at de nødvendigvis forteller det til alle som går forbi.

Hvilket ord man bruker, henger dessuten sammen med hvilket innhold man tillegger de forskjellige ordene. Vi kaller barnets biologiske mor "hun som fødte deg", fordi barnet ble forundret og utilpass av at vi snakket om kinamor, når hennes storesøster hadde en mamma, og bare det. Men uansett hvordan barnet hadde reagert, hadde jeg aldri lagt opp til å kalle hennes biologiske mor for "mamma".

For meg er nemlig det å være mamma mye, mye mer enn det å bære frem barnet i magen. Mitt forhold til ordet, henger sammen med mitt forhold til min egen mor: Ubetinget kjærlighet, følelsen av å være et under for henne, vissheten om at hun ville gått i døden for meg, enorm omsorg. Jeg "roper" fremdeles på mamma når jeg er skikkelig, skikkelig syk og trenger "noen", jeg lengter etter mamma når verden går meg skikkelig i mot.

De færreste barn har/har hatt to slike mamma-figurer i livet sitt, i denne betydning av ordet. Det å bære frem et barn i magen, kvalifiserer ikke for å være mamma,etter min definisjon Biomor, kinamor, moren din i Kina - jeg kunne sagt hva som helst, men ikke mamma.

Om min datter kommer til å bruke mamma om sin biologiske mor etterhvert, vil jeg naturligvis ikke ha problemer med det. Det vil bare bety at ordet har fått et annet innhold for henne enn det har for meg.