"Magemamma", "damen" eller hva??

[trk1365380645]

Her sies det ofte "det var magemamman min som fødte meg"... bl.a.. Barnet snakker mye om henne som hun en gang lå i magen til og som fødte henne..- og som faktisk, på det tidspunktet, var mamma til vårt barn!

-Derfor blir det igjen feil for oss å kalle henne "damen".

Da jeg ble konfrontert med at "damen" var et riktigere begrep å bruke enn "magemamma" var argumentet at "Vårt barn skal ikke behøve å ha flere mammaer. Hun har en mamma i livet sitt og det er og blir meg"..

Dette er å pynte på virkeligheten for meg.. Når man bærer frem et barn er man mamma, uansett. At adoptivforeldre skal være så hårsåre at de ikke klarer å innse den realiteten, synes jeg er trist.. Ungene vil uansett på et gitt tidspunkt skjønne at det faktisk er snakk om et sett mamma og pappa til, som de faktisk kan takke fro at de lever...

" Når man bærer frem et barn er man mamma, uansett."

Vi har gått runden med vår eldste, som selv kom frem til at det var en mamma han hadde ligget i magen til, noe vi syns er helt greit. Jeg reagerer likevel på denne påstanden. For hva er det å være mamma? En som har født et barn? Hva da med surrogatmødre? Hva da med oss som er mammaer uten å ha født barn? Ligger det ikke mer i det begrepet enn å føde? For meg handler det om mye mer, som tidligere litchi også skriver, og det tror jeg det er for de aller fleste. Jeg tror at mange som gir bort eller mister et barn vil føle savn og tenke på barnet, men jeg tror heller ikke at de nødvendigvis vil identifisere seg som "mamma" uten barn. Tror du at du nødvendigvis ville følt deg som en mamma hvis du ikke var i stand til å ta vare på barnet ditt og ikke hadde det hos deg?

Alle må finne de måtene som er best for seg og sine, men andre kan vel tenke annerledes uten å være hårsåre!

[Mrs. Wallace]

Her sies det ofte "det var magemamman min som fødte meg"... bl.a.. Barnet snakker mye om henne som hun en gang lå i magen til og som fødte henne..- og som faktisk, på det tidspunktet, var mamma til vårt barn!

-Derfor blir det igjen feil for oss å kalle henne "damen".

Da jeg ble konfrontert med at "damen" var et riktigere begrep å bruke enn "magemamma" var argumentet at "Vårt barn skal ikke behøve å ha flere mammaer. Hun har en mamma i livet sitt og det er og blir meg"..

Dette er å pynte på virkeligheten for meg.. Når man bærer frem et barn er man mamma, uansett. At adoptivforeldre skal være så hårsåre at de ikke klarer å innse den realiteten, synes jeg er trist.. Ungene vil uansett på et gitt tidspunkt skjønne at det faktisk er snakk om et sett mamma og pappa til, som de faktisk kan takke fro at de lever...

''Når man bærer frem et barn er man mamma, uansett.''

Det er ikke alle som umiddelbart er enig i den definisjonen av begrepet.

[Mrs. Wallace]

Jeg for min del, synes det er trist at familier som ikke bruker det ene eller det andre begrepet, skal bli beskyldt for å være hårsår. Det er mer sannsynlig at de faktisk har gode begrunnelser for sine valg, uten at de nødvendigvis forteller det til alle som går forbi.

Hvilket ord man bruker, henger dessuten sammen med hvilket innhold man tillegger de forskjellige ordene. Vi kaller barnets biologiske mor "hun som fødte deg", fordi barnet ble forundret og utilpass av at vi snakket om kinamor, når hennes storesøster hadde en mamma, og bare det. Men uansett hvordan barnet hadde reagert, hadde jeg aldri lagt opp til å kalle hennes biologiske mor for "mamma".

For meg er nemlig det å være mamma mye, mye mer enn det å bære frem barnet i magen. Mitt forhold til ordet, henger sammen med mitt forhold til min egen mor: Ubetinget kjærlighet, følelsen av å være et under for henne, vissheten om at hun ville gått i døden for meg, enorm omsorg. Jeg "roper" fremdeles på mamma når jeg er skikkelig, skikkelig syk og trenger "noen", jeg lengter etter mamma når verden går meg skikkelig i mot.

De færreste barn har/har hatt to slike mamma-figurer i livet sitt, i denne betydning av ordet. Det å bære frem et barn i magen, kvalifiserer ikke for å være mamma,etter min definisjon Biomor, kinamor, moren din i Kina - jeg kunne sagt hva som helst, men ikke mamma.

Om min datter kommer til å bruke mamma om sin biologiske mor etterhvert, vil jeg naturligvis ikke ha problemer med det. Det vil bare bety at ordet har fått et annet innhold for henne enn det har for meg.

Godt innlegg, tidligere litchi. )

[morsan]

Vi har ikke fått adoptivbarnet vårt enda, men har et eldre barn som spør en del om sånt. Det har endt opp med at den biologiske moren omtales som "kinamoren", og det funker greit for oss.

Det jeg syns er rarere er at de aller fleste som tar opp temaet problematiserer at barnet har en mor. Men aldri at det har en far. Og hva skulle faren i så fall omtales som? Magemammamannen?

''Og hva skulle faren i så fall omtales som? Magemammamannen?''

*he he* Passer nok bedre med kinamor og kinafar evt kinamamma og kinapappa enn betegnelser som inneholder ordet "mage", ja.

[Gjest Adoptivmamma som lurer]

Jeg for min del, synes det er trist at familier som ikke bruker det ene eller det andre begrepet, skal bli beskyldt for å være hårsår. Det er mer sannsynlig at de faktisk har gode begrunnelser for sine valg, uten at de nødvendigvis forteller det til alle som går forbi.

Hvilket ord man bruker, henger dessuten sammen med hvilket innhold man tillegger de forskjellige ordene. Vi kaller barnets biologiske mor "hun som fødte deg", fordi barnet ble forundret og utilpass av at vi snakket om kinamor, når hennes storesøster hadde en mamma, og bare det. Men uansett hvordan barnet hadde reagert, hadde jeg aldri lagt opp til å kalle hennes biologiske mor for "mamma".

For meg er nemlig det å være mamma mye, mye mer enn det å bære frem barnet i magen. Mitt forhold til ordet, henger sammen med mitt forhold til min egen mor: Ubetinget kjærlighet, følelsen av å være et under for henne, vissheten om at hun ville gått i døden for meg, enorm omsorg. Jeg "roper" fremdeles på mamma når jeg er skikkelig, skikkelig syk og trenger "noen", jeg lengter etter mamma når verden går meg skikkelig i mot.

De færreste barn har/har hatt to slike mamma-figurer i livet sitt, i denne betydning av ordet. Det å bære frem et barn i magen, kvalifiserer ikke for å være mamma,etter min definisjon Biomor, kinamor, moren din i Kina - jeg kunne sagt hva som helst, men ikke mamma.

Om min datter kommer til å bruke mamma om sin biologiske mor etterhvert, vil jeg naturligvis ikke ha problemer med det. Det vil bare bety at ordet har fått et annet innhold for henne enn det har for meg.

Det var ikke meningen å "henge" med annen mening enn meg, men hadde dere hørt tiltalemåten som har blitt brukt mot meg, fordi jeg bruker "magemamma" istedenfor "damen", ville dere nok reagert..

Fikk høre at jeg har opptrådd ødeleggende for barna pga dette og det sårt.

Grunnen til at jeg valgte å bruke dette begrepet er bl.a fordi vi ofte har lest bøker hvor "magemamma" er brukt.

Jeg fikk også tidlig spørsmål fra andre barn om "hvor er mamman h*ns"?

-Da svarte jeg jo at jeg er mammaen h*ns. Dette ble akseptert.

"Alle" andre tenker jo på biomor som "mamma", og det er det de spør etter også.

Vår yngste kom i går og snakket om sin magemamma. -"Men du er mamman min mamma. Henne andre ser vi jo ikke og vet vi jo ikke hvem er, selv om det var hun som fødte meg".

Så enkelt er det.. H*n har en "magemamma" som h*n har ligget i magen til og som fødte h*n. -For vårt barn virker det som det er viktig å kunne sette ord på at "jeg har også ligget i magen til en mamma", når h*n ser andre beibiser gjør det.. Damen her blir ikke naturlig for h*n.

-Men flott å se at så mange har svart og har en mening rundt dette..-uten at det ene eller andre er facit.

-For meg er det godt å se at det ikke bare er meg som ødelegger for oss og barna ved å si magemamma...-slik jeg har fått høre flere ganger..

[Gjest movenpink]

''Når man bærer frem et barn er man mamma, uansett.''

Det er ikke alle som umiddelbart er enig i den definisjonen av begrepet.

Føler du en forskjell på "mamma" og "mor"? Kan du si at "mamma" for deg er den du har levd/lever sammen med? Og at "mor" er den som har født deg, men ikke er din "mamma"?

Spør av ren nysgjerrighet:) Interessant dette her:)

[Gjest movenpink]

" Når man bærer frem et barn er man mamma, uansett."

Vi har gått runden med vår eldste, som selv kom frem til at det var en mamma han hadde ligget i magen til, noe vi syns er helt greit. Jeg reagerer likevel på denne påstanden. For hva er det å være mamma? En som har født et barn? Hva da med surrogatmødre? Hva da med oss som er mammaer uten å ha født barn? Ligger det ikke mer i det begrepet enn å føde? For meg handler det om mye mer, som tidligere litchi også skriver, og det tror jeg det er for de aller fleste. Jeg tror at mange som gir bort eller mister et barn vil føle savn og tenke på barnet, men jeg tror heller ikke at de nødvendigvis vil identifisere seg som "mamma" uten barn. Tror du at du nødvendigvis ville følt deg som en mamma hvis du ikke var i stand til å ta vare på barnet ditt og ikke hadde det hos deg?

Alle må finne de måtene som er best for seg og sine, men andre kan vel tenke annerledes uten å være hårsåre!

Veldig enig i at "mamma" er noe mer enn det å føde.

Men om du tenker deg følgende spørsmål stilt til en biomor:

"Har du barn? Hvor mange har du?" Tror du da at biomor ikke vil regne med den/de hun har adoptert bort?

Det tror ikke jeg. Om en surrogatmor derimot får det samme spørsmålet, regner hun neppe med barnet hun bar "på bestilling". Det er noe hun fikk penger for og hun anså det som en jobb for å hjelpe andre med å få bli mammaer og pappaer. Det er noe _helt_ annet enn konteksten for en adopsjon.

[Gjest movenpink]

''Og hva skulle faren i så fall omtales som? Magemammamannen?''

*he he* Passer nok bedre med kinamor og kinafar evt kinamamma og kinapappa enn betegnelser som inneholder ordet "mage", ja.

Syns kinamor og kinafar klinger fint. Men av en eller annen grunn høres Russlandfar og Russlandmor så rart ut. Eller Brasilmor og Brasilfar.

Hmmm...

[Gjest Vet mye om biologisk familie]

Veldig enig i at "mamma" er noe mer enn det å føde.

Men om du tenker deg følgende spørsmål stilt til en biomor:

"Har du barn? Hvor mange har du?" Tror du da at biomor ikke vil regne med den/de hun har adoptert bort?

Det tror ikke jeg. Om en surrogatmor derimot får det samme spørsmålet, regner hun neppe med barnet hun bar "på bestilling". Det er noe hun fikk penger for og hun anså det som en jobb for å hjelpe andre med å få bli mammaer og pappaer. Det er noe _helt_ annet enn konteksten for en adopsjon.

''Men om du tenker deg følgende spørsmål stilt til en biomor: "Har du barn? Hvor mange har du?" Tror du da at biomor ikke vil regne med den/de hun har adoptert bort? ''

Jeg kjenner ei som adopterte bort sitt førstefødte barn, og hun fikk to barn til senere. Hun sa alltid at hun hadde to barn, eller at hun var mamma til to. Selvom hun hadde født tre barn.

Hun så ikke på seg selv som mamman til sitt førstefødte barn.

[morsan]

Syns kinamor og kinafar klinger fint. Men av en eller annen grunn høres Russlandfar og Russlandmor så rart ut. Eller Brasilmor og Brasilfar.

Hmmm...

*he he* Ja, det er rart med det. "Russermora di" hørtes jo nesten helt ille ut...

[Gjest movenpink]

*he he* Ja, det er rart med det. "Russermora di" hørtes jo nesten helt ille ut...

*flire* helt enig.

[Mrs. Wallace]

Føler du en forskjell på "mamma" og "mor"? Kan du si at "mamma" for deg er den du har levd/lever sammen med? Og at "mor" er den som har født deg, men ikke er din "mamma"?

Spør av ren nysgjerrighet:) Interessant dette her:)

For meg er mamma hun som har oppdratt meg, trøstet meg, sunget sanger, blåst på sår, skrytt av gode resultater og kjørt til fritidsaktiviteter - og som elsker meg ubetinget resten av livet. Kort oppsummert, altså. Da blir det helt absurd å bruke det begrepet om et menneske jeg overhodet ikke kjenner og ikke har noe forhold til.

Mamma er noe man gjør, ikke noe man er.

Når det gjelder mor-ordet, er det mest en praktisk ting, for å ha et letforståelig begrep å henvise til. Da fungerer biomor greit og er akkurat passe nøytralt og presist for meg.

Jeg har forståelse for at noen legger helt andre verdier i disse begrepene.

[Mrs. Wallace]

Veldig enig i at "mamma" er noe mer enn det å føde.

Men om du tenker deg følgende spørsmål stilt til en biomor:

"Har du barn? Hvor mange har du?" Tror du da at biomor ikke vil regne med den/de hun har adoptert bort?

Det tror ikke jeg. Om en surrogatmor derimot får det samme spørsmålet, regner hun neppe med barnet hun bar "på bestilling". Det er noe hun fikk penger for og hun anså det som en jobb for å hjelpe andre med å få bli mammaer og pappaer. Det er noe _helt_ annet enn konteksten for en adopsjon.

''Men om du tenker deg følgende spørsmål stilt til en biomor: "Har du barn? Hvor mange har du?" Tror du da at biomor ikke vil regne med den/de hun har adoptert bort? ''

Slett ikke alltid, nei.

[Gjest togli]

''Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del? ''

Jeg er adoptert, og for meg blir det veldig fremmed å kalle biomor for mamma. For meg er en mamma en man kjenner - og kjenner _godt_. Ergo har jeg bare én av den sorten. ;o)

En fullstendig fremmed person passer ikke inn i mitt mammabegrep, uansett hvor mange gener vi måtte dele. Det handler ikke om at jeg har noen vonde følelser i forhold til opphav eller selve adopsjonen, snarere tvert om.

Derfor fungerer biomor greit for meg, mens andre selvsagt har andre ønsker og behov i forhold til begrepssetting. Det er kanskje litt farlig å være for snar til å "diagnostisere" andres valg på det området.

Nå skrev jeg jo først at jeg egentlig ikke har peiling ;-)

Jeg har to adopterte i egen familie. De har helt ulike følelser mht sin biologiske familie. Den ene ønsket hele livet å vite mer om dem, mens den andre ikke har hatt interesse av det i det hele tatt.

Man kan aldri vite hvordan ens barn vil bli. Jeg tror at dersom man i utgangspunktet bruker begrepet biologisk mor/mammaen som fødte deg e.l., så gir man signaler til barnet om at det er akseptert å ha følelser rundt det mennesket som har gitt liv til barnet. Bruker man begreper som virker "fremmedgjørende" på forholdet mellom biologisk mor og barn, vil jeg tro barnet lettere legger lokk på eventuelle følelser rundt dette?

Ettersom barnet vokser til, kan jo barnet selv velge hvilket begrep det føler det er naturlig å bruke mht biologisk opphav.

[BMS!]

For meg er mamma hun som har oppdratt meg, trøstet meg, sunget sanger, blåst på sår, skrytt av gode resultater og kjørt til fritidsaktiviteter - og som elsker meg ubetinget resten av livet. Kort oppsummert, altså. Da blir det helt absurd å bruke det begrepet om et menneske jeg overhodet ikke kjenner og ikke har noe forhold til.

Mamma er noe man gjør, ikke noe man er.

Når det gjelder mor-ordet, er det mest en praktisk ting, for å ha et letforståelig begrep å henvise til. Da fungerer biomor greit og er akkurat passe nøytralt og presist for meg.

Jeg har forståelse for at noen legger helt andre verdier i disse begrepene.

For meg er det ikke viktig hva sønnen min kaller dem i korea, det viktigste for meg er at han godt vet at han har en annen far og mor, fostermor, fosterfar og forstersøsken. Han er 5 år, skjønner ikke helt dette med mor og far, dvs, klarer ikke å idetifisere seg med deg.

Derfor blir jeg stolt når han skryter av den fantastiske mamman og pappan i korea, han vet vi sier "fostermor og -far", men det er jo bare begreper.

Jeg er mammans hans, BMSmann er pappan, men han er stolt av landet sitt, og disse menneskene han ikke husker, men har ett stort album om. Hans liv. Hva han kaller dem, det er likegyldig, så lenge han snakker om dem, vedkjenner seg dem. For stort sett fungerer vi jo som alle andre familier. Når poden lå på sykhuset, konkluderte legen med at det ikke var så rart at han var så omtålig for masse, siden jeg er så alergisk selv. Vi fikk oss en god latter, for å si det mildt.

Vi har forresten kalt damen som passet Poden når han var liten for dagmamma. Dagmammans navn er "tina". Jeg kjenner ingen som har fått plass hos dagmor....

Men jeg tror vi i er enige, og det viktigste er at ikke det er jeg som lager reglene for hva de skal hete, det syns jeg er poden som kan få bestemme.

Ha en god helg.

[Gjest movenpink]

Nå skrev jeg jo først at jeg egentlig ikke har peiling ;-)

Jeg har to adopterte i egen familie. De har helt ulike følelser mht sin biologiske familie. Den ene ønsket hele livet å vite mer om dem, mens den andre ikke har hatt interesse av det i det hele tatt.

Man kan aldri vite hvordan ens barn vil bli. Jeg tror at dersom man i utgangspunktet bruker begrepet biologisk mor/mammaen som fødte deg e.l., så gir man signaler til barnet om at det er akseptert å ha følelser rundt det mennesket som har gitt liv til barnet. Bruker man begreper som virker "fremmedgjørende" på forholdet mellom biologisk mor og barn, vil jeg tro barnet lettere legger lokk på eventuelle følelser rundt dette?

Ettersom barnet vokser til, kan jo barnet selv velge hvilket begrep det føler det er naturlig å bruke mht biologisk opphav.

Syns du sier det så fint, togli!

"Bruker man begreper som virker "fremmedgjørende" på forholdet mellom biologisk mor og barn, vil jeg tro barnet lettere legger lokk på eventuelle følelser rundt dette?"

Du er inne på noe veldig sentralt der. Blir det brukt "damen" e.l. (som er fremmedgjørende) så kan det signalisere at hun er en fremmed ikke-person. I hvert fall ikke en det er nødvendig å snakke om eller en person av betydning. Når begrepet er mindre fremmedgjørende (som biomor, kinamor, mor e.l.) er det tenkelig at det vil oppfattes som mer legitimt for barnet å snakke om henne. Og erkjenne følelser en måtte ha i forhold til henne i perioder av livet - både på godt og vondt og på mer nøytral grunn. Sånn kan man kanskje si at det blir barnet som definerer hvilken verdi (i positiv-neativ eller 0-valør) biomor har, og ikke ad.foreldre som hvisker ut betydningen for barnet ved å si "jeg er den eneste mammaen - det fins ingen andre i verden enn meg". I siste tilfelle så virker det som om ad.moren har tatt styringa og "undergraver" fødemor samt formidler (ubevisst eller bevisst) til barnet at henne er det best å ikke snakke om, for da sårer du mamma.

[BMS!]

''Men om du tenker deg følgende spørsmål stilt til en biomor: "Har du barn? Hvor mange har du?" Tror du da at biomor ikke vil regne med den/de hun har adoptert bort? ''

Jeg kjenner ei som adopterte bort sitt førstefødte barn, og hun fikk to barn til senere. Hun sa alltid at hun hadde to barn, eller at hun var mamma til to. Selvom hun hadde født tre barn.

Hun så ikke på seg selv som mamman til sitt førstefødte barn.

''Jeg kjenner ei som adopterte bort sitt førstefødte barn, og hun fikk to barn til senere. Hun sa alltid at hun hadde to barn, eller at hun var mamma til to. Selvom hun hadde født tre barn. ''

Det gjør jeg også, bare at hun fikk 3 barn etterpå. Har aldri hørt henne si at hun er firebarnsmor nei ;-D

Men hun har sikkert førstemann i sitt hjerte, men det betyr ikke at hun ser på henne hun adopterte bort som datteren sin. Di har forresten fått kontakt i voksen alder, men den adopterte ville ikke involvere seg mer i familien, enn at hun lurte på hvem di var.

Ha en flott helg

[BMS!]

*he he* Ja, det er rart med det. "Russermora di" hørtes jo nesten helt ille ut...

uff :-p

Russermorra, ja det hørtes suspektut nesten.

[Mrs. Wallace]

Nå skrev jeg jo først at jeg egentlig ikke har peiling ;-)

Jeg har to adopterte i egen familie. De har helt ulike følelser mht sin biologiske familie. Den ene ønsket hele livet å vite mer om dem, mens den andre ikke har hatt interesse av det i det hele tatt.

Man kan aldri vite hvordan ens barn vil bli. Jeg tror at dersom man i utgangspunktet bruker begrepet biologisk mor/mammaen som fødte deg e.l., så gir man signaler til barnet om at det er akseptert å ha følelser rundt det mennesket som har gitt liv til barnet. Bruker man begreper som virker "fremmedgjørende" på forholdet mellom biologisk mor og barn, vil jeg tro barnet lettere legger lokk på eventuelle følelser rundt dette?

Ettersom barnet vokser til, kan jo barnet selv velge hvilket begrep det føler det er naturlig å bruke mht biologisk opphav.

''Bruker man begreper som virker "fremmedgjørende" på forholdet mellom biologisk mor og barn, vil jeg tro barnet lettere legger lokk på eventuelle følelser rundt dette? ''

Som jeg skriver lenger oppe her, tror det handler mindre om begrepsbruk, og mer om at man faktisk snakker med barna om det - på en åpen og grei og naturlig måte, og at man er lydhør overfor barnets signaler.

Senere er det selvsagt barnet selv som må få velge begrepene selv.

[Mrs. Wallace]

Syns du sier det så fint, togli!

"Bruker man begreper som virker "fremmedgjørende" på forholdet mellom biologisk mor og barn, vil jeg tro barnet lettere legger lokk på eventuelle følelser rundt dette?"

Du er inne på noe veldig sentralt der. Blir det brukt "damen" e.l. (som er fremmedgjørende) så kan det signalisere at hun er en fremmed ikke-person. I hvert fall ikke en det er nødvendig å snakke om eller en person av betydning. Når begrepet er mindre fremmedgjørende (som biomor, kinamor, mor e.l.) er det tenkelig at det vil oppfattes som mer legitimt for barnet å snakke om henne. Og erkjenne følelser en måtte ha i forhold til henne i perioder av livet - både på godt og vondt og på mer nøytral grunn. Sånn kan man kanskje si at det blir barnet som definerer hvilken verdi (i positiv-neativ eller 0-valør) biomor har, og ikke ad.foreldre som hvisker ut betydningen for barnet ved å si "jeg er den eneste mammaen - det fins ingen andre i verden enn meg". I siste tilfelle så virker det som om ad.moren har tatt styringa og "undergraver" fødemor samt formidler (ubevisst eller bevisst) til barnet at henne er det best å ikke snakke om, for da sårer du mamma.

''Blir det brukt "damen" e.l. (som er fremmedgjørende) så kan det signalisere at hun er en fremmed ikke-person. I hvert fall ikke en det er nødvendig å snakke om eller en person av betydning.''

Nå blir dette flisespikkeri, men allikevel: Det er da slett ikke nødvendigvis sant. Foreldre kan da fint bruke et ord som magemamma eller Kinamamma og samtidig signalisere at dette er de ikke komfortable med å snakke om. På samme vis kan andre foreldre klare å snakke varmt og avslappet om hvor takknemlige de er overfor den fremmede damen i Kina som ga dem verdens mest vidunderlige barn.