"Magemamma", "damen" eller hva??

[wuhanbeijing]

Når de blir større enn "de søte små" så glefser de til deg at du er ikke den ordentlige manmman min og lillebror, han er ikke broren min så det så! De vet utmerket godt at de i et annet land har et sett av foreldre og familie som de aldri skal få vite noe om (mine er fra Kina og er 10 og 13 år nå) og hvis du da tror at du kan kalle magemammaen for damen - nei det går ikke. Vi må kalle ting ved deres rette navn, ikke være redde for det, helt fra de er for små til å forstå, slik at både de og vi blir vante til begrepene.

[Carla2]

Dette var en interessant og lærerik diskusjon!

Etter å ha tenkt en stund på dette, kjenner jeg meg veldig på linje med Mr Wallace og tidligere litchi sine svar under.

Jeg er ikke enig i at "damen" er respektløst - ord og uttrykk er ikke definert en gang for alle, vi legger ikke det samme i dem, og det kommer mer an på _hvordan_ vi snakker om emnet enn hvilke ord vi bruker.

Jeg tror kanskje spesielt på at barn (og foreldre) har ulike behov til ulik tid: Da 6-åringen vår første gang - da hun var 3 - stilte spørsmålet om hun hadde ligget i magen min (som storebror), fortalte jeg at hun hadde ligget i magen til en dame i Kina. Hun var en 3-åring med stort behov for MAMMA, og jeg er overbevist om at hun på det tidspunktet ikke hadde behov å få introdusert verken magemamma eller Kina-mamma - hun hadde mer enn nok med sitt altoppslukende forhold til meg, og jeg er overbevist om at flere mammaer ville vært forvirret på det tidspunktet.

Nå er hun en trygg jente på 6 som har begynt å interessere seg litt for opphavet i Kina, og nå er det unaturlig å snakke om en dame. Så nå snakker vi om biologisk mor. Og biologisk far.

Alt til sin tid.

[trollemor;o)]

Når vi snakker om mødrene til ungene mine, så sier vi den andre mammaen, mammaen som fødte deg, eller mammaen i xxxxx.

De har to mødre og det vil de alltid ha. Nå er det jeg som er den rette mammaen deres. Jeg liker IKKE at andre forklarer adopsjon ved at de sier at vi ikke er de ordentlige foreldrene. DET er litt trasig for et barn å høre. Men her må vi som adoptivforeldre oppdra andre voksne og fortelle de hva som er en grei forklaring og hva som ikke er greit.

[trollemor;o)]

Når de blir større enn "de søte små" så glefser de til deg at du er ikke den ordentlige manmman min og lillebror, han er ikke broren min så det så! De vet utmerket godt at de i et annet land har et sett av foreldre og familie som de aldri skal få vite noe om (mine er fra Kina og er 10 og 13 år nå) og hvis du da tror at du kan kalle magemammaen for damen - nei det går ikke. Vi må kalle ting ved deres rette navn, ikke være redde for det, helt fra de er for små til å forstå, slik at både de og vi blir vante til begrepene.

Veldig enig!

[trollemor;o)]

Jeg har ikke selv adoptert, så det er godt mulig jeg tar feil

Jeg tenker at adoptivforeldre som ikke ønsker å betegne biologisk mor som "den andre mammaen" eller noe annet relatert til begrepet "mamma", mest gjør dette for sin egen del? Man synes det er litt "vondt" at barnet en gang har hatt en annen "mamma" enn en selv?

Jeg vil tro det er viktig å være 100 % ærlig mht at barnet faktisk er født av en annen mamma. Jeg tenker også at det er viktig for barnet å få en slags "god følelse" for mammaen som så seg nødt til å gi bort barnet sitt til noen som kunne ta godt vare på det? Det er ikke godt for et barn å få vite at det kanskje ikke var ønsket. Jeg tenker at barnet lettere vil føle større egenverdi når det blir fortalt at det var en annen "mamma" som fødte det, enn at det var en "dame" som fødte det?

jeg tror ikke det er såmange av oss som er redde for å ikke være den eneste mammaen. Her tror jeg rett og slett dere tenker og tror litt feil. Tror vi tenker mest på hva som er til barnas beste.

Jeg er faktisk litt lei av å måtte bevise for omverdenen at jeg er fornøyd med å være adoptivmor, er lei av å merke at andre ikke tror meg når jeg sier at jeg ikke noen gang har ønsket å føde barna mine osv.

En annen ting jeg er lei av er nettopp dette du sier, at vi er redde for ikke å være den eneste. (Husker ikke helt hva du skrev, men jeg er lei av det)

[trollemor;o)]

Nå skrev jeg jo først at jeg egentlig ikke har peiling ;-)

Jeg har to adopterte i egen familie. De har helt ulike følelser mht sin biologiske familie. Den ene ønsket hele livet å vite mer om dem, mens den andre ikke har hatt interesse av det i det hele tatt.

Man kan aldri vite hvordan ens barn vil bli. Jeg tror at dersom man i utgangspunktet bruker begrepet biologisk mor/mammaen som fødte deg e.l., så gir man signaler til barnet om at det er akseptert å ha følelser rundt det mennesket som har gitt liv til barnet. Bruker man begreper som virker "fremmedgjørende" på forholdet mellom biologisk mor og barn, vil jeg tro barnet lettere legger lokk på eventuelle følelser rundt dette?

Ettersom barnet vokser til, kan jo barnet selv velge hvilket begrep det føler det er naturlig å bruke mht biologisk opphav.

her er jeg enig i det du skriver. Vi har hele tiden vært svært åpne på dette med biomødrene. Vi har bilder og navn og vi ser på disse kvinnene som en helt naturlig del av oss.

Begge mine barn har fått samme "oppfølging" på dette området, men likevel er den ene meget opptatt av biomor, mens den andre ikke bryr seg i det heletatt.

[Gjest togli]

jeg tror ikke det er såmange av oss som er redde for å ikke være den eneste mammaen. Her tror jeg rett og slett dere tenker og tror litt feil. Tror vi tenker mest på hva som er til barnas beste.

Jeg er faktisk litt lei av å måtte bevise for omverdenen at jeg er fornøyd med å være adoptivmor, er lei av å merke at andre ikke tror meg når jeg sier at jeg ikke noen gang har ønsket å føde barna mine osv.

En annen ting jeg er lei av er nettopp dette du sier, at vi er redde for ikke å være den eneste. (Husker ikke helt hva du skrev, men jeg er lei av det)

Ok, takk for synspunkt

Som sagt, jeg har ingen erfaring med dette selv....

[Gjest togli]

her er jeg enig i det du skriver. Vi har hele tiden vært svært åpne på dette med biomødrene. Vi har bilder og navn og vi ser på disse kvinnene som en helt naturlig del av oss.

Begge mine barn har fått samme "oppfølging" på dette området, men likevel er den ene meget opptatt av biomor, mens den andre ikke bryr seg i det heletatt.

Mine barn har tysk oldefar de aldri har møtt. Eldstejenta drømmer om å møte ham og lurer ofte på hvem han er/var. Min mann har aldri hatt noe ønske om å møte sin biologiske bestefar, så her er han og ungene helt ulike ;-)

[Mrs. Wallace]

Når de blir større enn "de søte små" så glefser de til deg at du er ikke den ordentlige manmman min og lillebror, han er ikke broren min så det så! De vet utmerket godt at de i et annet land har et sett av foreldre og familie som de aldri skal få vite noe om (mine er fra Kina og er 10 og 13 år nå) og hvis du da tror at du kan kalle magemammaen for damen - nei det går ikke. Vi må kalle ting ved deres rette navn, ikke være redde for det, helt fra de er for små til å forstå, slik at både de og vi blir vante til begrepene.

''Når de blir større enn "de søte små" så glefser de til deg at du er ikke den ordentlige manmman min''

Det har jeg faktisk aldri gjort til min mamma.

[Gjest Elextra]

Når vi snakker om mødrene til ungene mine, så sier vi den andre mammaen, mammaen som fødte deg, eller mammaen i xxxxx.

De har to mødre og det vil de alltid ha. Nå er det jeg som er den rette mammaen deres. Jeg liker IKKE at andre forklarer adopsjon ved at de sier at vi ikke er de ordentlige foreldrene. DET er litt trasig for et barn å høre. Men her må vi som adoptivforeldre oppdra andre voksne og fortelle de hva som er en grei forklaring og hva som ikke er greit.

''Men her må vi som adoptivforeldre oppdra andre voksne og fortelle de hva som er en grei forklaring og hva som ikke er greit.''

Veldig enig i det. Ikke bestandig lett for oss uten erfaring med adoptivbarn å vite hva som er "lov" å si. Da er det kjekt med en forklaring i stedet for et spydig svar eller en reprimande.

[Gjest mamma til adoptivbarn]

Vi har snakket om barnas biologiske foreldre helt fra barna lå på stellebordet, og ikke hadde forutsetninger til å forstå noe av det. I oppveksten har vi kalt dem den første mamman og pappan, India mamman og pappan eller biologisk mor og far.

Men vi har vært foreldrene deres siden de kom til oss som spebarn, og vil alltid være det. Og det har barna aldri vært i tvil om.

Våre er tenåringer nå, den eldste snart 18. Vi har aldri fått slengt til oss at vi ikke er de ordentlige foreldrene deres, sånn jeg ser andre skriver om. Selvom vi noen ganger i opphetede diskusjoner har fått høre hvor håpløse vi er. Derimot har de blitt veldig såret og lei seg når andre voksne har snakket om de ordentlige foreldrene deres, for det er det jo vi som er. De snakker ellers helt åpent om adopsjonen, de første foreldrene og landet de er født i, det er absolutt ikke noe sårt tema.

[Attekattenoa]

Jeg har bare et egenfødt barn, så jeg vet ikke om min mening teller, men jeg synes magemamma er et forferdelig, konstruert og teit ord. Det høres så spesialpedagogaktig ut av jeg nesten blir uvel. Hva skal det være godt for, egentlig? Det måtte vel være mye bedre å si Kinamammaen, Koreamammaen eller hvor det nå er man adopterer fra? Eller den første mammaen. Magemammaen....Det var bare en mage, og den lå du i lille venn. Jeeez...

Jeg er helt enig med deg. Her i huset blir det nok Bio-mor, biologisk mamma, etiopiamamma eller noe i den retningen.

[trollemor;o)]

''Men her må vi som adoptivforeldre oppdra andre voksne og fortelle de hva som er en grei forklaring og hva som ikke er greit.''

Veldig enig i det. Ikke bestandig lett for oss uten erfaring med adoptivbarn å vite hva som er "lov" å si. Da er det kjekt med en forklaring i stedet for et spydig svar eller en reprimande.

Ja, jeg har jo selv vært " på den andre siden" om en kan si det sånn. Det er ikke ondsinnethet som ligger til grunn for alle de rare tingene vi av og til får høre, men uvitenhet,

Etter at min eldste en gang kom hjem fra barnehagen og spurte om det var sant at vi ikke var de ordentlige foreldrene hans, så tok jeg opp dette med de andre foreldrene og personalet og fortalte hvordan jeg syns de kunne forklare dette med adopsjon.

Det var som å trykke på en knapp...de andre foreldrene hadde mange spørsmål om adopsjon. De hadde aldri turt å spørre fordi de trodde det var tabu.. Så feil kan man ta;o)

[Gjest den virkelige mammaen]

Jeg forbeholder ordet "mamma" til meg som har mamma-rollen, mens jeg bruker ordet "føde-mor", "mage-mor", "Kina-mor" om den biologiske moren. Og "lage-far", "Kina-far".

Datteren min (6) er likevel klar på at det hun liksom har to mødre.