Mer om biologisk opphav

[avidi]

For ike å rote til tråden under starter jeg på nytt.

Sønnen min er veldig til å filosofere og refketere for tiden. Han har ei jente i klassen som er norskadoptert og er veldig opptatt av hennes situasjon og merer at det er veldig synd på henne som måtte flytte fra sin biologiske mor. Jeg prøver å forklare ham at det egentlig ikke er noen forskjell på henne og ham, de har det bra hos sine adoptivforeldre begge to.

Etter å pratet litt rundt dette temaet og tenkt litt kom han med følgedne utsagn:" Det må være rart for foreldrene å ha to ulike unger ( vi har en egenfødt datter som er eldre enn ham). Et barn med svart hår og et barn med lyst hår, tenker du på det mamma?

Jeg prøvde etter beste evne å forklare at for meg var det ingen forskjell på dem og at jeg var like glad i begge to. Sa også at det sikkert var slik for denne jenta han kjenner

Han slo seg foreløpig til ro med svaret men han tenker nok mye det å være annerledes.

[Gjest movenpink]

Kanskje han rett og slett synes det er "enklere" å analysere/se hennes situasjon enn sin egen. På en måte "projiserer" noe av seg og sin forhistorie inn i hvordan han fokuserer på henne.

Noe jeg har hørt før fra norskadopterte (som nå er i ung voksenalder), er at de har lettere for å akseptere og skjønne at en kvinne i utlandet gir sitt barn til adopsjon. Kanskje kan det være litt sånn - bare omvendt - for denne filosofen din også (?). Du vet, han har jo den flotte mammaen sin her, så norsk mamma er for han noe veldig positivt. Da kan han ikke skjønne at en norsk mamma kan gjøre noe sånt? Så derfor blir det å syns synd på henne mer naturlig fordi det er vanskeligere å akseptere. Bare en spekulasjon/tanke altså.

Han filosofen din må være en skikkelig reflektert og åpen kar. Så herlig at han tør å si alt han tenker - selv om det som _kan_ være vanskelig temaer, særlig innimellom. Mormoren min sa alltid at hun _følte_ akkurat det samme for dem alle. Men at ikke det var noe rart at han (ad.barnet) spurte. For han hadde jo sett på krøllene sine og deres rette hår (++). Men det var jo bare utenpå! For tenk så mye han ligna på pappa. Like snill også like sta som mamma.

Den aksepterte han fullt ut, og tenker med varmt hjerte i dag. Var jo ikke noe ulik likevel:)

[avidi]

Kanskje han rett og slett synes det er "enklere" å analysere/se hennes situasjon enn sin egen. På en måte "projiserer" noe av seg og sin forhistorie inn i hvordan han fokuserer på henne.

Noe jeg har hørt før fra norskadopterte (som nå er i ung voksenalder), er at de har lettere for å akseptere og skjønne at en kvinne i utlandet gir sitt barn til adopsjon. Kanskje kan det være litt sånn - bare omvendt - for denne filosofen din også (?). Du vet, han har jo den flotte mammaen sin her, så norsk mamma er for han noe veldig positivt. Da kan han ikke skjønne at en norsk mamma kan gjøre noe sånt? Så derfor blir det å syns synd på henne mer naturlig fordi det er vanskeligere å akseptere. Bare en spekulasjon/tanke altså.

Han filosofen din må være en skikkelig reflektert og åpen kar. Så herlig at han tør å si alt han tenker - selv om det som _kan_ være vanskelig temaer, særlig innimellom. Mormoren min sa alltid at hun _følte_ akkurat det samme for dem alle. Men at ikke det var noe rart at han (ad.barnet) spurte. For han hadde jo sett på krøllene sine og deres rette hår (++). Men det var jo bare utenpå! For tenk så mye han ligna på pappa. Like snill også like sta som mamma.

Den aksepterte han fullt ut, og tenker med varmt hjerte i dag. Var jo ikke noe ulik likevel:)

Tusen takk for fine refleksjoner.

[Gjest movenpink]

Tusen takk for fine refleksjoner.

Tusen takk for koselig tilbakemelding

[BMS!]

Hei Avidi!

Denne mente jeg at jeg hadde svart på for LEEEEEEEENGE siden, men sikkert nok ett innlegg jeg kun trykket på forhåndsvisning og logget meg videre.

Jeg hadde igrunn ikke så veldig mye vettugt å tilføre. Men jeg tenkte at han kanskje syns det virker så "nært" at biologiske foreldrene bor i samme land, som venninnen gjør. I tillegg tenkte jeg litt på at mulig han klarer bedre å "se" en situasjon fra utsiden, enn det fra sitt eget ståsted. Litt tryggere, og ikke måtte grave så dypt i sine egen føleser.

Vi har blitt satt litt på prøve med spørsmål, for å si det slikt, og fått hjelp, fordi det ikke er så lett å forklare bestandig, i tillegg har vi fått bekjed om at disse tankene hos vår gutt, har kommet mange år før "normalt".

Jeg vil anbefale deg å lese boken ; Barnesamtaler av Emilie Klinge, (tror det er det den heter), vi har fått mye hjelp av den boken.

Det aller viktigste er å ta samtalene alvorlig, og om man ikke har tid akuratt da, så gi beskjed om det, si at dette vil jeg gjerne snakke masse mer med deg om, skal vi lage kakao i kveld, så kan vi snakke litt om det da? etc.

Ja, som jeg skrev innledningsvis, ikke særlig mye og tilføye, og jeg syns du taklet situasjonen fint jeg. Det aller viktigste er å ta alle barns spørsmål på alvor, og dette gjelder jo ikke bare om opphav etc, men alle livets finurligheter oppgjennom årene som kommer.

Ha en flott helg.

[avidi]

Hei Avidi!

Denne mente jeg at jeg hadde svart på for LEEEEEEEENGE siden, men sikkert nok ett innlegg jeg kun trykket på forhåndsvisning og logget meg videre.

Jeg hadde igrunn ikke så veldig mye vettugt å tilføre. Men jeg tenkte at han kanskje syns det virker så "nært" at biologiske foreldrene bor i samme land, som venninnen gjør. I tillegg tenkte jeg litt på at mulig han klarer bedre å "se" en situasjon fra utsiden, enn det fra sitt eget ståsted. Litt tryggere, og ikke måtte grave så dypt i sine egen føleser.

Vi har blitt satt litt på prøve med spørsmål, for å si det slikt, og fått hjelp, fordi det ikke er så lett å forklare bestandig, i tillegg har vi fått bekjed om at disse tankene hos vår gutt, har kommet mange år før "normalt".

Jeg vil anbefale deg å lese boken ; Barnesamtaler av Emilie Klinge, (tror det er det den heter), vi har fått mye hjelp av den boken.

Det aller viktigste er å ta samtalene alvorlig, og om man ikke har tid akuratt da, så gi beskjed om det, si at dette vil jeg gjerne snakke masse mer med deg om, skal vi lage kakao i kveld, så kan vi snakke litt om det da? etc.

Ja, som jeg skrev innledningsvis, ikke særlig mye og tilføye, og jeg syns du taklet situasjonen fint jeg. Det aller viktigste er å ta alle barns spørsmål på alvor, og dette gjelder jo ikke bare om opphav etc, men alle livets finurligheter oppgjennom årene som kommer.

Ha en flott helg.

Takk for boktips, den skal jeg lese.

Ellers prøver jeg eter beste evne å svare på spørsmålene etter som de kommer ( det er stort sett meg han spør.) Nå er såpass moden og reflektert at spørsmålene blir mer filosofiske.

Det jeg merker mest nå er han hele tiden søker bekreftelse på at han og søsteren er likeverdige for oss foreldre.

[Gjest Lykkelig mamma til "en av hver" :)]

Hei avidi!

Vi har også to barn.. Et biologisk og et adoptert, hvor begge er like verdifulle og likefult våre

Vår adopterte er veldig opptatt av utseendet sitt om dagen. -Vil ikke være brun, men ha samme lyse håret som oss og samme lyse huden.. -Jeg vil ikke være annerledes jeg, mamma..

De har nok flere tanker og refleksjoner rundt det å være adoptert og annerledes enn hva vi tror..

Når det gjelder tråden under, har vi også valgt å bruke "magemamma" om bio-mor.. -Og vårt barn snakker mye om magemamman sin..

For oss har det også vært viktig å definere bio-mor som noe annet enn damen. -Selv om vi har fått litt "negative" tilbakemeldinger fra andre adoptivforeldre.

Vanskelig temaer dette, som ingen av oss vel egentlig har svar på

[Gjest mamma til adoptivbarn]

Har du vist han bildet som stod i avisen for litt siden, av tvillingene hvor den ene er mørkhudet og den andre hvit, akkurat som de biologiske foreldrene. Man kan ha barn med ulike farger selvom man er biologiske foreldre til flere.

[Gjest Firekløvermamma.]

Tusen takk for koselig tilbakemelding

Biologien er noe man ikke kan forklae seg bort fra, og mange barn som er adopterte sliter mye mer enn man tror. Det er viktig å være ærlig overfor barn.

Sier man at det èr ingen forskjell, da er det ikke helt sant. Et barn som ikke får sannheten, vil ikke slå seg til ro. Mener det er viktig å differensiere. for å rydde ut forskjellen; hva har dere mine kjære to barn til felles; du, som jeg har adoptert, og storesøster, som jeg selv har født?

Selve dette faktum, utgjørven vesensforskjell. Genetisk fører man sine egne gener videre, gjennom å sette til verden egne. Barn er ikke store før de skjønner arv.

Storesøsteren din kan ligne mer på meg i utseende, personlighet, humor, fordi hun har arvet mine gener, likevel kan hun være veldig forskjellig fra meg, for hun kan også ha arvet mest fra farmor.

På at jeg liker så godt å gå i fjellet (for eksempel), syns jeg faktisk jeg ligner mer på deg, det er vi to som ligner mest der. Men i håret ligner jeg mere på ... (storesøsteren din). Osv, en må sortere ut hva som faktisk er forskjeller, og hva som er likt.

"Jeg er like glad i dere begge", kan oppleves som avvisning av viktige spørsmål barnet har, og trenger bekreftelse fra omgivelsene på. Jeg mener det er viktig å anerkjenne at det èr forskjeller også.

Det er grunnleggende forskjellig, -for barnet, å være et adoptivbarn kontra biologisk barn av mamma og pappa. Det er leit å høre voksne adoptivbarn si "jeg følte meg alltid som en fremmed, jeg var alltid ensom, men kunne ikke si det, jeg ville ikke gjøre foreldrene mine ulykkelige". Det er trist, fordi hvis det hadde vært tillatt å være en fremmed, ville opplevelsen endre seg, slik at barnet følte seg mindre som en fremmed, og viktigere, det hadde fått oppleve en anerkjennelse av hva det selv føler. Bare slik minsker følelsen av fremmedheten.

- Hvem er du mest glad i? Det er lett for et adoptivbarn å knytte spørsmålet opp mot at en faktisk er adoptert. Biologiske søsken kan også stri med slike temaer, oftest vet de ikke selv hva den vonde følelsen bunner i. Hvis en så svarer, jeg er like glad i dere begge, er ungen like klok. Hvis en svarer jeg elsker deg når jeg ser på ansiktet ditt om natten når du har sovnet, jeg trenger deg, for uten deg kunne jeg ikke høre stemmen din. Når barn trenger bekreftelse på at de er elsket (like høyt som søsken), er det godt å få dette konkretisert.

Overfor adoptiv barn kan en i noen sammenhenger undres over hvem kommer du fra? Hvem ligner du på? Hvem har du arvet humøret, humoren, sinnet etc etter personlighetstrekk som slår en. Dette skal også være en del av det at man elsker sitt barn, å bekrefte annerledes/fremmed-heten et (adoptiv)barn har.

Jeg har sagt at egentlig passer ingen av dere ungene inn i denne familien (og ler) - dere er alle noen raringen og tror noen ganger dere kommer fra en annen planet. Hvis jeg sier dette i de øyeblikk jeg opplever det virkelig sant, inkluderer det adoptivbarnet veldig. Sannheten har mange ansikt. Ja dette var barenoen tanker fra meg.

[avidi]

Biologien er noe man ikke kan forklae seg bort fra, og mange barn som er adopterte sliter mye mer enn man tror. Det er viktig å være ærlig overfor barn.

Sier man at det èr ingen forskjell, da er det ikke helt sant. Et barn som ikke får sannheten, vil ikke slå seg til ro. Mener det er viktig å differensiere. for å rydde ut forskjellen; hva har dere mine kjære to barn til felles; du, som jeg har adoptert, og storesøster, som jeg selv har født?

Selve dette faktum, utgjørven vesensforskjell. Genetisk fører man sine egne gener videre, gjennom å sette til verden egne. Barn er ikke store før de skjønner arv.

Storesøsteren din kan ligne mer på meg i utseende, personlighet, humor, fordi hun har arvet mine gener, likevel kan hun være veldig forskjellig fra meg, for hun kan også ha arvet mest fra farmor.

På at jeg liker så godt å gå i fjellet (for eksempel), syns jeg faktisk jeg ligner mer på deg, det er vi to som ligner mest der. Men i håret ligner jeg mere på ... (storesøsteren din). Osv, en må sortere ut hva som faktisk er forskjeller, og hva som er likt.

"Jeg er like glad i dere begge", kan oppleves som avvisning av viktige spørsmål barnet har, og trenger bekreftelse fra omgivelsene på. Jeg mener det er viktig å anerkjenne at det èr forskjeller også.

Det er grunnleggende forskjellig, -for barnet, å være et adoptivbarn kontra biologisk barn av mamma og pappa. Det er leit å høre voksne adoptivbarn si "jeg følte meg alltid som en fremmed, jeg var alltid ensom, men kunne ikke si det, jeg ville ikke gjøre foreldrene mine ulykkelige". Det er trist, fordi hvis det hadde vært tillatt å være en fremmed, ville opplevelsen endre seg, slik at barnet følte seg mindre som en fremmed, og viktigere, det hadde fått oppleve en anerkjennelse av hva det selv føler. Bare slik minsker følelsen av fremmedheten.

- Hvem er du mest glad i? Det er lett for et adoptivbarn å knytte spørsmålet opp mot at en faktisk er adoptert. Biologiske søsken kan også stri med slike temaer, oftest vet de ikke selv hva den vonde følelsen bunner i. Hvis en så svarer, jeg er like glad i dere begge, er ungen like klok. Hvis en svarer jeg elsker deg når jeg ser på ansiktet ditt om natten når du har sovnet, jeg trenger deg, for uten deg kunne jeg ikke høre stemmen din. Når barn trenger bekreftelse på at de er elsket (like høyt som søsken), er det godt å få dette konkretisert.

Overfor adoptiv barn kan en i noen sammenhenger undres over hvem kommer du fra? Hvem ligner du på? Hvem har du arvet humøret, humoren, sinnet etc etter personlighetstrekk som slår en. Dette skal også være en del av det at man elsker sitt barn, å bekrefte annerledes/fremmed-heten et (adoptiv)barn har.

Jeg har sagt at egentlig passer ingen av dere ungene inn i denne familien (og ler) - dere er alle noen raringen og tror noen ganger dere kommer fra en annen planet. Hvis jeg sier dette i de øyeblikk jeg opplever det virkelig sant, inkluderer det adoptivbarnet veldig. Sannheten har mange ansikt. Ja dette var barenoen tanker fra meg.

"Jeg er like glad i dere begge", kan oppleves som avvisning av viktige spørsmål barnet har, og trenger bekreftelse fra omgivelsene på. Jeg mener det er viktig å anerkjenne at det èr forskjeller også."

Kloke tanker du har der. Når jeg sier til sønnen min at jeg er like glad i både ham og søsteren mener jeg jo det. Jeg synes det blir litt kunstig dersom jeg skal begynne å spesifisere på hvilken måte jeg er glad i dem. De er jo forskjellige som natt og dag men unike begge to og har en like stor plass i hjertet mitt.