Hva gjør jeg???

[Gjest Lolita 80]

Jeg og samboeren min har vært sammen i 5 år og har to barn sammen. Går mer og mer opp for meg hvor forsjellige vi er. Han er utadvent og sosial og jeg kan være ganske usikker med folk jeg ikkje føler meg trygg på/kjenner helt.

Det som fortoner seg som mer og mer problematisk for meg er tosidigheten i hans måte å være på. Når han er hjemme er han mye sur, han sier dette skyldes stress på jobben samt økonomiske bekymringen. Jeg forstår at dette tynger han og at det er naturlig at slike ting går ut over hans nærmeste men hvor lenge skal ein godta å ha det slik? Han kan være veldig urimelig til tider og jeg føler at det i stor grad er hans humør som avgjør hvordan vi har det. Etter jobb har han kun overskudd til ungene, deretter er det sofaen og tv selfølgelig. Har prøvd å si i fra om at jeg også trenger litt, har spurt om vi to av og til kan gjøre noe sammen (kino,spise ute, tv fri kveld e.l.)men tror ikke han ser noe vits i det.

Jeg prøver gjøre det jeg kan for å ikke gi han en grunn til å bli sur (har det ryddig til han kommer hjem, har middagen klar o.l)men han klarer likevel å finne noe å si noe på(ikke hver dag men veldig ofte). Har tenkt på om han egentlig ikke ønsker å være i forholdet og konfrontert han med dette, men det er ikke det sier han..

Slik opplever jeg han hjemme, mens når vi er sammen med andre er han en helt annen person. Da sjarmerer han alle, gir av seg selv, og viser interesse for hver og en..Dette er jo i grunn en veldig god egenskap han har, men det oppleves vanskelig for meg når han er så veldig elskverdig og intressert i andre og så urimelig mot meg hjemme(forstår at det ofte er slik, klart en må ta seg sammen når en er med andre og at hans stress går utover den han bor sammen med- men synes det er vanskelig når kontrasten er så stor!)

Dette fører til at jeg reagerer med sjalusi. Går med en konstant følelse av at jeg ikke er god nok i hans øyner (selv om jeg virkelig prøver å være det) mens han synes alle andre er så fantastiske.

Han ser i veldig liten grad egen skyld i problemene, er en kløpper til å vri på ting og en mester i å fraskrive seg ansvar for problemene. Er det litt rot en dag han kommer hjem fra jobb, blir han håplaust oppgitt over meg som kan ha det slik(glemmer da at det har vært strøkent de siste 14 dagene han har komt hjem og er nå av den oppfattelse at "det som regel er rotet"når han kommer hjem, om jeg reagerer på dette er det MIN feil at kvelden blir ødelagt(han ser ikke urimeligheten i hans reaksjon og at hadde det ikke vært for den så hadde det ikke blitt konflikt!)

Hva gjør jeg?Kommer ingen vei når jeg diskuterer med han! Hadde det vært logikk i det han sa, men det virker som han liksom MÅ finne ting å klage på..og vrir det til slik at alt er min skyld..Hadde han vært flink til å gi meg bekreftelse i hverdagen, på den jeg er og det jeg gjør så hadde jeg kansje bedre taklet den veldige oppmerksomheten og interessen han viser andre, men dette eksisterer omtrent ikke. Gjør jeg noe"feil"så er han der med en gang og kommenterer det og i tillegg viser med hele seg hvor oppgitt han er over meg! Gjør jeg noe positivt så nevnes det ikke. Jeg er veldig bevisst på å ikke hakke på han, så det føles så urettferdig når han skal ta meg for alt. Synes det er drit å hele tiden gå rundt med en følelse av at jeg ikke er god nok i hans øyner..

Merker at jeg begynner bli litt likegyldig, ingenting av det jeg gjør er godt nok likevel..

Er det normalt å ha det slik?og hva gjør jeg med det?

Knytter seg i magen når vi skal på ting,klarer ikke slappe av. Flere og flere jenter fortoner seg som en trussel for meg når jeg ser oppmerksomheten han gir de, noe som gjør at jeg er totalt utslitt etter at vi har vært sammen med de..Begynte hos psykolog for 2 år siden for å få hjelp med sjalusien, og på de siste timene gikk vi begge to. Han fikk i oppgave å gi meg mer bekreftelse, noe han ikke gjør. VET IKKE HVA MER JEG KAN GJØRE ! Er så vanskelig når jeg føler jeg har gjort det jeg kan(skriver på skjema, leser selv.utv bøker om å få bedre selvtillitt osv), likevel blir problemet bare større og større..Knytter seg mer og mer i magen når vi er sammen med andre og blir mer og mer usikker på han!

[spiky]

Jeg tror jeg har lest innlegg fra deg før. Men det ser ut som du stadig sliter med dette. Jeg tror det klokeste du kanskje kan gjøre er å «slutte å sutre» og gjøre deg mer interessant og spennende for ham ved å ikke gnåle om disse tingen. Gjør ting utenfor hjemmet med venninner. La han se at du er interessant for andre og at du ikke er så avhengig av hans bekreftelser. Da kan det hende at disse bekreftelsene kommer av seg selv. Slik du beskriver dynamikken dere imellom, har han på en måte overtaket. Prøv å slipp deg litt fri og ikke vær så tydelig avhengig av han.

[Gjest uten å vite så mye om hvordan du har det]

Er du hjemme om dagene, eller har du lønnet arbeid?

Jeg oppdattet det litt som om du var mye hjemme.

Hvis du har en ok jobb, hvor du får snakke med kollegaer, får input av flere mennesker sm er interessert i det samme som deg, så er dere kanskje mer på samme planet når dere kommer hjem om ettermiddagen?

Da er ansvaret for husarbeid og alt slikt begges, dere kan komme hjem med barna først annen hver dag, og dere kan begge føle på gleden og stresset med alle delene av hverdagslivet.

Jeg har følt det litt som deg når jeg har vært lenge hjemme i permisjon med barna, vi bor litt isolert til så jeg traff ikke voksne mennesker hver dag når jeg var hjemme i permsijon, og hadde ekstremt behov for å sosialisere og prate når mannen min kom hjem. Han på sin side var sliten etter jobb, så vi var på litt ulike planeter. Han tok litt utvidet pappaperm, og det var veldig sunt for alle. Da så han verden fra "den andre siden".

Så hvis du jobber redusert/ ingenting utenfor hjemmet, eller har en jobb som ikke tilbyr deg så mye faglig / sosialt, så ville jeg prøvd å gjøre noe med denne delen av livet ditt.

Hvis du er en spennende kollega, har et eget sosialt liv også, så blir dere mer jevnbyrdige, og det vil kanskje ha en positiv virkning på din sjalusi?

[Gjest anonymaja]

Jeg får veldig vondt av deg, og kjenner meg igjen i det du skriver. Han trenger å ta ansvar for sin egen psykiske helse - han er på vei til å brenne seg ut, og han blir nemlig ikke bedre av at du fjerner alle irritasjonsmomenter i heimen, "duller" mer med han eller utvisker deg sjøl mer og mer. Du er ikke nøkkelen til hans lykke når han har det som han har det nå. Den nøkkelen sitter han på selv.

Men jeg veit akkurat hvordan du har det - man vil jo ikke gjøre noe som vipper han over på den andre sida, at han f eks blir så lei av å være hjemme, så lei av å være sammen med deg (trur han) at han søker sin lykke et annet sted.

Jeg kjenner meg veldig igjen i at mannen min er stressa sliten og utbrent i forhold til en del ting, jobb, logistikk osv, men at han ikke helt "ser" sin egen rolle eller sine egne følelser i dette. I stedet ser han feilene hos meg. Og når man begynner å lete etter feil hos et medmenneske, ja, da finner man noe, for alle har vi jo noe som ikke er perfekt!

Her hjemme har det vært litt sårt med at han leiter etter feil hos ungene også, og at han (slik jeg ser det) leiter etter en løsning utenfor hjemmets fire vegger. Noe hos andre. Spenning kanskje, ikke sex, det trur jeg ikke. Ikke ennå, men det kan komme, hvis misforholdet mellom forventning og forløsning fortsetter...

Jeg trur dere trenger hjelp av noen andre. Dessverre, for det kan bli en vond prosess... Hvis han er en kløpper til å snu på ting, som du sier, og "lurer" deg verbalt med ting han sier, lurer deg til å erklære deg enig eller til å legge ballen død for eksempel, så er det en eneste ting som er effektivt. I samtalene må du ikke la deg forlede av detaljer eller føre fram "bevis" el lign. Du må bare holde fast på ærlighet omkring din egen opplevelse av ting.

Da mener jeg, ikke si "du er alltid så sjarmerende med alle andre og så grinete mot meg, du gjør meg sjalu. Kan du ikke være søt og oppmerksom og flørtete med meg i stedet?" da blir det en anklage.

Det er riktigere å si "Livet ble ikke so verken du eller jeg håpte, og nå sliter vi oss begge ut. Du får ikke det du trenger, og jeg får ikke det jeg trenger, og begge klandrer vi hverandre for det vi mangler. Vi trenger å få det fodt, et godt liv. Du trenger kanskje mindre ansvar på jobb, og jeg trenger i alle fall mer voksentid hjemme, mer av samlivet vårt. Hvordan kan vi få det godt?"

[Gjest]

Jeg får veldig vondt av deg, og kjenner meg igjen i det du skriver. Han trenger å ta ansvar for sin egen psykiske helse - han er på vei til å brenne seg ut, og han blir nemlig ikke bedre av at du fjerner alle irritasjonsmomenter i heimen, "duller" mer med han eller utvisker deg sjøl mer og mer. Du er ikke nøkkelen til hans lykke når han har det som han har det nå. Den nøkkelen sitter han på selv.

Men jeg veit akkurat hvordan du har det - man vil jo ikke gjøre noe som vipper han over på den andre sida, at han f eks blir så lei av å være hjemme, så lei av å være sammen med deg (trur han) at han søker sin lykke et annet sted.

Jeg kjenner meg veldig igjen i at mannen min er stressa sliten og utbrent i forhold til en del ting, jobb, logistikk osv, men at han ikke helt "ser" sin egen rolle eller sine egne følelser i dette. I stedet ser han feilene hos meg. Og når man begynner å lete etter feil hos et medmenneske, ja, da finner man noe, for alle har vi jo noe som ikke er perfekt!

Her hjemme har det vært litt sårt med at han leiter etter feil hos ungene også, og at han (slik jeg ser det) leiter etter en løsning utenfor hjemmets fire vegger. Noe hos andre. Spenning kanskje, ikke sex, det trur jeg ikke. Ikke ennå, men det kan komme, hvis misforholdet mellom forventning og forløsning fortsetter...

Jeg trur dere trenger hjelp av noen andre. Dessverre, for det kan bli en vond prosess... Hvis han er en kløpper til å snu på ting, som du sier, og "lurer" deg verbalt med ting han sier, lurer deg til å erklære deg enig eller til å legge ballen død for eksempel, så er det en eneste ting som er effektivt. I samtalene må du ikke la deg forlede av detaljer eller føre fram "bevis" el lign. Du må bare holde fast på ærlighet omkring din egen opplevelse av ting.

Da mener jeg, ikke si "du er alltid så sjarmerende med alle andre og så grinete mot meg, du gjør meg sjalu. Kan du ikke være søt og oppmerksom og flørtete med meg i stedet?" da blir det en anklage.

Det er riktigere å si "Livet ble ikke so verken du eller jeg håpte, og nå sliter vi oss begge ut. Du får ikke det du trenger, og jeg får ikke det jeg trenger, og begge klandrer vi hverandre for det vi mangler. Vi trenger å få det fodt, et godt liv. Du trenger kanskje mindre ansvar på jobb, og jeg trenger i alle fall mer voksentid hjemme, mer av samlivet vårt. Hvordan kan vi få det godt?"

Tusen tusen takk for innlegget ditt! Så fantastisk å bli forstått!!! Har etter 5 år endelig innsett(tror jeg)at det ikke er jeg som er problemet(at jeg ikke er så håpløs som han skal ha det til inn i mellom)..Har jobbet meg i hel for å legge ting til rette/unngå å få neg. reaksjoner fra han men har innsett nå at han blir ikke fornøyd likevel..Vet ikke helt hvordan jeg skal ta fatt på ting..Som tidligere nemnt så har vi allerede hatt en runde hos psykolog der vi gikk sammen, men opplevde der at han såg vekk i fra ting som ble sagt som ikke passet han helt..Ift.min sjalusi fikk han to oppg. der den ene var å være seg selv/ikke ta "hensyn til meg"/legge begrensninger for seg selv pga min sjalusi- den andre oppg.var å bli flinkere til å gi meg bekreftelse. Den siste delen har han sett helt vekk i fra mens den første delen er han veldig flink å minne meg på! Prøver si til han at jeg inn i mellom trenger bekreftelse fra han for å føle meg trygg på han, er ikke en veldig krevende person der men trenger bare litt så jeg ikke føler meg totalt håpløs i hans øyner, for han er jo veldig flink til å vise misnøye over meg om jeg gjør noe "galt"! Har prøvd å få frem at dette kan ha en sammenheng: hans væremåte mot meg hjemme og min usikkerhet på han når vi er ute, men han ser ikke denne linken i det hele tatt- blir bare VELDIG oppgitt(igjen) for oppførselen min når vi er ute(jeg kan bli sur, mutt og sjalu- føles så merkelig når han er så hyggelig med andre når jeg opplever han som, til tider, lite snill mot meg..) Hvertfall, tror det kan bli vanskelig å få han med til samtaletimer igjen, siden vi allerede har gjort det..

Min taktikk nå er å bare lukke ørene når "han er på krigsstien", er veldig vanskelig for det mest naturlige er jo å forsvare seg, hvertfall når kritikken er totalt uberettiget, men det hjelper hvertfall ikke å begynne noen diskusjon..jeg kan ta opp en ting, han legger egne tolkninger i det jeg sier og blir sint for det(en vanlig felle mange av oss går i).Å prøve forklare at han har misforstått/at det ikke var det jeg sa er umulig, han har gjort seg opp en mening om hva det var JEG MENTE, Er vanskelig når han legger ordene i munnen på meg og blir sint på meg for noe ikke jeg har sagt eller noe jeg virkelig ikke mener!

Jeg kan jo håpe, at ting går seg til når det roer seg litt på jobben hans,men føler det skal ingenting til for å gjøre han stressa..og litt stress blir det jo når begge er i jobb og med to små barn.

Jeg skal ta rådene dine til etteretning!

Takk igjen!

[Gjest anonymaja]

Tusen tusen takk for innlegget ditt! Så fantastisk å bli forstått!!! Har etter 5 år endelig innsett(tror jeg)at det ikke er jeg som er problemet(at jeg ikke er så håpløs som han skal ha det til inn i mellom)..Har jobbet meg i hel for å legge ting til rette/unngå å få neg. reaksjoner fra han men har innsett nå at han blir ikke fornøyd likevel..Vet ikke helt hvordan jeg skal ta fatt på ting..Som tidligere nemnt så har vi allerede hatt en runde hos psykolog der vi gikk sammen, men opplevde der at han såg vekk i fra ting som ble sagt som ikke passet han helt..Ift.min sjalusi fikk han to oppg. der den ene var å være seg selv/ikke ta "hensyn til meg"/legge begrensninger for seg selv pga min sjalusi- den andre oppg.var å bli flinkere til å gi meg bekreftelse. Den siste delen har han sett helt vekk i fra mens den første delen er han veldig flink å minne meg på! Prøver si til han at jeg inn i mellom trenger bekreftelse fra han for å føle meg trygg på han, er ikke en veldig krevende person der men trenger bare litt så jeg ikke føler meg totalt håpløs i hans øyner, for han er jo veldig flink til å vise misnøye over meg om jeg gjør noe "galt"! Har prøvd å få frem at dette kan ha en sammenheng: hans væremåte mot meg hjemme og min usikkerhet på han når vi er ute, men han ser ikke denne linken i det hele tatt- blir bare VELDIG oppgitt(igjen) for oppførselen min når vi er ute(jeg kan bli sur, mutt og sjalu- føles så merkelig når han er så hyggelig med andre når jeg opplever han som, til tider, lite snill mot meg..) Hvertfall, tror det kan bli vanskelig å få han med til samtaletimer igjen, siden vi allerede har gjort det..

Min taktikk nå er å bare lukke ørene når "han er på krigsstien", er veldig vanskelig for det mest naturlige er jo å forsvare seg, hvertfall når kritikken er totalt uberettiget, men det hjelper hvertfall ikke å begynne noen diskusjon..jeg kan ta opp en ting, han legger egne tolkninger i det jeg sier og blir sint for det(en vanlig felle mange av oss går i).Å prøve forklare at han har misforstått/at det ikke var det jeg sa er umulig, han har gjort seg opp en mening om hva det var JEG MENTE, Er vanskelig når han legger ordene i munnen på meg og blir sint på meg for noe ikke jeg har sagt eller noe jeg virkelig ikke mener!

Jeg kan jo håpe, at ting går seg til når det roer seg litt på jobben hans,men føler det skal ingenting til for å gjøre han stressa..og litt stress blir det jo når begge er i jobb og med to små barn.

Jeg skal ta rådene dine til etteretning!

Takk igjen!

En av fagfolkene på DoktorOnline sendte en link til wikipedia, om en diagnose som kalles "anhedoni" på engelsk "anhedonia." (Det var svar til en annen tråd, men det er i slekt med din situasjon.)

Anhedoni betyr manglende evne til å nyte det som er godt, dvs en del av sykdomsbildet hos den utbrente/deprimerte.

I noens tilfeller blir det faktisk slik at den som er deprimert eller overbelastet også opplever "anhedoni" overfor sin livsledsager. Det vil si: han klarer ikke å se de fine trekkene hos partneren - dermed kan han f eks se det som at partneren er løsningen på hans problem: dersom hun bare hadde vært snillere osv. eller han utgår fra at det er kjærligheten som har tatt slutt, eller at partneren har endra seg. Men det er altså hans egen innstilling til vedkommende som har endra seg.

Jeg sliter med noe lignende som du gjør, og selv om mannen min er negtivt innstilt til "alt" jeg gjør for tida, så husker jeg jo hvem han egentlig er, og jeg ser at det er hans egen innstilling som er aller mest endra. Selv er jeg ikke så veldig endra, med unntak av at jeg (som deg) er engstelig for at forholdet vårt skal havarere i denne tunge perioden, og engstelsen gjør noe med meg.

Kan du se for deg at du sier til ham: "Jeg veit at du har det tungt med jobb og alt, og jeg prøver mitt beste for å gjøre hverdagen din behagelig for deg - så langt jeg kan. Jeg syns det er fint å få lov å være ditt bakkemannskap i hverdagen.

Men jeg veit at jeg ikke alltid får til alt jeg setter meg fore. Jeg veit det så godt sjøl. Det blir ikke bedre av at noen andre sier det. Jeg ser også rotet, det er ikke for å plage deg at jeg av og til ikke blir helt ferdig her.

Men dette er min arbeidsdag, og den kan også bli hektisk; og jeg har utfordringer i livet som kanskje ikke er synlige for deg. Derfor må jeg ha noe tilbake i dette forholdet, for å være motivert og for å holde ut.

Jeg merker at det er vanskelig å holde motet oppe når jeg aldri får tilbakemeldinger på det som er fint, bare på det du er misfornøyd med. Da forsterkes bare følelsen av ikke å strekke til, og det du oppnår er ikke et ryddig hjem, bare en enda mer nervøs kone..."

Dette er selvsagt mine ord og ikke dine. Jeg veit ikke hvordan dere kommuniserer i det hele tatt, og jeg aner ikke om dette er en form for samtale dere kunne ha i virkeligheten. Men kanskje er dette tanker du kjenner deg igjen i - da kan du si det med egne ord.

For å være litt sleip, så må jeg minne om at det er kjempeviktig å holde en liten "festtale" for din elskede i starten. Om hvor flott han er som tar så mye ansvar på jobb, og at han likevel har krefter til å leke med ungene og avlaste deg på kvelden osv, og gjerne litt om at du bekymrer deg når han har store belastninger i yrket sitt... Eller, det er ikke sleipt, det er en nødvendig innfallsvinkel som gjør at det blir lettere kommunisere, fordi han kan åpne opp for den som sier noe fint, men sannsynligvis vil lukke seg når noen kommer med "syting" .

Jeg gjør i alle fall det sjøl når noen syter, og du merker jo også hvor håpløst det er å bli kritisert. Det ønsker jo ingen, og mannen din ønsker sikkert å komme hjem til et behagelig sted med vennlige mennesker når hen endelig kan slite seg løs fra jobb.

Så derfor er det bra å berømme han for sine bragder først, og så fortelle at det er hardt for deg innimellom også, og at du gjerne skulle ha det prikkfritt, osv. Da er det mulighet for at han er åpen nok til å ta inn over seg at du også bare er et menneske, som trenger å bli sett av kjæresten din....

[løvinne71]

Det første du skal gjøre er å slutte å oppføre deg som en ansatt hushjelp som tar imot kritikk fordi hun ikke har gjort jobben sin bra nok!

Hvilken rett har han egentlig til å forvente et strøkent hus, og middag på bordet hver dag?

I dagens "moderne" parforhold er det vanlig at man deler på oppgaver som husarbeid og barnepass. Selvom hvem som gjør mest, kan variere endel ettersom hva som er mest hensiktsmessig i hverdagslogistikken.

Jeg vet ikke om du er i jobb eller ikke. Men uansett har dere to små barn, noe som er en jobb i seg seg selv, hvis du er hjemmeværende pga dem.

Likevel er det langt fra det å forvente/kreve at kona tar seg av alt husarbeid, til det å tillate seg å bli sur og kritisk hvis ikke alt er tipp topp.

Da synes jeg det vitner om mangel på respekt for deg og den innsatsen du faktisk gjør "for ham" og felleskapet.

Og respekten for deg blir neppe bedre av at du tar til deg den urettferdige kritikken og strekker deg enda lenger for å være bra nok.

Det vriker som regel mot sin hensikt.

For når du anstrenger deg for å "rette opp feilene", vil han tolke det som en bekreftelse på at hans kritikk var fullt berettiget, og at han hadde god grunn til å "irettesette" deg siden du nå forsøker å gjøre det bedre..

Ergo ser han heller ingen grunn til rose det du gjør bra, fordi han tar dette som er selvfølge og tror det er sånn det "skal" være.

Hva som er årsaken til hans oppførsel og dårlige humør, er egentlig ingen unnskyldning for at han skal oppføre seg urettferdig og dårlig ovenfor deg.

Jeg kjenner jo ikke mannen din, og kan ikke trekke noen konklusjoner, Men din beskrivelse av hans to personligheter, og behov for å kritisere/undertrykke deg, og manglende evne til å se sin egen rolle og hvordan den påvirker deg og forholdet, kan minne litt om trekk som er typiske for psykopater.

De benytter ofte kritikk og manipulering som er herske-teknikk for å bryte ned parterens selvtillit, og dermed oppnå full kontroll over vedkommende.

Men som regel er de sjarmerende og hyggelige ovenfor omgivelsene, og er derfor svært vanskelige å "avsløre"

Mange partnere til psykopater føler derfor at de ikke blir trodd hvis de betror seg til utenforsående, siden vedkommende utad fremstår som en grei og godt likt person.

Men svært få mennesker blir "snillere" av å få sydd puter under armene.

Jeg tror derfor ikke du oppnår hans annerkjennelse ved å oppføre deg mere og mere "underdanig"

Det stjeler bare mere og mere av selvtilliten din.

Mitt beste råd er faktisk at du begynner å ta igjen mere med ham, selvom dette skulle gå utover "husfreden" for en periode.

For hver gang du står opp for deg selv, vil du nemlig få et hakk bedre selvtillit fordi du fikk sagt ifra at "dette finner jeg meg ikke i"

Og han vil erfare at hans kritikk av deg får negative, istedet for positive, ved at du begynner å reagere med sinne og motargumenter, istedet for ydmykhet og forsøk på å "forbedre" deg.

[Gjest]

Det første du skal gjøre er å slutte å oppføre deg som en ansatt hushjelp som tar imot kritikk fordi hun ikke har gjort jobben sin bra nok!

Hvilken rett har han egentlig til å forvente et strøkent hus, og middag på bordet hver dag?

I dagens "moderne" parforhold er det vanlig at man deler på oppgaver som husarbeid og barnepass. Selvom hvem som gjør mest, kan variere endel ettersom hva som er mest hensiktsmessig i hverdagslogistikken.

Jeg vet ikke om du er i jobb eller ikke. Men uansett har dere to små barn, noe som er en jobb i seg seg selv, hvis du er hjemmeværende pga dem.

Likevel er det langt fra det å forvente/kreve at kona tar seg av alt husarbeid, til det å tillate seg å bli sur og kritisk hvis ikke alt er tipp topp.

Da synes jeg det vitner om mangel på respekt for deg og den innsatsen du faktisk gjør "for ham" og felleskapet.

Og respekten for deg blir neppe bedre av at du tar til deg den urettferdige kritikken og strekker deg enda lenger for å være bra nok.

Det vriker som regel mot sin hensikt.

For når du anstrenger deg for å "rette opp feilene", vil han tolke det som en bekreftelse på at hans kritikk var fullt berettiget, og at han hadde god grunn til å "irettesette" deg siden du nå forsøker å gjøre det bedre..

Ergo ser han heller ingen grunn til rose det du gjør bra, fordi han tar dette som er selvfølge og tror det er sånn det "skal" være.

Hva som er årsaken til hans oppførsel og dårlige humør, er egentlig ingen unnskyldning for at han skal oppføre seg urettferdig og dårlig ovenfor deg.

Jeg kjenner jo ikke mannen din, og kan ikke trekke noen konklusjoner, Men din beskrivelse av hans to personligheter, og behov for å kritisere/undertrykke deg, og manglende evne til å se sin egen rolle og hvordan den påvirker deg og forholdet, kan minne litt om trekk som er typiske for psykopater.

De benytter ofte kritikk og manipulering som er herske-teknikk for å bryte ned parterens selvtillit, og dermed oppnå full kontroll over vedkommende.

Men som regel er de sjarmerende og hyggelige ovenfor omgivelsene, og er derfor svært vanskelige å "avsløre"

Mange partnere til psykopater føler derfor at de ikke blir trodd hvis de betror seg til utenforsående, siden vedkommende utad fremstår som en grei og godt likt person.

Men svært få mennesker blir "snillere" av å få sydd puter under armene.

Jeg tror derfor ikke du oppnår hans annerkjennelse ved å oppføre deg mere og mere "underdanig"

Det stjeler bare mere og mere av selvtilliten din.

Mitt beste råd er faktisk at du begynner å ta igjen mere med ham, selvom dette skulle gå utover "husfreden" for en periode.

For hver gang du står opp for deg selv, vil du nemlig få et hakk bedre selvtillit fordi du fikk sagt ifra at "dette finner jeg meg ikke i"

Og han vil erfare at hans kritikk av deg får negative, istedet for positive, ved at du begynner å reagere med sinne og motargumenter, istedet for ydmykhet og forsøk på å "forbedre" deg.

Stemmer nok alt det du beskriver der! Har merket at det ikke hjelper om jeg prøver "tilrettelegge" mest mulig, han blir bare enda mer utakknemlig og krevende.

Er begynt å bli flinkere til å reagere på urimelighet fra han. De første årene vi var sammen ble jeg veldig usikker på meg selv og på om jeg kansje ikke var noen særlig flink husmor eller mor eller hva det nå var jeg fikk kommentarer på. Kansje han hadde rett? Derfor bestemte jeg meg for å holde alt på G slik at jeg kan vite med meg selv at han egentlig ikke har noe grunn til å klage/kritisere/bli sur. Da føler jeg meg sterkere når han blir sur for noe, da klarer jeg se at det er han som er urimelig. Vet at det ikke bør være sånn men orker ikke det oppgidde blikkene, risting på hodet og himling med øynene om det er noe jeg i hans øyner ikke har gjort bra nok!

Jeg høres kansje tafatt ut men jeg sier i fra om jeg får noe uberrettiget kritikk! det er jo derfor det bli så mye krangling..Noe som gjør at han self. mener at det er jeg som starter kranglene. Han ser ikke at han har skyld i det, selv om det er han som kommer med neg.kommentar/kritikk/viser oppgitthet og deter jo det som er grunnen til at jeg reagerer.

Tror taktikke min,for å klare å ha et greit samliv med han, må være å lukke ørene når han er på "krigsstien"/ikke svare og bare overse det totalt- eneste som funker!og si ifra og begynne noen diskusjon er komplett umulig! Han er en mester med ord og vrir ting til sin fordel+ innser aldri egne feil uansett-så det er bare å gi opp! Er self. noe annet å ta ting opp i ro og mak(er dessuten blitt flinkere til å "ta han"om han skifter tema/ilegger meg utsagn jeg ikke har sagt eller når han bortforklarer eget ansvar for ting), men i hverdagens kjas og mas, når det små stikkene kommer, så skal jeg tenke på noe HELT ANNET enn det han babler om!

Tusen tusen takk for innlegget ditt og god helg!

[løvinne71]

Stemmer nok alt det du beskriver der! Har merket at det ikke hjelper om jeg prøver "tilrettelegge" mest mulig, han blir bare enda mer utakknemlig og krevende.

Er begynt å bli flinkere til å reagere på urimelighet fra han. De første årene vi var sammen ble jeg veldig usikker på meg selv og på om jeg kansje ikke var noen særlig flink husmor eller mor eller hva det nå var jeg fikk kommentarer på. Kansje han hadde rett? Derfor bestemte jeg meg for å holde alt på G slik at jeg kan vite med meg selv at han egentlig ikke har noe grunn til å klage/kritisere/bli sur. Da føler jeg meg sterkere når han blir sur for noe, da klarer jeg se at det er han som er urimelig. Vet at det ikke bør være sånn men orker ikke det oppgidde blikkene, risting på hodet og himling med øynene om det er noe jeg i hans øyner ikke har gjort bra nok!

Jeg høres kansje tafatt ut men jeg sier i fra om jeg får noe uberrettiget kritikk! det er jo derfor det bli så mye krangling..Noe som gjør at han self. mener at det er jeg som starter kranglene. Han ser ikke at han har skyld i det, selv om det er han som kommer med neg.kommentar/kritikk/viser oppgitthet og deter jo det som er grunnen til at jeg reagerer.

Tror taktikke min,for å klare å ha et greit samliv med han, må være å lukke ørene når han er på "krigsstien"/ikke svare og bare overse det totalt- eneste som funker!og si ifra og begynne noen diskusjon er komplett umulig! Han er en mester med ord og vrir ting til sin fordel+ innser aldri egne feil uansett-så det er bare å gi opp! Er self. noe annet å ta ting opp i ro og mak(er dessuten blitt flinkere til å "ta han"om han skifter tema/ilegger meg utsagn jeg ikke har sagt eller når han bortforklarer eget ansvar for ting), men i hverdagens kjas og mas, når det små stikkene kommer, så skal jeg tenke på noe HELT ANNET enn det han babler om!

Tusen tusen takk for innlegget ditt og god helg!

Hei igjen.

Selvom du føler at du ikke kommer noen vei med motargumenterne fordi de fører til krangler, så tror jeg ikke det er så smart å å bare takle det ved å tie stille når han er urimelig og urettferdig.

"Den som tier samtykker" sier et ordtak. Og mannen din høres ut som typen til å tolke din taushet som en innrømmelse av at du har gjort "feil" og at han dermed "vinner" diskusjonen.

Istedet kan du prøve å være litt strategisk smart, og snu tausheten til din kontroll / fordel.

Du kan si: "Nå er du så urimelig, at dette trenger jeg ikke å høre på"

Eller: "Jeg gidder ikke snakke / diskutere med deg, når du er i det humøret."

Deretter "stenger du av" for videre diskusjon. Og avviser evt. innspill fra ham med samme type argumentasjon.

Om mulig, forlater du helst rommet fysisk, eller går ut av huset. ,

Da har du ihvertfall gitt klar beskjed om hvorfor du blir taus. Og han står heller igjen med "uforutrettet sak" istedet for å føle seg som "vinneren" av situasjonen.

Personlig hadde jeg nok reagert med trass og opprør på en slik mann. Og bedt ham gjøre det bedre selv hvis han ikke var fornøyd med min innsats.

Jeg ville nok også demonstrert på hans utakknemmelighet ved å senke innsatsen i heimen betraktelig, og selvsagt kuttet all "service" som gjaldt ham personlig.

( Vaske klærne hans f.eks)

Men du kjenner jo best selv din egen situasjon, og hvordan du bør takle den.

Lykke til, og god helg til deg også!

[Gjest]

En av fagfolkene på DoktorOnline sendte en link til wikipedia, om en diagnose som kalles "anhedoni" på engelsk "anhedonia." (Det var svar til en annen tråd, men det er i slekt med din situasjon.)

Anhedoni betyr manglende evne til å nyte det som er godt, dvs en del av sykdomsbildet hos den utbrente/deprimerte.

I noens tilfeller blir det faktisk slik at den som er deprimert eller overbelastet også opplever "anhedoni" overfor sin livsledsager. Det vil si: han klarer ikke å se de fine trekkene hos partneren - dermed kan han f eks se det som at partneren er løsningen på hans problem: dersom hun bare hadde vært snillere osv. eller han utgår fra at det er kjærligheten som har tatt slutt, eller at partneren har endra seg. Men det er altså hans egen innstilling til vedkommende som har endra seg.

Jeg sliter med noe lignende som du gjør, og selv om mannen min er negtivt innstilt til "alt" jeg gjør for tida, så husker jeg jo hvem han egentlig er, og jeg ser at det er hans egen innstilling som er aller mest endra. Selv er jeg ikke så veldig endra, med unntak av at jeg (som deg) er engstelig for at forholdet vårt skal havarere i denne tunge perioden, og engstelsen gjør noe med meg.

Kan du se for deg at du sier til ham: "Jeg veit at du har det tungt med jobb og alt, og jeg prøver mitt beste for å gjøre hverdagen din behagelig for deg - så langt jeg kan. Jeg syns det er fint å få lov å være ditt bakkemannskap i hverdagen.

Men jeg veit at jeg ikke alltid får til alt jeg setter meg fore. Jeg veit det så godt sjøl. Det blir ikke bedre av at noen andre sier det. Jeg ser også rotet, det er ikke for å plage deg at jeg av og til ikke blir helt ferdig her.

Men dette er min arbeidsdag, og den kan også bli hektisk; og jeg har utfordringer i livet som kanskje ikke er synlige for deg. Derfor må jeg ha noe tilbake i dette forholdet, for å være motivert og for å holde ut.

Jeg merker at det er vanskelig å holde motet oppe når jeg aldri får tilbakemeldinger på det som er fint, bare på det du er misfornøyd med. Da forsterkes bare følelsen av ikke å strekke til, og det du oppnår er ikke et ryddig hjem, bare en enda mer nervøs kone..."

Dette er selvsagt mine ord og ikke dine. Jeg veit ikke hvordan dere kommuniserer i det hele tatt, og jeg aner ikke om dette er en form for samtale dere kunne ha i virkeligheten. Men kanskje er dette tanker du kjenner deg igjen i - da kan du si det med egne ord.

For å være litt sleip, så må jeg minne om at det er kjempeviktig å holde en liten "festtale" for din elskede i starten. Om hvor flott han er som tar så mye ansvar på jobb, og at han likevel har krefter til å leke med ungene og avlaste deg på kvelden osv, og gjerne litt om at du bekymrer deg når han har store belastninger i yrket sitt... Eller, det er ikke sleipt, det er en nødvendig innfallsvinkel som gjør at det blir lettere kommunisere, fordi han kan åpne opp for den som sier noe fint, men sannsynligvis vil lukke seg når noen kommer med "syting" .

Jeg gjør i alle fall det sjøl når noen syter, og du merker jo også hvor håpløst det er å bli kritisert. Det ønsker jo ingen, og mannen din ønsker sikkert å komme hjem til et behagelig sted med vennlige mennesker når hen endelig kan slite seg løs fra jobb.

Så derfor er det bra å berømme han for sine bragder først, og så fortelle at det er hardt for deg innimellom også, og at du gjerne skulle ha det prikkfritt, osv. Da er det mulighet for at han er åpen nok til å ta inn over seg at du også bare er et menneske, som trenger å bli sett av kjæresten din....

Tusen takk for innlegget ditt!!Det var til stor hjelp! Dette høre absolutt ut som en god måte å takle det på, og noe jeg kan si! Fatisk tror jeg at jeg allerede har brukt flere av de formuleringene du skriver her.. Så fantastisk at det finnes mennesker som deg som vil bruke av sin tid for å hjelpe noen de ikke en gang vet hvem er, tusen takk igjen!

[Gjest ingen blir perfekt]

Jeg har en mann som var sånn. Gjorde som deg, gikk på nåler, slik at han "endelig"? skulle bli fornøyd. Det skjedde bare ikke.

Etter en del år har jeg blitt sint. Hvis han nå bare antyder at jeg ikke gjør ting bra nok, blir jeg så sint at jeg brøler til han og forteller han at det til h... er like mye hans ansvar å ha det pent og ryddig, som mitt. Har til og med slengt ting etter han.

Dette er vel et resultat av mange års innestengt frustrasjoner og sinne. Jeg nekter å la han ha denne makten over meg lengre.

Og..han har faktisk blitt meget bedre, nå er det veldig sjelden at han komenterer noe som helst. Tror jeg har skremt han, hehe :-)