hva slags oppvekst hadde dere

[Gjest togli]

Jeg er eldst av tre jenter og har hatt en flott oppvekst med varme og kjærlige foreldre og besteforeldre

Det eneste "negative" ved min oppvekst var nok at jeg var den eneste døve i familien og på skolene jeg gikk på. På tross av dette gikk det egentlig veldig bra med meg Jeg hadde ikke vært den jeg er idag uten de erfaringene jeg har med å være litt "spesiell", en minoritet i majoriteten. Når jeg ble eldre og fikk kontakt med andre døve, åpnet det seg en ny verden for meg. Jeg ville aldri vært verken familien min eller mine tegnspråklige venner foruten Døvemiljøet er spesielt fordi man får en følelse av å være "søsken", ikke "bare" venner.

Jeg har klart meg godt hele livet og ser positivt på tilværelsen

[Gjest togli]

Jeg trodde jeg hadde en ganske normal oppvekst, men ser av svarene du har fått at det foregår mye mellom husets vegger.

Jeg er oppvokst som yngst av to søstre. Min søster er døv, noe som medførte stor oppfølging av henne i forbindelse med skole. Min far satt i foreldreutvalget på hennes skole, og vi var alltid med på alt som skjedde på skolen. Dette var bl.a. juletrefester, 17. mai arrangement, turer med foreldreforeningen og mye annet gøy. I det miljøet hadde alle døve søsken, så ingen av oss hørende var unormale.

Mine foreldre var ikke mye engasjert i min skole, men de deltok på det som krevdes. Jeg var skoleflink, snill og grei. Mamma var hjemmeværende til jeg var 9 og jobbet deltid etter dette. Jeg har aldri trengt å gjøre mye husarbeid, men har lært å lage middag og bake. Visste hvordan vaskemaskinen virket før jeg flyttet hjemmefra, men hadde vel nesten aldri trengt å bruke den.

Hver søndag gikk vi på tur, og i vinterferier, påskeferier og sommerferier reiste vi bort, gjerne til en hytte. Vi har vært på telt-turer og i legoland, men ikke i syden. Foreldrene mine liker å tenne bål og grille pølser ute. Dette skjedde og skjer minst en gang på hver eneste hyttetur/skogtur.

Mannen min har også et søsken med handicap. Dette var et mye større handicap som krevde at en av foreldrene var til stede og helst hjemme. Han har aldri opplevd at begge foreldre ble med på tur. De grillet aldri pølser ute etter mørkets frembrudd.

Jeg opplever at han ikke skjønner hvorfor begge foreldrene skal gå søndagstur med barna. Dette blir ikke prioritert av ham.

Hvordan jeg har blitt?

Snill pike, høyskoleutdanning, gjør det som kreves av meg. Dette betyr at jeg er i full jobb, betaler alle reginger i tide, stiller opp på alle foreldremøter og andre arrangement. Jeg er ofte sliten, men prioriterer likevel det jeg tror andre krever av meg. Sier ja når jeg blir spurt. Jeg er lite flink til å si fra når det er noe galt, men har heldigvis en mann det går an å snakke med.

Så artig at du har en døv søster Kanskje jeg kjenner henne ;-)

Føler du det var positivt å vokse opp med et døvt søsken eller har du følt deg tilsidesatt pga dette?

[Gjest togli]

Misbrukt som liten. En onkel og siden en eldre gutt i gata.

Derfor utsatt meg selv om flere overgrep i oppveksten siden jeg har vært dårlig på å si nei.

Som midterste i søskenflokken og den som var flink på skolen, mest selvstendig etc. så har jeg desverre fått alle oppgavene med å brødfø familien, ha økonomien for familien, rydde opp i min drogerbrors problemer med økonomi, loven, torpedoer etc. fra jeg var bare jentungen selv. Masse ting jeg ikke skriver her.

Jeg har hatt problemer med depresjon og angst litt i voksen alder men har blitt en forferdelig sterk person, jobber meg iherdig gjennom alle problemer uten å legge meg ned.

Har kuttet ut all kontakt med familie, har ingen utenom min egen familie nå.

Tror de største problemene jeg har med oppveksten min nå er at jeg får panikk for alt jeg ikke har fått oppleve som barn og ungdom. Jeg ønsker nå å ta igjen det forsømte og det kan gjør meg noe rastløs i hverddagen.

Jeg har også lett for å se ned på menn slik at min egen mann må nok utstå en del krass krangling og greier pga det.

Men utover det så har jeg gått fra noen år på trygd med angst og depresjon til full jobb, familie, hjem, unger osv.

Er sterk som bare den og ikke minste redd lenger for å stikke meg ut, stå i front, snakke i forsamlinger ol.

Du er et løvetannbarn :-)

[Gjest togli]

overgrep av far og farmor,mye vold og trusler...at jeg var eldstemann og måtte se min søster bli misbrukt hjalp ikke på saken.(jeg fikk skylden,siden jeg ikke sugde godt nok!)

dette har klar påvirkining på mitt liv som voksen!! sliter med seksualitet,og den typen kontakt som kan føre til det:(

Herregud, jeg blir matt :-(((

..og kjempesinna på dine vegne!!

*klem*

[Gjest Harmonisk]

Hadde en trygg og god oppvekst med masse frihet, masse lekekamerater, begge foreldre jobbet og anstrengte seg for å gi meg selvtillit og "riktige" verdier. Bøker, musikk, friluftsliv, ferier, kirkeliv og lek.Tre eldre snille søsken, likesinnede naboer, masse slekt, tanter, onkler og søskenbarn. Skole og fritidsaktiviteter gikk greit, masse hjelp og stimulans. Ikke et sosialt problem noe sted (så vidt jeg vet), visste ikke om ting som barnemishandling, alkoholisme, ensomhet, sykdom, dårlig økonomi eller annet før jeg var mer eller mindre voksen(!). Leste om slikt i bøker, men trodde ikke det fantes "egentlig". Ble litt bortskjemt og beskyttet, var nok svært naiv som ung voksen.

Skulle gjerne gi mine egne barn en like god oppvekst, men ser det som en fordel om de blir konfrontert med litt forskjellige miljøer også, ikke fullt så "bobletilværelse" som jeg selv vokste opp i.

[Gjest Er veldig vàr på egne barn]

Du er et løvetannbarn :-)

He he, god du togli Det med løvetannbarn har jeg faksisk fått høre før.

Jeg er svært takknemmelig for de krefter som meg har blitt utdelt, det er jo dem som gjør at jeg kan ha egen flott familie, hobbyer, flott jobb og en "normalt" liv selv om jeg har litt vansker med å knytte meg til folk, litt ekstra problemer i forhold til menn osv.

Men det kan bli litt komisk også. Siden jeg har vært voksen og ansvarsperson for familien siden jeg selv bare var jentungen så har jeg som sakt kommet inn i et form for panikkstadie nå hvor jeg ønsker å ta igjen og få leve litt ungdommelig og gøy som jeg ikke har fått tidligere.

Jeg er både trofast snill og hjemmekjær men det menes også at min tålmodige mann må se kona si ta både piercinger og en og annen tatuering, bruke spreke klær og være litt rastløs og smådominant. (jeg er kanskje en av disse damene som andre kaller "panikk for å bli gammel, hun kler seg som en tyveåring")

*ler* Ja, vi skal være forsiktige med å dømme folk, det kan ligge så mye rart bak ting folk gjør

[Gjest J31!]

En hverdag preget av mye angst.. mamma gjorde tegn til oss med munnen når vi kom hjem fra skolen; sur eller blid.. hadde mange drømmer og forhåpninger om at mamma skulle ta oss med og reise bort fra pappa.. men mine søsken og jeg sto alltid sammen i krisene - det var positivt.

Vi hadde det ikke bra økonomisk, av og til uten varmvann og strøm, lite og dårlig mat (men mamma fikk alltid til å lage noe utav det vi hadde, feks av mel og gryn). Bilene til pappa kom alltid først. Vi barna var vitne til psykisk mishandling og sexopplevelser/hobbyer til pappa (noe som trolig har ført til at jeg synes sex med andre føles skittent og urenslig).

Jeg er nok preget av det, i den forstand at jeg sliter med ting som følge av den, bl.a mye usikkerhet og mindreverdsfølelser. Mareritt og drømmer.

Mange forferdelige år, som jeg helst vil glemme, og som jeg ikke unner min verste fiende..

Men til tross for dette, er jeg oppegående i den forstand at jeg fungerer sammen med andre og at det ikke vises på meg. Jeg tenker svært lite på fortiden, heldigvis. Jeg er og i deltidsjobb.

[pusi]

Så artig at du har en døv søster Kanskje jeg kjenner henne ;-)

Føler du det var positivt å vokse opp med et døvt søsken eller har du følt deg tilsidesatt pga dette?

Jeg har ikke følt meg tilsidesatt pga. dette i oppveksten. Kanskje litt pga at vi var aktive i døvemiljøet og at vi tilbragte en del fritid med familier der.

Da hun flyttet hjemmefra og begynte på videregående skole som 16 åring ble jeg enebarn. Vi har egentlig ikke hatt kjempegod kontakt etter dette, selv om vi bor i samme by og har barn på omtrent samme alder.

Det er nok en av grunnene til at jeg som voksen skulle ønsket at vi hadde vært flere søsken. Derfor har vi bevisst fått tre barn.

[Gjest J31!]

En hverdag preget av mye angst.. mamma gjorde tegn til oss med munnen når vi kom hjem fra skolen; sur eller blid.. hadde mange drømmer og forhåpninger om at mamma skulle ta oss med og reise bort fra pappa.. men mine søsken og jeg sto alltid sammen i krisene - det var positivt.

Vi hadde det ikke bra økonomisk, av og til uten varmvann og strøm, lite og dårlig mat (men mamma fikk alltid til å lage noe utav det vi hadde, feks av mel og gryn). Bilene til pappa kom alltid først. Vi barna var vitne til psykisk mishandling og sexopplevelser/hobbyer til pappa (noe som trolig har ført til at jeg synes sex med andre føles skittent og urenslig).

Jeg er nok preget av det, i den forstand at jeg sliter med ting som følge av den, bl.a mye usikkerhet og mindreverdsfølelser. Mareritt og drømmer.

Mange forferdelige år, som jeg helst vil glemme, og som jeg ikke unner min verste fiende..

Men til tross for dette, er jeg oppegående i den forstand at jeg fungerer sammen med andre og at det ikke vises på meg. Jeg tenker svært lite på fortiden, heldigvis. Jeg er og i deltidsjobb.

Glemte å skrive at jeg har gått glipp av utdannelse, og det er jeg nok bitter ift til. Men jeg vet at jeg er ung enda, og at jeg har muligheten til å følge drømmene mine enda.Men samtidig sliter jeg såpass mye, at jeg ikke vet om jeg orker eller er i stand til det på en god stund. Og man blir ikke akkurat yngre med årene..

Men jeg har en jobb jeg fortsatt stortrives i, og som jeg har muligheter for å utvikle meg i. Sjefen har såpass mye tillit til meg at jeg får være med i den daglige bedriften/være med å bestemme osv. Det er noe jeg vokser mye på ;o) Men jeg vet jo ikke om trivselen vil være like høy om x antall år.

[Gjest togli]

He he, god du togli Det med løvetannbarn har jeg faksisk fått høre før.

Jeg er svært takknemmelig for de krefter som meg har blitt utdelt, det er jo dem som gjør at jeg kan ha egen flott familie, hobbyer, flott jobb og en "normalt" liv selv om jeg har litt vansker med å knytte meg til folk, litt ekstra problemer i forhold til menn osv.

Men det kan bli litt komisk også. Siden jeg har vært voksen og ansvarsperson for familien siden jeg selv bare var jentungen så har jeg som sakt kommet inn i et form for panikkstadie nå hvor jeg ønsker å ta igjen og få leve litt ungdommelig og gøy som jeg ikke har fått tidligere.

Jeg er både trofast snill og hjemmekjær men det menes også at min tålmodige mann må se kona si ta både piercinger og en og annen tatuering, bruke spreke klær og være litt rastløs og smådominant. (jeg er kanskje en av disse damene som andre kaller "panikk for å bli gammel, hun kler seg som en tyveåring")

*ler* Ja, vi skal være forsiktige med å dømme folk, det kan ligge så mye rart bak ting folk gjør

Det er faktisk ganske viktig det du sier her! Vi er altfor flinke til å dømme mennesker utfra hva de sier, gjør, ser ut etc. Det hadde nok vært lettere å akseptere folks væremåte om man ante noe om bakgrunnen deres

Uansett..Jeg blir så imponert over at så mange klarer seg godt i livet på tross av at de har umenneskelige opplevelser med seg fra barndommen. Det er urettferdig at barn skal oppleve det du har opplevd!!

[Gjest togli]

Jeg har ikke følt meg tilsidesatt pga. dette i oppveksten. Kanskje litt pga at vi var aktive i døvemiljøet og at vi tilbragte en del fritid med familier der.

Da hun flyttet hjemmefra og begynte på videregående skole som 16 åring ble jeg enebarn. Vi har egentlig ikke hatt kjempegod kontakt etter dette, selv om vi bor i samme by og har barn på omtrent samme alder.

Det er nok en av grunnene til at jeg som voksen skulle ønsket at vi hadde vært flere søsken. Derfor har vi bevisst fått tre barn.

Jeg forstår.. Tror dette er et veldig vanlig "problem". På mange måter er det jo slik at døve ser på andre døve som sin "familie". Dette er jo naturlig i og med at man helst velger å tilbringe tid med folk som _hele tiden_ prater et språk man forstår fullt ut. Mange hørende familiemedlemmer kan være flinke i tegnspråk, men de bruker det jo ikke konsekvent når den døve er tilstede (fullt forståelig!)

Det som er litt artig(?) er jo at mange døve f.eks. velger å tilbringe julaften og andre høytidsdager sammen med døve venner framfor egen familie.

Selv er jeg funksjonelt tospråklig, og det samme er mannen min. Vi har begge svært god kontakt med søskenene våre, i motsetning til det mange døve har.

[Gjest sporadisk DOLer som vil være anonym nå.]

Jeg vokste opp i en stor familie med fire søsken. Jeg hadde forsåvidt en trygg oppvekst med et sosialt nettverk rundt meg og mange som var glad i meg. VI hadde dårlig råd men alltid mat på bordet i hvertfall.

Mine foreldre var nyfrelste i en konservativ menighet som hadde stor innflytense på familielivet. Menighetslivet førte til mange flyttinger. Menigheten bestemte alt fra hva vi kunne spise til klesvalg, sosialt liv osv. Reglene var absolutte. Foreldrene mine var aldri med på foreldremøter eller arrangementer på skolen, derimot var det aldri noe spørsmål om å droppe ut hvis menigheten arrangerte noe.

Det førte til en viss grad av sosial isolasjon. Det var mange ting jeg ikke kunne være med på, og hvis jeg kunne være med, måtte jeg ofte si nei takk til maten/drikken som ble servert. Jeg slet med at jeg følte meg veldig annerledes og rar. Trodde innerst inne at alle kunne se det på meg med første blikk. Jeg tror ikke dette var utilsiktet. Man skulle ideelt sett unngå ikke-kristne, og holde seg mest mulig til dem i menigheten.

Det var også positive sider ved menighetslivet, det var mange sosiale arrangementer for barn og ungdom, jeg var aktiv i speideren og fikk reise på endel helgetreff og leirer. Dette har jeg mange gode minner fra. Jeg har fortsatt bevart noen vennskapsforhold fra denne tida.

I voksen alder er jeg ikke involvert i noen form for menighetsliv. Det har tatt meg mange år å løsrive meg psykisk fra alle de rigide reglene som jeg fikk inn nærmest med morsmelka.

Jeg har tatt høyskoleutdannelse og er i full jobb med god helse, grei økonomi, har barn og mann. Vi lever et helt vanlig liv som alle andre.

Sliter ennå endel med at jeg kan ha dårlig selvtillit sosialt. Jeg må ofte ta meg skikkelig sammen for å tørre å stå opp for meg selv og mine. Jeg har nok en god porsjon autoritetsskrekk. Er i hvertfall klar over at dette er en svak side slik at jeg kjenner det igjen og kan ta meg sammen.

Sliter også litt med at jeg befinner meg i "ingenmannsland" nå. Jeg er ikke med i menigheten (der jeg tidligere følte meg trygg, men ufri). Samtidig har jeg innerst inne denne grunnleggende usikkerheten overfor resten av verden, som ble dannet i barneårene. Men ettersom årene går preger dette meg mindre og mindre.

Jeg har vært sint på foreldrene mine fordi de alltid lot menigheten komme før familien. Men jeg er det ikke lenger nå. Jeg har innsett at det ble gjort i beste mening. De var unge og gjorde vel sitt beste sett fra deres ståsted den gangen.

[Noraførr]

Oppvokst på landet - med lærerforeldre og gårdsbruk.

Er nr. 2 i en søskenflokk på fire.

Tilstedeværende foreldre. Relativt streng oppdragelse i forhold til andre i nærmiljøet. Måtte tidlig hjelpe til hjemme både med gårdsarbeid og pass av småsøsken.

Alle i søskenflokken har tatt høyere utdanning. Det tror jeg er et resultat av at vi har foreldre med høyere utdanning.

Ellers registrerer jeg at noen av barndommens tradisjoner er å finne igjen hos flere av oss søsken.

Mener og tror vi hadde en trygg oppvekst, med frihet under ansvar - og mange jern i ilden.