å være usikker på forholdet

[Gjest ønsker å være anonym i dag jeg]

Jeg er i begynnelsen av 20-årene og er i mitt første lange og seriøse forhold med en like gammel mann.

For tiden sliter han med depresjon, det går utover nærheten våres og forholdet generelt. Han blir lett sur, irritert og vil ofte sitte i fred. Jeg prøver så godt jeg kan å være forståelsesfull, noe jeg føler jeg er. Jeg kan sikkert bli bedre, for jeg kan lett bli lei meg når jeg blir avvist, både når det kommer til kyss eller sex.

Dette har pågått i et år nå og jeg føler jeg ikke vet hvor vi står hen. Samtidig som jeg elsker ham og vil være med ham, frister det å leve litt fritt fremover. Mest fordi jeg lengter etter nærhet, men også fordi det tærer på meg å ha det slik.

Jeg tviler på at jeg blir å gjøre det slutt, men det skremmer meg at jeg har slike tanker. For jeg tror dette er mannen jeg vil gifte meg med. Er det normalt å være usikker og vurdere om gresset er grønnere på den andre siden?

[Gjest doleri]

Å bo sammen med noen som er deprimerte er vanskelig og vondt og det er helt rimelig å kreve at han tar i mot behandling for lidelsen sin. Elsker han deg og vil det beste for deg så gjør han en innsats på den fronten, uansett hvor apatisk og deprimert han eventuelt er. Jeg syns ikke det er noe rart at du er i tvil om du vil dele resten av livet med han.

[Gjest ønsker å være anonym i dag jeg]

Å bo sammen med noen som er deprimerte er vanskelig og vondt og det er helt rimelig å kreve at han tar i mot behandling for lidelsen sin. Elsker han deg og vil det beste for deg så gjør han en innsats på den fronten, uansett hvor apatisk og deprimert han eventuelt er. Jeg syns ikke det er noe rart at du er i tvil om du vil dele resten av livet med han.

Han har vært i behandling, men etter de mente han var så pass bedre og ikke trengte avsluttet de for 6 måneder siden. Nå igjen står han på venteliste, men ventelisten er jo lang som et vondt år.

[Gjest doleri]

Han kan vel gå til fastlegen mens han venter på behandling? (Regner med det er terapi det er snakk om?) Har han prøvd medisiner? Fastlege kan skrive ut antidepressiva.

[Gjest ønsker å være anonym i dag jeg]

Han kan vel gå til fastlegen mens han venter på behandling? (Regner med det er terapi det er snakk om?) Har han prøvd medisiner? Fastlege kan skrive ut antidepressiva.

Han går på medisiner og til fastlegen. Dette tar bare litt tid tydeligvis. Men takk for velmente og gode råd!

[Gjest doleri]

Han går på medisiner og til fastlegen. Dette tar bare litt tid tydeligvis. Men takk for velmente og gode råd!

Bra han tar i mot hjelp!

Snakker dere om forholdet deres og hva slags behov dere har? Hva sier han til at du føler deg avvist og såret over manglende nærhet, kyss og sex?

Kan dere være nær hverandre på en måte som fungerer for dere begge to nå?

Det er ikke lett å spå i hva som er det rette å gjøre for deg og dere, men du bør ikke bli i et forhold av samvittighetsgrunner fordi du ikke føler du kan gå fra en som er syk.

Du skriver at du mener at han er den rette og du har sikkert mange tanker om hvorfor han er det. Du må gi han litt tid da, men i ventetiden må dere finne en måte å fungere sammen på. Depresjonen er også ditt problem nå så jeg tenker at det er viktig at dere finner løsninger sammen. Kanskje med hjelp fra familieterapeut eller fastlegen til samboeren din?

[Gjest Ønsker deg lykke til.]

Skjønner at det må være slitsom.

Jeg har ikke en samboer som er deprimert, tror hvertfall ikke han er det, men han er veldig humørsyk å følsom å lukka.

Avviser meg ofte å det er vondt. Han har sagt han har dårlig selvbilde men jeg skjønner ikke at d må gå utover meg når jeg prøver å oppnå nærhet. Skulle tru at han satt pris på å bli lagt merke til å tatt på. Bare jeg stryker han på plasser han ikke liker, feks magen, så vrir han seg bort. Koser m han så feks håret mitt kjiler han i ansiktet så hoff det blir ekkelt. Jeg tør heller nestn ikke ta initiativet til sex lenger for det må vist være når han vil.

Det jeg oppfatta som stillhet før pga at han er en mann "av få ord" føler jeg nå er likegyldighet.

Hoff det ble vist mye om meg. Det vi skal er å gå til samtaleterapi for å hjelpe oss kommunisere bedre. Jeg skjønner at din samboer er syk men hvis det ikke skal taes hensyn til hvordan du har det i forholdet så klarer du jo ikke mer til slutt.

Jeg har vært gift tidligere å er nå samboer, jeg vil at det skal funke for alt i verden men han må begynne å gi meg litt tilbake. Jeg er ung enda å kan ikke ha et følelsesløst samliv, igjen...

Ønsker deg lykke til.

[Gjest mildred]

Du har vært tålmodig i ett år nå, men ingen ting skjer. Jeg syns faktisk du skal tenke på deg selv. Du er ung og dere har ikke barn. Deprimerte har en tendens til å være veldig selvsentrert og egoistiske. Du har vært forståelsesfull i ca ett år allerede og nå syns jeg du bør kunne kreve noe for at du skal vurdere å bli i et sånt forhold. (Jeg har vært den deprimerte i et forhold og det var samboerens krav som vekket meg.)

Du er ung og du skal "leve" litt. Ikke kast bort ungdomstiden din på å "holde en deprimert i hånda".