forskjellige forventninger

[Gjest ampel]

Vi har grei fordeling av oppgavene hjemme, føler at jeg tar mer ansvar for at det skal bli gjort, men vi gjør vel stort sett like mye. Problemet vårt er at jeg jeg synes samboeren min er så mye borte, føler meg ensom med barnet vårt. Det kommer nok også av at samboeren min jobber sent på kveld og i helger. Det er så kjedelig for det er jo i helgen at det skjer sosiale greier, og at man gjerne finner på ting sammen. Men jeg synes nok at han er litt for mye borte på fritiden også. Han har vel vært på helgeturer tre ganger siden babyen ble født. Ellers har han trening en gang i uka, og det er ikke noe problem. Jeg synes det er så kjedelig å være hjemme en hel helg med babyen, og slitsomt er det også, mye nattavåk. Når jeg klager og sier jeg føler at jeg er så mye alene, så sier han at han er jo mye hjemme. (han er gjerne hjemme på formiddagen når han begynner sent på jobb) Vi kommer liksom ingen vei. Men jeg blir lei meg når jeg blir alene. hva kan jeg gjøre med det?

[Gjest gå mer ut]

Hvor gammel er babyen?

Når den er såpass stor at den ikke er avhengig av deg hele tiden, og kan holde noen flere timer i strekk uten mat, og etterhvert også kan drikke melk fra flaske (pumpet melk eller erstatning), så ville jeg "dyttet meg selv" ut døren og gått på aktiviteter mens han var hjemme med babyen.

Selv om det kanskje virker meningsløst når det du lengter etter er tid sammen i kjernefamilien.

Sett opp, fast, et par kvelder i uken hvor han ikke jobber, og gå på trening og kanskje treff en vennine før eller etterpå.

Og ta en kveld ute eller hos en venninne en helg med jevne mellomrom.

Min erfaring er at dere blir mer samstemte hvis du får dekket noe av behovet for sosial omgang utenfor hjemmet du også. Og han ser at det er koselig og slitsomt å ha babyen alene.

Og så får han lengte litt etter tid med deg han også, og setter kanskje av mer tid til å gjøre hyggelige ting sammen med deg, når han ser at du ikke alltid er der uansett.

Alt dette avhenger selvsagt av alderen på babyen, men litt etter litt bør du gjøre ting uten å ha babyen med deg. Selv om det ikke bare er lystbetont fra din side til å begynne med, det er stort sett veldig lett å si at du heller blir hjemme, enn å styre med flaske og umping og tenk om babyen ikke vil ta flasken og ..

Og så bør han få ta en skikkelig pappaperm hvor du virkelig er borte hele dagen, og helst lenger enn minimumsløsningen.

Og hvor du også kan jobbe sent eller uregelmessig, og pleie ditt sosiale liv også.

Jeg lærte mer av dette når vi fikk barn nr to, og så at når han var mer hjemme med baby var det ham som lengtet etter familiehygge og sisiale aktiviteter sammen med meg, og tok mer initiativ til dette.

Når du først kommer deg ut, og har sett at det fungerer fint noen ganger, er det faktisk ganske hyggelig å la pappaen og babyen være hjemme, og det er veldig hyggelig å være dem som kommer hjem til dem og ikke alltid omvendt.

[Gjest ampel]

Hvor gammel er babyen?

Når den er såpass stor at den ikke er avhengig av deg hele tiden, og kan holde noen flere timer i strekk uten mat, og etterhvert også kan drikke melk fra flaske (pumpet melk eller erstatning), så ville jeg "dyttet meg selv" ut døren og gått på aktiviteter mens han var hjemme med babyen.

Selv om det kanskje virker meningsløst når det du lengter etter er tid sammen i kjernefamilien.

Sett opp, fast, et par kvelder i uken hvor han ikke jobber, og gå på trening og kanskje treff en vennine før eller etterpå.

Og ta en kveld ute eller hos en venninne en helg med jevne mellomrom.

Min erfaring er at dere blir mer samstemte hvis du får dekket noe av behovet for sosial omgang utenfor hjemmet du også. Og han ser at det er koselig og slitsomt å ha babyen alene.

Og så får han lengte litt etter tid med deg han også, og setter kanskje av mer tid til å gjøre hyggelige ting sammen med deg, når han ser at du ikke alltid er der uansett.

Alt dette avhenger selvsagt av alderen på babyen, men litt etter litt bør du gjøre ting uten å ha babyen med deg. Selv om det ikke bare er lystbetont fra din side til å begynne med, det er stort sett veldig lett å si at du heller blir hjemme, enn å styre med flaske og umping og tenk om babyen ikke vil ta flasken og ..

Og så bør han få ta en skikkelig pappaperm hvor du virkelig er borte hele dagen, og helst lenger enn minimumsløsningen.

Og hvor du også kan jobbe sent eller uregelmessig, og pleie ditt sosiale liv også.

Jeg lærte mer av dette når vi fikk barn nr to, og så at når han var mer hjemme med baby var det ham som lengtet etter familiehygge og sisiale aktiviteter sammen med meg, og tok mer initiativ til dette.

Når du først kommer deg ut, og har sett at det fungerer fint noen ganger, er det faktisk ganske hyggelig å la pappaen og babyen være hjemme, og det er veldig hyggelig å være dem som kommer hjem til dem og ikke alltid omvendt.

Babyen er gammel nok til at jeg kan gå fra, og jeg gjør det. Men jeg har ikke så mange venninner så det blir gjerne til at jeg går på trening eller shopping eller noe. Sist han var borte en hel helg så var jeg å traff barselgruppa og da var jeg glad der og da. Men da jeg kom hjem til tomt hus igjen så var det bare så trist. Jeg hater virkelig å være alene hjemme. Er vokst opp i stor familie der det alltid var masse mennesker rundt meg, og jeg blir skikkelig deprimert av å være alene. Ofte når jeg får alenetid så er jeg så sliten også at jeg bare må gå å legge meg. Jeg er også for sliten til å ta med meg babyen ut på ting, så det blir mye tid hjemme bare oss to. Lurer på om jeg begynner å bli deprimert, for jeg synes babyen bare skriker og maser og aldri er fornøyd uansett om jeg prøver å gjøre alt for henne. Jeg har bare lyst til å gå å legge meg og være for meg selv.

[pusi]

Babyen er gammel nok til at jeg kan gå fra, og jeg gjør det. Men jeg har ikke så mange venninner så det blir gjerne til at jeg går på trening eller shopping eller noe. Sist han var borte en hel helg så var jeg å traff barselgruppa og da var jeg glad der og da. Men da jeg kom hjem til tomt hus igjen så var det bare så trist. Jeg hater virkelig å være alene hjemme. Er vokst opp i stor familie der det alltid var masse mennesker rundt meg, og jeg blir skikkelig deprimert av å være alene. Ofte når jeg får alenetid så er jeg så sliten også at jeg bare må gå å legge meg. Jeg er også for sliten til å ta med meg babyen ut på ting, så det blir mye tid hjemme bare oss to. Lurer på om jeg begynner å bli deprimert, for jeg synes babyen bare skriker og maser og aldri er fornøyd uansett om jeg prøver å gjøre alt for henne. Jeg har bare lyst til å gå å legge meg og være for meg selv.

Jeg har ikke noe problem med å skjønne hvordan du har det.

Du har lyst til å være sosial, men orker ikke tanken på det.

Du savner familien din.

Det er kjedelig å være hjemme med et lite barn. Alt blir bedre når barnet blir større. Å være hjemme med to barn er faktisk bedre, fordi den største gjerne kan kommunisere og har stor glede av å være ute blant folk.

Finnes det ikke noen aktiviteter for mor og barn i området der du bor? Det kan være åpen barnehage, babysang, babysvømming. Helsestasjonen eller kirka har kanskje noen tips. Du trenger ikke å være kristen for å bli med på babysang eller åpen barnehage i kirka. Finner du på ting med barnet blir du kjent med andre småbarnsforeldre i nærmiljøet, og disse kommer til å være en del av miljøet rundt dere lenge. Har du en hobby eller noe du har hatt lyst til å gjøre eller lære?

Mannen din må jo jobbe, og jeg ville ikke sett på dette som et samlivsproblem. Du kjeder deg og er sliten. Mitt råd er at du kommer deg ut hver dag. Trilleturer med babyen kan gi energi selv om du går alene. Ikke tenk på at du er sliten, men prøv å legge deg tidlig og sove godt hver natt. Se på våren og sola og prøv å nyte denne fantastiske tiden. Plutselig kommer oveskuddet tilbake )

[Gjest Kom igjen!]

Enig i et annet innlegg her som går på å sjekke opp om det finnes noe i nærmiljøet.

Helsestasjonen har sikkert oversikt over aktiviteter, sjekk opp med de. Du kan også spørre om samtale med helsesøster om situasjonen, du skal jo tross alt kose deg hjemme m babyen ikke føle deg isolert.

Selvom du ikke har overskudd til å komme deg ut så prøv å tenk på hvor utrolig hvor godt det føles etterpå. Det er mange som har det sånn som deg selvom det kan virke som at alle er så lykkelig å alt er rosenrødt, mange sliter sånn som det der å du møter helt sikkert noen som har det likt men da må du komme deg ut på noen aktiviteter.

Hva med trening hvis du har råd, mange har barnepass, eller timer som heter mor/barn hvor du kan ha med babyen. Trening gir overskudd å det er det du trenger.

Jeg ville også overlatt babyen til pappan når han er hjemme, han trenger tid alene m babyen for å skjønne hvordan du har det. Det er faktisk en fulltids stilling å gå hjemme m små barn men så lenge vi er snille og tar oss av alt i hus å hjem så er det desverre ikke alltid mannen ser det.

Sånn som det er i dag så virker d ikke som han får sjansen til å savne deg, du er alltid hjemme å venter på han mens han lever livet sitt på en måte.

Det er bare du som kan snu det å du kommer til å bli en mye lykkeligere person når du har gjort det.

Ut å finn på ting å bli mer uavhengig av han. Vet hva jeg snakker om for jeg driver m det selv for tiden.

Når min samboer skal ut så istedet for å deppe tenker jeg hvem kan jeg ringe, hva kan jeg gjøre. Har ikke vært så flink til det før men jeg er på vei.

Lykke lykke til, det her klarer du!!

[Gjest ampel]

Jeg har ikke noe problem med å skjønne hvordan du har det.

Du har lyst til å være sosial, men orker ikke tanken på det.

Du savner familien din.

Det er kjedelig å være hjemme med et lite barn. Alt blir bedre når barnet blir større. Å være hjemme med to barn er faktisk bedre, fordi den største gjerne kan kommunisere og har stor glede av å være ute blant folk.

Finnes det ikke noen aktiviteter for mor og barn i området der du bor? Det kan være åpen barnehage, babysang, babysvømming. Helsestasjonen eller kirka har kanskje noen tips. Du trenger ikke å være kristen for å bli med på babysang eller åpen barnehage i kirka. Finner du på ting med barnet blir du kjent med andre småbarnsforeldre i nærmiljøet, og disse kommer til å være en del av miljøet rundt dere lenge. Har du en hobby eller noe du har hatt lyst til å gjøre eller lære?

Mannen din må jo jobbe, og jeg ville ikke sett på dette som et samlivsproblem. Du kjeder deg og er sliten. Mitt råd er at du kommer deg ut hver dag. Trilleturer med babyen kan gi energi selv om du går alene. Ikke tenk på at du er sliten, men prøv å legge deg tidlig og sove godt hver natt. Se på våren og sola og prøv å nyte denne fantastiske tiden. Plutselig kommer oveskuddet tilbake )

Jeg synes det er mye mer slitsomt å være hjemme med babyen enn det er å jobbe. (siden det innebærer mye nattavåk) Selv om jeg ikke er flink til å gjøre husarbeid.

Hadde problemet tidligere også, før vi fikk barn, med at jeg mistrivdes alene. Det skyldes nok at jeg har vært syk i lengre perioder og det å være borte fra jobb tar knekken på meg. Jeg takler det svært dårlig og går inn i meg selv og blir deppa.

Jeg er jo klar over problemet, det hjelper jo noe. Jeg kjenner ganske fort når jeg trenger tid for meg selv og da sier jeg fra til samboeren min. Da tar jeg gjerne å stikker å trener eller noe. Det hjelper. Men jeg er ikke intressert i å være borte fra babyen en helg! det kommer jeg nok ikke til å gjøre.

Noe av det værste nå på vinteren er at vi har hatt -25 her, og det har vært dårlig brøytet så jeg har vært litt innesperret. Det blir nok bedre mot våren.

[Gjest ampel]

Enig i et annet innlegg her som går på å sjekke opp om det finnes noe i nærmiljøet.

Helsestasjonen har sikkert oversikt over aktiviteter, sjekk opp med de. Du kan også spørre om samtale med helsesøster om situasjonen, du skal jo tross alt kose deg hjemme m babyen ikke føle deg isolert.

Selvom du ikke har overskudd til å komme deg ut så prøv å tenk på hvor utrolig hvor godt det føles etterpå. Det er mange som har det sånn som deg selvom det kan virke som at alle er så lykkelig å alt er rosenrødt, mange sliter sånn som det der å du møter helt sikkert noen som har det likt men da må du komme deg ut på noen aktiviteter.

Hva med trening hvis du har råd, mange har barnepass, eller timer som heter mor/barn hvor du kan ha med babyen. Trening gir overskudd å det er det du trenger.

Jeg ville også overlatt babyen til pappan når han er hjemme, han trenger tid alene m babyen for å skjønne hvordan du har det. Det er faktisk en fulltids stilling å gå hjemme m små barn men så lenge vi er snille og tar oss av alt i hus å hjem så er det desverre ikke alltid mannen ser det.

Sånn som det er i dag så virker d ikke som han får sjansen til å savne deg, du er alltid hjemme å venter på han mens han lever livet sitt på en måte.

Det er bare du som kan snu det å du kommer til å bli en mye lykkeligere person når du har gjort det.

Ut å finn på ting å bli mer uavhengig av han. Vet hva jeg snakker om for jeg driver m det selv for tiden.

Når min samboer skal ut så istedet for å deppe tenker jeg hvem kan jeg ringe, hva kan jeg gjøre. Har ikke vært så flink til det før men jeg er på vei.

Lykke lykke til, det her klarer du!!

Jeg trener vel et par ganger i uka. Uten babyen. Godt å komme seg ut alene også. Jeg tror problemet ligger i at når vi er sammen så gjør vi likeom ikke noe sammen. Hvis vi hadde kvalitetstid når vi var sammen så ville det kanskje vært greiere. Men sånn det er nå så er det eneste vi gjør sammen å handle eller rydde. Vi spiser sammen og ser på tv sammen av og til også da. Det er så lite å finne på med en baby. Vi gleder oss til barnet blir større og kan være med på mer ting.