Hvordan klare å ta det siste steget?

[Gjest Har ikke krefter igjen]

Jeg har vært alene med barn i mange år tidligere, og har klart meg helt supert så det i seg selv skremmer meg veldig lite.

Men jeg er lei på å ta barna ut av forholdet nå som de er i tidlige tenår hvilket er en viktig og spesiell alder, det må jeg innrømme.

Jeg er egentlig lei hele forholdet, og svært irritert og lei mannen min. Dette har pågått i flere år nå og blir desverre bare verre og verre. Vi har brukt timer, dager og uker på å snakke men alikavel så retter ikke ting seg.

Jeg er lei ham, irritert på ham, synes han er kjedelig, kjedelig i senga, gjør for lite for det sosiale i familien mm.

Av 100 prosent så er jeg kanskje nede i 20/30 på positive følelser i forholdet.

Samtidig så er disse få prosentene sterke, jeg tror jeg er oppriktig glad i ham, at jeg fakisk elsker ham, han har også noen svært flotte sider og en en trofast og god mann. Jeg mener oppriktig at jeg ikke vil klare å finne en mer trofast og tålmodig og snill mann enn ham noen gang igjen.

Men jeg føler at livet går fra meg, han er svært apatisk og kjedelig. Og jeg blir revet med, og ender opp med å bli trist, lei og apatisk selv, og det ender opp med at livet vårt er et kjedelig A4 liv. Vi har hytte, men har ikke vært på noen annen ferie sammen som familie på 5 år! Jeg skammer meg dypt.

En side av meg har lyst til å bryte ut, jeg stortrives som alenmor og har flotte barn. Jeg vet vi vil komme til å klare oss bra, og selv har jeg venner, bekjente og hobbyer som kan fylle ehver fritid jeg måtte ønske å fylle. Jeg savner å være alene og ha energi bare til ungene mine, å gjøre koselige ting sammen med deg.

Jeg synes det virker veldig greit å ha kun venner, og kanskje en knullekompis. Ikke noe mer nært enn det.

Samtidig så er jeg engstelig for å bryte ut siden ungene nå er i tidlige tenår, er redd for bytte av bolig, utsette dem for et brudd når de skal bytte skoler og samtidig har en far som svikter dem totalt siden et år tilbake. Han, mannen min, ønsker ikke å bryte, han ønsker å gifte seg. Det er trygt her, og han er med på mye hvis jeg bare gidder å stå for all planlegging, å sette i gang ting osv. Jeg må alltid være den aktive, også i stor grad i senga, men han henger med som en togvogn.

Jeg står et sted sånn midt i mellom, og tro det eller la være, her har jeg stått i flere år. Jeg klarer ikke ta steget videre å enten bryte båndet på dette forholdet eller ta meg sammen og bli en blid, fornøyd kone/lokomotiv igjen.

Er redd jeg blir stående her for alltid. At en dag så lurer jeg på hvor tiden med ungene mine ble av, hvor mitt liv ble av, at jeg faktisk har mistet alt pga tafatthet og tristhet som følge av at jeg står på et intetstadie.

Hvordan i all verden får jeg tatt det siste steget? For enten bør jeg bryte eller så bør vi få forholdet på fote igjen. Men det er ikke lett, for her går virkelig kjærlighet og hat hånd i hånd.

[Gjest vogna må ville det selv]

Er han noe interessert i å endre seg fra togvogn til lokomotiv selv da?

[Gjest Har ikke krefter igjen]

Er han noe interessert i å endre seg fra togvogn til lokomotiv selv da?

Både ja og nei. Noen ganger så mener han at han ønsker å være mer aktiv men at han ikke klarer.

Andre ganger så mener han at så lenge det er jeg som ønsker ferie sammen ol så bør jeg være den som setter det i gang og har undskyldninger for ehver ting som han ikke viser interesse for.

Dessuten så er han ganske gammeldags, menn jobber og kommer hjem til middag og en hvil på soffan.

Kvinner ordner med unger, planlegger, drar på shopping osv

[Snikkersen]

Dere kan kanskje forsøke parterapi? Siden du sier at du elsker han, og at han har kvaliteter du setter pris på? Dere bør i hvert fall prate sammen om hvordan du føler det.

[Gjest Har ikke krefter igjen]

Dere kan kanskje forsøke parterapi? Siden du sier at du elsker han, og at han har kvaliteter du setter pris på? Dere bør i hvert fall prate sammen om hvordan du føler det.

Har vurdert parterapi. Men den første tiden så ville ikke han. Han synes det var vemmelig, flaut, ville ikke at det skulle komme frem alle ting om han osv.

Etter for lang tid så ble jeg skeptisk, kom til det stadiet at jeg gav blaffen liksom og har ikke helt kommet meg over det, så da var jeg treg til å få i gang parterapi.

Jeg skal love deg at jeg har forklart med alle ord jeg kan hvordan jeg føler det, hva jeg savner, hvordan jeg mener vi bør prioritere barn, familie, jobber osv. Det er ikke den ting jeg ikke har satt ord på.

Noen ganger føler jeg at det til og med har vært snakket for mye.

[Gjest til deg]

Har vurdert parterapi. Men den første tiden så ville ikke han. Han synes det var vemmelig, flaut, ville ikke at det skulle komme frem alle ting om han osv.

Etter for lang tid så ble jeg skeptisk, kom til det stadiet at jeg gav blaffen liksom og har ikke helt kommet meg over det, så da var jeg treg til å få i gang parterapi.

Jeg skal love deg at jeg har forklart med alle ord jeg kan hvordan jeg føler det, hva jeg savner, hvordan jeg mener vi bør prioritere barn, familie, jobber osv. Det er ikke den ting jeg ikke har satt ord på.

Noen ganger føler jeg at det til og med har vært snakket for mye.

hva med å prøve en periode uten snakking, men hvor du konsentrerer deg om ditt og barnas liv og at du/dere gjør akkurat det dere vil. Da lever du alenelivet, men han er der enda - han får en second chance, fremfor at du forlater ham

hvis han vil være med, så må han bidra med planleggingen

[Gjest Har ikke krefter igjen]

hva med å prøve en periode uten snakking, men hvor du konsentrerer deg om ditt og barnas liv og at du/dere gjør akkurat det dere vil. Da lever du alenelivet, men han er der enda - han får en second chance, fremfor at du forlater ham

hvis han vil være med, så må han bidra med planleggingen

Takk for inspill. Akkurat dette har jeg sakt til ham, at vi kan leve litt hvert vårt liv og at siden han ikke bidrar til sosialt samvær så må han godta at jeg ordner ferier og turer for bare ungene og meg selv.

Han mener at siden jeg er den som har behov for sånt så bør jeg være den som finner på ting og drar det i gang. Jeg synes det er litt mye å hvile på sidelinjen og få ting enkelt på sølvfat.

Det å seile på skute sammen er ikke å gjøre det sammen hvis han sitter bak og ser på havet mens jeg er den som haler og drar i tau og seil. Han mener her at han er snill og korrekt som er med på turen, mens jeg mener at skipet skal føres av begge sammen for å lage en flott seiltur. Hvis jeg skal stå med all jobben alene så kan jeg like så godt seile alene. Det er ikke noe kos for meg å ha ham med når han bare sitter der, da er han heller et irritasjonsmoment som jeg kunne ønske å ikke ha der.

Jeg tror faktisk ikke at vi kommer noen veg her. Han sier selv at det er sånn han omtrent alltid har vært og han vil nok ikke klare å forandre seg. Til det er han altfor bedagelig, sånn: når jeg ikke kan gjøre noe så kan jeg ikke, og så fortsetter han i sitt spor uten noe mere og og men.

Jeg akter ikke la denne voksen mannen sitte på sidelinja og få alt gratis i hendene lenger. Bidrar han ikke så vil jeg ikke ha ham med på masse av det jeg ønsker å gjøre.

Samtidig så er jo ikke dette en måte å leve et forhold på, det er jo meningen at partnere skal gjøre ting sammen, planlegge ferier sammen, se frem i mot ting sammen osv.

Dette her er fryktelig vanskelig. Som jeg skriver tidligere så blir dette så følelsesstort til tider at det blir som å elske og å hate på en gang. Elske noen som du egentlig forakter, har dalende respekt for, mister lyst og forelskese for. Det er en sær situasjon.