Om å prøve og løse problemer...

[Gjest frustrert og lei frue]

Jeg lurer på jeg om det er vanlig at menn er mindre opptatt av å prøve og løse problemer i samlivet/familien enn det kvinner er? Hos oss innrømmer mannen at ting ikke er så bra, men er han motivert for å prøve og løse problemene for eksempel i familieterapi...? Nei, se det er han ikke. Han bare lar ting være som de er og viser null initiativ til å rydde opp i noe som helst! Jeg lurer på om dette er vanlig hos den mannlige delen av befolkningen, eller om det bare er jeg som har vært spesielt uheldig med valg av mann??

[Gjest MayLynn]

Tror nok noen menn er slik ja - flere menn enn fruer. Og det som skjer er at fruen til slutt gir opp og flytter ut og er ferdig med forholdet. Mannen vokner kanskje DA, men da er det som oftest for sent for fruen..

Tror heldigvis ikke MIN mann er slik - det går an å snakke med han. Men det er som regel på mitt initiativ da.

[Gjest anonymaja]

Det er min opplevelse av menn generelt og min mann spesielt. Akkurat som din.

Menn er generelt - trur jeg - veldig konfliktsky, og ser heller ikke verdien av å "lufte" noe. Hvis det ikke kan "fikses", repareres eller endres kjapt ved hjelp av ett grep eller én medisindose, da lar det seg ikke løse noen sinne - i deres verden i alle fall.

Synd, men sånn lever vi... og dere også, virker det som!

[Speak]

Det er nok mange flere kvinnfolk enn mannfolk som er åpne for å få profesjonell hjelp.

Vi kvinnfolk må alltid på død og liv løse alle problemene. Det tror jeg er feil. En del ting kan man faktisk ikke bli enige om. Da tror jeg at det hadde vært smart å være enige om at man ikke er enig om dette.

[Gjest Silver Fairy]

Jeg tror ikke at menn er mindre villige til å løse problemer. Jeg tror heller at menn vil løse problemene selv. De er mindre villige til å ta imot hjelp fra andre, fordi det kan sees på som et nederlag.

[henrikke71]

Jeg tror menn og kvinner ofte har veldig forskjellige definisjoner på hva som er et reelt problem i samlivet. Menn har det f eks noen ganger sånn at de ikke ser at huset står på halv tolv, skittentøyskurva er overfylt og kjøleskapet er tomt.

Mange menn kunne nok fint leve på kjøpepizza, vann og sex i dagesvis.

Men når menn først oppdager problemet, tror jeg ofte de er mere effektive og udramatiske i forhold til å løse dem. De skal nok bare ikke analyseres for mye, og snakkes for mye om, det blir bare slitsomt for dem.

[Gjest ikke signatur nå nei]

Jeg tror ikke at menn er mindre villige til å løse problemer. Jeg tror heller at menn vil løse problemene selv. De er mindre villige til å ta imot hjelp fra andre, fordi det kan sees på som et nederlag.

Kan skrive under på dette ja. Min mann er sånn. Har spurt flere ganger om han ikke kan bli med til familieterapi, men han nekter.

"Sånt årner vi sjøl". (Eller han..) Gjerne ved å sette seg ned med penn og papir for å dokumentere hva jeg sier og han mener.

For meg funker ikke sånt, og for han funker tydeligvis ikke familieterapi (siden han ikke vil prøve engang). Så vi sitter nå der, med sjegget i postkassa

[Gjest Tror det er håp]

Sånn har hvertfall mine to siste forhold vært. Iflg mannen er det ikke noen hensikt å prate om ting men jeg kjenner at det går på nervene løs. Har ikke mannen min vært så lunefull så kanskje har det funka men med både hans og mines humørsvingninger og all kranglinga det blir av det så MÅ vi gjøre noe. Går ut over ungan.

Jeg var gift noen år å det endte med skilsmisse ny samboer nå og etter tre år sliter vi kraftig. Jeg vil ikke bare gi opp så vi skal på familierådgivning til ei psykiatrisk sykepleier så får vi se.

Også snakket om samlivskurs over en helg. Han har ikke lyst men vet at gjør vi ingenting så skjære det seg. Lærer vi oss ikke å prate å løse opp i konflikter som det er mye av så klarer ingen av oss mer.

Lykke til.