Hjelp! Leilighet gjør tyv??

[Gjest anonymaja]

Kanskje husker du meg, jeg skrev for 2 uker siden; et laaaangt innlegg med spørsmål om sjalusi.

Hvis ikke du leste det så oppsummerer jeg: Min mann og jeg flytta fra andre partnere for å få være sammen, og dette valget var seriøst, vi mente å ha funnet vår sjelevenn. Vi

er en "nyfamilie", unger fra før; kaotisk hverdag, nye babyer - og nå?

Ja, nå er følelsen av å være utvalgt borte. Jeg begynner å innse at alle forhold kan ta slutt. Men vi har ikke "råd" til det - mange mennesker rundt oss bar store omkostninger da vi valgte hverandre.

Ikke noe stort har skjedd. Bare små ting. Jeg savner sex, der hans initiativ er borte. Og han tviholder på venninneforholdet sitt med ekskona - en invasjon av vårt samliv, slik jeg ser det nå.

Hans bruk av facebook er også upassende, føler jeg - det er innretta på å holde kontakter utilgjengelig for meg. Kanskje et ønske om å ha hemmeligheter eller om å drømme seg litt bort i alt som "kunne ha vært".

Og nå kommer det: for et år siden oppdaget jeg at han drev aktive nettsøk på facebook etter en bestemt tidligere elskerinne!

Her kommer sjalusien inn. Hele verdensbildet mitt har endret seg. Jeg var drømmekvinnen, men hvem er jeg nå?

For meg er dette århundredets forhold. Den ene mannen i verden som er "han og ingen andre", Mr Right om du vil - men for han er det ikke sånn! Han har ikke den følelsen for meg! Ikke nå lenger.

Nå skal han jobbe borte i 3 dager. Hvis jeg sier at det plager meg, så er det jeg som er sjalu og bare ødelegger, syns han. Men jeg har ad omveier fått vite at nettopp denne tidligere elskerinna skal være der hun også!

...og stedet de skal være, er samme sted som de pleide å møtes før - i gamle dager, da hele samfunnet rundt dem "hjalp" til... (de var jo gift på hver sin kant, men folk rundt dem sladret aldri; de tilrettela for begges utroskap!)

Derfor er jeg kjemperedd, og sjalu!!

Noe annet er naivt, syns jeg - jeg har ingen illusjoner lenger om at mitt forhold er "freda" mer enn andres. Vi er like sårbare som alle par, selv om vi en gang følte oss uovervinnelige, og jeg føler meg som en spåkone som en vakker dag kan si "der ser du, sånn gikk det fordi vi ikke tok dette på alvor!"

(Noen av dere vil sikkert lure på hvorfor jeg ble sammen med en mann som hadde en bedragersk fortid.

Men jeg er jo ingen helgen selv heller, og da vi møttes var det faktisk som om alt falt på plass: vi hadde begge "nøyd oss med" en partner som var ålreit, men ingen av oss følte at dette var den ene. Førsteplassen sto ubesatt - helt til vi kom sammen, vi to.

Fjollete og romantisk, kanskje, men det opplevdes veldig enkelt, konkret og sant - nesten fysisk. )

Så hvis du har lest helt hit: er det sånn at leilighet gjør tyv? Og må jeg ikke tro at han søker kontakt med henne igjen, dersom han tror han ikke blir oppdaga? ...bør jeg ta inn på hotell og holde ham med selskap i jobbeperioden? (Litt fleip nå, men i min desperate tankegang nå, har jeg vært innom denne løsningen!)

[Gjest VKF]

'' jeg har ingen illusjoner lenger om at mitt forhold er "freda" mer enn andres''

Jeg synes det er litt vanskelig å forstå at du følte forholdet som freda i utgangspunktet når han hadde en elskerinne mens han var gift.

Burde ikke det ha gitt noen varselklokker?

Jeg har ingen råd å gi deg annet enn at du dummer deg kraftig ut om du reiser etter for å passe på.

Jeg tror du dessverre har rotet deg bort i en surrebukk.

[Gjest Skjønner det er vondt]

Ja, dette er nok ingen lett situasjon.

Jeg tror i bunn og grunn at å ta inn på hotel og holde ham med selskap for å unngå utroskap er ingen god ide, det er bare å dytte problemene fremfor seg. For å ha en godt forhold må vi være på det stadie at vi kan stole på hverandre.

Du vil ikke alltid kunne være der han er, og usikkerheten din vil alltid lage noe vonde blærer så så lenge det er slik så er det uholbart.

Enten må du få til å stole på ham. Få ham til å forstå hva du savner, få ham til å ønske å hjelpe deg å rette på det. Ved å legge om ting, prate om ting, hva som skal til.

Hvis du ikke kommer lenger enn du er nå og virkelig ønsker dette forholdet men ikke hvis det er utroskap så ville jeg kanskje vurdert privat detektiv. Vet det høres horribelt amerikansk ut og jeg mener ikke vi skal bruke dette i hytt og pine. Men hvis det er som du sier ditt livs kjærlighet, dere har forhold, barn, mye som står på spill og du er svært usikker på om han er deg utro så kan det være verdt det.

Enten så får du positiv beskjed tilbake og kan lære deg å stole på ham, eller du får negativ beskjed og kan ta et valg derfra.

Som sakt så er jo det beste å klare å snakke seg gjennom ting, gjøre ting for å få alt på plass. Vilje og lyst fra begge parter. Desverre så er ikke alltid livet et eventyr, det er ikke alltid at dette lar seg gjøre.

Hvordan vi velger å da håndtere situasjonen er opp til en og hver.

Men å gå rundt med en slik redsel du har kan ikke være bra for forholdet i det hele tatt. Så det bør jo gjøres noe med.

[Gjest anonymaja]

'' jeg har ingen illusjoner lenger om at mitt forhold er "freda" mer enn andres''

Jeg synes det er litt vanskelig å forstå at du følte forholdet som freda i utgangspunktet når han hadde en elskerinne mens han var gift.

Burde ikke det ha gitt noen varselklokker?

Jeg har ingen råd å gi deg annet enn at du dummer deg kraftig ut om du reiser etter for å passe på.

Jeg tror du dessverre har rotet deg bort i en surrebukk.

...Ja sånn ser det ut, fra utsiden.

Jeg var selv en surrebukk, før altså, så jeg hadde aldri ventet å oppleve det jeg faktisk opplevde. Jeg var kommet til et stadium da jeg ikke lenger trodde på "kjærlighet", "tillit" osv. Jeg var i ferd med å avvikle et samboerskap som hadde vært vondt på mange vis, og krevde ikke i det hele tatt at min elskede skulle være feilfri.

Faktisk så prøvde jeg å advare ham om at jeg ikke var et solid kort å satse på - min historie hadde gjort meg litt kynisk, syntes jeg sjøl. Siden jeg ikke lenger trodde på kjærligheten, hadde jeg ikke heller noen tro på begreper som "trofasthet". I mine øyne var det noe som ville vaskes vekk så snart en fristelse ble for stor. Min egen trofasthet altså!

Men livet har vist seg å overraske, og nå ser jeg at trofasthet er fullt mulig - ikke fordi jeg er så "sta" eller standhaftig at jeg klarer å si nei til fristelser - det er heller det at fristelsene ikke framstår som attrakktive. Alle menn er "stygge", i mine øyne nå! ikke fysisk stygge, men utiltrekkende, på det seksuelle og romantiske plan. Før var "alle" attraktive, i alle fall de fleste, fordi jeg ikke følte attraksjon til min daværende partner!

Dette høres virrete ut...men jeg ser at et menneske kan endre seg - det gjorde jeg sjøl i alle fall - og at man kan modnes. man er ikke dømt til å være en utro lurendreier hele livet!

Men om JEG har endra meg, så betyr jo ikke det at mannen min har det.

Nei, jeg mente ikke alvorlig at jeg skulle overvåke han. Men det føles veldig ubehagelig nå....

[Gjest VKF]

...Ja sånn ser det ut, fra utsiden.

Jeg var selv en surrebukk, før altså, så jeg hadde aldri ventet å oppleve det jeg faktisk opplevde. Jeg var kommet til et stadium da jeg ikke lenger trodde på "kjærlighet", "tillit" osv. Jeg var i ferd med å avvikle et samboerskap som hadde vært vondt på mange vis, og krevde ikke i det hele tatt at min elskede skulle være feilfri.

Faktisk så prøvde jeg å advare ham om at jeg ikke var et solid kort å satse på - min historie hadde gjort meg litt kynisk, syntes jeg sjøl. Siden jeg ikke lenger trodde på kjærligheten, hadde jeg ikke heller noen tro på begreper som "trofasthet". I mine øyne var det noe som ville vaskes vekk så snart en fristelse ble for stor. Min egen trofasthet altså!

Men livet har vist seg å overraske, og nå ser jeg at trofasthet er fullt mulig - ikke fordi jeg er så "sta" eller standhaftig at jeg klarer å si nei til fristelser - det er heller det at fristelsene ikke framstår som attrakktive. Alle menn er "stygge", i mine øyne nå! ikke fysisk stygge, men utiltrekkende, på det seksuelle og romantiske plan. Før var "alle" attraktive, i alle fall de fleste, fordi jeg ikke følte attraksjon til min daværende partner!

Dette høres virrete ut...men jeg ser at et menneske kan endre seg - det gjorde jeg sjøl i alle fall - og at man kan modnes. man er ikke dømt til å være en utro lurendreier hele livet!

Men om JEG har endra meg, så betyr jo ikke det at mannen min har det.

Nei, jeg mente ikke alvorlig at jeg skulle overvåke han. Men det føles veldig ubehagelig nå....

''Dette høres virrete ut...men jeg ser at et menneske kan endre seg - det gjorde jeg sjøl i alle fall - og at man kan modnes''

Joda, men det gjelder tydeligvis ikke han.

Hvis han hadde hatt lyst og vilje til å endre seg, tenker jeg at han ville gjort noen anstrengelser for å gjøre deg trygg.

Ut fra det du skriver er det ikke så mye som tyder på det.

[Gjest samlivsxprten]

Som man reder ligger man. Du innledet et forhold til en utro mann.

[Gjest anonymaja]

''Dette høres virrete ut...men jeg ser at et menneske kan endre seg - det gjorde jeg sjøl i alle fall - og at man kan modnes''

Joda, men det gjelder tydeligvis ikke han.

Hvis han hadde hatt lyst og vilje til å endre seg, tenker jeg at han ville gjort noen anstrengelser for å gjøre deg trygg.

Ut fra det du skriver er det ikke så mye som tyder på det.

Nå kjørte han... og lovte å komme hjem i kveld, men potte sur av den grunn...

Ja, det stemmer, han gjør ikke mye for å "gjøre meg trygg". Han ser det som mitt problem, at jeg burde føle tillit til ham, og at det burde være en selvsagt ting. Min trygghet er mitt valg, omtrent.

I en fullkommen verden vil jeg også det. Klart. Jeg mener jo, som alle, at tillit er viktig i et hvert forhold.

Men jeg er mistenksom av natur, og desto mer jeg ser av menneskeheten rundt meg og alle partnerbytter folk gjennomfører - meg selv inkludert - desto mer får jeg min mistenksomhet bekrefta.

Det perfekte par finnes ikke, det er alltid en mulighet for at en av dem starter en mental vei mot "friheten" eller "spenningen" de ikke føler i hverdagen.

Det kan da ikke være bare jeg som ikke trenger sånn type spenning??? Blir helt kvalm, nå, når jeg hører venninner kvitre om at det er greit å kikke på menyen så lenge man spiser hjemme og så videre. Syns det er helt uhørt. Jeg kikker ikke på "menyen" - jeg føler det er å besudle mitt eget sinn med tanker som ikke gagner forholdet mitt.

For veien til utroskap starter med en tanke, ikke med fylla eller hva det nå er folk skylder på. Å ha sin tankeverden åpen for andre er et valg, og det er første steg. Så lenge den verdenen er stengt for andre enn din partner - at du ikke fantaserer om sex med andre osv, i alle fall ikke om konkrete andre - så vil du heller ikke åpne armene for en ny en.

[mrxx]

Du og han befinner dere på to helt forskjellige planeter.

[Gjest anonymaja]

Som man reder ligger man. Du innledet et forhold til en utro mann.

Jeg var en utro person selv. Men å være utro er ikke en personlighetsforstyrrelse, eller en livsvarig lidelse som man er besmitta med. Det er et valg. Hver gang. De som sier noe annet, juger, eller prøver å unnskylde seg. Det er en valgt og villet situasjon hver gang det skjer.

[Gjest anonymaja]

Du og han befinner dere på to helt forskjellige planeter.

Ja, dessverre.

[løvinne71]

Dette er kanskje det ultimate eksempelet på at "gresset ikke var grønnere" på den andre siden allikevel?

Det høres ut som du har hatt litt urealistiske forventninger til dette forholdet?

Siden både du, han, og folk rundt dere har måttet ofre mye, og kanskje lide, for at dere skulle være sammen, så har du nok også hatt er stort behov for å rettferdiggjøre dette ved å få bekreftet at ditt nye forhold er så unikt at det er verdt "ofrene"

Men nå har vel hverdagen innhentet dere også, slik den gjør med de fleste?

Du har oppdaget at "drømme-mannen" også har sine dårlige sider, og at livet med ham består av mere logistikk enn romatikk.

Antagelig har han oppdaget det samme angående deg. Men det later ikke til at han er like innstillt på å gjøre den samme innsatsen for å bevare forholdet?

Jeg regner med at dette også er roten til sjalusien din:

Han er er mann du har ofret mye for å få, og som har "smigret" deg ved å ofre sitt familieliv for din skyld.

Nå føler du at han glipper ut av hendene dine. Og alt annet som fanger hans tid og interesse, føles som en trussel.

Om sjalusien din er reell, vet jeg ikke.

Men jeg synes det skinner litt igjennom at denne mannen er en litt vinglete "spennings-jeger" som går aktivt inn for noe i en periode, men som mister entusiasmen når spenningen blir borte.

Det kan virke som han er litt usikker på hvordan han skal takle den rollen og situasjonen han nå befinner seg i.

Han er kanskje i en fase hvor han har innsett at ting ikke ble helt som forventet, og har kanskje anger eller skyldfølelse for å ha gjort noe overilt da han forlot sin ekskone (og barn?)

Derfor klarer han heller ikke å satse 100% på deres forhold, men fortsetter å søke spenning som en flukt fra virkeligheten.

Nei, jeg synes ikke du skal spionere på ham når han reiser bort.

Men hvis du ikke har gjort det allerede, bør du ta en skikkelig prat med ham der du forteller at du føler at kontakten dere imellom har blitt dårligere, og om han føler det samme, og evt. er villig til å gjøre noe med dette.

[Gjest anonymaja]

Dette er kanskje det ultimate eksempelet på at "gresset ikke var grønnere" på den andre siden allikevel?

Det høres ut som du har hatt litt urealistiske forventninger til dette forholdet?

Siden både du, han, og folk rundt dere har måttet ofre mye, og kanskje lide, for at dere skulle være sammen, så har du nok også hatt er stort behov for å rettferdiggjøre dette ved å få bekreftet at ditt nye forhold er så unikt at det er verdt "ofrene"

Men nå har vel hverdagen innhentet dere også, slik den gjør med de fleste?

Du har oppdaget at "drømme-mannen" også har sine dårlige sider, og at livet med ham består av mere logistikk enn romatikk.

Antagelig har han oppdaget det samme angående deg. Men det later ikke til at han er like innstillt på å gjøre den samme innsatsen for å bevare forholdet?

Jeg regner med at dette også er roten til sjalusien din:

Han er er mann du har ofret mye for å få, og som har "smigret" deg ved å ofre sitt familieliv for din skyld.

Nå føler du at han glipper ut av hendene dine. Og alt annet som fanger hans tid og interesse, føles som en trussel.

Om sjalusien din er reell, vet jeg ikke.

Men jeg synes det skinner litt igjennom at denne mannen er en litt vinglete "spennings-jeger" som går aktivt inn for noe i en periode, men som mister entusiasmen når spenningen blir borte.

Det kan virke som han er litt usikker på hvordan han skal takle den rollen og situasjonen han nå befinner seg i.

Han er kanskje i en fase hvor han har innsett at ting ikke ble helt som forventet, og har kanskje anger eller skyldfølelse for å ha gjort noe overilt da han forlot sin ekskone (og barn?)

Derfor klarer han heller ikke å satse 100% på deres forhold, men fortsetter å søke spenning som en flukt fra virkeligheten.

Nei, jeg synes ikke du skal spionere på ham når han reiser bort.

Men hvis du ikke har gjort det allerede, bør du ta en skikkelig prat med ham der du forteller at du føler at kontakten dere imellom har blitt dårligere, og om han føler det samme, og evt. er villig til å gjøre noe med dette.

Glimrende observert - hele veien.

Ja, jeg "forsvarer" mine valg med at dette var viktig for oss - livsviktig. Og ja, livet er mer logistikk enn romantikk. Og ja, han gjorde store omveltninger for å være sammen med meg, og om jeg ikke akkurat ble smigret, så ble jeg rørt og overveldet.

Mannen min er ikke en suppegjøk, og jeg ser ham heller ikke som "notorisk utro". Det ville jo være fallitterklæring. Han var veldig klar på at sånt gjør man bare en eneste gang, og det er hans mål fortsatt.

Men jeg har prøvd det som du sier, å sette meg ned og snakke med ham - og hver gang, omtrent, ender det i gråt og elendighet. Vi klarer ikke den kommunikasjonen. Han går rett i forsvar, syns jeg maser, sukker oppgitt, himler med øynene... Jeg når ikke fram. Jeg har det ganske vondt nå.

Vi trenger en "uhilda" person som kan hjelpe oss. Jeg har faktisk bestilt time hos familievernkontoret. Men det tar uker å få plass... og i mellomtiden er han på reise, som denne helga. Huff.

[Lillemus]

Glimrende observert - hele veien.

Ja, jeg "forsvarer" mine valg med at dette var viktig for oss - livsviktig. Og ja, livet er mer logistikk enn romantikk. Og ja, han gjorde store omveltninger for å være sammen med meg, og om jeg ikke akkurat ble smigret, så ble jeg rørt og overveldet.

Mannen min er ikke en suppegjøk, og jeg ser ham heller ikke som "notorisk utro". Det ville jo være fallitterklæring. Han var veldig klar på at sånt gjør man bare en eneste gang, og det er hans mål fortsatt.

Men jeg har prøvd det som du sier, å sette meg ned og snakke med ham - og hver gang, omtrent, ender det i gråt og elendighet. Vi klarer ikke den kommunikasjonen. Han går rett i forsvar, syns jeg maser, sukker oppgitt, himler med øynene... Jeg når ikke fram. Jeg har det ganske vondt nå.

Vi trenger en "uhilda" person som kan hjelpe oss. Jeg har faktisk bestilt time hos familievernkontoret. Men det tar uker å få plass... og i mellomtiden er han på reise, som denne helga. Huff.

En mann som sukker og himler med øynene når partneren prøver å snakke med ham om vanskelige ting utviser en umodenhet som er nesten utenfor min fatteevne...

[Lillemus]

Jeg var en utro person selv. Men å være utro er ikke en personlighetsforstyrrelse, eller en livsvarig lidelse som man er besmitta med. Det er et valg. Hver gang. De som sier noe annet, juger, eller prøver å unnskylde seg. Det er en valgt og villet situasjon hver gang det skjer.

''Men å være utro er ikke en personlighetsforstyrrelse, eller en livsvarig lidelse som man er besmitta med. Det er et valg. Hver gang.''

Det er jeg helt enig i, men såvidt jeg har skjønt er dette et valg din mann har tatt gjentatte ganger ettersom du sier han har hatt en elskerinne og også vært utro med deg? Det er nok noe i "en gang utro - en gang utro, to ganger utro - alltid utro"....

[Gjest anonymaja]

En mann som sukker og himler med øynene når partneren prøver å snakke med ham om vanskelige ting utviser en umodenhet som er nesten utenfor min fatteevne...

...hmm, en umoden mann, kanskje, eller en veldig sliten og lei mann, det sier han i alle fall sjøl.

Å snakke gjør ham bare utslitt, han føler seg plaget, sier han. Og egentlig oppsummerer det vel hvordan de fleste menn har det når kona skal "snakke om forholdet". I alle fall flere menn jeg har møtt...

Og selv var jeg utro i flere forhold . Det betyr ikke at dette forholdet ikke kan være annerledes for meg. Det er verd mye mer nå. Faktisk. Så ordtakene slår ikke alltid til.

[bustebeisa]

...hmm, en umoden mann, kanskje, eller en veldig sliten og lei mann, det sier han i alle fall sjøl.

Å snakke gjør ham bare utslitt, han føler seg plaget, sier han. Og egentlig oppsummerer det vel hvordan de fleste menn har det når kona skal "snakke om forholdet". I alle fall flere menn jeg har møtt...

Og selv var jeg utro i flere forhold . Det betyr ikke at dette forholdet ikke kan være annerledes for meg. Det er verd mye mer nå. Faktisk. Så ordtakene slår ikke alltid til.

Nå mener jeg ikke å bagatellisere det du skriver.

Av og til maser vi kvinner. Vi ser det ikke selv, men det oppleves slik av mannen. Andre ganger er mannen umoden og legger skylden på kvinnen.

Når du også skriver at dere bagge forsaket mye for å bli sammen, så har hverdagen lett for å komme litt brått på og all spenningen er borte. Og er han en spenningens mann, så kan du fort bli kjedelig når du satser på hverdagen.

Jeg snakket med en mann. Han begynte å bli litt lei kona. Ut fra hva han fortalte meg, hadde han ikke vært utro mot henne enda, hvertfall ikke fysisk, men han flørtet villt og uhemmet med mange, festet ok kom sent hjem. Kona var et mas i hans øyne.

Litt senere fortalte han om hans første møte med kona. Han hadde kommet i snakk med en fyr på et utested. Etterhvert kom ei dame bort til dem. Ekskona til til den mannen han hadde kommet i snakk med.... kvelden endte med at de hadde trekant sammen.

Mannen jeg snakket med, kunne jo ikke annet enn å bli forelsket i denne kvinnen. For en start de hadde hatt... nå som de er gift, ønsker hun ikke dele soverom med noen andre, og sexen blir bare kjedeligere og kjedeligere.

I historien jeg forteller om her, så ville jeg personlig ikke gjort noen av tingene, men jeg ser at nedturen ble stor for mannen. Her begynner han et forhold med trekant, alle menns drøm, og så ender han opp med ei som ikke vil leke mer, bare ha "kjedelig" sex. Ville ikke hatt han som mann, på samme måte som jeg ikke ville hatt en mann som var i et forhold når vi møttes, eller nettopp har kommet fra et forhold.

[Gjest anonymaja]

Nå mener jeg ikke å bagatellisere det du skriver.

Av og til maser vi kvinner. Vi ser det ikke selv, men det oppleves slik av mannen. Andre ganger er mannen umoden og legger skylden på kvinnen.

Når du også skriver at dere bagge forsaket mye for å bli sammen, så har hverdagen lett for å komme litt brått på og all spenningen er borte. Og er han en spenningens mann, så kan du fort bli kjedelig når du satser på hverdagen.

Jeg snakket med en mann. Han begynte å bli litt lei kona. Ut fra hva han fortalte meg, hadde han ikke vært utro mot henne enda, hvertfall ikke fysisk, men han flørtet villt og uhemmet med mange, festet ok kom sent hjem. Kona var et mas i hans øyne.

Litt senere fortalte han om hans første møte med kona. Han hadde kommet i snakk med en fyr på et utested. Etterhvert kom ei dame bort til dem. Ekskona til til den mannen han hadde kommet i snakk med.... kvelden endte med at de hadde trekant sammen.

Mannen jeg snakket med, kunne jo ikke annet enn å bli forelsket i denne kvinnen. For en start de hadde hatt... nå som de er gift, ønsker hun ikke dele soverom med noen andre, og sexen blir bare kjedeligere og kjedeligere.

I historien jeg forteller om her, så ville jeg personlig ikke gjort noen av tingene, men jeg ser at nedturen ble stor for mannen. Her begynner han et forhold med trekant, alle menns drøm, og så ender han opp med ei som ikke vil leke mer, bare ha "kjedelig" sex. Ville ikke hatt han som mann, på samme måte som jeg ikke ville hatt en mann som var i et forhold når vi møttes, eller nettopp har kommet fra et forhold.

Jeg tror du har rett i din observasjon av at kvinner kan mase uten selv å føle at det er det vi gjør. Alle råd jeg får om å "sette meg ned og snakke alvorlig ut" er i alle fall ikke noe jeg kan ta i bruk. Sånne samtaler med mannen min oppleves - av ham - som klaging og plaging, og av meg som å snakke til veggen, bli misforstått, vrengt og vridd på...

Vi hadde ikke riktig så eventyrlysten start som det paret du beskriver, hehe, men jeg skjønner hvor du vil hen. Hverdagen innhenter alle... Ulikheten er også den at i vårt tilfelle er det jeg som holder den seksuelle gnisten ved like, finner på variasjoner og tar de fleste initiativ. Til dels opplever han dette også som litt "masete", fordi han er sliten, men alt i alt vil han jo gjerne ha sex, så han liker det også... :-)

[bustebeisa]

Jeg tror du har rett i din observasjon av at kvinner kan mase uten selv å føle at det er det vi gjør. Alle råd jeg får om å "sette meg ned og snakke alvorlig ut" er i alle fall ikke noe jeg kan ta i bruk. Sånne samtaler med mannen min oppleves - av ham - som klaging og plaging, og av meg som å snakke til veggen, bli misforstått, vrengt og vridd på...

Vi hadde ikke riktig så eventyrlysten start som det paret du beskriver, hehe, men jeg skjønner hvor du vil hen. Hverdagen innhenter alle... Ulikheten er også den at i vårt tilfelle er det jeg som holder den seksuelle gnisten ved like, finner på variasjoner og tar de fleste initiativ. Til dels opplever han dette også som litt "masete", fordi han er sliten, men alt i alt vil han jo gjerne ha sex, så han liker det også... :-)

Nå er helga snart over. Håper du ikke har hatt det for hardt. Og lykke til videre.

[Gjest detlurervipå]

Du trodde du hadde funnet din tvilling: dere to som tidligere hadde vært utro hadde nå endelig møtt hverandre og skulle nå være trofaste mot hverandre.

Så ser det likevel ut til at selv om du nå plutselig har fått motivasjon nok til å ville holde deg til en partner, har ikke han det. Er du egentlig overrasket?

PS! Jeg bare lurer: Streifer deg noen gang tanken, følelsen, av hva du har gjort mot dine ekser?

[Gjest anonymaja]

Du trodde du hadde funnet din tvilling: dere to som tidligere hadde vært utro hadde nå endelig møtt hverandre og skulle nå være trofaste mot hverandre.

Så ser det likevel ut til at selv om du nå plutselig har fått motivasjon nok til å ville holde deg til en partner, har ikke han det. Er du egentlig overrasket?

PS! Jeg bare lurer: Streifer deg noen gang tanken, følelsen, av hva du har gjort mot dine ekser?

Selvfølgelig. Derfor vil jeg ha utroskap og alt som ligner på det, langt ut av livet mitt. Jeg vil ikke utøve det sjøl, vil ikke se det.

Men man trenger ikke være perfekt sjøl for å ønske et råd. Bare de ufullkomne er i stand til å forbedre seg. Mange reaksjoner på denne sida her kommer fra folk som er kjappe med pekefingrene. De trenger åpenbart ikke gjøre noe bedre i livet sitt, da, siden de har oppnådd perfeksjon.....