Greier ikke å ta et valg.

[Gjest Huff!!!!!]

Til dere som vil kjenne meg igjen. Vær så snill og ikke røp mer enn nødvendig. Jeg angrer på at jeg var åpen om saken. Jeg var jo fast bestemt på å et NEI. Så ble det tja, så nei, så tja og der er jeg enda.

Det ble tatt en beslutning fra min bedre halvdel da jeg sa tja. Han reiser snart. Han tar jo selvsagt at tja for et ja. Han ville ikke reist om jeg sa blankt nei.

Så fikk jeg ny jobb (i samme bedrift). Jeg er lykkelig over å få lært noe nytt etter flere år på samme plass. I tillegg gikk jeg opp 3 lønnstrinn. Det er bare for en tidsbegrenset periode, men nå har jeg fått høre av sjefen (riktignok i beruset tilstand på en fest) at han har lagt videre planer for meg. Han sa ikke hva det dreide seg om, men dette gjør jo ikke saken lettere.

For min egen del så er jeg glad for at jeg får utviklet meg. Dessuten føler jeg at jeg svikter de som nå gir meg denne muligheten og satser på meg. Det er flere andre de heller kunne satset på om de visste hva slags planer jeg kanskje har.

Tenk om jeg mister muligheten for videreutvikling bare på grunn av et år?

Jeg føler meg plassert i ei felle. Jeg har sagt tja, noe som altså ble sett på som et ja og han drar nå.

Slik er stoga. Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Bare lufte tankene, tror jeg. Vinle jeg? Neida;o)

PS. Jeg sier veldig lite her nå, men jeg tror noen av dere skjønner hva saken dreier seg om likevel.

[AneM1365380603]

Kanskje dere skal ta en dag av gangen på hver deres side, så ser dere hvordan ting utvikler seg. Det kan jo hende dere får det kjempefint med litt avstand, og kanskje avstanden gjør at dere får tenke gjennom om en av dere kan gjøre et nytt valg.

[Bookworm]

Hvis du har sagt tja, så er det ikke ditt problem at mannen din har tolket dette som en ja. Du kan fortsatt si nei, og jeg synes ikke at du skal legge livet ditt på is hvis du ikke ønsker det.

Du må kjenne på hva du føler og vil, og ta utgangspunkt i dette - du bestemmer over ditt eget liv, ikke mannen din. Jeg ville tatt karrieremuligheten, når det virker som om det virkelig er utviklingsmuligheter for deg der du jobber.

Lykke til.

[Lillemus]

*Hehe* Jada, du er lett gjenkjennelig. Og makan til vakling fra et voksent menneske er det lenge siden jeg har sett skal jeg være helt ærlig.

Enten blir du hjemme og lar gubben reise og er alenemor ett år og får yrkeskarriere nå, eller så blir du med ham med ungene og utsetter karrieren din ett år.

[Bookworm]

*Hehe* Jada, du er lett gjenkjennelig. Og makan til vakling fra et voksent menneske er det lenge siden jeg har sett skal jeg være helt ærlig.

Enten blir du hjemme og lar gubben reise og er alenemor ett år og får yrkeskarriere nå, eller så blir du med ham med ungene og utsetter karrieren din ett år.

Veldig enig...

[Gjest høstløv]

Etter siste innlegget ditt virket det som om du så på det som en mulighet til å ta videre utdanning i denne perioden, og at du begrenset det til 1 år.

Tar du videre utdanning har du jo sikkert gode muligheter for å avansere på jobben etter endt permisjon.

[Gjest Huff!!!!]

*Hehe* Jada, du er lett gjenkjennelig. Og makan til vakling fra et voksent menneske er det lenge siden jeg har sett skal jeg være helt ærlig.

Enten blir du hjemme og lar gubben reise og er alenemor ett år og får yrkeskarriere nå, eller så blir du med ham med ungene og utsetter karrieren din ett år.

Jada Lillemus, jeg skjønner at jeg blir sett på som verdens største vingle:-)

Jeg skjønner også at jeg må velge ett av de to alternativene du foreslår;o) Akkurat det forstår jeg faktisk:-)

[Lillemus]

Jada Lillemus, jeg skjønner at jeg blir sett på som verdens største vingle:-)

Jeg skjønner også at jeg må velge ett av de to alternativene du foreslår;o) Akkurat det forstår jeg faktisk:-)

Da må du sette opp to lister for hvert valg - fordeler og ulemper og velge ut fra hva du tror blir best. )

[bustebeisa]

Av en eller annen grunn forstod jeg hvem du var etter første setningen... ;-) Sånn sett kunne du sikkert stått frem med nicket ditt med en gang.

Du har to valg, som Lillemus beskriver. Jeg vet hva jeg ville valgt, men jeg hadde valgt det for lenge siden.

Og i forhold til mann og familie, bør du ta et valg snart. Nytter ikke vakle slik du gjør nå. Hverken for din del eller for de andres.

[Gjest Huf!!!!]

Da må du sette opp to lister for hvert valg - fordeler og ulemper og velge ut fra hva du tror blir best. )

Tro meg!

Jeg har har gått gjennom fordelene og ulempene inne i hodet mitt ca 100.000 ganger;o)

[Gjest eller roter jeg nå?]

Hmmm, kom du ikke fram til at du var deprimert og ville ut av ekteskapet, da?

[Gjest Huff!!!!]

Etter siste innlegget ditt virket det som om du så på det som en mulighet til å ta videre utdanning i denne perioden, og at du begrenset det til 1 år.

Tar du videre utdanning har du jo sikkert gode muligheter for å avansere på jobben etter endt permisjon.

Ja, jeg tar det med i vurderingen. Jeg vil i finne på et eller annet fornuftig, selv om det ikke gir noen garanti det heller. Noe må jeg bruke tiden på.

[Gjest Huff!!!!]

Hmmm, kom du ikke fram til at du var deprimert og ville ut av ekteskapet, da?

Hva er vitsen med dette?

[Gjest bikku]

Den tida av måneden igjen?

Huff, nei, jeg skal ikke spøke for mye. Jeg har full forståelse for at valgene dine/deres er vanskelige. Et samliv handler blant annet om å gi og ta, og om balanse. Det betyr ikke nødvendigvis at begge skal gi/ta like mye, men at det bør være en viss balanse i utviklingsmuligheter osv.

Mitt umiddelbare råd er å ikke bekymre deg over ting som ikke er sikkert enda. Det virker som om du har nok ting å håndtere på løpende bånd likevel. Og så kan du være glad for den positive tilbakemeldinga det ligger i de planene sjefen din har for deg.

[Gjest Huff!!!]

Den tida av måneden igjen?

Huff, nei, jeg skal ikke spøke for mye. Jeg har full forståelse for at valgene dine/deres er vanskelige. Et samliv handler blant annet om å gi og ta, og om balanse. Det betyr ikke nødvendigvis at begge skal gi/ta like mye, men at det bør være en viss balanse i utviklingsmuligheter osv.

Mitt umiddelbare råd er å ikke bekymre deg over ting som ikke er sikkert enda. Det virker som om du har nok ting å håndtere på løpende bånd likevel. Og så kan du være glad for den positive tilbakemeldinga det ligger i de planene sjefen din har for deg.

Om det er den tiden av måneden har jeg ikke tenkt på, men jeg tror ikke det iom at jeg er i ganske godt humør nå. Tror det er noen dager igjen:-)

[Gjest bikku]

Om det er den tiden av måneden har jeg ikke tenkt på, men jeg tror ikke det iom at jeg er i ganske godt humør nå. Tror det er noen dager igjen:-)

Ojsan - så det skal gå nedover enda i noen dager... Du får passe på å hamstre godt med trøstegodis, da, he, he.

[Colette]

''Jeg angrer på at jeg var åpen om saken. Jeg var jo fast bestemt på å et NEI. Så ble det tja, så nei, så tja og der er jeg enda.''

Beklager...men hvorfor fortsetter du da å skrive om det? Hvis du angrer på at du var åpen om dette i utgangspunktet?

[Gjest Kayia]

Du har som Lillemus sier to valg, og selv om jeg ikke kjenner deg har jeg på følelsen at det ikke er nødvendigvis er av så stor betydning hvilket av dem du lander på? Det viktigste er at _du_ tar et valg, og føler at det er _ditt_ valg.

Jeg tror jeg vil anbefale deg å flytte fokus fra hvem du svikter, hva andre vil tenke, hva du føler andre forventer av deg og slutter å veie for og i mot. Det har du gjort lenge. Det viktigste nå er at du tar valget og _står for det_ i mer enn et år fram i tid. Skal du greie det tror jeg du må fokusere mer på hva du selv tror er best i det perspektivet du mener må legges til grunn, og om dette ender med å være et familiært perspektiv, et karriereperspektiv eller et selvstendighetsperspektiv er ikke så viktig. Det at du står for valget ditt, og hverken bebreider deg selv eller din mann i ettertid, er mye viktigere.

Det jeg prøver å si er at det å ikke ta et valg eller overlate til andre å velge for seg, også er et valg - og jeg tror du er overmoden for å ta egne valg nå.

[Gjest VKF]

Du har som Lillemus sier to valg, og selv om jeg ikke kjenner deg har jeg på følelsen at det ikke er nødvendigvis er av så stor betydning hvilket av dem du lander på? Det viktigste er at _du_ tar et valg, og føler at det er _ditt_ valg.

Jeg tror jeg vil anbefale deg å flytte fokus fra hvem du svikter, hva andre vil tenke, hva du føler andre forventer av deg og slutter å veie for og i mot. Det har du gjort lenge. Det viktigste nå er at du tar valget og _står for det_ i mer enn et år fram i tid. Skal du greie det tror jeg du må fokusere mer på hva du selv tror er best i det perspektivet du mener må legges til grunn, og om dette ender med å være et familiært perspektiv, et karriereperspektiv eller et selvstendighetsperspektiv er ikke så viktig. Det at du står for valget ditt, og hverken bebreider deg selv eller din mann i ettertid, er mye viktigere.

Det jeg prøver å si er at det å ikke ta et valg eller overlate til andre å velge for seg, også er et valg - og jeg tror du er overmoden for å ta egne valg nå.

Takk for et klokt svar. Jeg innser at du har helt rett:-)

[Gjest Huff!!!!]

''Jeg angrer på at jeg var åpen om saken. Jeg var jo fast bestemt på å et NEI. Så ble det tja, så nei, så tja og der er jeg enda.''

Beklager...men hvorfor fortsetter du da å skrive om det? Hvis du angrer på at du var åpen om dette i utgangspunktet?

Jeg får vel svare deg da. Jeg hadde ærlig talt ikke tenkt å skrive mer om det, men jeg føler faktisk et behov for det av en eller annen grunn. Jeg burde ikke gjøre det for det er akkurat som Kayia skriver. Jeg må ta et selvstendig valg og stå for det nå og i ettertid.

Ingen på jobben min vet noe, bare en venninne vet, bare mine søsken, foreldre og hans mor.

Jeg ønsker ikke å prate om dette i RL og det er to grunner til det

For det første: Jeg ønsker ikke å fremstå som like vinglete og ja kall det gjerne ustabil som det jeg gjør her i denne saken på dol.

Jeg vil tross alt fremstå som litt mer stabil i virkeligheten og vet at det ikke er så lurt å øse dette ut i hytt og pine før det eventuelt er en realitet.

For det andre: Jeg ønsker ikke at noen i RL skal blande seg inn i våre liv på denne måten. Jeg synes det er slitsomt hvis andre skal ha meninger på vår bekostning. Jeg merker at det er slitsomt me dem som allerede vet og ihverfall me dem som har klare meninger og hva de ville ha gjort. Det blir for dumt å dra andre inn i dette. Det kan lett virke som vi kjemper for å få flest mulig over på sin side og slik vil jeg ikke fremstå. Det blir for barnslig.

Noe helt annet er det med dol. Jeg kan lufte meningene mine og jeg behøver ikke å forholde meg til det etterpå. Det er litt deilig i grunnen:-) Dere vet ikke hvem jeg er og jeg vet ikke hvem dere er. Jeg ønsker jo på en måte å vite hva andre ville gjort, men helst uten at det blir mer mas av det i ettertid.