Hvor viktig er selvstendighet i barneoppdragelse

[Gjest labolina]

Hvor viktig er selvstendighet hos barnet i din barneoppdragelse? Grunnen til at jeg spør er at jeg er barnevakt i 4 dager for en 9-åring som er utrolig lite selvstendig. Gråter dag og natt etter mamma... huff. synd og si det men her mors beskyttelsesinstinkt tatt overhånd - bare så synd at det er ungen det går utover.

Derfor blir jeg også provosert når det i en bryllupstale fra han til henne påpeker hvor god mor hun er fordi hun ikke har vært borte fra ungene en eneste natt i en periode på over flere år (og da snakker vi om en familie hvor pappaen måtte flytte på eget rom i småbarnsperioden!) Sorry, man da tenker jeg at mors behov går foran barnets selvstendighetstrening...

Noen som føler seg truffet?? Tar gjerne en diskusjon om temaet :-)

[Gjest tante til 9]

kanskje litt feil av meg å uttale meg siden jeg ikke har egne unger, men har vært barnevakt over lengre perioder for flere unger tidligere, og ingenting frustrerer meg mer enn unger som ikke klarer noe selv og ikke har fått sjansen til å lære. Å se stoltheten til en toåring som lærer seg å dra opp en glidelås eller feste borrelåsen på skoen er et veldig stort steg i å forme den personen... å se unger på 12-13år som ikke vet hva en brødkniv er fordi de alltid har fått mat når de har sagt de er sultne er skummelt.. hvordan skal de klare seg når de flytter ut? dessverre så har jeg sett flere slike eksempler.. og det er igrunn underholdning på en tragisk måte å se hakeslippen til foreldrene når de kommer hjem og oppdager at gullene deres står og skjærer brødskive selv og smører på fremfor å få servert foran tven..

så planen vår er ihvertfall å prøve å la ungene få prøve ut ting, selv om de vil skjære seg, selv om de vil ødelegge hvite klær når de vasker de på 90grader sammen med sorte klær, og selv om de vil få skrubbsår og kutt i panna når de ramler ned, så er jeg og mannen enige i at ungene må få prøve, selv om vi er redde for de.

[Gjest sjøstjerna]

Beste er om barnet lærer at andre mennesker også er flotte folk. At det ikke bare er foreldre som gjelder.

Men ikke alle har tilgang til barnevakt. Mange har flyttet pga studier, og har ingen familie rundt seg- og heller ikke kjennskap til gode og trygge barnevakter.

Så det er ikke alltid fullstendig selvvalgt- det at mor/foreldre ikke kunne være borte fra barna en natt e.l.

[Åsemor]

Det er stor forskjell på unger.

Selv om mine unger klarer seg utmerket uten meg i flere dager betyr det ikke at alle unger hadde klart det om de hadde fått den samme oppdragelsen som de.

[waxo]

Synes selvstendighet er viktig, men likevel er ikke mine unger de som liker å være vekk fra oss.

Men de er selvstendige på andre punkter da. Som å ordne seg selv o.l

Men når man har 3 unger innretter man livet sitt deretter, det er våre barn og hvis de ikke ber om å sove borte og ingen ber om å få låne de så blir det liksom ikke noe av. Derfor er det ofte mange mnd og bortimot et år mellom hver gang de er vekk fra oss, og første gang den eldste var vekk fra oss i mer enn et døgn var da ho var med besteforeldrene til Afrika da ho var 10 år. Da hadde ho ikke tid til å savne oss nevneverdig heller.

Ho er fortsatt ikke så veldig glad i å være vekk fra oss, liker å være hjemme med familien. Ho er snart 13 år nå, så jeg regner med at det kommer av seg selv med tiden :-) Sånn bortsett fra det er ho selvstendig som få.

[puppola]

Den bryllupstalen hvor han roser henne for ikke å ha vært borte fra sitt barn en eneste natt sier mer om han enn om henne........gud for en type sier jeg, hvorfor kunne ikke hun være borte fra ungene og han vært hos dem for eksempel?

Jeg trodde kanskje det var en spøk fra hans sisde jeg?

Var det virkelig alvor at han synes hun var en god mor fordi hun ikke hadde vært borte fra ungene en eneste natt? jeg hadde begynt å le....

[Gjest Aimabel]

Det er viktig med selvstenighet. Jeg ønsker ikke å behandle han som baby lengst mulig, tvert imot vil jeg oppfordre han til å prøve å få til ting selv.

Vi har sovet fra hverandre i perioder. Vi ville ikke at babyen skulle sove alene på eget rom, men for at ikke begge skulle våkne om natta byttet vi på med å sove sammen med babyen. Ser ikke på det som noe problem, men det var fint når babyen begynte å sove bedre på natta så vi kunne sove sammen igjen.

Det høres litt spesielt ut med en 9 åring som ikke klarer å være borte fra moren sin. Da har det gått for langt i å overbeskytte. Det blir feil når moren blir en trygghet som må være tilstede til enhver tid. Barnet må finne trygghet i seg selv, spesielt i den alderen.

[Gjest errys]

Hvis du blir provosert for så lite kan jeg godt skjønne at denne gutten vil hjem til mor. Du høres ikke særlig hyggelig ut å være sammen med. Du høres sur og misunnelig ut ettersom den moren har fått ros av sin mann. Selv om du ikke er enig i deres oppdragelse så synes jeg ikke du bør bli provosert av ros og være kongen på haugen av den grunn.

[Gjest Tatjana]

Unger er forskjellige, og det er kanskje ikke lurt å dømme andres oppdrager-egenskaper basert på en unge og ett tilfelle. Jeg har tre barn. Min eldste overnattet hos bestemor, mormor, og barnehagevenner fra h*n var fire år. Barn nr to klarte ikke engang å gå i bursdag hos naboen uten meg på samme alder... H*n gikk faktisk ikke alene i bursdag før h*n var seks og et halvt. Og ville ikke overnatte borte, ikke hos bestemor engang, før h*n var sju og et halvt. Nr tre er en mellomting, fem år nå, kan fint gå i bursdag, overnatter hos bestemor men ikke hos venner.

Jeg kjenner en familie hvor mannen "måtte" flytte på eget rom da barna var små. De slet med utrolig mye nattevåk og skriking, og valgte å gjøre det slik for at far skulle få sove. Mor tok nattevåket. De gjorde det slik fordi det passet dem å gjøre det slik. Også de møtte en god del fordømmelse for valget sitt, basert på at 1) han ikke tok sin del av nattevåkinga og 2) hun kastet ham ut av soverommet.

Det jeg prøver å si er at det kan faktisk være andre grunner til at dette barnet er slik, enn at mor har overbeskyttet ham (henne?) og ikke har villet at han skulle bli selvstendig. Og fordømmelse hjelper i hvert fall ikke. Hvis mannen hennes skrøt av at hun er en god mor, ja, da syns i det minste han at hun er det. Og de to er tydeligvis enige.

[Gjest Mayababy]

Unger er forskjellige, og det er kanskje ikke lurt å dømme andres oppdrager-egenskaper basert på en unge og ett tilfelle. Jeg har tre barn. Min eldste overnattet hos bestemor, mormor, og barnehagevenner fra h*n var fire år. Barn nr to klarte ikke engang å gå i bursdag hos naboen uten meg på samme alder... H*n gikk faktisk ikke alene i bursdag før h*n var seks og et halvt. Og ville ikke overnatte borte, ikke hos bestemor engang, før h*n var sju og et halvt. Nr tre er en mellomting, fem år nå, kan fint gå i bursdag, overnatter hos bestemor men ikke hos venner.

Jeg kjenner en familie hvor mannen "måtte" flytte på eget rom da barna var små. De slet med utrolig mye nattevåk og skriking, og valgte å gjøre det slik for at far skulle få sove. Mor tok nattevåket. De gjorde det slik fordi det passet dem å gjøre det slik. Også de møtte en god del fordømmelse for valget sitt, basert på at 1) han ikke tok sin del av nattevåkinga og 2) hun kastet ham ut av soverommet.

Det jeg prøver å si er at det kan faktisk være andre grunner til at dette barnet er slik, enn at mor har overbeskyttet ham (henne?) og ikke har villet at han skulle bli selvstendig. Og fordømmelse hjelper i hvert fall ikke. Hvis mannen hennes skrøt av at hun er en god mor, ja, da syns i det minste han at hun er det. Og de to er tydeligvis enige.

Vel, det er jo forskjelig hvordan man ordner ting. Hos oss kunne det vært en fordel at far sov på eget rom i slike perioder da han har en jobb der det er viktig at han får nok søvn.

Han kjører langtransport og må ofte veldig tidlig opp om morgenen... og jobber kanskje 12-13 timer eller mer...

Selv har jeg en 8-16 jobb og føler meg så vant til å få avbrutt søvnen at jeg føler meg like våken selv om jeg har måttet opp en del ganger.

Så folk bør se an situasjonen før de dømmer da.

Men ang. barnepass så tror jeg det er lurt at man tidlig lar andre passe barnet så barnet lærer at det er trygt selv når mor ikke er til stede.

At mor alltid kommer igjen.

[Anonym 82]

Jenta mi blir ett år om en ukes tid.

Jeg har aldri pumpet meg for å være borte fra henne, men vært hjemme til hvert eneste ammemåltid. Inntil jeg begynte å jobbe nå i januar, hadde jeg ikke vært borte fra henne mer enn en halv time (pappaen trillet et par turer) mens hun var våken. Hun har aldri blitt passet av andre enn pappaen og meg i mer enn ti minutter.

Likevel glemmer hun at hun har med seg oss foreldrene så snart vi kommer innenfor døra i åpen barnehage eller på besøk - enten hun kjenner folk eller ei. Hun åler rett bort til folk og vil prate. Hun tar igjen med barn som er mye større/eldre enn henne hvis de tar en leke fra henne, og hun tåler en trøkk uten å bry seg videre om det eller se etter meg. Hvis hun slår seg og gråter, kan hun like gjerne trøstes av noen hun ikke kjenner - men som har vært i rommet litt - som av meg eller pappaen. Når vi er hjemme kan hun godt leke aleine rundt på gulvet i 1,5 time uten engang å kaste et blikk etter oss voksne. Da jeg begynte å jobbe, og pappaen var hjemme med henne, så det ikke ut til at hun lot seg merke noe videre ved det.

Hadde hun vært mer pysete med andre, ville jeg ha jobbet mer med det. Slik hun er, synes jeg ikke det er nødvendig.

Jeg tror dette avhenger veldig mye av barnets personlighet! Mi blir tydeligvis ikke pysete selv om jeg er rundt henne til enhver tid - andre blir som barnet du beskriver...

[Lillemus]

Jenta mi blir ett år om en ukes tid.

Jeg har aldri pumpet meg for å være borte fra henne, men vært hjemme til hvert eneste ammemåltid. Inntil jeg begynte å jobbe nå i januar, hadde jeg ikke vært borte fra henne mer enn en halv time (pappaen trillet et par turer) mens hun var våken. Hun har aldri blitt passet av andre enn pappaen og meg i mer enn ti minutter.

Likevel glemmer hun at hun har med seg oss foreldrene så snart vi kommer innenfor døra i åpen barnehage eller på besøk - enten hun kjenner folk eller ei. Hun åler rett bort til folk og vil prate. Hun tar igjen med barn som er mye større/eldre enn henne hvis de tar en leke fra henne, og hun tåler en trøkk uten å bry seg videre om det eller se etter meg. Hvis hun slår seg og gråter, kan hun like gjerne trøstes av noen hun ikke kjenner - men som har vært i rommet litt - som av meg eller pappaen. Når vi er hjemme kan hun godt leke aleine rundt på gulvet i 1,5 time uten engang å kaste et blikk etter oss voksne. Da jeg begynte å jobbe, og pappaen var hjemme med henne, så det ikke ut til at hun lot seg merke noe videre ved det.

Hadde hun vært mer pysete med andre, ville jeg ha jobbet mer med det. Slik hun er, synes jeg ikke det er nødvendig.

Jeg tror dette avhenger veldig mye av barnets personlighet! Mi blir tydeligvis ikke pysete selv om jeg er rundt henne til enhver tid - andre blir som barnet du beskriver...

Snuppa mi var hysterisk livredd andre voksenpersoner enn meg, pappan og et par av tantene fra hun var 5 mnd til hun var 16 mnd. Da snudde det brått i løpet av et par uker og hun skulle helst sitte i alles fang samtidig. ) Hun begynte i barnehagen 11,5 mnd gammel og takket være de skjønne damene som jobbet der + det at storebroren var på samme avdeling! - så gikk det kjempefint.

Nå er hun 8.5 år og det topperste i verden er å ligge over hos en venninne eller ha noen på overnatting. )

[mariaflyfly]

''Derfor blir jeg også provosert når det i en bryllupstale fra han til henne påpeker hvor god mor hun er fordi hun ikke har vært borte fra ungene en eneste natt i en periode på over flere år (og da snakker vi om en familie hvor pappaen måtte flytte på eget rom i småbarnsperioden!) Sorry, man da tenker jeg at mors behov går foran barnets selvstendighetstrening...

''

Er det noe å bli provosert over? Folk velger de løsningene som passer seg, sine barn og sin familie best.

At pappaen flytta på eget rom i småbarnesperioden, kan være den løsninga de valgte for at han skulle få tilstrekkelig med søvn når han skulle på jobb på dagtid. Dette er ikke en så veldig uvanlig løsning mange gjør i perioder, men det kan høres sært ut for folk som ikke har hatt småbarn sjøl.

[Gjest Hulda nedenunder]

Føler meg litt provosert ja. Noe er "feil" med barnet, og da er det som alltid MORENS skyld. Ikke barnets personlighet, opplevelser, familielivet som helhet... Nei, selvfølgelig er det morens oppdragelse og beskyttertrang og moren behov som går foran barnets. Ærlig talt, hvis du har rett, er vel FARENs oppdragelse like skadelig for akkurat dette barnet også? Han er da med på det, og likefremt oppmuntrer til det og syns det er finfint. Hvorfor er det ikke han du syns går for langt?

Og disse menneskene kan jo umulig ha noe prinsipp om overbeskyttelse og "anti-selvstendighet" du passer henne jo i fire dager? Var det viktig for dem å overbeskytte henne hadde de da aldri forsøkt noe slikt, særlig ikke når hun "gråter natt og dag i hjemlengsel".

Jeg tror bare du har med en pysete unge å gjøre, ikke nødvendigvis ufornuftige foreldre.

[Gjest VKF]

''Derfor blir jeg også provosert når det i en bryllupstale fra han til henne påpeker hvor god mor hun er fordi hun ikke har vært borte fra ungene en eneste natt i en periode på over flere år (og da snakker vi om en familie hvor pappaen måtte flytte på eget rom i småbarnsperioden!) Sorry, man da tenker jeg at mors behov går foran barnets selvstendighetstrening...

''

Er det noe å bli provosert over? Folk velger de løsningene som passer seg, sine barn og sin familie best.

At pappaen flytta på eget rom i småbarnesperioden, kan være den løsninga de valgte for at han skulle få tilstrekkelig med søvn når han skulle på jobb på dagtid. Dette er ikke en så veldig uvanlig løsning mange gjør i perioder, men det kan høres sært ut for folk som ikke har hatt småbarn sjøl.

Enig! Jeg gjorde det slik en periode selv. Tok med meg ungen og la meg på gjesterommet. Ikke bare fordi han skulle på jobb dagen etter , men like mye for min egen skyld.

Jeg hadde større vanskeligheter med å sove etterpå når jeg visste at også han lå våken. Det var en vinn vinn situasjon for oss begge to.

[mariaflyfly]

Enig! Jeg gjorde det slik en periode selv. Tok med meg ungen og la meg på gjesterommet. Ikke bare fordi han skulle på jobb dagen etter , men like mye for min egen skyld.

Jeg hadde større vanskeligheter med å sove etterpå når jeg visste at også han lå våken. Det var en vinn vinn situasjon for oss begge to.

Vi gjorde det i perioder med mye nattevåk og amming på natta mens pappaen skulle på jobb og jeg var i permisjon. Jeg sov litt på dagen når ungen sov for å ta meg inn, jeg hadde jo muligheten til det.

[Gjest VKF]

Vi gjorde det i perioder med mye nattevåk og amming på natta mens pappaen skulle på jobb og jeg var i permisjon. Jeg sov litt på dagen når ungen sov for å ta meg inn, jeg hadde jo muligheten til det.

Ja, det var slik jeg gjorde det også. Da slapp jeg og babyen å våkne da han sto opp også.

[Anonym 82]

Snuppa mi var hysterisk livredd andre voksenpersoner enn meg, pappan og et par av tantene fra hun var 5 mnd til hun var 16 mnd. Da snudde det brått i løpet av et par uker og hun skulle helst sitte i alles fang samtidig. ) Hun begynte i barnehagen 11,5 mnd gammel og takket være de skjønne damene som jobbet der + det at storebroren var på samme avdeling! - så gikk det kjempefint.

Nå er hun 8.5 år og det topperste i verden er å ligge over hos en venninne eller ha noen på overnatting. )

Det må ha vært en lettelse for dere da det plutselig snudde! Jeg gruet meg mye før, for at hun skulle begyne i barnehage og henge over porten og gråte etter meg når jeg gikk. Nå er jeg litt redd det er jeg som kommer til å gråte meg gjennom porten fordi hun glemmer meg idèt vi kommer inn i gangen;-)

[Lillemus]

Det må ha vært en lettelse for dere da det plutselig snudde! Jeg gruet meg mye før, for at hun skulle begyne i barnehage og henge over porten og gråte etter meg når jeg gikk. Nå er jeg litt redd det er jeg som kommer til å gråte meg gjennom porten fordi hun glemmer meg idèt vi kommer inn i gangen;-)

Det var jo det. ) Men jeg husker at jeg ikke lot meg overtale til å sette henne i fanget til "alle andre" for å herde henne som noen foreslo. Jentungen var redd og utrygg og jeg lot henne derfor sitte hos meg og de andre hun var trygge hos og heller se på de andre og bli kjent med dem på den måten.

Hun begynte i bhg i august og utover høsten ble hun smått om senn tryggere og i jula snudde det helt. ) Vi feiret julaften hjemme hos oss og hun gikk fra fang til fang - det var da hun omsider slapp taket i møbleme og begynte å gå på egenhånd også. Og siden har hun i grunnen vært av den oppfatning at alle andre mennesker i verden er til kun for henne... ;o) Neida, ikke så ille altså, men hun hadde en periode i 3-6-årsalderen hvor jeg tror hun oppfattet verden på den måten ja.

[Liliaceae]

Vel, vi har samme verdier og holdninger når det gjelder barneoppdragelsen til alle våre tre barn.

Men, barna er veldig ulike ang. selvstendighet og savn etter mamma.

Så våre barn vil kunne oppføre seg helt forskjellig.

Den ene vil være kjempeglad og positiv.

Den andre vil syntes det er greit nok, og er høflig. Men ville vel helst vært hjemme.

Den tredje ville kanskje protestert heftig og grått og savnet mamma.

Poenget mitt er at selv om vi trener de til å være selvstendige og åpne for nye opplevelser, steder, mennesker osv., har personligheten mye å si.

Kan nok være litt for lettvint å bare skylde på mamma.

Hvis du hadde passet søsken, ville du kanskje selv observert at de kan være svært forskjellig.