Fin helg for anonymaja!

[Gjest anonymaja]

Helga ble ikke i det hele tatt den torturen jeg hadde venta.

Jeg har hatt veldig nytte av å blåse ut dampen her, det må jeg virkelig si. Og mange tankevekkende svar.

De to første dagene min mann har hatt jobb borte, har han tatt seg bryet med å komme kjørende hjem om kvelden, selv om det tok over en time. Den første dagen motvillig, han mente selv det var jeg som tvinga han.

Den andre dagen kom han hjem litt mer motivert - for da hadde jeg på mystisk magisk vis klart å si til ham at det gjorde veldig vondt å være så nervøs, og at jeg kunne se for meg hans møte med denne dama og at det var en fæl tanke. Jeg klarte merkelig nok å ha litt humor på det også. Da letta stemninga litt.

Han kom uansett hjem på kvelden, hygga seg med meg her hjemme, og brukte sine "gamle" forførelseskunster på meg... Det er alltid bra, sex har alltid vært livgivende og flott for oss, og det gjør fellesskapet vårt sterkere i de periodene når livet er hardt.

Det viste seg at han hadde ikke en gang sett denne dama som angivelig skulle være der - han trodde ikke hun var der en gang. Jeg måtte jo si som sant er at mine informasjoner tilsa at hun skulle være der, men det er hun altså ikke. Jeg er fornøyd med det...

Om tre uker skal vi til familievernkontoret. Vi skal - håper jeg -ha det som et forum der en del av disse tingene kan komme fram: hvordan vi kan få det godt, hva som skal til i samarbeid for at jeg skal føle meg mer trygg og han skal føle seg mindre mistenkeliggjort osv.

[Clue1365380406]

Vel og bra det der. Så fikk du ihvertfall en utsettelse på prolemet, i og med at hun IKKE var der.

Men hva hadde skjedd om hun hadde vært der?

[Gjest anonymaja]

Vel og bra det der. Så fikk du ihvertfall en utsettelse på prolemet, i og med at hun IKKE var der.

Men hva hadde skjedd om hun hadde vært der?

Ja, det kan du jo si.

Men akkurat hun - som person - er jo ikke i seg sjøl problemet mitt. Mannen hennes var der, så om de begge hadde kommet, ville jo hans tilstedeværelse kanskje lagt et lite lokk på erotikken... :-)

Problemet mitt er ikke at mannen min ligger med andre eller er glad i noen andre. Det er at livet har ført oss til et punkt der jeg syns forholdet er vanskelig. Det er veldig av eller veldig på. Vi kan ha helt krigssone og isfront, eller vi kan ha masse humor og kos.

Jeg sovner på armen hans hver kveld, men har mange vonde tanker og kjenner meg generelt utrygg. Han er en person som ikke liker disharmoni. Jeg kan leve med mye temperament og av-på-følelser, men han har ikke ønske om at det skal være sånn.

Jeg veit at mye av dette plager han, og jeg veit at hans egen reflekshandling ikke er å søke innover i forholdet når noe er galt. Til det er han for konfliktsky. Hans egen "medisin" kan heller være å søke utover.

Min første innskytelse når forholdet er vanskelig, er å gå inn i det og finne feilen sammen med han jeg elsker. Men når jeg opplever at han ikke vil snakke om det, at det plager han osv, så kjenner jeg meg maktesløs og handlingslamma. Jeg har ikke evnen til å reparere det aleine, men jeg føler at jeg sitter i en vogn som triller mot et stup, og mannen min holder i bremsen, men bruker den ikke...

[Gjest VKF]

Ja, det kan du jo si.

Men akkurat hun - som person - er jo ikke i seg sjøl problemet mitt. Mannen hennes var der, så om de begge hadde kommet, ville jo hans tilstedeværelse kanskje lagt et lite lokk på erotikken... :-)

Problemet mitt er ikke at mannen min ligger med andre eller er glad i noen andre. Det er at livet har ført oss til et punkt der jeg syns forholdet er vanskelig. Det er veldig av eller veldig på. Vi kan ha helt krigssone og isfront, eller vi kan ha masse humor og kos.

Jeg sovner på armen hans hver kveld, men har mange vonde tanker og kjenner meg generelt utrygg. Han er en person som ikke liker disharmoni. Jeg kan leve med mye temperament og av-på-følelser, men han har ikke ønske om at det skal være sånn.

Jeg veit at mye av dette plager han, og jeg veit at hans egen reflekshandling ikke er å søke innover i forholdet når noe er galt. Til det er han for konfliktsky. Hans egen "medisin" kan heller være å søke utover.

Min første innskytelse når forholdet er vanskelig, er å gå inn i det og finne feilen sammen med han jeg elsker. Men når jeg opplever at han ikke vil snakke om det, at det plager han osv, så kjenner jeg meg maktesløs og handlingslamma. Jeg har ikke evnen til å reparere det aleine, men jeg føler at jeg sitter i en vogn som triller mot et stup, og mannen min holder i bremsen, men bruker den ikke...

Jeg tror mye av uttryggheten din kommer av forhistorien deres.

Jeg synes han viste vilje da han valgte å sove hjemme i helga, men tenker samtidig at det kan bli ødelggende for forholdet deres om det i fremtiden skal stilles slike krav.

Om jeg var deg tror jeg at jeg nå ville ha forsøkt å roe det hele ned. Du har på en måte ikke annet valg. Er han fortsatt en rotekopp så er han det og da oppdager du det etterhvert.

Slik stoga er akkurat nå må du vel bare forsøke å sette en strek over fortiden og gi forholdet en sjangse.

Du ser nå at utryggheten du viser ikke vil gjøre forholdet bedre og da får du heller bare prøve å roe ned og ta tiden til hjelp.

Enten er han til å stole på nå eller så er han det ikke og det finner du nok ut av. I mellomtiden får du bare prøve å stole på han og gjøre så godt du kan for at dere skal ha et fint forhold.