Når fortelle barna om...

[Snikkersen]

...om samlivsbrudd?

De er i småskolen.

Vi har kommet så langt som til å ha sendt inn sep.papirer. Har også vært til mekling. Hvordan forklarte dere dette for barna? Hvor gamle var barna, og hvordan tok de det?

Gruer meg.

[Lillemus]

Mine fikk vite det et par uker før jeg flyttet. De var bare 3 og 5 år da og det har gått veldig fint. Vi sa også noe sånt som at mamma og pappa ikke var kjæreste-glade i hverandre lenger, men gode venner og veldig, veldig glade i ungene. )

[Snikkersen]

Mine fikk vite det et par uker før jeg flyttet. De var bare 3 og 5 år da og det har gått veldig fint. Vi sa også noe sånt som at mamma og pappa ikke var kjæreste-glade i hverandre lenger, men gode venner og veldig, veldig glade i ungene. )

Tror nok det blir værre hos oss, barna er ca dobbelt så store...det blir sorg i heimen. Det jeg er mest redd for er at de skal bli sinte på meg. Det er nemlig min avgjørelse....

[glennb]

Tror nok det blir værre hos oss, barna er ca dobbelt så store...det blir sorg i heimen. Det jeg er mest redd for er at de skal bli sinte på meg. Det er nemlig min avgjørelse....

Det at det er din avgjørelse trenger kanskje ikke barne å få vite?

[Gjest prust]

Vi var 6 og 9 da foreldrene mine ble separert. Vi fikk vite det en uke før pappa flyttet.

[mil1365380270]

Tror nok det blir værre hos oss, barna er ca dobbelt så store...det blir sorg i heimen. Det jeg er mest redd for er at de skal bli sinte på meg. Det er nemlig min avgjørelse....

Enig med gb - fortell heller ungene det er en felles avgjørelse. Ellers blir det kanskje sånn at de tror den ene er lei seg og forlatt, og samvittighetsfullt bruker livet sitt på å trøste og behage den de tror det er mest synd på.

[srp1365380487]

Bruk god tid på det, si det ordentlig og si det gjerne flere ganger i løpet av flere dager. ikke sleng det ut i en bistening - da blir de sittende med mange spørsmål.

Og uansett om en av de voksne er bitter eller forbanna på dette, eller er uenig: ikke la det komme til syne i form av "ja, det er ikke jeg som vil flytte altså, det er moren deres som kaster meg ut" eller "Jeg hadde ikke villet skille meg, hvis det ikke var for at pappa har fått en ny kjæreste".

Jeg syns det er litt lite å la dem få en uke på seg før selve flyttinga skal skje. Det kan gdot være litt mer tid, og evt en flytende overgang.

Min eks flytta ut, men kom innom hver kveld i mange uker for å si godnatt og lese på sengekanten til 6-åringen. Det syntes jeg var fantastisk, og det gjorde overgangen mindre brå.

Samtidig ba han gutten på besøk i den nye leiligheten sin og involverte ham i å gjøre stedet hyggelig. Også en klok avgjørelse, ser jeg i ettertid. Da syntes ikke sønnen min synd på ham, for de hadde jo sammen gjort det så fint der og han følte seg mer hjemme også.