Å følge opp barna etter samlivsbrudd

[Lillemus]

Jeg føler meg faktisk som en supermamma, jeg, det var ikke ironi en gang, det. Men jeg er som sagt glad det kan være på deltid - dvs at hver 14. dag får eksen min lov å være litt superpappa. Jeg har faktisk flere barn, og de har også krav på meg og min tid!

Da vi bodde sammen hendte det ALDRI at vi gikk begge på f eks foreldremøter. Den ene gikk, den andre passet unger. I dag når vi bor hver for oss er det fortsatt ingen grunn til å gjøre MER mht oppfølging enn før - vi er like gode eller dårlige foreldre da som nå, enten det er to eller færre personer der.

Jeg syns oppfølging, som det kalles nå til dags, er blitt et honnørord som er best på symbolplan. Mye oppfølging er synlig i lokalmiljøet, men er av liten betydning for barnets sjelelige utvikling. Jeg kjenner en familie som hadde en talentfull sønn; langt over gjennomsnittet dyktig på fotball. Der var det ikke snakk om at mor og far kom på kamp hver sin gang. Der var både mor, far og søster til stede på HVER BIDIGE trening...

Jeg syns og syntes da - at det var råttent gjort mot lillesøster. Ho markerte seg verken sportslig eller kunstnerisk på noe felt, men var nødt til - og oppdratt til - å være heiagjeng for brorens unike begavelse. Han kom på idrettsgymnas og gjør det visst bra, og alle syns sikkert at mor og far har fulgt opp så fint, og se bare, det funker... Men JEG syns foreldrene kunne ha bydd datteren litt nærhet og alenetid - de kunne ha blitt hjemme i alle fall en av de to og bare pusla puslespill eller bakt boller med jenta.

Laget trente minst 2 ganger i uka, og både mor og far var med, hver gang. Den tida snøyt de sin datter for, men du verden så flinke de var å "følge opp" sønnen. Bare synd at det tydeligste utsagnet man kan lese ut av atferden deres er: Mamma og pappa foretrekker flinke barn. De som er minder flinke får finne seg i å stå på sidelinja og ikke være gjenstand for dyrkelse!

Og du er helt sikker på at ikke søstra syntes det var morsomt å være med og se på broren?