Er vi så desillusjonerte?

[Gjest MayLynn]

Refererer til tråden "jeg har snakket med kona hans".

Jeg syns ikke det var så ille at hun ringte og fortalte det jeg. Er det blitt slik at det er bedre å leve på en løgn? Hvorfor ødelegger HUN forholdet ved å ringe? Mannen hennes har jo ødelagt forholdet ved å være utro i første omgang? Jeg kan ikke fatte å begripe at noen ikke vil vite dette.

Noen sier at de skjønner det uansett - hva gjør det i så fall om elskerinna ringer? Da er det jo ikke noe sjokk - og hun godtar det jo tydeligvis siden hun finner seg i det (uforståelig for meg da.. unger eller ei). Da må det vel være stolthet på et eller annet vis?

Jeg har vært sammen med mannen min i 15 år og ingen av oss har vært utro. Hadde jeg oppdaget at han var utro og holdt det skjult for meg så hadde det vært slutt på sekundet. Dersom man ikke kan være ærlige i et forhold - hva slags forhold er det? Da vil jeg heller leve alene. (Jeg sier IKKE at jeg ikke kunne ha tilgitt et tilfeldig sidesprang hvis han fortalte det med en gang og angret veldig. Alle kan gjøre feil. Mulig jeg ikke hadde klart å tilgi - har heldigvis aldri vært der)

Jeg respekterer at andre ikke har det likt meg - men hvorfor gjorde det da så mye at elskerinna ringte? Var det det at det var HUN som ringte? Hun ringte jo ikke for å hovere eller noe sånt. Greit nok at hun ringte for sin egen del, men samtidig så gjorde hun jo kona en kjempetjeneste ved å fortelle hva slags mann hun har? Tror dere ikke at hun ville ha funnet ut dette uansett - han har sikkert vært utro flere ganger - evt hadde han sikkert blitt det igjen.

Det er forøvrig ganske frekt å påstå at "alle" menn er utro - det finnes faktisk noen som lever i harmoniske lykkelige ekteskap/forhold!

[Bookworm]

Ååååå, vi orker da ikke å ta denne diskusjonen én gang til, etter tre dager og en milevis lang tråd? Det vil jo komme akkurat de samme argumentene her, som i den andre!

[Gjest MayLynn]

Ååååå, vi orker da ikke å ta denne diskusjonen én gang til, etter tre dager og en milevis lang tråd? Det vil jo komme akkurat de samme argumentene her, som i den andre!

Mente ikke å ta den samme diskusjonen - prøvde egentlig å fokusere på om det er blitt slik at man IKKE skal fortelle om utroskap. Skal man heller leve på en løgn?

Og er det blitt slik at man nesten ikke kan gå ut fra at ens partner er ærlig mot seg?

Har også sett at samlivsrådgiveren her inne har anbefalt å IKKE fortelle om utroskap til partner. Dette syns jeg er helt totalt forferdelig. Snakk om å lure folk! Si at man går til samlivsrådgivning fordi man føler at alt ikke er som det skal være. Samlivsrådgiver vet at mannen har vært utro men har rådet ham til IKKE å fortelle dette. Hva slags forhold vil de få? Jeg mener at de ikke kan få et så nært forhold som de (kanskje) en gang hadde. Noe er ødelagt når ærligheten har forsvunnet.

[Gjest ViViola]

Mente ikke å ta den samme diskusjonen - prøvde egentlig å fokusere på om det er blitt slik at man IKKE skal fortelle om utroskap. Skal man heller leve på en løgn?

Og er det blitt slik at man nesten ikke kan gå ut fra at ens partner er ærlig mot seg?

Har også sett at samlivsrådgiveren her inne har anbefalt å IKKE fortelle om utroskap til partner. Dette syns jeg er helt totalt forferdelig. Snakk om å lure folk! Si at man går til samlivsrådgivning fordi man føler at alt ikke er som det skal være. Samlivsrådgiver vet at mannen har vært utro men har rådet ham til IKKE å fortelle dette. Hva slags forhold vil de få? Jeg mener at de ikke kan få et så nært forhold som de (kanskje) en gang hadde. Noe er ødelagt når ærligheten har forsvunnet.

''Har også sett at samlivsrådgiveren her inne har anbefalt å IKKE fortelle om utroskap til partner.''

Om den ene i et forhold har vært utro, f.eks. i stupfylla, og angrer som besatt - så er det ikke nødvendigvis best av alt å fortelle det til partneren.

Alle kan gå på en slik smell, og det å fortelle om et ONS til partneren kun for å lette sin egen samvittighet er vel det terapeutene ser at ikke nødvendigvis er av det beste bestandig.

[henrikke71]

Ååååå, vi orker da ikke å ta denne diskusjonen én gang til, etter tre dager og en milevis lang tråd? Det vil jo komme akkurat de samme argumentene her, som i den andre!

Jeg holder meg langt unna den tråden her hvertfall, så, det var det eneste jeg skulle skrive...:-)

[Gjest Fioletta]

''Har også sett at samlivsrådgiveren her inne har anbefalt å IKKE fortelle om utroskap til partner.''

Om den ene i et forhold har vært utro, f.eks. i stupfylla, og angrer som besatt - så er det ikke nødvendigvis best av alt å fortelle det til partneren.

Alle kan gå på en slik smell, og det å fortelle om et ONS til partneren kun for å lette sin egen samvittighet er vel det terapeutene ser at ikke nødvendigvis er av det beste bestandig.

''Om den ene i et forhold har vært utro, f.eks. i stupfylla, og angrer som besatt - så er det ikke nødvendigvis best av alt å fortelle det til partneren. ''

Det er absolutt ingen unskyldning at man var dritings! Ingen grun til at dette skal holdes skult for partneren. Det er jo utroskap selv om man er full!

Det jeg forstår ut av dette; siden partnere var så full og ikke hadde noe utbytte /nytelse av at h*n hadde sex, så trenger man ikke fortelle noen ting? (men om man husker og har nytet samleiet, da må det fortelles..?)

Man har jo hatt sex selv om man verken kjente noe eller husker noe!

Jeg blir mer og mer sjokert over hva folk er villige til å skjule for sin partner!

[Gjest MayLynn]

''Om den ene i et forhold har vært utro, f.eks. i stupfylla, og angrer som besatt - så er det ikke nødvendigvis best av alt å fortelle det til partneren. ''

Det er absolutt ingen unskyldning at man var dritings! Ingen grun til at dette skal holdes skult for partneren. Det er jo utroskap selv om man er full!

Det jeg forstår ut av dette; siden partnere var så full og ikke hadde noe utbytte /nytelse av at h*n hadde sex, så trenger man ikke fortelle noen ting? (men om man husker og har nytet samleiet, da må det fortelles..?)

Man har jo hatt sex selv om man verken kjente noe eller husker noe!

Jeg blir mer og mer sjokert over hva folk er villige til å skjule for sin partner!

Enig - poenget mitt er jo at et forhold bør være basert på likeverdighet og ærlighet. Hvis noen skjuler noe sånt - hvordan kan da forholdet overleve i lengden? Det må jo ligge der og gnage - og partneren vil jo merke at "noe" er galt?

[Gjest ViViola]

''Om den ene i et forhold har vært utro, f.eks. i stupfylla, og angrer som besatt - så er det ikke nødvendigvis best av alt å fortelle det til partneren. ''

Det er absolutt ingen unskyldning at man var dritings! Ingen grun til at dette skal holdes skult for partneren. Det er jo utroskap selv om man er full!

Det jeg forstår ut av dette; siden partnere var så full og ikke hadde noe utbytte /nytelse av at h*n hadde sex, så trenger man ikke fortelle noen ting? (men om man husker og har nytet samleiet, da må det fortelles..?)

Man har jo hatt sex selv om man verken kjente noe eller husker noe!

Jeg blir mer og mer sjokert over hva folk er villige til å skjule for sin partner!

Jeg uttrykte meg litt kort og ikke veldig presist, for her ble det misforståelser.

''Det er absolutt ingen unskyldning at man var dritings! Ingen grun til at dette skal holdes skult for partneren. Det er jo utroskap selv om man er full!''

Selvfølgelig er det utroskap om man er full, poenget er vel at alle kan gjøre feil - og disse feilene gjøres ofte når det er alkohol i bildet.

''Det jeg forstår ut av dette; siden partnere var så full og ikke hadde noe utbytte /nytelse av at h*n hadde sex, så trenger man ikke fortelle noen ting? (men om man husker og har nytet samleiet, da må det fortelles..?)''

Mulig du forstår det slik, men jeg har i alle fall aldri sagt det.

''Man har jo hatt sex selv om man verken kjente noe eller husker noe!''

Selvfølgelig.

''Jeg blir mer og mer sjokert over hva folk er villige til å skjule for sin partner!''

OK. Personlig er jeg vel like sjokka over andre ting folk gjør mot hverandre, men det er nå så.

Poenget, da, er at om man forteller sin partner at man har vært utro i den hensikt å kun lette egen samvittighet, så er det ikke _nødvendigvis_ det riktige å gjøre.

I noen forhold er ikke brudd et alternativ. Eksempel: Paret venter barn nr. 3 på 3 år. Mannen i huset er utro i stupfylla. Om han da går hjem og forteller dette til sin høygravide partner, så er det neppe et reelt valg å gå fra ham i akkurat den situasjonen. At han da vil lette sin samvittighet er så, men vil det gjøre hennes situasjon særlig god?

Det er vel slike ting samlivsterapeutene tenker på når de ikke i enhver sammenheng råder den utro parten å fortelle om sine eskapader.

[Gjest ViViola]

Enig - poenget mitt er jo at et forhold bør være basert på likeverdighet og ærlighet. Hvis noen skjuler noe sånt - hvordan kan da forholdet overleve i lengden? Det må jo ligge der og gnage - og partneren vil jo merke at "noe" er galt?

Se mitt svar til Fioletta om du vil ha utdyping av mitt forrige svar.

[Gjest Elextra]

Mente ikke å ta den samme diskusjonen - prøvde egentlig å fokusere på om det er blitt slik at man IKKE skal fortelle om utroskap. Skal man heller leve på en løgn?

Og er det blitt slik at man nesten ikke kan gå ut fra at ens partner er ærlig mot seg?

Har også sett at samlivsrådgiveren her inne har anbefalt å IKKE fortelle om utroskap til partner. Dette syns jeg er helt totalt forferdelig. Snakk om å lure folk! Si at man går til samlivsrådgivning fordi man føler at alt ikke er som det skal være. Samlivsrådgiver vet at mannen har vært utro men har rådet ham til IKKE å fortelle dette. Hva slags forhold vil de få? Jeg mener at de ikke kan få et så nært forhold som de (kanskje) en gang hadde. Noe er ødelagt når ærligheten har forsvunnet.

''prøvde egentlig å fokusere på om det er blitt slik at man IKKE skal fortelle om utroskap. Skal man heller leve på en løgn?''

Var det ikke akkurat det (en av tingene) som ble diskutert i andre tråden da? Og som også ble diskutert grundig i en lignende tråd for noen måneder siden?

[Bookworm]

''prøvde egentlig å fokusere på om det er blitt slik at man IKKE skal fortelle om utroskap. Skal man heller leve på en løgn?''

Var det ikke akkurat det (en av tingene) som ble diskutert i andre tråden da? Og som også ble diskutert grundig i en lignende tråd for noen måneder siden?

mhm... det ble jo en generell diskusjom om fortelle eller ikke...

[Gjest Elextra]

mhm... det ble jo en generell diskusjom om fortelle eller ikke...

Så vidt jeg forstod dreide både denne og kanskje enda mer forrige tråden om temaet hvorvidt man ønsket å vite eller ikke.

Jeg føler temaet er mer eller mindre utdebattert, i hvertfall sier debattantene stort sett det samme igjen og igjen.

Men slike tråder er jo absolutt engasjerende :-)

[srp1365380487]

Enig - poenget mitt er jo at et forhold bør være basert på likeverdighet og ærlighet. Hvis noen skjuler noe sånt - hvordan kan da forholdet overleve i lengden? Det må jo ligge der og gnage - og partneren vil jo merke at "noe" er galt?

Sannhet og sannhet - det finnes likevel ingen fasit.

_Motivasjonen_ for å fortelle sannheten er faktisk viktig her. Forteller man for å lette sitt eget hjerte? for å sabotere den andres ekteskap og hevne seg? for å få elskerens kone til å forlate ham, så veien står fri? for å slippe å leve på en løgn?

Ikke alle motivasjoner er like edelmodige. Dersom du er smitta av en farlig kjønnssykdom som din elskers ektefelle kan risikere å få, og du veit at han ikke vil si det hjemme, da er det faktisk "moralsk riktig" å si fra. Men i mange andre tilfeller ANER du ingen ting om hva slags type forhold de to har.

Kanskje har de - som min svigerinne beskrev - et forhold der hun ikke legger seg borti hva han gjør når han er bortreist, men flørter han med damer når hun er i nærheten slår hun ned på det med stor tyngde øyeblikkelig!

Eller kanskje forteller de hverandre om sine feilgrep og erobringer - tilgir - og går videre. Da trenger de ikke en besserwisser utenfra som skal "ordne opp" for dem.

Den dama - som starta en mye omtalt tråd i forrige uke - var selv et offer, slik jeg kunne lese ut av tråden. Både hun, kona til fyren og kanskje et ukjent antall andre damer blir jevnlig lurt av han og følelsesmessig utnytta. Kanskje hennes motivasjon IKKE var å saboterte ekteskapet - men resultatet kunne bli det samme uansett.

Les Sissel Grans bok "Kjærlighet i hastighetens tid". Du vil finne eksempler på at egoistisk sannferdighet har motsatt resultat - den som fra før følte trygghet og tillit kan få livet sitt ødelagt og kan måtte bruke år på å gjenoppbygge sin psykiske helse fordi ektefellen ikke klarte å leve med dårlig samvittighet.

Jeg vil ikke forsvare fylle-one-night-stands og at man skal holde dem hemmelig osv. Men har man dumma seg ut, lider under den dårlige samvittigheten og ønsker sannheten fram bare for å få nytelsen av å bli tilgitt, så bør man faktisk være voksen nok til å tenke seg om to ganger. Det er ikke for mye forlangt at lidelsen holdes der den hører hjemme - ikke plag den du elsker med info som bare vli gjøre ham vondt og som ikke vil bringe deres forhold videre. For noen kan dette være mye bedre enn alternativet...

[Gjest Fioletta]

Sannhet og sannhet - det finnes likevel ingen fasit.

_Motivasjonen_ for å fortelle sannheten er faktisk viktig her. Forteller man for å lette sitt eget hjerte? for å sabotere den andres ekteskap og hevne seg? for å få elskerens kone til å forlate ham, så veien står fri? for å slippe å leve på en løgn?

Ikke alle motivasjoner er like edelmodige. Dersom du er smitta av en farlig kjønnssykdom som din elskers ektefelle kan risikere å få, og du veit at han ikke vil si det hjemme, da er det faktisk "moralsk riktig" å si fra. Men i mange andre tilfeller ANER du ingen ting om hva slags type forhold de to har.

Kanskje har de - som min svigerinne beskrev - et forhold der hun ikke legger seg borti hva han gjør når han er bortreist, men flørter han med damer når hun er i nærheten slår hun ned på det med stor tyngde øyeblikkelig!

Eller kanskje forteller de hverandre om sine feilgrep og erobringer - tilgir - og går videre. Da trenger de ikke en besserwisser utenfra som skal "ordne opp" for dem.

Den dama - som starta en mye omtalt tråd i forrige uke - var selv et offer, slik jeg kunne lese ut av tråden. Både hun, kona til fyren og kanskje et ukjent antall andre damer blir jevnlig lurt av han og følelsesmessig utnytta. Kanskje hennes motivasjon IKKE var å saboterte ekteskapet - men resultatet kunne bli det samme uansett.

Les Sissel Grans bok "Kjærlighet i hastighetens tid". Du vil finne eksempler på at egoistisk sannferdighet har motsatt resultat - den som fra før følte trygghet og tillit kan få livet sitt ødelagt og kan måtte bruke år på å gjenoppbygge sin psykiske helse fordi ektefellen ikke klarte å leve med dårlig samvittighet.

Jeg vil ikke forsvare fylle-one-night-stands og at man skal holde dem hemmelig osv. Men har man dumma seg ut, lider under den dårlige samvittigheten og ønsker sannheten fram bare for å få nytelsen av å bli tilgitt, så bør man faktisk være voksen nok til å tenke seg om to ganger. Det er ikke for mye forlangt at lidelsen holdes der den hører hjemme - ikke plag den du elsker med info som bare vli gjøre ham vondt og som ikke vil bringe deres forhold videre. For noen kan dette være mye bedre enn alternativet...

''Det er ikke for mye forlangt at lidelsen holdes der den hører hjemme - ikke plag den du elsker med info som bare vli gjøre ham vondt og som ikke vil bringe deres forhold videre.''

Dette er ting partneren har krav på å vite. Hadde jeg fått vite 5 år senere at min kjære hadde ligget med en annen i fylla hadde jeg blitt flyforbanna og flytta ut på dagen. Det er ikke opp til han å bestemme at jeg ikke har godt av å vite det.

Hadde han fortalt hva han hadde gjort med en gang, hadde jeg kanskje fått til å jobba meg gjennom det.

[srp1365380487]

''Det er ikke for mye forlangt at lidelsen holdes der den hører hjemme - ikke plag den du elsker med info som bare vli gjøre ham vondt og som ikke vil bringe deres forhold videre.''

Dette er ting partneren har krav på å vite. Hadde jeg fått vite 5 år senere at min kjære hadde ligget med en annen i fylla hadde jeg blitt flyforbanna og flytta ut på dagen. Det er ikke opp til han å bestemme at jeg ikke har godt av å vite det.

Hadde han fortalt hva han hadde gjort med en gang, hadde jeg kanskje fått til å jobba meg gjennom det.

... og hvis det bare var for å be om godt vær og slippe å føle seg som en slemming?

Uansett: det ville du gjerne vite. Men alle er ikke som deg. Noen vil faktisk heller ha sin sjelefred. Les den boka, så ser du.

Og jeg kommer ikke på en eneste en som ville like hvis den utenforstående parten tok kontakt for å få sannheten på bordet...

Jeg har opplevd det en gang - an mann som ike var av de snmilleste, men som jeg hadde et gnaske intenst forhold til. En av hans ekser, som ikke tålte å bli forlatt, fikk napp hos han en dag. Hun var så "snill" å informere meg om hva de hadd egjort. Det var helt klart at hennes motivasjon ikke var å hjelpe meg og ham til å finne fram til noen ny ærlig livsstil. Hun ville gjøre meg sjokkert og skuffa, så jeg skulle gi han på båten med fynd og klem, og selv skulle hun plukke opp delene.

Den dag i dag er jeg glad for at jeg holdt hodet meeeeget kaldt og ikke røpet min forbannelse. I stedet svarte jeg henne: Ja, det var jo veldig dårlig gjort av ham, særlig mot deg, ettersom det jo ikke kan bli til noe mer!

Vi var sammen enda en stund - noen måneder - og da det ble over, var det mitt valg. Ikke hans eller hennes.Hun skulle ikke få fornøyelsen av å manipulere meg ut av forholdet, slik jeg så det, men da jeg hadde kvittet meg med ham kunne hun hjertens gjerne plukke opp restene.

[Gjest Fioletta]

Jeg uttrykte meg litt kort og ikke veldig presist, for her ble det misforståelser.

''Det er absolutt ingen unskyldning at man var dritings! Ingen grun til at dette skal holdes skult for partneren. Det er jo utroskap selv om man er full!''

Selvfølgelig er det utroskap om man er full, poenget er vel at alle kan gjøre feil - og disse feilene gjøres ofte når det er alkohol i bildet.

''Det jeg forstår ut av dette; siden partnere var så full og ikke hadde noe utbytte /nytelse av at h*n hadde sex, så trenger man ikke fortelle noen ting? (men om man husker og har nytet samleiet, da må det fortelles..?)''

Mulig du forstår det slik, men jeg har i alle fall aldri sagt det.

''Man har jo hatt sex selv om man verken kjente noe eller husker noe!''

Selvfølgelig.

''Jeg blir mer og mer sjokert over hva folk er villige til å skjule for sin partner!''

OK. Personlig er jeg vel like sjokka over andre ting folk gjør mot hverandre, men det er nå så.

Poenget, da, er at om man forteller sin partner at man har vært utro i den hensikt å kun lette egen samvittighet, så er det ikke _nødvendigvis_ det riktige å gjøre.

I noen forhold er ikke brudd et alternativ. Eksempel: Paret venter barn nr. 3 på 3 år. Mannen i huset er utro i stupfylla. Om han da går hjem og forteller dette til sin høygravide partner, så er det neppe et reelt valg å gå fra ham i akkurat den situasjonen. At han da vil lette sin samvittighet er så, men vil det gjøre hennes situasjon særlig god?

Det er vel slike ting samlivsterapeutene tenker på når de ikke i enhver sammenheng råder den utro parten å fortelle om sine eskapader.

''Poenget, da, er at om man forteller sin partner at man har vært utro i den hensikt å kun lette egen samvittighet, så er det ikke _nødvendigvis_ det riktige å gjøre.''

Jeg syns man skal fortelle partneren sin det usansett om det er for å lette sin samvittighet. Syns ikke dette har noe med saken å gjøre. Partneren har krav på å vite det mener jeg. (Så lenge man ikke har noen spesielle avtaler på dette)

''I noen forhold er ikke brudd et alternativ. Eksempel: Paret venter barn nr. 3 på 3 år. Mannen i huset er utro i stupfylla. Om han da går hjem og forteller dette til sin høygravide partner, så er det neppe et reelt valg å gå fra ham i akkurat den situasjonen. At han da vil lette sin samvittighet er så, men vil det gjøre hennes situasjon særlig god?''

Gravid eller ikke, jeg ser ikke grunnen til at man skal holde dette skjult. Selfølgelig er det vondt å få dette rett i tryne når man er høygravid og 2 unger på slep. Men er det noe bedre å få vite det flere år senere? Mannen burde ikke vært så dritings i utgangspunkte når han har en gravid samboer hjemme. Men det er en annen sak.

[Gjest Fioletta]

... og hvis det bare var for å be om godt vær og slippe å føle seg som en slemming?

Uansett: det ville du gjerne vite. Men alle er ikke som deg. Noen vil faktisk heller ha sin sjelefred. Les den boka, så ser du.

Og jeg kommer ikke på en eneste en som ville like hvis den utenforstående parten tok kontakt for å få sannheten på bordet...

Jeg har opplevd det en gang - an mann som ike var av de snmilleste, men som jeg hadde et gnaske intenst forhold til. En av hans ekser, som ikke tålte å bli forlatt, fikk napp hos han en dag. Hun var så "snill" å informere meg om hva de hadd egjort. Det var helt klart at hennes motivasjon ikke var å hjelpe meg og ham til å finne fram til noen ny ærlig livsstil. Hun ville gjøre meg sjokkert og skuffa, så jeg skulle gi han på båten med fynd og klem, og selv skulle hun plukke opp delene.

Den dag i dag er jeg glad for at jeg holdt hodet meeeeget kaldt og ikke røpet min forbannelse. I stedet svarte jeg henne: Ja, det var jo veldig dårlig gjort av ham, særlig mot deg, ettersom det jo ikke kan bli til noe mer!

Vi var sammen enda en stund - noen måneder - og da det ble over, var det mitt valg. Ikke hans eller hennes.Hun skulle ikke få fornøyelsen av å manipulere meg ut av forholdet, slik jeg så det, men da jeg hadde kvittet meg med ham kunne hun hjertens gjerne plukke opp restene.

For å være ærlig, så hadde jeg ikke brydd meg om hun hadde kapret han eller ikke. En slik mann hadde ikke jeg orket å leve med i noen månder bare for at elskerinnen ikke skulle få "viljen" sin. Jeg hadde vært sjeleglad for at jeg hadde fått vite hvilken tosk han var. For meg så hadde han ikke vært noe å spart på.

Men helt klart, alle er jo ikke slik som meg.

[Gjest ViViola]

''Poenget, da, er at om man forteller sin partner at man har vært utro i den hensikt å kun lette egen samvittighet, så er det ikke _nødvendigvis_ det riktige å gjøre.''

Jeg syns man skal fortelle partneren sin det usansett om det er for å lette sin samvittighet. Syns ikke dette har noe med saken å gjøre. Partneren har krav på å vite det mener jeg. (Så lenge man ikke har noen spesielle avtaler på dette)

''I noen forhold er ikke brudd et alternativ. Eksempel: Paret venter barn nr. 3 på 3 år. Mannen i huset er utro i stupfylla. Om han da går hjem og forteller dette til sin høygravide partner, så er det neppe et reelt valg å gå fra ham i akkurat den situasjonen. At han da vil lette sin samvittighet er så, men vil det gjøre hennes situasjon særlig god?''

Gravid eller ikke, jeg ser ikke grunnen til at man skal holde dette skjult. Selfølgelig er det vondt å få dette rett i tryne når man er høygravid og 2 unger på slep. Men er det noe bedre å få vite det flere år senere? Mannen burde ikke vært så dritings i utgangspunkte når han har en gravid samboer hjemme. Men det er en annen sak.

Jeg skjønner at du ikke forstår, jeg prøvde bare å klargjøre _hvorfor_ samlivseksperter ikke alltid anbefaler å fortelle om utroskap til partneren.

[Gjest Kayia]

For å være ærlig, så hadde jeg ikke brydd meg om hun hadde kapret han eller ikke. En slik mann hadde ikke jeg orket å leve med i noen månder bare for at elskerinnen ikke skulle få "viljen" sin. Jeg hadde vært sjeleglad for at jeg hadde fått vite hvilken tosk han var. For meg så hadde han ikke vært noe å spart på.

Men helt klart, alle er jo ikke slik som meg.

Nei, alle er ikke like, og det er nok det disse trådene har vist. Til tross for at mange kan tenke som deg _før_ de selv opplever utroskap, viser studier at mange tenker annerledes dersom det _faktisk_ skjer.

Omtrent 50% av forholdene som opplever utroskap ender med brudd, mens 50% faktisk velger å fortsette forholdet. Dette samsvarer ikke med det folk sier før de opplever utroskap, der et flertall antar at de vil velge samlivsbrudd dersom partneren er utro.

Imidlertid rapporterer veldig mange av de berørte (altså både den utro og den bedratte samt både i forhold som sprekker og forhold som overlever) nedsatt psykisk helse etter utroskap, og dette er nok årsaken til at fagfolk ikke forholder seg kategorisk til dette spørsmålet, som ViViola sier lenger oppe i tråden.

Les mer på http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=49472&a=2 om du ønsker.

[Gjest på den andre siden]

Enig - poenget mitt er jo at et forhold bør være basert på likeverdighet og ærlighet. Hvis noen skjuler noe sånt - hvordan kan da forholdet overleve i lengden? Det må jo ligge der og gnage - og partneren vil jo merke at "noe" er galt?

Vi selv tro at de fleste merker at noe er galt dersom partner har et langvarig forhold på si, men desverre finnes det også "psykopater" der ute som vet hvordan man kan snakke folk trill rundt og få det som man vil.

Selv kunne jeg aldri ha tilgitt hverken ONS eller langvarig utroskap, og det hadde ikke spillt noen rolle hvem som fortalte meg om det, jeg ville visst uansett hva som var tifelle.

Kona hans har ikke mistenkt noe som helst på hjemmebane, tross vi hadde et forhold i ett år, i følge henne var han den perfekte ektemann hjemme. Desverre er mannen hennes i kategorien "psykopat" som vet nøyaktig hvordan spille på andres psyke for å få det slik han vil, og han er en mester til å lure folk trill rundt.

Jeg kontaktet ikke henne for å hovere, men jeg måtte få ryddet opp og få vite sannheten for min egen del, desverre var det kun kona som kunne gi meg dette. Han fortsatte bare å servere flere løgner og psyke meg ned når jeg forsøkte å få han til å fortelle hva som egentlig pågikk.

Uansett, nå har jeg fått vite sannheten om han, og kona har fått vite hva han har bedrevet. Desverre tror jeg han kommer til å klare å snakke seg ut av dette på hjemmebane og tvinne kona rundt lillefingeren, vet nøyaktig hvordan han er nå. Men det får være noe hun får finne ut av på egenhånd. Det er opp til henne om hun vil late som ingenting har skjedd og tro på de historiene han nå måtte servere, eller om hun er sterk nok til å gjøre opp sine egne meninger og tanker rundt saken.

Jeg er i allefall ferdig med han og håper en dag en virkelig prins dukker opp! :-)