Er vi så desillusjonerte?

[srp1365380487]

''Poenget, da, er at om man forteller sin partner at man har vært utro i den hensikt å kun lette egen samvittighet, så er det ikke _nødvendigvis_ det riktige å gjøre.''

Jeg syns man skal fortelle partneren sin det usansett om det er for å lette sin samvittighet. Syns ikke dette har noe med saken å gjøre. Partneren har krav på å vite det mener jeg. (Så lenge man ikke har noen spesielle avtaler på dette)

''I noen forhold er ikke brudd et alternativ. Eksempel: Paret venter barn nr. 3 på 3 år. Mannen i huset er utro i stupfylla. Om han da går hjem og forteller dette til sin høygravide partner, så er det neppe et reelt valg å gå fra ham i akkurat den situasjonen. At han da vil lette sin samvittighet er så, men vil det gjøre hennes situasjon særlig god?''

Gravid eller ikke, jeg ser ikke grunnen til at man skal holde dette skjult. Selfølgelig er det vondt å få dette rett i tryne når man er høygravid og 2 unger på slep. Men er det noe bedre å få vite det flere år senere? Mannen burde ikke vært så dritings i utgangspunkte når han har en gravid samboer hjemme. Men det er en annen sak.

I en fullkommen verden er ingen utro mot hverandre. Men jeg må arrestere deg kraftig på en ting. Det er IKKE likegyldig om man er gravid eller ikke. I min egen erfaring er svangerskapet og barseltiden særlig følsomme, og jeg har fått vite også av flere jordmødre at dette er allment kjent. De tar høyde for det i svangerskapsomsorgen.

Det jeg opplevde som gravid med min første var mye, mye mer sårende og ødeleggende enn tilsvarende skuffelser og hendelser når jeg ikke var gravid.

Jeg vil gå så langt som til å si at vil du ødelegge en person, så skal du sørge for å taime den elendigheten du påfører henne til akkurat denne perioden i livet. Det som hun kunne ha tatt på strak arm ellers, kan gjøre enormt stor skade i graviditet/barseltid.

Jeg har hatt mange "uoverensstemmelser" med min mann i årenes løp, men de tingene som har falt meg absolutt vanskeligst å tilgi, er de kranglene som har funnet sted mens jeg var gravid, eller noe så enkelt som at jeg under svangerskapet hadde episoder der jeg opplevde ham som lite forståelsesfull.

Jeg har også hatt betydelige "flashbacks" - der opplevelser fra første svangerskap kom tilbake og hjemsøkte meg i et seinere svangerskap - på eksakt samme stadium. Det som bekymret meg i fjerde måned for lenge siden, var det som hjemsøkte meg i fjerde måned den neste gangen...

Som jeg leser noen av disse innleggene, så tenker jeg at man må være meget heldig eller meget uerfaren for å kunne være så kategorisk som enkelte er. Uttalelser av typen "det spiller ingen rolle når, eller fra hvem, eller hva som er grunnen; sannheten skal frem" er lette å forfekte, men ikke lette i det virkelige liv. For hvem sin sannhet...? Ser den annerledes ut når du framstiller den enn når jeg gjør det?

Om elskerinnen ringer fruen og sier "Det var ekte kjærlighet, for det er meg han vil ha, derfor har vi hatt et forhold", er det sant? Eller er det hevn? vil ikke det klassiske svaret være at mannen sier "dette var et feiltrinn, en fyllebommert, en rakkerstrek, ikke noe å bry seg om" - hva er sant da?

En dame skrev på DOL og lurte på om hun skulle tro på en anonym telefon som påsto at mannen var utro. "Alle" svarene hun fikk var: nei, det er sikkert bare en loonie som vil plage deg. Er ikke dette det samme? Kanskje hadde hun der og da muligheten til å få vite den høyt verdsatte "sannheten", men valgte å stole på mannen sin? Er kanskje tilliten - for henne - viktigere enn bevis? Hun forfulgte det ikke, hun valgte å tro a noen ville skremme henne. Hva hadde du trodd på, hvi det var deg det skjedde med?

Livet er ikke svart/hvitt, og sannhet og løgn, kjærlighet og svik har mange ansikter.

[Gjest ViViola]

I en fullkommen verden er ingen utro mot hverandre. Men jeg må arrestere deg kraftig på en ting. Det er IKKE likegyldig om man er gravid eller ikke. I min egen erfaring er svangerskapet og barseltiden særlig følsomme, og jeg har fått vite også av flere jordmødre at dette er allment kjent. De tar høyde for det i svangerskapsomsorgen.

Det jeg opplevde som gravid med min første var mye, mye mer sårende og ødeleggende enn tilsvarende skuffelser og hendelser når jeg ikke var gravid.

Jeg vil gå så langt som til å si at vil du ødelegge en person, så skal du sørge for å taime den elendigheten du påfører henne til akkurat denne perioden i livet. Det som hun kunne ha tatt på strak arm ellers, kan gjøre enormt stor skade i graviditet/barseltid.

Jeg har hatt mange "uoverensstemmelser" med min mann i årenes løp, men de tingene som har falt meg absolutt vanskeligst å tilgi, er de kranglene som har funnet sted mens jeg var gravid, eller noe så enkelt som at jeg under svangerskapet hadde episoder der jeg opplevde ham som lite forståelsesfull.

Jeg har også hatt betydelige "flashbacks" - der opplevelser fra første svangerskap kom tilbake og hjemsøkte meg i et seinere svangerskap - på eksakt samme stadium. Det som bekymret meg i fjerde måned for lenge siden, var det som hjemsøkte meg i fjerde måned den neste gangen...

Som jeg leser noen av disse innleggene, så tenker jeg at man må være meget heldig eller meget uerfaren for å kunne være så kategorisk som enkelte er. Uttalelser av typen "det spiller ingen rolle når, eller fra hvem, eller hva som er grunnen; sannheten skal frem" er lette å forfekte, men ikke lette i det virkelige liv. For hvem sin sannhet...? Ser den annerledes ut når du framstiller den enn når jeg gjør det?

Om elskerinnen ringer fruen og sier "Det var ekte kjærlighet, for det er meg han vil ha, derfor har vi hatt et forhold", er det sant? Eller er det hevn? vil ikke det klassiske svaret være at mannen sier "dette var et feiltrinn, en fyllebommert, en rakkerstrek, ikke noe å bry seg om" - hva er sant da?

En dame skrev på DOL og lurte på om hun skulle tro på en anonym telefon som påsto at mannen var utro. "Alle" svarene hun fikk var: nei, det er sikkert bare en loonie som vil plage deg. Er ikke dette det samme? Kanskje hadde hun der og da muligheten til å få vite den høyt verdsatte "sannheten", men valgte å stole på mannen sin? Er kanskje tilliten - for henne - viktigere enn bevis? Hun forfulgte det ikke, hun valgte å tro a noen ville skremme henne. Hva hadde du trodd på, hvi det var deg det skjedde med?

Livet er ikke svart/hvitt, og sannhet og løgn, kjærlighet og svik har mange ansikter.

Jeg synes du skriver utrolig balansert og klokt!

[Gjest Kayia]

Vi selv tro at de fleste merker at noe er galt dersom partner har et langvarig forhold på si, men desverre finnes det også "psykopater" der ute som vet hvordan man kan snakke folk trill rundt og få det som man vil.

Selv kunne jeg aldri ha tilgitt hverken ONS eller langvarig utroskap, og det hadde ikke spillt noen rolle hvem som fortalte meg om det, jeg ville visst uansett hva som var tifelle.

Kona hans har ikke mistenkt noe som helst på hjemmebane, tross vi hadde et forhold i ett år, i følge henne var han den perfekte ektemann hjemme. Desverre er mannen hennes i kategorien "psykopat" som vet nøyaktig hvordan spille på andres psyke for å få det slik han vil, og han er en mester til å lure folk trill rundt.

Jeg kontaktet ikke henne for å hovere, men jeg måtte få ryddet opp og få vite sannheten for min egen del, desverre var det kun kona som kunne gi meg dette. Han fortsatte bare å servere flere løgner og psyke meg ned når jeg forsøkte å få han til å fortelle hva som egentlig pågikk.

Uansett, nå har jeg fått vite sannheten om han, og kona har fått vite hva han har bedrevet. Desverre tror jeg han kommer til å klare å snakke seg ut av dette på hjemmebane og tvinne kona rundt lillefingeren, vet nøyaktig hvordan han er nå. Men det får være noe hun får finne ut av på egenhånd. Det er opp til henne om hun vil late som ingenting har skjedd og tro på de historiene han nå måtte servere, eller om hun er sterk nok til å gjøre opp sine egne meninger og tanker rundt saken.

Jeg er i allefall ferdig med han og håper en dag en virkelig prins dukker opp! :-)

Akkurat dette tror jeg du har helt rett i. Man tror gjerne man vil oppdaget det, men de historiene jeg har sett i nabolaget har kommet overraskende på den bedratte. Det typiske er vel at man blir bedratt i en periode der man ikke er på sitt mest romantiske, eller har slitt med forholdet, og er glad til når partneren ikke tar så voldsomt initiativ til nærhet. Noen utro partnere velger jo også den motsatte varianten, og blir ekstra hyggelig og nær hjemme for å dekke over. I stedefor å mistenke at noe er galt, tror den bedratte at forholdet er inne i en ny æra, sant. Hadde forresten han duden din unger?

[morsan]

I en fullkommen verden er ingen utro mot hverandre. Men jeg må arrestere deg kraftig på en ting. Det er IKKE likegyldig om man er gravid eller ikke. I min egen erfaring er svangerskapet og barseltiden særlig følsomme, og jeg har fått vite også av flere jordmødre at dette er allment kjent. De tar høyde for det i svangerskapsomsorgen.

Det jeg opplevde som gravid med min første var mye, mye mer sårende og ødeleggende enn tilsvarende skuffelser og hendelser når jeg ikke var gravid.

Jeg vil gå så langt som til å si at vil du ødelegge en person, så skal du sørge for å taime den elendigheten du påfører henne til akkurat denne perioden i livet. Det som hun kunne ha tatt på strak arm ellers, kan gjøre enormt stor skade i graviditet/barseltid.

Jeg har hatt mange "uoverensstemmelser" med min mann i årenes løp, men de tingene som har falt meg absolutt vanskeligst å tilgi, er de kranglene som har funnet sted mens jeg var gravid, eller noe så enkelt som at jeg under svangerskapet hadde episoder der jeg opplevde ham som lite forståelsesfull.

Jeg har også hatt betydelige "flashbacks" - der opplevelser fra første svangerskap kom tilbake og hjemsøkte meg i et seinere svangerskap - på eksakt samme stadium. Det som bekymret meg i fjerde måned for lenge siden, var det som hjemsøkte meg i fjerde måned den neste gangen...

Som jeg leser noen av disse innleggene, så tenker jeg at man må være meget heldig eller meget uerfaren for å kunne være så kategorisk som enkelte er. Uttalelser av typen "det spiller ingen rolle når, eller fra hvem, eller hva som er grunnen; sannheten skal frem" er lette å forfekte, men ikke lette i det virkelige liv. For hvem sin sannhet...? Ser den annerledes ut når du framstiller den enn når jeg gjør det?

Om elskerinnen ringer fruen og sier "Det var ekte kjærlighet, for det er meg han vil ha, derfor har vi hatt et forhold", er det sant? Eller er det hevn? vil ikke det klassiske svaret være at mannen sier "dette var et feiltrinn, en fyllebommert, en rakkerstrek, ikke noe å bry seg om" - hva er sant da?

En dame skrev på DOL og lurte på om hun skulle tro på en anonym telefon som påsto at mannen var utro. "Alle" svarene hun fikk var: nei, det er sikkert bare en loonie som vil plage deg. Er ikke dette det samme? Kanskje hadde hun der og da muligheten til å få vite den høyt verdsatte "sannheten", men valgte å stole på mannen sin? Er kanskje tilliten - for henne - viktigere enn bevis? Hun forfulgte det ikke, hun valgte å tro a noen ville skremme henne. Hva hadde du trodd på, hvi det var deg det skjedde med?

Livet er ikke svart/hvitt, og sannhet og løgn, kjærlighet og svik har mange ansikter.

Jeg er helt enig med ViViola!

[Gjest MayLynn]

I en fullkommen verden er ingen utro mot hverandre. Men jeg må arrestere deg kraftig på en ting. Det er IKKE likegyldig om man er gravid eller ikke. I min egen erfaring er svangerskapet og barseltiden særlig følsomme, og jeg har fått vite også av flere jordmødre at dette er allment kjent. De tar høyde for det i svangerskapsomsorgen.

Det jeg opplevde som gravid med min første var mye, mye mer sårende og ødeleggende enn tilsvarende skuffelser og hendelser når jeg ikke var gravid.

Jeg vil gå så langt som til å si at vil du ødelegge en person, så skal du sørge for å taime den elendigheten du påfører henne til akkurat denne perioden i livet. Det som hun kunne ha tatt på strak arm ellers, kan gjøre enormt stor skade i graviditet/barseltid.

Jeg har hatt mange "uoverensstemmelser" med min mann i årenes løp, men de tingene som har falt meg absolutt vanskeligst å tilgi, er de kranglene som har funnet sted mens jeg var gravid, eller noe så enkelt som at jeg under svangerskapet hadde episoder der jeg opplevde ham som lite forståelsesfull.

Jeg har også hatt betydelige "flashbacks" - der opplevelser fra første svangerskap kom tilbake og hjemsøkte meg i et seinere svangerskap - på eksakt samme stadium. Det som bekymret meg i fjerde måned for lenge siden, var det som hjemsøkte meg i fjerde måned den neste gangen...

Som jeg leser noen av disse innleggene, så tenker jeg at man må være meget heldig eller meget uerfaren for å kunne være så kategorisk som enkelte er. Uttalelser av typen "det spiller ingen rolle når, eller fra hvem, eller hva som er grunnen; sannheten skal frem" er lette å forfekte, men ikke lette i det virkelige liv. For hvem sin sannhet...? Ser den annerledes ut når du framstiller den enn når jeg gjør det?

Om elskerinnen ringer fruen og sier "Det var ekte kjærlighet, for det er meg han vil ha, derfor har vi hatt et forhold", er det sant? Eller er det hevn? vil ikke det klassiske svaret være at mannen sier "dette var et feiltrinn, en fyllebommert, en rakkerstrek, ikke noe å bry seg om" - hva er sant da?

En dame skrev på DOL og lurte på om hun skulle tro på en anonym telefon som påsto at mannen var utro. "Alle" svarene hun fikk var: nei, det er sikkert bare en loonie som vil plage deg. Er ikke dette det samme? Kanskje hadde hun der og da muligheten til å få vite den høyt verdsatte "sannheten", men valgte å stole på mannen sin? Er kanskje tilliten - for henne - viktigere enn bevis? Hun forfulgte det ikke, hun valgte å tro a noen ville skremme henne. Hva hadde du trodd på, hvi det var deg det skjedde med?

Livet er ikke svart/hvitt, og sannhet og løgn, kjærlighet og svik har mange ansikter.

Jeg er helt enig i at det verste tidspunktet å få vite noe sånt må være mens man er gravid. Jeg husker det var en epsiode som FØR jeg ble gravid hadde vært nok til å avslutte forholdet - ihvertfall en pause. Men jeg følte meg fanget siden jeg var gravid. (Det var ikke utroskap men noe mannen min gjorde som var tankeløst og som jeg hadde all grunn til å reagere på).

Som gravid følte jeg meg altså fanget i forholdet, var kjempefortvilet etc.

Men det er ikke det diskusjonen går på vel? Om mannen er utro under graviditet/småbarnstiden så er det bare EKSTRA ille gjort fra hans side syns jeg. Men jeg ville allikevel VISST det. Det har som jeg har nevnt tidligere å gjøre med tilliten i forholdet og om forholdet i lengden kan overleve på en løgn.

Jeg tror forresten ikke at 50% er utro - i den undersøkelsen som en eller annen viste til her så stod det at ca 16% hadde vært utro i sitt nåværende forhold. I tillegg var utroskap vanligere i Oslo området. Vi bor heldigvis i en liten vestlandsby og jeg kjenner ikke til NOEN i vennekretsen som har skilt seg eller opplevd utroskap. Sier ikke at det ikke forekommer for det kan jeg jo ikke vite. Men ikke i vårt forhold ihvertfall!

[Gjest på den andre siden]

Akkurat dette tror jeg du har helt rett i. Man tror gjerne man vil oppdaget det, men de historiene jeg har sett i nabolaget har kommet overraskende på den bedratte. Det typiske er vel at man blir bedratt i en periode der man ikke er på sitt mest romantiske, eller har slitt med forholdet, og er glad til når partneren ikke tar så voldsomt initiativ til nærhet. Noen utro partnere velger jo også den motsatte varianten, og blir ekstra hyggelig og nær hjemme for å dekke over. I stedefor å mistenke at noe er galt, tror den bedratte at forholdet er inne i en ny æra, sant. Hadde forresten han duden din unger?

Ja, desverre så er det 2 barn i bilde.

[Gjest togli]

Jeg fulgte ikke diskusjonen i den forrige tråden, så vet ikke helt hva som kom opp der. Jeg tror kanskje ikke det er lett å gi et entydlig svar på dette. Selv er jeg usikker og prøver å relatere det til meg selv og mitt ekteskap...

Selv tenker jeg at dersom mannen min var utro, så ville jeg forlatt ham. Hva jeg ville gjort om jeg en dag sto midt oppi en slik situasjon, er allikevel umulig å vite. Det er nok mye større sjanse for at jeg hadde forlatt ham dersom andre hadde fortalt meg at han var utro. Hadde han fortalt det selv, så hadde jeg tenkt at han virkelig angra og ville gjøre det godt igjen (men jeg vet ikke om jeg kunne levd med det uansett).

Når en forsmådd elskerinne "sladrer" til mannens kone, så er det ene og alene for å få hevn. Ingen kan få meg til å tro at hun gjør det fordi hun føler det er hennes moralske plikt. Den moralen la hun bort når hun menga seg med en gift mann.

[Gjest høstløv]

Jeg fulgte ikke diskusjonen i den forrige tråden, så vet ikke helt hva som kom opp der. Jeg tror kanskje ikke det er lett å gi et entydlig svar på dette. Selv er jeg usikker og prøver å relatere det til meg selv og mitt ekteskap...

Selv tenker jeg at dersom mannen min var utro, så ville jeg forlatt ham. Hva jeg ville gjort om jeg en dag sto midt oppi en slik situasjon, er allikevel umulig å vite. Det er nok mye større sjanse for at jeg hadde forlatt ham dersom andre hadde fortalt meg at han var utro. Hadde han fortalt det selv, så hadde jeg tenkt at han virkelig angra og ville gjøre det godt igjen (men jeg vet ikke om jeg kunne levd med det uansett).

Når en forsmådd elskerinne "sladrer" til mannens kone, så er det ene og alene for å få hevn. Ingen kan få meg til å tro at hun gjør det fordi hun føler det er hennes moralske plikt. Den moralen la hun bort når hun menga seg med en gift mann.

Sitat: "Når en forsmådd elskerinne "sladrer" til mannens kone, så er det ene og alene for å få hevn. Ingen kan få meg til å tro at hun gjør det fordi hun føler det er hennes moralske plikt. Den moralen la hun bort når hun menga seg med en gift mann."

Helt enig i dette.

[Gjest Kayia]

Ja, desverre så er det 2 barn i bilde.

Hvor ofte møttes dere da, og hvordan? Var ungene små? Enn at han syns det var ok å sette igjen kona hjemme med ansvar for å følge opp ungene hans, mens han selv svinset med svansen. Tror du han selv på noe tidspunkt _trodde_ at han kom til å flytte ut, eller var han bare ute etter trygghet hjemme og spenning ute?

[Gjest på den andre siden]

Hvor ofte møttes dere da, og hvordan? Var ungene små? Enn at han syns det var ok å sette igjen kona hjemme med ansvar for å følge opp ungene hans, mens han selv svinset med svansen. Tror du han selv på noe tidspunkt _trodde_ at han kom til å flytte ut, eller var han bare ute etter trygghet hjemme og spenning ute?

Forholdet vårt varte i ett år, og vi traff hverandre så og si hver uke gjennom dette året (minus sommerferien da). Det har vært alt fra luncher sammen, til å treffes etter jobb, eller at vi begge tok fri fra jobben (dvs. han jugde på seg at han hadde møteaktiviteter hele dagen) og var sammen hele dagen.

Barna hans går på barneskolen.

Det er alltid lett å være etterpåklok.... jeg skjønner nå i ettertid at han aldri hadde noen planer om å flytte fra kona. Jeg ble et lett offer for han som han kunne kose seg litt ekstra med når det passet han. Desverre ser man seg blind på ting når man er forelsket, og man ønsker ikke å innse sannheten og hva som egentlig foregår. Han var veldig flink til å spille på min samvittighet og snakke meg rundt lillefingeren.

Så pr i dag kan jeg si at mens vi var sammen så trodde jeg at jeg hadde funnet den rette personen å dele livet med og at han kom til å velge meg, men nå som jeg har funnet ut av sannheten kan jeg si at jeg har latt meg lure og skjønner at jeg kun var en person han brukte for å få litt ekstra spenning i hverdagen mens han lekte perfekt ektemann på hjemmebane. Leit men sant!

[trollemor;o)]

Jeg fulgte ikke diskusjonen i den forrige tråden, så vet ikke helt hva som kom opp der. Jeg tror kanskje ikke det er lett å gi et entydlig svar på dette. Selv er jeg usikker og prøver å relatere det til meg selv og mitt ekteskap...

Selv tenker jeg at dersom mannen min var utro, så ville jeg forlatt ham. Hva jeg ville gjort om jeg en dag sto midt oppi en slik situasjon, er allikevel umulig å vite. Det er nok mye større sjanse for at jeg hadde forlatt ham dersom andre hadde fortalt meg at han var utro. Hadde han fortalt det selv, så hadde jeg tenkt at han virkelig angra og ville gjøre det godt igjen (men jeg vet ikke om jeg kunne levd med det uansett).

Når en forsmådd elskerinne "sladrer" til mannens kone, så er det ene og alene for å få hevn. Ingen kan få meg til å tro at hun gjør det fordi hun føler det er hennes moralske plikt. Den moralen la hun bort når hun menga seg med en gift mann.

Veldig enig i siste avsnitt.

[Gjest Kayia]

Forholdet vårt varte i ett år, og vi traff hverandre så og si hver uke gjennom dette året (minus sommerferien da). Det har vært alt fra luncher sammen, til å treffes etter jobb, eller at vi begge tok fri fra jobben (dvs. han jugde på seg at han hadde møteaktiviteter hele dagen) og var sammen hele dagen.

Barna hans går på barneskolen.

Det er alltid lett å være etterpåklok.... jeg skjønner nå i ettertid at han aldri hadde noen planer om å flytte fra kona. Jeg ble et lett offer for han som han kunne kose seg litt ekstra med når det passet han. Desverre ser man seg blind på ting når man er forelsket, og man ønsker ikke å innse sannheten og hva som egentlig foregår. Han var veldig flink til å spille på min samvittighet og snakke meg rundt lillefingeren.

Så pr i dag kan jeg si at mens vi var sammen så trodde jeg at jeg hadde funnet den rette personen å dele livet med og at han kom til å velge meg, men nå som jeg har funnet ut av sannheten kan jeg si at jeg har latt meg lure og skjønner at jeg kun var en person han brukte for å få litt ekstra spenning i hverdagen mens han lekte perfekt ektemann på hjemmebane. Leit men sant!

Dette ligner så mye på en histore jeg kjenner til, bare at der ble ikke kona informert. Elskerinnen gikk tilslutt lei av mannens unnvikenhet og 'spill' som også hun sier psyket henne ned (mannen ga henne ansvaret for at han ennå ikke kunne gå fra familien ved å blåse opp små ting hun gjorde til store, og konstruerte således små konflikter som de to måtte 'komme over', slik som hun forteller det). Jeg visste ikke om forholdet mens det stod på, men utenfra ser jeg i ettertid at hun var en spakere og temmelig nedbrutt utgave av seg selv mot slutten av forholdet. Og dette varte ikke ett år, men nesten to faktisk. Jeg visste at hun og mannen hennes (hun var også gift) ikke hadde det så bra, og trodde henne derfor når hun sa at det var derfor hun var nedbrutt.

Også denne mannen hadde to halvstore barn, og var mye borte på kveldstid mens kona satt hjemme og passet unger og hjem. Jeg kjenner ikke kona selv, vet bare hvem hun er av utseende, men en venninne av meg hadde omgang med mannen og kona, også mens han var utro. Hun sier at kona alltid virket glad og fornøyd, at hun kunne kikke forelsket bort på sin mann, og at hun ikke tror kona visste noe som helst. Her er det ingen som har fortalt henne dette i ettertid heller, så vidt jeg vet.

Også dette 'paret' møttes ukentlig, tok 'fri' fra jobb og spiste lunsj sammen. De reiste til og med bort sammen ved en anledning. Både denne og din historie får meg til å lure på hvor vanlig dette er, og hvor mange som kan være i stand til å leve så dobbelt. Og også denne elskerinnen sier at hun i ettertid skjønner at han aldri hadde tenkt å gå fra kona - bare få i pose og sekk. Skulle på sett og vis ønske at denne mannen og mannen du har vært borti var samme mann, sånn at det ikke går rundt så alt for mange sånne.

[Gjest MayLynn]

Jeg fulgte ikke diskusjonen i den forrige tråden, så vet ikke helt hva som kom opp der. Jeg tror kanskje ikke det er lett å gi et entydlig svar på dette. Selv er jeg usikker og prøver å relatere det til meg selv og mitt ekteskap...

Selv tenker jeg at dersom mannen min var utro, så ville jeg forlatt ham. Hva jeg ville gjort om jeg en dag sto midt oppi en slik situasjon, er allikevel umulig å vite. Det er nok mye større sjanse for at jeg hadde forlatt ham dersom andre hadde fortalt meg at han var utro. Hadde han fortalt det selv, så hadde jeg tenkt at han virkelig angra og ville gjøre det godt igjen (men jeg vet ikke om jeg kunne levd med det uansett).

Når en forsmådd elskerinne "sladrer" til mannens kone, så er det ene og alene for å få hevn. Ingen kan få meg til å tro at hun gjør det fordi hun føler det er hennes moralske plikt. Den moralen la hun bort når hun menga seg med en gift mann.

Jeg er enig i det togli, men hvis min mann var utro og alternativet til at elskerinnen fortalte det var at jeg aldri fikk vite det så var valget enkelt...

[Gjest på den andre siden]

Dette ligner så mye på en histore jeg kjenner til, bare at der ble ikke kona informert. Elskerinnen gikk tilslutt lei av mannens unnvikenhet og 'spill' som også hun sier psyket henne ned (mannen ga henne ansvaret for at han ennå ikke kunne gå fra familien ved å blåse opp små ting hun gjorde til store, og konstruerte således små konflikter som de to måtte 'komme over', slik som hun forteller det). Jeg visste ikke om forholdet mens det stod på, men utenfra ser jeg i ettertid at hun var en spakere og temmelig nedbrutt utgave av seg selv mot slutten av forholdet. Og dette varte ikke ett år, men nesten to faktisk. Jeg visste at hun og mannen hennes (hun var også gift) ikke hadde det så bra, og trodde henne derfor når hun sa at det var derfor hun var nedbrutt.

Også denne mannen hadde to halvstore barn, og var mye borte på kveldstid mens kona satt hjemme og passet unger og hjem. Jeg kjenner ikke kona selv, vet bare hvem hun er av utseende, men en venninne av meg hadde omgang med mannen og kona, også mens han var utro. Hun sier at kona alltid virket glad og fornøyd, at hun kunne kikke forelsket bort på sin mann, og at hun ikke tror kona visste noe som helst. Her er det ingen som har fortalt henne dette i ettertid heller, så vidt jeg vet.

Også dette 'paret' møttes ukentlig, tok 'fri' fra jobb og spiste lunsj sammen. De reiste til og med bort sammen ved en anledning. Både denne og din historie får meg til å lure på hvor vanlig dette er, og hvor mange som kan være i stand til å leve så dobbelt. Og også denne elskerinnen sier at hun i ettertid skjønner at han aldri hadde tenkt å gå fra kona - bare få i pose og sekk. Skulle på sett og vis ønske at denne mannen og mannen du har vært borti var samme mann, sånn at det ikke går rundt så alt for mange sånne.

Huff... desverre finnes det tydeligvis flere slike menn der ute!