Hjelpe sørgende venninne

[Gjest Sørgehjelper]

Jeg har ei venninne som snart sørger seg i hjel. Mannen flyttet ut for ca. 1/2 år siden. Forholdet var preget av masse krangling og psykisk misshandling. Jeg frykter også at det var fysisk misshandling her.

Uansett så hadde ho det ikke bra i forholdet, og barna hadde det heller ikke bra.

Forholdet er fortsatt ikke slutt. Dvs. at de ikke har blitt enige OM de skal skilles. De har derfor heller ikke del noe enda.

Midt oppi dette sitter min venninne og sørger. Ho klarer ikke å finne lyspunkter i tilværelsen. Ho gråter ekstremt mye. Klarer stort sett å komme seg på jobben, men må også jobbe hjemme noen dager ettersom tårene kommer i store, strie strømmer.

Ho har ingen tro på psykologer eller lykkepiller.

Hva i all verden skal jeg si eller gjøre for å hjelpe henne?

[Lillemus]

Hva er det hun sørger for!? At de ikke har gjort opp boet? Eller vil hun ha ham tilbake? Hvis sistnevnte er tilfelle trenger hun utvilsomt psykiatrisk/psykologisk hjelp til å komme seg videre!

[Luska]

Oppmuntre henne til å kontakte fastlegen. En lege kan kanskje få henne på gli til å prøve psykolog eller lykkepiller hvis det er aktuelt for henne. Uansett kan det være bra for henne å tømme seg overfor en nøytral person.

Det du kan tilby deg å gjøre, er å ta deg av barna hennes noen dager/timer i ny og ne - hvis du har mulighet. Det er viktig at barna opplever noe trygt og godt hvis de også blir preget av moras tilværelse. Det vil også hjelpe venninna di med litt alenetid og kanskje døyve dårlig samvittighet overfor barna ved at hun vet at de koser seg sammen med deg.

[Gjest Sørgehjelper]

Hva er det hun sørger for!? At de ikke har gjort opp boet? Eller vil hun ha ham tilbake? Hvis sistnevnte er tilfelle trenger hun utvilsomt psykiatrisk/psykologisk hjelp til å komme seg videre!

Jeg vet ikke helt hva ho sørger over. Ho sier at ho ikke takler å være alene. Og at det nok hadde vært bedre om han flyttet hjem igjen.

[Gjest Sørgehjelper]

Oppmuntre henne til å kontakte fastlegen. En lege kan kanskje få henne på gli til å prøve psykolog eller lykkepiller hvis det er aktuelt for henne. Uansett kan det være bra for henne å tømme seg overfor en nøytral person.

Det du kan tilby deg å gjøre, er å ta deg av barna hennes noen dager/timer i ny og ne - hvis du har mulighet. Det er viktig at barna opplever noe trygt og godt hvis de også blir preget av moras tilværelse. Det vil også hjelpe venninna di med litt alenetid og kanskje døyve dårlig samvittighet overfor barna ved at hun vet at de koser seg sammen med deg.

Jeg har prøvd alt for at ho skal kontakte lege. Ho nekter. Jeg kan jo ikke akkurat gjøre det for henne uten hennes tillatelse heller.

Barna er ganske store, og trenger jo ikke pass. (Ca. 13-18 år) Og det værste som skjer er at ho er helt alene. Så alenetid tror jeg blir feil.

[Lillemus]

Jeg vet ikke helt hva ho sørger over. Ho sier at ho ikke takler å være alene. Og at det nok hadde vært bedre om han flyttet hjem igjen.

Så det er ikke nødvendigvis _ham_ hun savner, men noen å være sammen med. Hun bør få hjelp til å innse at hun kan bli trygg på seg selv og ikke trenger andre for å føle seg trygg.

Men om hun absolutt ikke vil høre snakk om psykolog så... Hva med fastlegen som Luska er inne på?

[Gjest Sørgehjelper]

Så det er ikke nødvendigvis _ham_ hun savner, men noen å være sammen med. Hun bør få hjelp til å innse at hun kan bli trygg på seg selv og ikke trenger andre for å føle seg trygg.

Men om hun absolutt ikke vil høre snakk om psykolog så... Hva med fastlegen som Luska er inne på?

Fastleger gir bare ut lykkepiller, og det er jo bare tull - i følge henne.

Jeg har t.o.m. sagt at jeg kan ringe legen for henne. Men jeg kan jo ikke akkurat binde henne fast og dra henne med.

[Lillemus]

Fastleger gir bare ut lykkepiller, og det er jo bare tull - i følge henne.

Jeg har t.o.m. sagt at jeg kan ringe legen for henne. Men jeg kan jo ikke akkurat binde henne fast og dra henne med.

''Jeg har t.o.m. sagt at jeg kan ringe legen for henne. Men jeg kan jo ikke akkurat binde henne fast og dra henne med.''

Det er vel akkurat det du burde ha gjort, men som du sier - det kan du jo ikke.

Har du prøvd å snakke litt hardt til henne? Spurt henne om hun virkelig synes det er bedre å bli psykisk mishandlet (kom gjerne med konkrete eksempler på ting du vet har skjedd henne) enn å være alene. Kan noe slikt nå gjennom tror du? Spurt henne hva hun tror det gjør med ungene hennes å se henne bli mishandlet på den måten? Rett og slett være litt brutal?

[Luska]

Jeg har prøvd alt for at ho skal kontakte lege. Ho nekter. Jeg kan jo ikke akkurat gjøre det for henne uten hennes tillatelse heller.

Barna er ganske store, og trenger jo ikke pass. (Ca. 13-18 år) Og det værste som skjer er at ho er helt alene. Så alenetid tror jeg blir feil.

Har hun noen nære familiemedlemmer da, som kanskje ikke er klar over hvor ille hun har det, og som du kan kontakte og informere om tilstanden? Kanskje hun trenger et "røsk" fra noen som står henne nær?

[Gjest Sørgehjelper]

''Jeg har t.o.m. sagt at jeg kan ringe legen for henne. Men jeg kan jo ikke akkurat binde henne fast og dra henne med.''

Det er vel akkurat det du burde ha gjort, men som du sier - det kan du jo ikke.

Har du prøvd å snakke litt hardt til henne? Spurt henne om hun virkelig synes det er bedre å bli psykisk mishandlet (kom gjerne med konkrete eksempler på ting du vet har skjedd henne) enn å være alene. Kan noe slikt nå gjennom tror du? Spurt henne hva hun tror det gjør med ungene hennes å se henne bli mishandlet på den måten? Rett og slett være litt brutal?

Ja, prøvd å snakke forsiktig for å få henne på gli, og prøvd å være hard.

Som værst har jeg sagt: Slik du holder på nå er faktisk tåpelig. Det virker jo som om du liker å ha det vondt!!!!

Jeg har også sakt mange ganger at BARNA dine tar skade av dette. Så om du ikke velger å tenke på deg selv, så må du i hvert fall tenkte på dem.

Ingenting når fram.

Ho truer også med å ta livet av seg innimellom:-(

[Gjest Sørgehjelper]

Har hun noen nære familiemedlemmer da, som kanskje ikke er klar over hvor ille hun har det, og som du kan kontakte og informere om tilstanden? Kanskje hun trenger et "røsk" fra noen som står henne nær?

Faren vet. Han har snakket litt med henne, men det virker jo ikke.

Men jeg kjenner ikke noen i familien hennes. Kun barna og henne eks.

[Lillemus]

Ja, prøvd å snakke forsiktig for å få henne på gli, og prøvd å være hard.

Som værst har jeg sagt: Slik du holder på nå er faktisk tåpelig. Det virker jo som om du liker å ha det vondt!!!!

Jeg har også sakt mange ganger at BARNA dine tar skade av dette. Så om du ikke velger å tenke på deg selv, så må du i hvert fall tenkte på dem.

Ingenting når fram.

Ho truer også med å ta livet av seg innimellom:-(

Hun trenger definitivt psykolog/psykiater-hjelp. Kan du snakke med det eldste barnet og få det til å snakke med moren kanskje?

[Gjest Sørgehjelper]

Hun trenger definitivt psykolog/psykiater-hjelp. Kan du snakke med det eldste barnet og få det til å snakke med moren kanskje?

Jeg har tenkt den tanken, men synes det er en belastning for barnet. Tror du det kan være fornuftig alikevel? "Barnet" på 18 er fornuftig og oppegående.

[Lillemus]

Jeg har tenkt den tanken, men synes det er en belastning for barnet. Tror du det kan være fornuftig alikevel? "Barnet" på 18 er fornuftig og oppegående.

Kanskje... Man skal jo ikke legge slike bører på barnas skuldre, men om det kunne få mora til å innse at hun MÅ søke hjelp så kanskje. 18-åringen kan kanskje få henne til å innse at hun ødelegger livet til alle ungene om hun fortsetter sånn?

På den annen side vil nok 18-åringen slite enda mer om h*n ikke når frem heller.

[Gjest Sørgehjelper]

Kanskje... Man skal jo ikke legge slike bører på barnas skuldre, men om det kunne få mora til å innse at hun MÅ søke hjelp så kanskje. 18-åringen kan kanskje få henne til å innse at hun ødelegger livet til alle ungene om hun fortsetter sånn?

På den annen side vil nok 18-åringen slite enda mer om h*n ikke når frem heller.

Ja, jeg har også tenkt at dette vil være en belastning. Vanskelig. Om jeg hadde kjent 18-åringen godt, så hadde det vært mye mer aktuelt. Men jeg er i tvil her. Jeg få se an situasjonen litt. Om anledningen byr seg så skal jeg snakke med 18-åringen.

[Gjest Også mor til 18-åring]

Jeg har tenkt den tanken, men synes det er en belastning for barnet. Tror du det kan være fornuftig alikevel? "Barnet" på 18 er fornuftig og oppegående.

Selv om 18-åringen er fornuftig og voksen er det ikke 18-åringen du bør ta opp dette med.

[Gjest kanskje teit, men funker for meg]

Ser du har prøvd det meste av fornuftige ting.

Av ufornuftige ting du kan hjelpe henne med er å få henne i gang med nettsjekking/flørting. Kan få henne til å tenke på litt annet?

[Gjest Sørgehjelper]

Selv om 18-åringen er fornuftig og voksen er det ikke 18-åringen du bør ta opp dette med.

OK. Denne var klar. Takk for innspill

[Gjest Sørgehjelper]

Ser du har prøvd det meste av fornuftige ting.

Av ufornuftige ting du kan hjelpe henne med er å få henne i gang med nettsjekking/flørting. Kan få henne til å tenke på litt annet?

Ingenting er teit. Den tanken har jeg ikke hatt i det hele tatt. Er også grønn på området selv. Men dette skal jeg sjekke ut litt mer. Tusen takk for tips. Muligens ett "halmstrå", men det skal testes:-)

[srp1365380487]

Ja, jeg har også tenkt at dette vil være en belastning. Vanskelig. Om jeg hadde kjent 18-åringen godt, så hadde det vært mye mer aktuelt. Men jeg er i tvil her. Jeg få se an situasjonen litt. Om anledningen byr seg så skal jeg snakke med 18-åringen.

Venninna di lider av sorg.

Det er ikke vi som kan vurdere hvorvidt hennes sorg er berettiget eller ikke. Vi ser det fra utsida, og synes at hennes mann ikke var noe å sørge over. Men hennes liv er kjent for HENNE, og det som er kjent, sørger man over å miste.

Hun må ut av huset og bli ferdig med prosessen. Nå sitter hun i en "frossen" tilstand der sorgen ikke får mulighet til å gå sin gang, fordi bruddet et strukket ut i tid. Fasen av tap og sjokk er blitt permanent, mens hun normalt sett skulle ha vært forbi sinne-fasen og over i nyorientering nå.

Det finnes ikke piller mot sorg, det har din venninne rett i. Men det finnes behandling mot patologisk (sykelig) sorg. Og det finnes behandlig for det som kan kalles "depressive reaksjoner" på langvarige belastninger. Hun har kanskje en kombinasjon av flere diagnoser.

Legen kan faktisk by henne mye annet enn tabletter, men det kommer an på hvordan hun selv klarer å beskrive sin situasjon og tilstand. Kanskje du kan tilby henne å være "verge" for henne på legekontoret, og hjelpe henne med å være streng mot legen når han vil skrive ut piller?

Ikke dra tenåringen inn i dette. Unger - selv store unger - skal ikke behandle sine mødre. 18-åringer trenger omsorg selv, de er sjelden klar til å bli omsorgsgivere.