Jeg var utro

[Gjest anonym i dag - sliter ganske mye nå]

Jeg var utro mot kjæresten min gjennom 5 år for omtrent et år siden, etter et langvarig følelsesmessig forhold til en kollega(over et år). Jeg vet at mye av grunnen til at dette skjedde var manglende oppmerksomhet fra kjæresten min / mye oppmerksomhet fra den andre pluss at vi hadde en veldig bra kjemi.

Etter at vi hadde sex fikk jeg veldig dårlig samvittighet, og fant kanskje ut at gresset ikke er så mye grønnere på den andre siden. I alle fall ble det aldri helt det samme igjen, men om det skyldes synkende interesse fra meg eller den dårlige samvittigheten vet jeg ikke. Jeg trodde nok aldri innerst inne at det skulle bli noe mer med han andre (han ville), og jeg ser nå i etterkant at det som gjorde at jeg var i tvil stemmer, og at det har begynt å "gå over" fra min side nå.

Å fortelle noe av dette til kjæresten min er ikke et alternativ, han kommer ikke til å tåle å høre det. Han er veldig naiv, og jeg er veldig redd for hvordan han kunne reagert, dvs voldsom sorg og sinne. Han er så glad i meg og stoler på meg fullt og helt, og kommer aldri til å stole på noen igjen (Det samme skjedde i hans forrige langvarige forhold). Noe som likevel burde fått han til å tenke litt ekstra over å ta vare på kjæresten sin da men.

Jeg er nå i en fase av livet der jeg må bestemme meg for hva jeg vil med forholdet, og jeg er veldig usikker. Jeg er veldig glad i kjæresten min, samtidig vet jeg at det var mange grunner til at jeg gjorde det forferdelige jeg gjorde, ting jeg savner i forholdet. Men jeg er kanskje litt kravstor på en del områder slik at jeg ville savnet ting i de fleste forhold.

Det jeg lurer på er om det er noen av dere som har hatt en lignende episode, ikke fortalt det, og lever med en slik grusom hemmelighet i dag. Jeg får inntrykk av at de fleste forteller partneren eller gjør det slutt, men det er kanskje bare fordi det er de som skriver om det.

Og i så fall, hvordan klarer dere å leve med det uten å bli ødelagt av den dårlige samvittigheten?

En ting er sikkert, og det er i hvert fall at jeg ALDRI skal gjøre noe sånt igjen

[meg__123!]

kanskje litt sent å tenke på det nå.. Han fortjener at du sier det, så han kan finne ei som virkelig vil ha HAN....

[Gjest min mening om det]

Jeg synes ikke det er opp til deg å definere om den kjærligheten du har for han er bra nok for han når du er utro. Hvis han ikke vil ha deg, den kjærligheten du kan tilby når du har vært utro er det et valg han har lov til å ta selv. Hva gir deg rett til å ta det valget for han?

Man må ta konsekvenser av sine handlinger. Jeg synes på det mest bestemte at du skal si det til han. At du "angrer og elsker og aldri vil gjøre det igjen" gir deg ikke amnesti.

[Gjest mora2]

Utroskap kommer som regel av en grunn. Og da må du finne ut den egentlige grunnen, og bestemme deg utfra det.

Du vet jo hvordan han er, og bare du selv kan finne ut om du kan leve uten det du savner. Evt sette ned kravene dine, og finne andre positive ting.

Sikkert ikke lett...

Det er mange som lever videre etter utroskap, om de sier det eller ikke. Noen klarer leve med hemmligheten, det blir liksom deres straff.. Det er opptil deg selv og vurdere.

Gjort er gjort, og elg er elg. Ingenting du kan gjøre med det nå likevel.

Men jeg ville heller sagt det selv, enn at det kom fra andre. Da vil jeg tro det er vanskligere for han å tilgi deg....

Han fortjener jo å vite om det, men er ikke sikkert han vil vite om det heller....

Lykke til hvertfall! :0)

[Gjest Fioletta]

kanskje litt sent å tenke på det nå.. Han fortjener at du sier det, så han kan finne ei som virkelig vil ha HAN....

Signerer den!

[Gjest Fioletta]

Jeg synes ikke det er opp til deg å definere om den kjærligheten du har for han er bra nok for han når du er utro. Hvis han ikke vil ha deg, den kjærligheten du kan tilby når du har vært utro er det et valg han har lov til å ta selv. Hva gir deg rett til å ta det valget for han?

Man må ta konsekvenser av sine handlinger. Jeg synes på det mest bestemte at du skal si det til han. At du "angrer og elsker og aldri vil gjøre det igjen" gir deg ikke amnesti.

Helt enig!

[Gjest sjøstjerna]

Jeg tror du forventer for mye av din partner. Du er sikker på at han er glad i deg- men forventer mer av han... jmf utsagnet ditt her under:

"......Noe som likevel burde fått han til å tenke litt ekstra over å ta vare på kjæresten sin da men. "

Hans manglende "oppfyllelse" av dine forventninger bruker du som unnskyldning for din utroskap.

Jeg tror at det du først bør gjøre er å senke krav til en kjæreste. For ellers kommer du gang på gang til å "tro gresset er grønnere på andre siden".

Tenk på han. Tenk på egenskapene, hva som gjør han til den spesielle for deg. Hvorfor du opprinnelig falt for han. Forelskelsen dabber som regel av- særlig når dere har vært i lag noen år. Når du sitter og tenker over han og forholdet- hva mener du da selv? Er han den rette?

Om han er det,så må du satse. Satse på han- og _ikke_ drive å forvente at han "må være bedre kjæreste".

Du snakker om det å fortelle om utroskap eller ikke. Du sier det aldri skjer igjen- men det forutsetter at du senker kravene til hva du forvetner av en kjæreste. Ellers så tror jeg det _vil_ skje igjen og du igjen bruker hans manglende oppmerksomhet som unnskyldning. Vel.

Om du _satser_ på han- virkerlig satser- og ikke vil fortelle om utroskap, så MÅ du holde deg på matta. Du må være oppofrende og virkelig dyrke din mann og kjenne på at det er han du vil ha. Utroskapen kan du da ha i bakhodet selv som et skremmende varsko.

[Gjest Silver Fairy]

kanskje litt sent å tenke på det nå.. Han fortjener at du sier det, så han kan finne ei som virkelig vil ha HAN....

''Han fortjener at du sier det''

Nuvel. Ingen _fortjener_ å vite om partnerens utroskap. Min samboer var utro flere ganger mot meg og jeg hadde nok foretrukket å ikke vite, om han uansett hadde tenkt å gå fra meg.

[Babette]

''En ting er sikkert, og det er i hvert fall at jeg ALDRI skal gjøre noe sånt igjen ''

Det er mulig det, men du klarer ikke helt å overbevise meg om at du virkelig elsker kjæresten din. Du kaller ham naiv, og synes han gjør for lite for å pleie forholdet. Det siste kan jo være berettiget, men jeg sitter med inntrykket at du irriterer deg litt over ham, og at du hadde forventninger om at den nye ville være annerledes. Men så ble sexen en nedtur, eller var det den dårlige samvittigheten som gjorde at drømmen brast?

Er det skuffelsen over den nye romansen som ikke innfridde, som gjør at du nå vil slikke dine sår og bli hos kjæresten?

Noen vil alltid være litt misfornøyde uansett hvem de er sammen med. Du antyder selv at du er kravstor. Så kanskje har du ikke møtt den rette, kanskje stiller du urealistiske krav.

Mitt inntrykk er at forholdet ditt trenger en kraftinnsats fra begges side for å kunne bli bra. Psykolog Sissel Gran sier mye klokt om utroskap, og om å velge hverandre på nytt etter at alt er fortalt, stormene har rast fra seg og alle vonde følelser har fått lov å komme ut.

Dette kan av og til føre til at partene kan få det bedre enn før sammen, fordi forholdet raser rett til bunns og man er to om å bygge det opp igjen, to om å hjelpe hverandre og forholdet over krisen.

[damedamen]

Har ikke vært utro selv, så kan ikke svare på det du desidert spør etter. Men kan du tilgi deg selv, så er det kanskje et steg på veien. Men kan man egentlig tilgi seg selv, når man lever på en løgn...? Spør ikke for å være hard, spør fordi det er et innspill til tankene dine.

Og, tenk over om du virkelig _elsker_ mannen din. Ingen har godt av å leve uten gjensidig kjærlighet og respekt. Og ingen har vel godt av å leve uten respekt for egen moral heller. I likhet med Babette, så tror jeg du må utfordre deg mer, hvis du ikke skal havne i samme situasjon igjen.

Hva med å se på hva du kan gjøre - både i tanke og handling, for å oppnå det du har behov for?

Tenk over hvem du vil være. Som kone, som individ på denne kloden, og overfor deg selv.

Mange ganger lykke til.

Hilsen

[Gjest anna k]

Har ikke vært utro selv, så kan ikke svare på det du desidert spør etter. Men kan du tilgi deg selv, så er det kanskje et steg på veien. Men kan man egentlig tilgi seg selv, når man lever på en løgn...? Spør ikke for å være hard, spør fordi det er et innspill til tankene dine.

Og, tenk over om du virkelig _elsker_ mannen din. Ingen har godt av å leve uten gjensidig kjærlighet og respekt. Og ingen har vel godt av å leve uten respekt for egen moral heller. I likhet med Babette, så tror jeg du må utfordre deg mer, hvis du ikke skal havne i samme situasjon igjen.

Hva med å se på hva du kan gjøre - både i tanke og handling, for å oppnå det du har behov for?

Tenk over hvem du vil være. Som kone, som individ på denne kloden, og overfor deg selv.

Mange ganger lykke til.

Hilsen

Men kan man egentlig tilgi seg selv, når man lever på en løgn...? Spør ikke for å være hard, spør fordi det er et innspill til tankene dine.

Et veldig viktig poeng. For mange som er forsmådd er løgnen verre enn utroskapen. I dette tilfellet, og mange andre, er løgnen noe vedvarende lenge etter at utroskapen tar slutt. Å forsone seg med eller å tilgi handler for meg i all vesentlighet om å legge noe bak seg. Lever man i det blir det vanskelig..

[meg__123!]

''Han fortjener at du sier det''

Nuvel. Ingen _fortjener_ å vite om partnerens utroskap. Min samboer var utro flere ganger mot meg og jeg hadde nok foretrukket å ikke vite, om han uansett hadde tenkt å gå fra meg.

så du mener man skal være utro og late som ingenting?

alle andre vet det bortsett fra deg?

herregud så pinlig.. ingen fortjener det,

[Gjest Silver Fairy]

så du mener man skal være utro og late som ingenting?

alle andre vet det bortsett fra deg?

herregud så pinlig.. ingen fortjener det,

Hvordan vet du at "alle andre" vet det? Ikke all utroskap skjer "offentlig". Jeg syns ikke man skal fortelle til partneren sin at man har vært utro bare for å lette sin egen samvittighet, spesielt om man uansett har tenkt å gjøre det slutt.

[meg__123!]

Hvordan vet du at "alle andre" vet det? Ikke all utroskap skjer "offentlig". Jeg syns ikke man skal fortelle til partneren sin at man har vært utro bare for å lette sin egen samvittighet, spesielt om man uansett har tenkt å gjøre det slutt.

snakker ikke om å lette sin egen samvittighet. jeg snakker om at den andre skal vite hvordan kjæreste han/hun har,..

[Gjest Silver Fairy]

snakker ikke om å lette sin egen samvittighet. jeg snakker om at den andre skal vite hvordan kjæreste han/hun har,..

La oss si at kjæresten din har vært utro, du vet ingen ting. Ingen andre enn kjæresten din og den han har vært utro med vet noe. Forholdet deres er dårlig og han velger å gjøre det slutt. La oss si dere vokste fra hverandre, altså ingens feil, det bare ble sånn.

Begge var klar over at forholdet gikk mot slutten og var egentlig ikke så lei seg for at forholdet gikk dukken. Så forteller han deg at han har vært utro. Ville det hjulpet syns du? Ville ikke alt ha blitt mye verre da? Forholdet deres var jo egentlig veldig fint, helt til dere vokste fra hverandre. Jeg gjetter at du ville mene at "alle menn er noen utroe drittsekker som ikke er til å stole på" etter det. I tillegg ville det tatt lenger tid å komme over bruddet.

[Gjest xbellax]

La oss si at kjæresten din har vært utro, du vet ingen ting. Ingen andre enn kjæresten din og den han har vært utro med vet noe. Forholdet deres er dårlig og han velger å gjøre det slutt. La oss si dere vokste fra hverandre, altså ingens feil, det bare ble sånn.

Begge var klar over at forholdet gikk mot slutten og var egentlig ikke så lei seg for at forholdet gikk dukken. Så forteller han deg at han har vært utro. Ville det hjulpet syns du? Ville ikke alt ha blitt mye verre da? Forholdet deres var jo egentlig veldig fint, helt til dere vokste fra hverandre. Jeg gjetter at du ville mene at "alle menn er noen utroe drittsekker som ikke er til å stole på" etter det. I tillegg ville det tatt lenger tid å komme over bruddet.

Jeg ville visst. Jeg kan ikke helt sette ord på hvorfor, men jeg ville ønsket å vite. Jeg ville heller ikke tenkt "alle menn er drittsekker", jeg vet utmerket godt at ikke alle er det. Jeg ville ønsket å vite.

[meg__123!]

La oss si at kjæresten din har vært utro, du vet ingen ting. Ingen andre enn kjæresten din og den han har vært utro med vet noe. Forholdet deres er dårlig og han velger å gjøre det slutt. La oss si dere vokste fra hverandre, altså ingens feil, det bare ble sånn.

Begge var klar over at forholdet gikk mot slutten og var egentlig ikke så lei seg for at forholdet gikk dukken. Så forteller han deg at han har vært utro. Ville det hjulpet syns du? Ville ikke alt ha blitt mye verre da? Forholdet deres var jo egentlig veldig fint, helt til dere vokste fra hverandre. Jeg gjetter at du ville mene at "alle menn er noen utroe drittsekker som ikke er til å stole på" etter det. I tillegg ville det tatt lenger tid å komme over bruddet.

hadde han fortalt det hadde jeg bare vært enda mer sikker på at han ikke var noe for meg.. jeg har opplevd dette selv, og jeg syntes det var mye bedre å vite det.

[Gjest trådstarter]

''En ting er sikkert, og det er i hvert fall at jeg ALDRI skal gjøre noe sånt igjen ''

Det er mulig det, men du klarer ikke helt å overbevise meg om at du virkelig elsker kjæresten din. Du kaller ham naiv, og synes han gjør for lite for å pleie forholdet. Det siste kan jo være berettiget, men jeg sitter med inntrykket at du irriterer deg litt over ham, og at du hadde forventninger om at den nye ville være annerledes. Men så ble sexen en nedtur, eller var det den dårlige samvittigheten som gjorde at drømmen brast?

Er det skuffelsen over den nye romansen som ikke innfridde, som gjør at du nå vil slikke dine sår og bli hos kjæresten?

Noen vil alltid være litt misfornøyde uansett hvem de er sammen med. Du antyder selv at du er kravstor. Så kanskje har du ikke møtt den rette, kanskje stiller du urealistiske krav.

Mitt inntrykk er at forholdet ditt trenger en kraftinnsats fra begges side for å kunne bli bra. Psykolog Sissel Gran sier mye klokt om utroskap, og om å velge hverandre på nytt etter at alt er fortalt, stormene har rast fra seg og alle vonde følelser har fått lov å komme ut.

Dette kan av og til føre til at partene kan få det bedre enn før sammen, fordi forholdet raser rett til bunns og man er to om å bygge det opp igjen, to om å hjelpe hverandre og forholdet over krisen.

Du har nok mye rett i det du skriver. Det som i bunn og grunn er problemet er vel det at jeg ikke klarer å finne ut om jeg virkelig elsker han, eller om det er den dårlige samvittigheten som gjør at jeg vil gjøre alt jeg kan for å gjøre det godt igjen (selv om det selvfølgelig ikke går an).

Jeg klarer på den ene siden ikke å se for meg fremtiden uten han (vi har jo vært sammen fra jeg var 21-26, husker nesten ikke tiden før), men på den andre siden tenker jeg på alle tingene jeg savner og egenskaper jeg kanskje vil finne hos en annen.

Hvordan vet man at man elsker noen? Er det slik noen sier, man bare vet det?

Er jeg en av dem som aldri vil bli helt fornøyd uansett, og er det da verdt det å ofre noe som kanskje egentlig er bra?

Forventer ikke noen svar på dette, bare prøver å oppsummere hva som er problemet mitt. Dette er virkelig en håpløs situasjon, det føles ikke som noen av alternativene er gode.

[Gjest trådstarter]

kanskje litt sent å tenke på det nå.. Han fortjener at du sier det, så han kan finne ei som virkelig vil ha HAN....

Jeg er enig i at i den ideelle verden så er det selvfølgelig ikke opp til meg å bestemme om forholdet skal fortsette eller ikke.

Det er opp til han å avgjøre om han kan tilgi, noe han ikke kommer til å ville.

Å fortelle er derfor det samme som å avslutte forholdet og all fremtidig kontakt. Noe som mange av dere kanskje vil si at er enda en grunn til å fortelle, siden han er så klar på hva han mener om dette.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror likevel at det i noen tilfeller kan være best å la være å si det.

Hva hvis man innser at dette virkelig var sitt livs største feiltrinn. Hvis man vet at man har gjort noe utilgivelig, noe man aldri vil gjøre igjen. Man er ung og naiv, og gikk i den første fellen i sitt første langvarig forhold - blir smigret over oppmerksomhet fra andre og klarte ikke å stoppe før det var for sent. Forholdet har mange bra kvaliteter på en del områder, som kanskje begge aldri vil finne igjen, og man kan få en fin fremtid sammen.

Hvordan ville dere reagert på å finne ut noe slikt etter 20 års bra samliv? At partneren var utro i starten, men etter dette har forholdet vært bra, og dere har aldri hatt grunn til å tvile på partneren. Bare lurer.

Er det fortsatt nesten ingen som kan forsvare at man lever videre uten og fortelle? Er min moral helt forkastelig?

[Gjest xbellax]

Jeg er enig i at i den ideelle verden så er det selvfølgelig ikke opp til meg å bestemme om forholdet skal fortsette eller ikke.

Det er opp til han å avgjøre om han kan tilgi, noe han ikke kommer til å ville.

Å fortelle er derfor det samme som å avslutte forholdet og all fremtidig kontakt. Noe som mange av dere kanskje vil si at er enda en grunn til å fortelle, siden han er så klar på hva han mener om dette.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror likevel at det i noen tilfeller kan være best å la være å si det.

Hva hvis man innser at dette virkelig var sitt livs største feiltrinn. Hvis man vet at man har gjort noe utilgivelig, noe man aldri vil gjøre igjen. Man er ung og naiv, og gikk i den første fellen i sitt første langvarig forhold - blir smigret over oppmerksomhet fra andre og klarte ikke å stoppe før det var for sent. Forholdet har mange bra kvaliteter på en del områder, som kanskje begge aldri vil finne igjen, og man kan få en fin fremtid sammen.

Hvordan ville dere reagert på å finne ut noe slikt etter 20 års bra samliv? At partneren var utro i starten, men etter dette har forholdet vært bra, og dere har aldri hatt grunn til å tvile på partneren. Bare lurer.

Er det fortsatt nesten ingen som kan forsvare at man lever videre uten og fortelle? Er min moral helt forkastelig?

Jeg tror at for de aller fleste hadde 20 år veid ekstremt tungt. Min umiddelbare tanke ville vært -hva annet har du løyet om.

Jeg ville hatt langt mer respekt for en person som forteller meg det med en gang, enn noen som venter 20 år.