Jeg var utro

[Gjest anna k]

Jeg er enig i at i den ideelle verden så er det selvfølgelig ikke opp til meg å bestemme om forholdet skal fortsette eller ikke.

Det er opp til han å avgjøre om han kan tilgi, noe han ikke kommer til å ville.

Å fortelle er derfor det samme som å avslutte forholdet og all fremtidig kontakt. Noe som mange av dere kanskje vil si at er enda en grunn til å fortelle, siden han er så klar på hva han mener om dette.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror likevel at det i noen tilfeller kan være best å la være å si det.

Hva hvis man innser at dette virkelig var sitt livs største feiltrinn. Hvis man vet at man har gjort noe utilgivelig, noe man aldri vil gjøre igjen. Man er ung og naiv, og gikk i den første fellen i sitt første langvarig forhold - blir smigret over oppmerksomhet fra andre og klarte ikke å stoppe før det var for sent. Forholdet har mange bra kvaliteter på en del områder, som kanskje begge aldri vil finne igjen, og man kan få en fin fremtid sammen.

Hvordan ville dere reagert på å finne ut noe slikt etter 20 års bra samliv? At partneren var utro i starten, men etter dette har forholdet vært bra, og dere har aldri hatt grunn til å tvile på partneren. Bare lurer.

Er det fortsatt nesten ingen som kan forsvare at man lever videre uten og fortelle? Er min moral helt forkastelig?

Et menneske har bare ett liv, og har lov til å sette premissene for det. Derfor er det ikke greit det at noen bestemmer på vegne av andre som har sagt tydelig fra at de ikke vil leve med noen som ikke utviser ærlighet.

Jeg ville nok gått om det kom frem at jeg var blitt løyet til så lenge. Det er løgnen som hadde fått meg til å gå, ikke utroskapen. Og det er mitt valg å ta.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg er enig i at i den ideelle verden så er det selvfølgelig ikke opp til meg å bestemme om forholdet skal fortsette eller ikke.

Det er opp til han å avgjøre om han kan tilgi, noe han ikke kommer til å ville.

Å fortelle er derfor det samme som å avslutte forholdet og all fremtidig kontakt. Noe som mange av dere kanskje vil si at er enda en grunn til å fortelle, siden han er så klar på hva han mener om dette.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror likevel at det i noen tilfeller kan være best å la være å si det.

Hva hvis man innser at dette virkelig var sitt livs største feiltrinn. Hvis man vet at man har gjort noe utilgivelig, noe man aldri vil gjøre igjen. Man er ung og naiv, og gikk i den første fellen i sitt første langvarig forhold - blir smigret over oppmerksomhet fra andre og klarte ikke å stoppe før det var for sent. Forholdet har mange bra kvaliteter på en del områder, som kanskje begge aldri vil finne igjen, og man kan få en fin fremtid sammen.

Hvordan ville dere reagert på å finne ut noe slikt etter 20 års bra samliv? At partneren var utro i starten, men etter dette har forholdet vært bra, og dere har aldri hatt grunn til å tvile på partneren. Bare lurer.

Er det fortsatt nesten ingen som kan forsvare at man lever videre uten og fortelle? Er min moral helt forkastelig?

Joda, du kan velge leve videre i forholdet uten å fortelle.

Min mann var utro i starten av vårt forhold. Jeg fant ut et halvt år etterpå. Vi hadde noen runder med snakk. Jeg tilga- og var helt oppriktig 100% trygg på han etterpå. Han har aldri gitt meg noen grunn til å mistenke han for å ha gjentatt utroskapen (og _dersom_ han har hatt en engangshendelse, så vil jeg helst ikke vite om det).

Jeg rotet også litt med en mann da vårt forhold var et år gammelt eller noe så. Var ikke fysisk utro- men kom nærmere denne mannen enn man bør når man er i annet fast forhold. Jeg fortalte ikke min mann det- jeg forkastet heller den andre.

Jeg har også vært meget betatt av annen mann etter mange års ekteskap. Da gjorde jeg valg- og holdt meg unna den andre mannen. Unngikk han så godt jeg kunne og var aldri fysisk nær han. Tenkte enormt mye på han - men holdt meg unna han. Betattheten varte et par år men så roet det seg. Min mann vet ikke om dette heller.

Så du får gjøre et valg. Lykke til.

[Gjest sjøstjerna]

Du har nok mye rett i det du skriver. Det som i bunn og grunn er problemet er vel det at jeg ikke klarer å finne ut om jeg virkelig elsker han, eller om det er den dårlige samvittigheten som gjør at jeg vil gjøre alt jeg kan for å gjøre det godt igjen (selv om det selvfølgelig ikke går an).

Jeg klarer på den ene siden ikke å se for meg fremtiden uten han (vi har jo vært sammen fra jeg var 21-26, husker nesten ikke tiden før), men på den andre siden tenker jeg på alle tingene jeg savner og egenskaper jeg kanskje vil finne hos en annen.

Hvordan vet man at man elsker noen? Er det slik noen sier, man bare vet det?

Er jeg en av dem som aldri vil bli helt fornøyd uansett, og er det da verdt det å ofre noe som kanskje egentlig er bra?

Forventer ikke noen svar på dette, bare prøver å oppsummere hva som er problemet mitt. Dette er virkelig en håpløs situasjon, det føles ikke som noen av alternativene er gode.

Hvordan man vet at man elsker noen? Vet ikke helt. Å elske er store ord. :-)

Min mann og jeg bruker ikke si slikt, faktisk. Vi gjorde det masse i starten av forholdet. :-)

Jeg vil ikke være uten han- og det er gjengjeldt. Vi vil helst fortsette samlivet. Vi trives i lag- og fungerer som team i lag. Jeg klarer ikke forestille meg livet mitt uten han.

Men det "bobler " ikke innvendig når jeg ser han. Jeg kjenner ikke noen brusende forelskelse. Kan irritere meg grønn over han. Og bli vannvittig redd for at noe har skjedd han om ikke kommer hjem til avtalt tid. Jeg kan ikke tenke meg leve uten han.

Elske? Må man bruke slike ord? Jeg er glad i han og ønsker leve med han. Han er Mannen min. Tenker jeg lenge på det her- som nå- så kjenner jeg varme følelser. Dette er kanskje å elske?

Ellers så tror jeg kjærligheta er "oppskrytt" på den måten at folk tror man skal ha berusende følelser hele tiden. Det tror jeg IKKE.

[Babette]

Du har nok mye rett i det du skriver. Det som i bunn og grunn er problemet er vel det at jeg ikke klarer å finne ut om jeg virkelig elsker han, eller om det er den dårlige samvittigheten som gjør at jeg vil gjøre alt jeg kan for å gjøre det godt igjen (selv om det selvfølgelig ikke går an).

Jeg klarer på den ene siden ikke å se for meg fremtiden uten han (vi har jo vært sammen fra jeg var 21-26, husker nesten ikke tiden før), men på den andre siden tenker jeg på alle tingene jeg savner og egenskaper jeg kanskje vil finne hos en annen.

Hvordan vet man at man elsker noen? Er det slik noen sier, man bare vet det?

Er jeg en av dem som aldri vil bli helt fornøyd uansett, og er det da verdt det å ofre noe som kanskje egentlig er bra?

Forventer ikke noen svar på dette, bare prøver å oppsummere hva som er problemet mitt. Dette er virkelig en håpløs situasjon, det føles ikke som noen av alternativene er gode.

''Hvordan vet man at man elsker noen? Er det slik noen sier, man bare vet det? ''

Ja, man bare vet det. Blir varm inni seg når man tenker på ham. Hvilket man gjør hele tida. Jeg sier aldri til kjæresten at jeg elsker ham, det er like fremmed og rart som å si kondolerer, synes jeg. Men jeg tenker det ofte og sier det inni meg.

Jeg kan ikke svare på om du bare er en kronisk tviler eller om du kan finne det du savner hos en ny mann. Men prøv å tenke deg 5 år framover i tid. Ser du for deg at du fortsatt vil være sammen med ham da?

[meg__123!]

Jeg er enig i at i den ideelle verden så er det selvfølgelig ikke opp til meg å bestemme om forholdet skal fortsette eller ikke.

Det er opp til han å avgjøre om han kan tilgi, noe han ikke kommer til å ville.

Å fortelle er derfor det samme som å avslutte forholdet og all fremtidig kontakt. Noe som mange av dere kanskje vil si at er enda en grunn til å fortelle, siden han er så klar på hva han mener om dette.

Jeg er ikke sikker, men jeg tror likevel at det i noen tilfeller kan være best å la være å si det.

Hva hvis man innser at dette virkelig var sitt livs største feiltrinn. Hvis man vet at man har gjort noe utilgivelig, noe man aldri vil gjøre igjen. Man er ung og naiv, og gikk i den første fellen i sitt første langvarig forhold - blir smigret over oppmerksomhet fra andre og klarte ikke å stoppe før det var for sent. Forholdet har mange bra kvaliteter på en del områder, som kanskje begge aldri vil finne igjen, og man kan få en fin fremtid sammen.

Hvordan ville dere reagert på å finne ut noe slikt etter 20 års bra samliv? At partneren var utro i starten, men etter dette har forholdet vært bra, og dere har aldri hatt grunn til å tvile på partneren. Bare lurer.

Er det fortsatt nesten ingen som kan forsvare at man lever videre uten og fortelle? Er min moral helt forkastelig?

ja den er forkastelig.. selvfølgelig skal han få vite hvor dum kjæresten hans er. unnskyld meg men..

[Gjest sjøstjerna]

ja den er forkastelig.. selvfølgelig skal han få vite hvor dum kjæresten hans er. unnskyld meg men..

Hvorfor?

Tror du _alle_ ville foretrukket å få vite? Enn de som IKKE ville vite det- skal de bli tvunget til å få kjennskap til greia?

Om min mann er seriøs med meg, men uheldigvis var utro en gang- så vil jeg helst ikke vite det. For det ville ødelagt så mye for meg- og mine tanker om min mann. Han kan heller få slite fælt med samvittigheten selv, og ikke blande meg inn i det.

[Gjest anna k]

Hvorfor?

Tror du _alle_ ville foretrukket å få vite? Enn de som IKKE ville vite det- skal de bli tvunget til å få kjennskap til greia?

Om min mann er seriøs med meg, men uheldigvis var utro en gang- så vil jeg helst ikke vite det. For det ville ødelagt så mye for meg- og mine tanker om min mann. Han kan heller få slite fælt med samvittigheten selv, og ikke blande meg inn i det.

Noen mennesker har sagt til sin partner at hvis du er utro får du heller holde det for deg selv, og lide med din dårlige samvittighet.

Andre har i utgangspunktet gjort det klinkende klart at de ikke vil leve i et forhold hvor de blir ført bak lyset. Og da er det ikke greit, uansett hvilke motiver den som bedrar mener å ha for ikke å si det.

Jeg tror de fleste faktisk har laget noen kjøreregler rundt dette i det forholdet de er i.

[Gjest sjøstjerna]

Noen mennesker har sagt til sin partner at hvis du er utro får du heller holde det for deg selv, og lide med din dårlige samvittighet.

Andre har i utgangspunktet gjort det klinkende klart at de ikke vil leve i et forhold hvor de blir ført bak lyset. Og da er det ikke greit, uansett hvilke motiver den som bedrar mener å ha for ikke å si det.

Jeg tror de fleste faktisk har laget noen kjøreregler rundt dette i det forholdet de er i.

Vi har ikke snakket om det, så min mann vet ikke mitt synspunkt. Jeg vet heller ikke hva han mener.

[meg__123!]

Hvorfor?

Tror du _alle_ ville foretrukket å få vite? Enn de som IKKE ville vite det- skal de bli tvunget til å få kjennskap til greia?

Om min mann er seriøs med meg, men uheldigvis var utro en gang- så vil jeg helst ikke vite det. For det ville ødelagt så mye for meg- og mine tanker om min mann. Han kan heller få slite fælt med samvittigheten selv, og ikke blande meg inn i det.

du vil ikke vite hva slags kødd du hadde levd med? da hadde dere jo levd på en stor løgn!

[Gjest sjøstjerna]

du vil ikke vite hva slags kødd du hadde levd med? da hadde dere jo levd på en stor løgn!

Dersom du lever med en kar i 20 ÅR og han har gjort feil i 30 minutt. Er han da en kødd?

Nei- mener jeg. Jeg ville helst ikke vite om det 30 minutters feiltrinnet. For det ville ødelagt mer enn det gagnet.

[meg__123!]

Dersom du lever med en kar i 20 ÅR og han har gjort feil i 30 minutt. Er han da en kødd?

Nei- mener jeg. Jeg ville helst ikke vite om det 30 minutters feiltrinnet. For det ville ødelagt mer enn det gagnet.

eh ja en stor kødd ja... det du sier nå er det samme som at det er greit typen din er utro..

[Gjest sjøstjerna]

eh ja en stor kødd ja... det du sier nå er det samme som at det er greit typen din er utro..

Nei, stod det det noen plass?

Jeg synes ikke det er greit om min partner er utro.

[bustebeisa]

du vil ikke vite hva slags kødd du hadde levd med? da hadde dere jo levd på en stor løgn!

Har du aldri gjort noe feil i forholdet?

Har du aldri løyet eller latt vær å si noe?

Forteller du absolutt alt du gjør, sier og tenker?

Man skal ikke være utro.

Man skal heller ikke lyve.

Men av og til kan det å elske en person, faktisk være å la vær å si noe.

Utroskap er en ting som mange av oss frykter mest av alt i et forhold. Løgnen, sviket, det fysiske, tankene rundt settingen, hvorfor...

Noen er notorisk utro. Noen er utrofordi de savner noe, enten det er lav selvtillit eller mangler noe i forholdet, noen klarer bare rett og slett ikke å motstå fristelsen....

Men om utroskapen fører til at man faktisk klarer å åpne øynene for partneren sin og til og med blir en bedre partner selv, så ville hvertfall ikke jeg visst om det. For for meg hadde det vært snakk om sviket, ikke løgnen. Det hadde vært tankene på den fysiske biten som ville plaget meg, ikke det at det ikke ble fortalt.

Og ukristen som jeg er, så ser jeg likevel ikke noe forskjell i en løgn om utroskap og diverse andr løgner vi menneser serverer hverandre.

Men, så klart. Er du helt ren, så forstår jeg tankegangen din.

En annen plass leste jeg at om man ble et bedre menneske etter en fail man gjorde, så kan det å la være å fortelle om dette, væreen mye større gave til den man elsker, fremfor å fortelle det for å lette sin egen samvittighet.

[meg__123!]

Har du aldri gjort noe feil i forholdet?

Har du aldri løyet eller latt vær å si noe?

Forteller du absolutt alt du gjør, sier og tenker?

Man skal ikke være utro.

Man skal heller ikke lyve.

Men av og til kan det å elske en person, faktisk være å la vær å si noe.

Utroskap er en ting som mange av oss frykter mest av alt i et forhold. Løgnen, sviket, det fysiske, tankene rundt settingen, hvorfor...

Noen er notorisk utro. Noen er utrofordi de savner noe, enten det er lav selvtillit eller mangler noe i forholdet, noen klarer bare rett og slett ikke å motstå fristelsen....

Men om utroskapen fører til at man faktisk klarer å åpne øynene for partneren sin og til og med blir en bedre partner selv, så ville hvertfall ikke jeg visst om det. For for meg hadde det vært snakk om sviket, ikke løgnen. Det hadde vært tankene på den fysiske biten som ville plaget meg, ikke det at det ikke ble fortalt.

Og ukristen som jeg er, så ser jeg likevel ikke noe forskjell i en løgn om utroskap og diverse andr løgner vi menneser serverer hverandre.

Men, så klart. Er du helt ren, så forstår jeg tankegangen din.

En annen plass leste jeg at om man ble et bedre menneske etter en fail man gjorde, så kan det å la være å fortelle om dette, væreen mye større gave til den man elsker, fremfor å fortelle det for å lette sin egen samvittighet.

ja faktisk så sier jeg alt sånn det skal være...

[Gjest Elextra]

eh ja en stor kødd ja... det du sier nå er det samme som at det er greit typen din er utro..

''eh ja en stor kødd ja... det du sier nå er det samme som at det er greit typen din er utro..''

Jeg gjetter du enten er veldig ung (sannsynligvis) eller temmelig uerfaren. Mao er jeg enig med sjøstjerna og bustabeisa.

[meg__123!]

''eh ja en stor kødd ja... det du sier nå er det samme som at det er greit typen din er utro..''

Jeg gjetter du enten er veldig ung (sannsynligvis) eller temmelig uerfaren. Mao er jeg enig med sjøstjerna og bustabeisa.

herregud, man er uerfaren pga man ikke liker utroskap? merkelige folk her må jeg si..

har opplevd utroskap selv så jeg vet hva jeg snakker om.,..

[Gjest Elextra]

herregud, man er uerfaren pga man ikke liker utroskap? merkelige folk her må jeg si..

har opplevd utroskap selv så jeg vet hva jeg snakker om.,..

''herregud, man er uerfaren pga man ikke liker utroskap?''

*himler med øynene* - ingen _liker_ utroskap.

[meg__123!]

''herregud, man er uerfaren pga man ikke liker utroskap?''

*himler med øynene* - ingen _liker_ utroskap.

jeg synes man skal si det som det er.. sånn er det bare,, å leve på en løgn er bare tåpelig

[Gjest Elextra]

jeg synes man skal si det som det er.. sånn er det bare,, å leve på en løgn er bare tåpelig

Ingen vil foretrekke at partneren lyver om noe sånt, men det finnes verre ting å lyve om!

God natt :-)

[Gjest Elextra]

Ingen vil foretrekke at partneren lyver om noe sånt, men det finnes verre ting å lyve om!

God natt :-)

Ingen vil foretrekke _at det var nødvendig_ å lyve om noe sånt - burde jeg kanskje ordlagt meg :-).