sliten og frustrert

[pus]

Tja, hvor skal jeg begynne....

Jeg er ei jente på 34 år, alene med tvillinger på 7 år.

Har hatt et av og på forhold til en gutt som er 27 år- i siste 4 årene.

Det var bare ment som et eventyr, men utviklet seg til å bli noe mer.

Problemet våres er at vi er så totalt forskjellige og har ingenting til felles, ei heller en lovende fremtid.

Litt av problemet , for min del- er at han er så dyster, innesluttet, prater ikke ( ikke med meg, ikke med andre) , sjenert, antisosial, litt einstøing type. har få interesser (kun sin meget sære musikk og skogen/jakt).

Som endel av denne personligheten, så blir han en dott, som jatter etter meg. Ingen grenser, ingen krav, ytrer ingen meninger- alt er greit og samme for han. Han viser aldri glede eller entusiasme for noe, og tar aldri initiativ.

Jeg "tør" ikke ha han med på noe sosialt, ettersom det blir anstrengende og pinlig, både for meg, for han, og for andre folk, som ikke klarer å komme innpå han, eller føre en samtale med han.

Hans liv og fremtidsønsker er å overta gården etter sin far,som er et øde isolert sted, drive med jakt og musikk,og få egne barn på sikt.

Jeg er rake motsetningen Jeg er utadvendt, sosial, og trenger mennesker rundt meg for å trives.

Samtidig så trenger jeg trygghet og ønsker å tilby barna mine stabilitet.

Kjæresten min er rolig, behagelig, stabil og trygg. Han er svææært snill, hjelpsom, flink, smart og jordnær. Han har en hyggelig inkluderende familie. Og på mange måter trigger denne gutten min nysgjerrighet , pga sin mystiske væremåte.

Han finnes ikke sjalu, gir full frihet og er min beste venn.

Jeg har merket at vi passer sammen i "dårlige tider" - hvor merkelig det enn høres ut. Da har jeg lavere enrgi og trenger en trygg stødig base, som han representerer.

Men så fort livet er bra, så kjeder jeg vettet av meg, og skjønner ikke hva i alle verden jeg driver med, som har klart å binde meg med en så traust og "død" person.

Dessuten, er han glad i barna og hjelper til med alt som er.

Så, problemet er, at jeg ikke klarer å gjøre det slutt. Føler meg avhengig av han, på mange måter. og er så klart utrolig glad i han.

men , ingen av oss kommer oss videre i livet med å være sammen. vi står på stedet hvil begge to.

Og ingen av oss er lykkelige sammen.

Men, hverdagen fungerer greit og ukomplisert, og vi er veldig fysiske og kosete.

Hvordan komme seg ut av dette? Eller hvordan finne ut , om det kanskje virkelig er ekte kjærlighet som gjør at vi holder sammen, til tross for alle disse flokene.?? Jeg har gjort det slutt sikkert 4-5 ganger, og hver gang har det føltes riktig og har fått tilbake gløden i livet. Men så fort noe har vært vanskelig, så har jeg bedt om godt vær og åkomme tilbake til han. Så er ting litt bra en kort periode igjen, før jeg nå atter igjen, finner ut at dette ikke fungerer.

Huff, takk for at du leste, og hører gjerne innspill på inntrykket du sitter med etter å ha lest dette.

Klem

[Lillemus]

Sånn umiddelbart tenker jeg at du bør la ham gå og gi ham sjansen til å finne en som vil ha ham som han er og ikke bare ha ham på gress til noe bedre dukker opp...