Føler meg så alene i forholdet og om graviditet.

[Gjest Nadda]

Har hatt et langt forhold til min samboer, har et barn fra før og venter nå nummer to.

Problemet er at jeg føler meg sååå alene i graviditeten, jeg har hatt mye plager som har gjort at seksuallivet har blitt lagt på hylla veldig lenge nå.

Men jeg trenger nærhet, og at han viser interesse for meg og barnet vi skal ha.

Jeg forstår at det er vanskelig å ikke få sex på lenge, men det hjelper ikke å tro man skal få det ved å legge'n mellom bena mine og lage jukkebevegelser heller. Jeg trenger mer enn det.

Jeg har allerede sagt i fra, men det skjer ingenting. Jeg har gitt han bøker om graviditet og det å skulle bli far, men leser han det? Nei!

Jeg er bare lei meg og har lyst til å grine hele tida!

Måtte bare få det ut, synspunkter?

[Gjest abrabra]

Hvordan oppførte din mann seg ved forrige graviditet?

Dessverre for en del menn så er mye av deres omsorg/nærhet forankret i sex. Og de har problemer med å vise det på andre områder. Jeg vet ikke om dette gjelder for din mann?

Å gi han bøker om det å bli far forstår jeg ikke helt vitsen med, han er allerede far. Eller har jeg misforstått noe.

Er han åpen for kommunikasjon, så gå den veien. Søk nærheten, ikke forvent at den skal komme av seg selv. Jeg forstår at det er vanskelig å føle seg alene i et svangerskap, man er på mange måter det. Jeg forstår også at det kan være vanskelig for menn å se våre behov. For en del blir barnet først noe konkret å forholde seg til når det kommer til verden.

Det har sikkert gjort det hele vanskeligere at du har vært mye syk under graviditeten. Han flyr sikkert rundt helt gal etter sex med deg og dine behov for nærhet som kan føre til sex har han blitt blind for, fordi han har vært så lenge uten? Kanskje han rett og slett må få slippe til et par ganger så han roer seg ned, sånn litt flåsete sagt

Lag litt romantikk i heimen. Lag litt god mat sammen. Gå til innkjøp av en god olje eller krem han kan massere deg med. Gå en tur hånd i hånd. Rett og slett pludre litt med og for hverandre....

[Gjest Nadda]

Hvordan oppførte din mann seg ved forrige graviditet?

Dessverre for en del menn så er mye av deres omsorg/nærhet forankret i sex. Og de har problemer med å vise det på andre områder. Jeg vet ikke om dette gjelder for din mann?

Å gi han bøker om det å bli far forstår jeg ikke helt vitsen med, han er allerede far. Eller har jeg misforstått noe.

Er han åpen for kommunikasjon, så gå den veien. Søk nærheten, ikke forvent at den skal komme av seg selv. Jeg forstår at det er vanskelig å føle seg alene i et svangerskap, man er på mange måter det. Jeg forstår også at det kan være vanskelig for menn å se våre behov. For en del blir barnet først noe konkret å forholde seg til når det kommer til verden.

Det har sikkert gjort det hele vanskeligere at du har vært mye syk under graviditeten. Han flyr sikkert rundt helt gal etter sex med deg og dine behov for nærhet som kan føre til sex har han blitt blind for, fordi han har vært så lenge uten? Kanskje han rett og slett må få slippe til et par ganger så han roer seg ned, sånn litt flåsete sagt

Lag litt romantikk i heimen. Lag litt god mat sammen. Gå til innkjøp av en god olje eller krem han kan massere deg med. Gå en tur hånd i hånd. Rett og slett pludre litt med og for hverandre....

Han oppførte seg på akkurat samme måte som nå under forrige svangerskap også.

Tja fordi jeg får bøker fra jordmor om det å bli mor? Det er ikke slik at jeg går å låner en haug med bøker som jeg lesser i fanget på han, men er det noe jeg lurer på om svangerskap og oppdragelse(vi har jo en fra før) så leser jeg meg gjerne til den informasjonen.

Må jo si det er manglende initiativ der også, ellers samarbeider vi dårlig. Ekstremt dårlig!

Dette er han ikke enig i, men når tv er viktigere enn å få lagt barnet vi har så vet ikke jeg helt hva jeg skal gjøre lenger.

Det har også føltes som en kamp i alle de årene vi har hatt barn!

Jeg kan også forstå at det må være vanskelig som mann å stå på sidelinjen, de vet jo ikke hva som skjer med kroppen vår.

Men jeg syns de må vise litt interesse, hos meg har det vært vanskelig å få forståelse for svangerskapsplagene også.

På den annen side har han vært kjempeflink til å ta seg av barnet vårt når jeg ikke har klart det, selv om det ikke har fått faste rutiner.

Det med å la han slippe til er helt uaktuelt, dette er såpass sårt at jeg nesten griner ved tanken. Hadde følt meg brukt.

Det har aldri skjedd her at vi har oss av forpliktelse.

Ikke hadde det hjulpet heller, det er hans nærhet, jeg hadde ikke fått mer av den nærheten jeg har behov for likevel.

[Spirello]

Han oppførte seg på akkurat samme måte som nå under forrige svangerskap også.

Tja fordi jeg får bøker fra jordmor om det å bli mor? Det er ikke slik at jeg går å låner en haug med bøker som jeg lesser i fanget på han, men er det noe jeg lurer på om svangerskap og oppdragelse(vi har jo en fra før) så leser jeg meg gjerne til den informasjonen.

Må jo si det er manglende initiativ der også, ellers samarbeider vi dårlig. Ekstremt dårlig!

Dette er han ikke enig i, men når tv er viktigere enn å få lagt barnet vi har så vet ikke jeg helt hva jeg skal gjøre lenger.

Det har også føltes som en kamp i alle de årene vi har hatt barn!

Jeg kan også forstå at det må være vanskelig som mann å stå på sidelinjen, de vet jo ikke hva som skjer med kroppen vår.

Men jeg syns de må vise litt interesse, hos meg har det vært vanskelig å få forståelse for svangerskapsplagene også.

På den annen side har han vært kjempeflink til å ta seg av barnet vårt når jeg ikke har klart det, selv om det ikke har fått faste rutiner.

Det med å la han slippe til er helt uaktuelt, dette er såpass sårt at jeg nesten griner ved tanken. Hadde følt meg brukt.

Det har aldri skjedd her at vi har oss av forpliktelse.

Ikke hadde det hjulpet heller, det er hans nærhet, jeg hadde ikke fått mer av den nærheten jeg har behov for likevel.

Koser du med han da? Eller skyver du han vekk når han kommer til deg? Kan hende han ikke vet hvordan han skal takle situasjonen, og derfor oppfører seg barnslig og lager "jukkebevegelser"? Hvis dere koser, kan det jo hende du vil mer også...

Hva med å ta det opp med jordmor, først du alene - så ta med han til neste time, så kanskje hun kan hjelpe dere litt? Det skal jo ikke være sånn, og dere burde gripe fatt i det før det går for langt.

[Gjest abrabra]

Han oppførte seg på akkurat samme måte som nå under forrige svangerskap også.

Tja fordi jeg får bøker fra jordmor om det å bli mor? Det er ikke slik at jeg går å låner en haug med bøker som jeg lesser i fanget på han, men er det noe jeg lurer på om svangerskap og oppdragelse(vi har jo en fra før) så leser jeg meg gjerne til den informasjonen.

Må jo si det er manglende initiativ der også, ellers samarbeider vi dårlig. Ekstremt dårlig!

Dette er han ikke enig i, men når tv er viktigere enn å få lagt barnet vi har så vet ikke jeg helt hva jeg skal gjøre lenger.

Det har også føltes som en kamp i alle de årene vi har hatt barn!

Jeg kan også forstå at det må være vanskelig som mann å stå på sidelinjen, de vet jo ikke hva som skjer med kroppen vår.

Men jeg syns de må vise litt interesse, hos meg har det vært vanskelig å få forståelse for svangerskapsplagene også.

På den annen side har han vært kjempeflink til å ta seg av barnet vårt når jeg ikke har klart det, selv om det ikke har fått faste rutiner.

Det med å la han slippe til er helt uaktuelt, dette er såpass sårt at jeg nesten griner ved tanken. Hadde følt meg brukt.

Det har aldri skjedd her at vi har oss av forpliktelse.

Ikke hadde det hjulpet heller, det er hans nærhet, jeg hadde ikke fått mer av den nærheten jeg har behov for likevel.

Huffda, dette virker langt alvorligere enn jeg først antok med tanke på nærhet dere i mellom og en dialog om problemene dere har i forholdet.

Etter å ha lest svaret ditt blir det mest nærliggende å si at dere hadde hatt godt av litt terapi i fellesskap hvis dette skal vare over tid. Men det er kanskje vanskelig å finne ork til det i den situasjonen dere befinner dere i nå?

Det er dessverre svært vanskelig å lære en gammel hund å sitte. Dermed sagt ikke umulig og det burde være verdt et forsøk med tanke på at dere har snart 2 barn sammen.

[Gjest Nadda]

Huffda, dette virker langt alvorligere enn jeg først antok med tanke på nærhet dere i mellom og en dialog om problemene dere har i forholdet.

Etter å ha lest svaret ditt blir det mest nærliggende å si at dere hadde hatt godt av litt terapi i fellesskap hvis dette skal vare over tid. Men det er kanskje vanskelig å finne ork til det i den situasjonen dere befinner dere i nå?

Det er dessverre svært vanskelig å lære en gammel hund å sitte. Dermed sagt ikke umulig og det burde være verdt et forsøk med tanke på at dere har snart 2 barn sammen.

Ja det er mer enn det ser ut som utfra overskriften, men det er slik jeg føler det akkurat nå.

Vi har ganske mange år bak oss, og dette har vært et tema som har kommet opp igjen gang på gang. Familieterapi har vært et tema, men det er som med alt annet. Det blåser bort i vinden.

Han syns ikke det er så alvorlig som han sier.

Jeg er utrolig lei, lei av å mase for at vi skal ha en bra rutine i huset og være en samlet familie.

Små ting som leggetid og spisetid er et stort problem, og det blir sikkert ikke noe bedre når vi blir fler.

Jeg føler meg alene om å ordne opp i ting, som å pusse opp, barn, ja alt. Føler at han vil at alt bare skal komme av seg selv.

[Gjest Nadda]

Koser du med han da? Eller skyver du han vekk når han kommer til deg? Kan hende han ikke vet hvordan han skal takle situasjonen, og derfor oppfører seg barnslig og lager "jukkebevegelser"? Hvis dere koser, kan det jo hende du vil mer også...

Hva med å ta det opp med jordmor, først du alene - så ta med han til neste time, så kanskje hun kan hjelpe dere litt? Det skal jo ikke være sånn, og dere burde gripe fatt i det før det går for langt.

Når den eneste måten han nærmer seg meg på er på den måten jeg beskrev så er det lite interessant for meg å kose med han. Det har nok blitt en ond sirkel.

Hvis jeg spør om han kan stryke på meg så går det alt fra noen sekunder til toppen 1 minutt før han sover, og jeg overdriver ikke!

[Gjest på 6.mnd.]

høres litt typisk mannfolk det, de forstår ikke hva det innebærer å være gravid og der med skjønner de ikke hva det er den elendige tjukkasen griner etter. -Hun burde jo være fornøyd og lykkelig nu som jeg har ordnet hu gravid og avkom til oss! Sorry, kriver dette av erfaring.. Jeg er gravid selv og har følt meg ensom om dette, og bare fått kritikk for mine meninger og ønsker. Jeg måtte gå inn i meg selv og tenke om hvordan situasjonen kan bli bedre. Ja, jeg har begynt å holde tett om bekkenplagene, ryggsmertene og negative tanker, og angst ++ ved å være taus, eller gjøre noe praktisk. Jeg prøver å smile og tenke positivt. Og vet du hva?! forholdet har begynt å gå på skinner igjen.. Ironisk nok er gubben er som en guttunge som trenger kanskje mer støtte enn meg under denne tunge ventetiden. Ønske deg lykketil videre!

[Gjest anonymaja]

Huff, når jeg leser dette så syns jeg synd på dere begge to. han er hjelpeløs og skjønner ikke hvordan han skal kanalisere sitt begjær for deg, og du er fortvila fordi du trenger så mye mer.

Jeg hadde veldig lange og slitsomme samtaler med min mann sist jeg var gravid for å få han til å skjønne at jeg trengte at en person til i verden var villig til å gå den veien med meg.

Men han var positiv til å lese ei bok, da. Jeg kjøpte "pappa for første gang, " skrevet av en mann, en veldig morsom og vittig bok, så den leste han. Selv om det ikke var vårt første barn.

Kan du be om ekstra kontrol på helsestasjonen eller hos lege/jordmor og snakke med dem litt om dette - at det er vanskelig og tungt for deg? Og på neste kontroll etter det igjen er mannen din ogsåm innkalt, så kan dere ta opp i alle fall dette med rutiner i huset, avlastning osv?

Ofte hjelper det når noen andre enn kona sier det...selv de mest OPPLAGTE ting blir ignorert når det er kona/samboeren som sier det, skjønner du, det er min erfaring... For da gjelds det liksom ikke.

[Gjest Nadda]

høres litt typisk mannfolk det, de forstår ikke hva det innebærer å være gravid og der med skjønner de ikke hva det er den elendige tjukkasen griner etter. -Hun burde jo være fornøyd og lykkelig nu som jeg har ordnet hu gravid og avkom til oss! Sorry, kriver dette av erfaring.. Jeg er gravid selv og har følt meg ensom om dette, og bare fått kritikk for mine meninger og ønsker. Jeg måtte gå inn i meg selv og tenke om hvordan situasjonen kan bli bedre. Ja, jeg har begynt å holde tett om bekkenplagene, ryggsmertene og negative tanker, og angst ++ ved å være taus, eller gjøre noe praktisk. Jeg prøver å smile og tenke positivt. Og vet du hva?! forholdet har begynt å gå på skinner igjen.. Ironisk nok er gubben er som en guttunge som trenger kanskje mer støtte enn meg under denne tunge ventetiden. Ønske deg lykketil videre!

Menn tenker definitivt enklere enn oss, og det er godt å være forskjellige også. Jeg forstår at de har vanskelig for å sette seg inn i hvordan vi har det, men jeg mener at de da må prøve å vise interesse for oss og skape seg kunnskap ved å lese litt el.

Det er slik verden fungerer for meg når jeg er i tvil om ting.

Det blir som å vise interesse for det partneren holder på med ellers, av jobb eller hobby. Er ikke sikkert jeg skjønner noe av det, men da spør jeg og lar han prate om det hvertfall.

Jeg går bare her som en selvfølge, for alt i huset gjør seg jo automatisk det å.

[Gjest Nadda]

Huff, når jeg leser dette så syns jeg synd på dere begge to. han er hjelpeløs og skjønner ikke hvordan han skal kanalisere sitt begjær for deg, og du er fortvila fordi du trenger så mye mer.

Jeg hadde veldig lange og slitsomme samtaler med min mann sist jeg var gravid for å få han til å skjønne at jeg trengte at en person til i verden var villig til å gå den veien med meg.

Men han var positiv til å lese ei bok, da. Jeg kjøpte "pappa for første gang, " skrevet av en mann, en veldig morsom og vittig bok, så den leste han. Selv om det ikke var vårt første barn.

Kan du be om ekstra kontrol på helsestasjonen eller hos lege/jordmor og snakke med dem litt om dette - at det er vanskelig og tungt for deg? Og på neste kontroll etter det igjen er mannen din ogsåm innkalt, så kan dere ta opp i alle fall dette med rutiner i huset, avlastning osv?

Ofte hjelper det når noen andre enn kona sier det...selv de mest OPPLAGTE ting blir ignorert når det er kona/samboeren som sier det, skjønner du, det er min erfaring... For da gjelds det liksom ikke.

Går ekstra hos legen nå fordi ting er vanskelig, skal ta det opp når jeg skal dit igjen.

Problemet er at jeg har tatt opp det samme temaet i mange år, det kommer alltid tilbake.

Den manglende interessen handler ikke bare om graviditeten men også om mye annet rundt oss.

Det er jeg som må ta initiativ til det meste, visninger på hus, oppussing, ja det meste. Prøver å lesse ansvar over på han, men da tar det flere uker før han ordner visning f.eks.

Det skjer ingenting!

[Gjest høstløv]

Menn tenker definitivt enklere enn oss, og det er godt å være forskjellige også. Jeg forstår at de har vanskelig for å sette seg inn i hvordan vi har det, men jeg mener at de da må prøve å vise interesse for oss og skape seg kunnskap ved å lese litt el.

Det er slik verden fungerer for meg når jeg er i tvil om ting.

Det blir som å vise interesse for det partneren holder på med ellers, av jobb eller hobby. Er ikke sikkert jeg skjønner noe av det, men da spør jeg og lar han prate om det hvertfall.

Jeg går bare her som en selvfølge, for alt i huset gjør seg jo automatisk det å.

Sitat: " men jeg mener at de da må prøve å vise interesse for oss og skape seg kunnskap ved å lese litt el. Det er slik verden fungerer for meg når jeg er i tvil om ting."

Nå vil du pådytte mannen din dine egne meninger og holdninger i forhold til svangerskapet.

Jeg har født 5 barn, og mannen min var veldig lite interessert i mine graviditeter og leste ikke en stavelse uten det jeg viste ham av informasjon. Allikevel har han da vært en god ektemann og far for sine barn.

Svangerskap og graviditet er en kvinnegreie og mange menn vet ikke om hvilke store forandringer det skjer med en kvinne, når hun går gravid, utover å se at hun eser opp og får en diger mage. Hvis menn ikke er interessert i å kjenne til om disse forandringene, ja, da er det ikke mye vi kvinner kan gjøre med det.

Det er også derfor at kvinner ofte snakker seg imellom om svangerskap og fødsler, for å ha noen å snakke med som kjenner seg igjen i det vi snakker om og vet hvordan det er.

Hvis jeg har venninner på besøk og samtalen kommer inn på graviditet og fødsel, så har mannen min skygget banen nesten før første ord er sagt. Han synes han har gjort sitt ved å være med meg under fødslene og mere informasjon og snakk om disse emnene interesserer ham simpelt hen ikke.

Du kan ikke tvinge mannen din til å interessere seg for dette. Prøv hellere å se de gode sidene han leger for dagen og vær glad for den omtanke han viser deg, uten å kreve noe mer.

[Gjest Nadda]

Sitat: " men jeg mener at de da må prøve å vise interesse for oss og skape seg kunnskap ved å lese litt el. Det er slik verden fungerer for meg når jeg er i tvil om ting."

Nå vil du pådytte mannen din dine egne meninger og holdninger i forhold til svangerskapet.

Jeg har født 5 barn, og mannen min var veldig lite interessert i mine graviditeter og leste ikke en stavelse uten det jeg viste ham av informasjon. Allikevel har han da vært en god ektemann og far for sine barn.

Svangerskap og graviditet er en kvinnegreie og mange menn vet ikke om hvilke store forandringer det skjer med en kvinne, når hun går gravid, utover å se at hun eser opp og får en diger mage. Hvis menn ikke er interessert i å kjenne til om disse forandringene, ja, da er det ikke mye vi kvinner kan gjøre med det.

Det er også derfor at kvinner ofte snakker seg imellom om svangerskap og fødsler, for å ha noen å snakke med som kjenner seg igjen i det vi snakker om og vet hvordan det er.

Hvis jeg har venninner på besøk og samtalen kommer inn på graviditet og fødsel, så har mannen min skygget banen nesten før første ord er sagt. Han synes han har gjort sitt ved å være med meg under fødslene og mere informasjon og snakk om disse emnene interesserer ham simpelt hen ikke.

Du kan ikke tvinge mannen din til å interessere seg for dette. Prøv hellere å se de gode sidene han leger for dagen og vær glad for den omtanke han viser deg, uten å kreve noe mer.

Om det _kun_ hadde vært graviditeten han viste manglende interesse for, så hadde jeg godtatt det om vi hadde det bra på andre områder.

Problemet er at det har vi ikke, jeg går å føler at jeg blir tatt for gitt, at det jeg gjør blir tatt for gitt.

Det er vanskelig nå når jeg ikke er i stand til å ta meg av hjemmet like mye som når jeg ikke er gravid, jeg klarer rett og slett ikke å rydde opp etter han.

(Ja jeg har prøvd å la det ligge, det blir liggende)

Vi har såpass mange år bak oss, at vi har vært oppe i mange situasjoner der manglende interesse fra hans side gjør at jeg også mister interessen. Sånn som det å gifte seg, det å skape et hjem sammen, økonomi. Ja hele pakka er et problem!

De fleste menn tar da gjerne over den praktiske biten, som å ordne utstyr osv. for menn er gjerne mer praktiske men det skjer ikke det heller!

[ArabianStar]

Hmm.. Kjenner at jeg får vondt innvendig når jeg leser hva du skriver..

Kjæresten min er heldigvis veldig forståelsesfull til at jeg ikke er såååå veldig sex-lysten for tida.. Stor mage, skjede i "ubalanse" og at jeg ellers er kvalm og redusert gjør at han holder seg unna. Men han gir meg nærhet, trygghet, viser at han gleder seg til barnet vårt osv.. Snakker om barnet, spør om jeg gleder meg, og sier han gleder seg og er i det hele tatt veldig intr..

MEN.. Det jeg merker er at han ikke er så forståelsesfull ellers.. Han forventer fremdeles at jeg skal stå på pinne i huset, vaske kopper, klær, rydde osv.. Heller ikke akter han å høre på meg når jeg sier at jeg klarer det bare ikke.. Det er en grunn til at jeg er sykemeldt(jeg har spydd hele svangerskapet, og vært veldig sliten og redusert pga det)..

Jeg tror -som det sies her.. At de må høre det fra en annen enn deg. Min samboer er også veldig tøvete med at han ikke hører på det jeg sier, tror ikke på det og tror generelt at jeg bare tuller..

Så alene om å ha det sånn, er du dessverre ikke...