Forlanger jeg for mye av stefar?

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Vi har gjennom tiden diskutert dette emnet en del og vi kommer ikke videre.

Saken er at jeg er sammen med en mann som ikke har egne barn. Jeg har barn som ikke er særlig små, de er særdeles greie å ha med å gjøre, veldig snille barn. Vi får alltid mye komplimenter om dem og deres oppførsel ol.

Min kjæreste er alltid flink til å stille opp og kjøre ungene, eller hente. Han blir med på skoletilstelninger etc (jeg pakker alt som skal være med, ordner klær etc så han trenger kun stelle seg selv på disse dagene)

Han sitter gjerne med oss i soffan og ser film, og er flink til å gi ungene sjokolade etc. Kan kjøpe ting til dem, legge seg på soffan på rommet dems i ny og ne og prate litt.

Sånn sett så er det veldig bra.

Men, når vi kommer til praktiske ting, sosialt samvær, så er vi uenige.

F.eks. vi har ei flott hytte. Vi sa til ungene å lage en dam å ha fisker i som de fikk, det var en del jobb for det var masse stener å flytte, som måtte bæres et stykke. Jeg sa til kjæresten at vi det hadde vært moro om også vi hadde vært med på dette. Han mente at ungene hadde godt av å drive på selv. Tingen var at til slutt endte det opp med å bli for stor jobb og de gav opp.

Slik er det ofte med fisketurer og annet som er sosialt.

Jeg mener vi trenger og har godt av å være litt barnslige sammen og drive med ting sammen, mens han mener at ungene skal drive på alene og vi skal sitte stille og ha ferie.

Ikke har det vært noe positivt at ungene har med seg kompiser på hytta heller. Slik sett har det nå blitt til at det er litt kjedelig der for dem.

Slik er det med alle ting. Spør jeg om vi skal bowle, så sier han at han kan være med men han vil bare sitte å se på.

Skal vi på badeland så vil han bare sitte og se på.

Hvis ungene ikke spør gjentatte ganger om en ting så blir det ikke noe av osv.

Det er klart at jeg kan gjøre alt dette alene med dem, men jeg må si at jeg synes det er noe sært at det er en som hele tiden skal "melde" seg ut av gruppa.

Ungene er snart så store at vi ikke vil ha dette problemet lenger så jeg synes at vi må kose oss sammen som gruppe den lille tid som er igjen.

Vi har også hatt mye barnefri slik at vi kan slappe av hundre prosent på hytta ofte, eller slapper av som vi vil hjemme.

Jeg mener at å spille litt spill sammen på kvelden, gjøre litt sammen på hytta ol knytter bånd og er en viktig del av oppdragelse og samvær.

Han mener han styret rundt alene når han var den alderen og at sånn skal det være

Jeg mener det ikke går ann å melde seg ut på den måten hele tiden, at det ikke er helt riktig at jeg skal styre med ungene hele tiden når vi er en familie som har godt av å oppleve hverandre i annet lys innimellom.

Han mener han er en topp stefar fordi han er hjemme hele tiden (driver ikke hobbier el et.jobb) og fordi han aldri er sint og sånn.

Jeg mener at et familieliv og et kjærlighetsliv består av mer enn det, at vi trenger å gjøre noe litt annet sammen noen ganger, oppleve nye ting sammen, være litt familie på ungdomsnivå for å lage minner, nyte ungen og bygge godt grunnlag for barna.

Der står vi.

Han føler altså at jeg krever mye mer enn normalt er, og at alle han kjenner mener at jeg er altfor kravstor. Og hvis det skal skje noe så er det jeg alene som skal finne på ting, sette i gang med ting etc. fordi det er jeg som har behovet for å være sammen.

Jeg på min side mener at vi faktisk danner par og familie for å dele ting med dem, og at hvis jeg skal hele tiden ordne med ungene mine selv, tillate ham å alltid stå utenfor etc så ser jeg ikke poenget i å være sammen. At det jo i en familie skal være i alles interesse å ha det koselig sammen og ha det fint sammen osv. Dessuten så har vi så mye fred og ro tid, og så mange muligheter til å kjøre vårt løp at det skal være veldig enkelt å drive litt på som familie i allefall innimellom.

Jeg vet at ingen ting av dette er rett eller feil, for folk ser jo ting på forskjellig måte.

En sær ting er at han gjerne ser oss klumpe oss sammen hvis det gjelder å jobbe, stable ved ol. mens saken forløper som forklart ovenfor når det gjelder sosialt samvære og "uviktige" ting.

Men hva synes og mener dere?

[songbirdy]

Jeg er enig med deg. Jeg syns at når man har valgt å være et par, så tar en med den andres "bagasje" på godt og vondt. Når han melder seg ut av fellesskapet på denne måten, så blir det ikke en familie, men nærmest som to voksne som bor sammen og deler praktiske ting, og har det hyggelig sammen.

Kan godt hende ting hadde vært svært annerledes om han var far selv. Da ville han ha kjent på hvordan han ønsket at DU skulle være sammen med hans barn.. Det at han sier at "slik var det da han var liten, og slik skal det være", er et helt tydelig uttrykk for at fyren ikke har barn selv og ikke har peiling på hva han snakker om.. Det er gammeldags og et nedlatende syn på barn. Men tror ikke han er bevisst på det på den måten da.

Men barns tilstedeværelse i det moderne samfunn er noe helt annet enn for 30 år siden. Da skulle ikke barn sees eller høres. Men samme hvor "masete og bråkete" vi kan syns barn i dag er noen ganger, så tviler jeg på at NOEN av oss egentlig syns det som skjedde for 30 år siden var så veldig hyggelig, når vi går i oss selv! (Selv om barndomsminnene ellers er fine nok, vi hadde aldri noe vi skulle sagt, vi hadde bare med å gjøre som vi ble fortalt, og gjerne med en smekk eller to om vi ikke adlød). Men mannen din har ikke barn selv, så han har ikke reflektert over hvordan han ønsker å oppdra sine egne barn. Derfor spiller han bare på det han "kan/har opplevd" fra før. "Vi hadde ikke vondt av det", syns jeg er et dårlig argument og er en dårlig unnskyldning for å ta den "enkleste" veien ut.

Jeg tror nok du må forklare han disse tingene enda en gang, og fortelle han hvor alene du føler deg i forholdet. Du er ikke sær når du ønsker disse tingene. Det er ikke veldig mye du ber om, og sånn jeg ser det så høres det ut som om han trenger å "øve" seg på disse tingene. For sånn ellers så høres han ut som en flott fyr som du er veldig glad i.

Jeg tror jeg nærmest ville stilt et ultimatum. For tiden går, og plutselig så er denne perioden over. Nå er ungene såpass små enda, at han har mulighet til å knytte seg til dem hvis han vil. Det er forskjell på å like dem og å ønske å gjøre hyggelige ting sammen med dem - særlig for ungenes skyld men også hans egen (og din). Han -og dere som familie (og par) vil nok komme styrket ut av dette dersom han kan gidde å gå den lille ekstra biten det koster han å involvere seg litt mer. Jeg tror det ville gledet både ditt og barna dine sine hjerter enormt, og også din manns - når han etter hvert skjønner hva dette ER. Lykke til!

[Onsdag1365380628]

Jeg er selv stemor og kjenner meg igjen i det du beskriver om stefar. Å engasjere seg i andres unger er ikke alltid like lett. Selv prøver jeg å være en god stemor, men det krever så mye mer av meg en å være mor til mine egne unger. Jeg er alltid blid og hyggelig mot min samboers barn, men jeg følger dem ikke opp på samme viset som en biologisk mor ville gjort...og min samboer duller og daller med dem og synes de er så greie unger,mens jeg gjerne hadde sett dem mer selvstendige og noen ganger må de vel kunne gjøre litt på egen hånd?

Tenk litt på at en sak har to sider....

[Gjest ikke signatur i dag]

Forholdene kan være akkurat de samme selv om han hadde vært faren deres, det har egentlig vært slik i vår familie hele livet, men ungene føler da at de har gode minner fra barndommen allikevel, selv om faren ofte bare var tilskuer ved badestranden osv.

Det har alltid vært jeg som har hatt ideer og innspill til hva vi skulle foreta oss på fritiden og i feriene, han har vært med og kjørt, og ordnet med de tunge løftene, jeg har ordnet alt det praktiske med bestillinger og billetter osv.

Allikevel føler jeg da at vi har vært sammen om oppdragelsen av barna, selv om jeg skulle ønske at han hadde lekt mer med dem.

[bustebeisa]

Hmm...

Slik du beskrev din samboer, kunne du like gjerne beskrevet far til jentene mine.

Jeg synes han er flink og stiller opp i det vanlige. Slik du beskriver ham i første del av innlegget.

Ikke sikkert han ville oppført seg noe anderledes om de hadde vært hans barn. Tingene du savner går like mye på personlighet generelt, som at han er stefar og at ungene ikke er biologisk. Og det er sider ved ham som du må se om du kan leve med. På samme måte som man hele tiden tar valg om feilene man oppdager hos en partner er noe man kan leve med.

Bustemann har heller ikke egne barn. Når vi er sammen med jentene mine, er han den som foreslår ting å gjøre sammen. Være seg spille kort, dra ut å fiske, at de har med seg venninner på hytta osv.

Slik er han med andres barn også. Når vi har besøk av dem på hytta, er det gjerne han, og meg, som leker med dem, mens foreldrene ders sitter på sidelinjen og ser på.... Og i slike situasjoner tenker jeg kanskje det samme om disse barnas foreldre, som du gjør om din samboer.

[Babette]

Jeg synes du forlange for mye, og tror dere kunne ha hatt akkurat den samme uenigheten om barna var felles. Han stiller jo opp i mange sammenhenger, men setter grenser i forhold til det å leke med dem og gjøre ting for dem som de utmerket godt kan klare selv hvis de får sjansen. Da tenker jeg på eksempelet med fiskedammen: Barn har bare godt av å streve litt.

Når det er sagt, synes jeg det er kjempeviktig at hele familien drar på tur sammen og slike ting, men ut fra det du forteller synes jeg ikke du har noen grunn til å være misfornøyd.

[Glimtipper]

Jeg synes du forlanger for mye, ja.

[Gjest ngisme]

Du forlanger mye og får mer enn mange stefedre gir

[Gjest mennesker er forskjellige]

Jeg tror dette kan gå på at dere er forskjellige som mennesker. Jeg var gift i åresvis, og det var min mann som fisket eller lagde fiskedammer, spilte fotball og gikk på ski/snowboard sammen med barna.

Jeg er ikke glad i slike ting, men jeg tok dem på kino eller leide filmer. Jeg tok dem på musikkskole, tegnekurs og i teater. Etter at vi ble skilt har jeg tatt dem med på storbyferier og da går vi mye på museum, restauranter, shopping osv.

Far og stemor inviterer dem på båtturer, hytteturer, men har aldri tatt dem med utenlands.

Jeg var ofte irritert på min eksmann da han surmulte over helgene når jeg poppet eller hadde kjøpt annet snack, brus og slike usunne ting (som han ikke likte), leide film (som han mente at var sløsing med penger og tid) og satt oppe til sent.

Barna er voksne nå, far er gift igjen, men jeg har bodd alene i snart ti år. De er helt klare på at skilsmissen var nødvendig fordi vi var så forskjellige og vi kunne aldri akseptere hverandre.

[srp1365380487]

Du har for lite å irritere deg over.

Sorry, men her får du ingen medfølelse. Selv om han var biologisk far ville han neppe blitt mer leken, og det er hans valg og hans personlighet.

Jeg er mor til 3 og stemor til 2 (min mann og jeg har de to yngste sammen) og jeg ville ha jublet hvis han kunne ha vært en sånn far som du beskriver. han er leken og blir med på mye, han bader og kjører vannsklie og går fisketurer osv

Men han ville aldri ligget på sofaen på rommet til sønnen min bare for å pludre, han klarer ikke å styre sitt sinne når det gjelder stebarnet, han gjør tydelig forskjell på barna (det går alltid i særbarnas favør, dvs dem han har med sin eks - heldigvis er min sønn for lite bortskjemt til å merke det, og de andre er for små...) og han tar ikke i mine saker med ildtang når det gjelder mitt barn. F eks ville jeg aldri ha fått ham til å hente gutten på SFO, for han påsto at han ikke var kjent i lokalene der... Til nød kunne han sitte i bilen utenfor og vente. han ville aldri komme til å pakke noe som gjelder mitt barn, når vi skal noe sted pakker han til sine og jeg til min, og så samarbeider vi om fellesbarnas ting. Idag er han ute og kjører til barnhagen med de små. Jeg har glemt å sende matpakken med min gutt, men mannen min kommer ikke til å stikke innom skolen med den. Jeg må kjøre separat tur før jeg drar på jobbb. han "finner ikke fram" sier han. Bare tull, men sånn har vi det!

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Til dere som har svart.

Det er litt delte meninger her ser jeg. Og i bunn og grunn så er det vel som noen sier her personligheten det er snakk om og vi må hver og en finne ut av hva vi ønsker og ikke ønsker å leve meg av sider.

Jeg mener selv at en familie er som en gruppe. Og det er forstyrrende for gruppen at et medlem skal skille seg ut hele tiden. Jeg skrev "forlanger jeg for mye av stefar", jeg kunne like godt ha skrevet "forlanger jeg for mye av mannen i familien". For det er nemmelig likt for meg, voksenpersonene har begge ansvar for å ta vare på familien, uansett om det er biologisk eller ei. I så måte så har jeg ikka tanker på å la stefar "slippe billigere unna" selvom han ikke er biologisk far til barna mine.

Problemet her er at jeg ser engasjement og pågåenhet når vi skal gjøre fornuftige ting sammen. Og dette ser jeg ikke på samme måte når det gjelder morsomme og unyttige ting. Det er som at det er så unødvendig at da er det mye bedre å slappe helt av og kose seg på sin måte. Han er da med på omtrent alt jeg foreslår meg det synes ikke at han koser seg like mye som oss andre. Og det viser jo svært liten interesse og lyst til ting når han aldri kan sette i gang ting på eget initiativ. Med mindre det er jobb.

Jeg har snakket med ham om dette flere ganger, så mange ganger at det snart er diskutert ihjel. Over flere år.

Jeg kan vel enentlig bare forstå at vi er helt forskjellige og setter verdiene på forskjellig plass. Jeg kan uansett ikke som mor noen gang bli konfortabel med å ikke være engasjerte som en gruppe iblandt men at det skal gå når vi gjør noe fornuftig eller det kun er han og jeg.

Jeg mener ikke at ungene ikke har godt av å gjrøre ting alene. De er svært selvstendige og volder oss svært lite jobb eller problemer. Men det må da kunne gå an å gjøre noen koselige ting sammen, som f.eks. å bytte en fiskedam uten å legge inn "barneoppdragelse" i det. Det er jammen ikke ofte at vi gjør slike ting sammen.

Jeg kan gjøre alt alene med dem, men det tapper meg for krefter at en av gruppen alltid skal stå utenfor som sakt. Det gjør det ikke noe lettere for meg at han har kommet inn i "vår familie". Tar du på deg kone og barn så bør du kunne gjøre annet enn å komme hjem hver dag og smile pent.

Så jeg skjønner at vi ser forskjellig på ting, utfra svarene også

Men jeg bør nok også skjønne at for meg så fungerer det ikke med en slik person uansett hva folk mener eller ei. Det er synd at jeg har gitt så mange år til en person som føler slik for det har gått utover sosialt samvær i familien. Og at vi sitter og diskuterer slikt år etter år bør jo fortelle meg at dette ikke er noe som vil forandre seg.

Takk for inspill

[Gjest ViViola]

Du har for lite å irritere deg over.

Sorry, men her får du ingen medfølelse. Selv om han var biologisk far ville han neppe blitt mer leken, og det er hans valg og hans personlighet.

Jeg er mor til 3 og stemor til 2 (min mann og jeg har de to yngste sammen) og jeg ville ha jublet hvis han kunne ha vært en sånn far som du beskriver. han er leken og blir med på mye, han bader og kjører vannsklie og går fisketurer osv

Men han ville aldri ligget på sofaen på rommet til sønnen min bare for å pludre, han klarer ikke å styre sitt sinne når det gjelder stebarnet, han gjør tydelig forskjell på barna (det går alltid i særbarnas favør, dvs dem han har med sin eks - heldigvis er min sønn for lite bortskjemt til å merke det, og de andre er for små...) og han tar ikke i mine saker med ildtang når det gjelder mitt barn. F eks ville jeg aldri ha fått ham til å hente gutten på SFO, for han påsto at han ikke var kjent i lokalene der... Til nød kunne han sitte i bilen utenfor og vente. han ville aldri komme til å pakke noe som gjelder mitt barn, når vi skal noe sted pakker han til sine og jeg til min, og så samarbeider vi om fellesbarnas ting. Idag er han ute og kjører til barnhagen med de små. Jeg har glemt å sende matpakken med min gutt, men mannen min kommer ikke til å stikke innom skolen med den. Jeg må kjøre separat tur før jeg drar på jobbb. han "finner ikke fram" sier han. Bare tull, men sånn har vi det!

Hva bruker du den mannen til, egentlig?

For en merkelig type.

[Gjest ViViola]

Har lest tråden, og skjønner nå at jeg slett ikke skal skille meg fra min mann. For hvis man kan forvente sååå lite av stefedre, da er det virkelig ikke håp...

Så - jeg synes dette høres merkelig ut, jeg da, og jeg hadde ikke orket å ha en slik samboer. En steforelder trenger visst ikke like barna h*n er steforelder til, men det blir for meg et helt uholdbart utgangspunkt. Hvordan skulle jeg greie å elske en som ikke engang liker mine barn?

Nok om det. Ser at du har fått helt andre svar fra de andre her, og de har sikkert mer egenopplevde erfaringer med dette. Jeg vet bare at dette ikke hadde fungert for meg.

[Glimtipper]

Har lest tråden, og skjønner nå at jeg slett ikke skal skille meg fra min mann. For hvis man kan forvente sååå lite av stefedre, da er det virkelig ikke håp...

Så - jeg synes dette høres merkelig ut, jeg da, og jeg hadde ikke orket å ha en slik samboer. En steforelder trenger visst ikke like barna h*n er steforelder til, men det blir for meg et helt uholdbart utgangspunkt. Hvordan skulle jeg greie å elske en som ikke engang liker mine barn?

Nok om det. Ser at du har fått helt andre svar fra de andre her, og de har sikkert mer egenopplevde erfaringer med dette. Jeg vet bare at dette ikke hadde fungert for meg.

Jeg sammenlignet dette litt med min egen samboer.

Han er utrolig glad i sønnen min, tenker på han, deltar i praktiske ting, snakker mye med han, har han på fanget, bekymrer seg på lik linje med meg, tørker spy, skifter bleier, henter/bringer i barnehagen og oppdrar på lik linje med meg. Men han liker ikke så godt å gjøre "familieting", av typen dra og bade, gå til parken, spise ute osv. Ikke fordi han ikke liker sønnen min, men fordi han koser seg best hjemme. Allikevel gjør han alle disse helgeaktivitetene for å glede oss.

Skal jeg da detaljstyre og forvente at han "koser seg enda mer", "smiler litt mer", "foreslår litt mer"? Eller skal jeg verdsette alt han liker å gjøre og alt han gjør kun for å glede oss?

Han har også en viss forventning om at sønnen min skal være mer selvstendig enn hva jeg mener er riktig for en 3,5-4-åring. Sannheten om hvor selvstendig han skal være ligger nok litt midt i mellom våre motstridende syn. Jeg tror det er ganske vanlig

[Gjest ViViola]

Jeg sammenlignet dette litt med min egen samboer.

Han er utrolig glad i sønnen min, tenker på han, deltar i praktiske ting, snakker mye med han, har han på fanget, bekymrer seg på lik linje med meg, tørker spy, skifter bleier, henter/bringer i barnehagen og oppdrar på lik linje med meg. Men han liker ikke så godt å gjøre "familieting", av typen dra og bade, gå til parken, spise ute osv. Ikke fordi han ikke liker sønnen min, men fordi han koser seg best hjemme. Allikevel gjør han alle disse helgeaktivitetene for å glede oss.

Skal jeg da detaljstyre og forvente at han "koser seg enda mer", "smiler litt mer", "foreslår litt mer"? Eller skal jeg verdsette alt han liker å gjøre og alt han gjør kun for å glede oss?

Han har også en viss forventning om at sønnen min skal være mer selvstendig enn hva jeg mener er riktig for en 3,5-4-åring. Sannheten om hvor selvstendig han skal være ligger nok litt midt i mellom våre motstridende syn. Jeg tror det er ganske vanlig

Som sagt, jeg har ingen egenerfaring på området, men om jeg skulle funnet en ny mann i mitt liv, så hadde det vært utrolig viktig at han likte ungene mine, og ikke minst likte å gjøre de ordinære familietingene: gå i badet, gå på kino, spille bowling, hoppe trampoline, lage hopp i hagen og delta i nabokonkurranse osv.

Ville han ikke slike ting, ville han heller ikke være noen ny mann i mitt liv, fordi ungene er så viktig for meg. Og det er deres ve og vel også.

_Jeg_ er ikke så overvettes glad for å gå i badet. Jeg er ikke så begeistret for fisketurer. Jeg er elendig til å hoppe på ski, og slår meg i hver eneste landing. Men - jeg gjør disse tingene, fordi det er viktig for ungene at jeg er med. Og jeg liker å gjøre det på en måte, fordi jeg ser hvor glade ungene blir av slike aktiviteter.

''Skal jeg da detaljstyre og forvente at han "koser seg enda mer", "smiler litt mer", "foreslår litt mer"? Eller skal jeg verdsette alt han liker å gjøre og alt han gjør kun for å glede oss?''

Det er jo dette din samboer gjør for dere. Han synes - personlig - ikke at det er mest festlig i verden, men gjør det for å glede deg/sønnen din.

Det er det jeg mener er en del av oppdragerrollen, og jeg mener også at en steforelder -har- en oppdragerrolle når h*n er samboer/gift med barnas forelder.

[Glimtipper]

Som sagt, jeg har ingen egenerfaring på området, men om jeg skulle funnet en ny mann i mitt liv, så hadde det vært utrolig viktig at han likte ungene mine, og ikke minst likte å gjøre de ordinære familietingene: gå i badet, gå på kino, spille bowling, hoppe trampoline, lage hopp i hagen og delta i nabokonkurranse osv.

Ville han ikke slike ting, ville han heller ikke være noen ny mann i mitt liv, fordi ungene er så viktig for meg. Og det er deres ve og vel også.

_Jeg_ er ikke så overvettes glad for å gå i badet. Jeg er ikke så begeistret for fisketurer. Jeg er elendig til å hoppe på ski, og slår meg i hver eneste landing. Men - jeg gjør disse tingene, fordi det er viktig for ungene at jeg er med. Og jeg liker å gjøre det på en måte, fordi jeg ser hvor glade ungene blir av slike aktiviteter.

''Skal jeg da detaljstyre og forvente at han "koser seg enda mer", "smiler litt mer", "foreslår litt mer"? Eller skal jeg verdsette alt han liker å gjøre og alt han gjør kun for å glede oss?''

Det er jo dette din samboer gjør for dere. Han synes - personlig - ikke at det er mest festlig i verden, men gjør det for å glede deg/sønnen din.

Det er det jeg mener er en del av oppdragerrollen, og jeg mener også at en steforelder -har- en oppdragerrolle når h*n er samboer/gift med barnas forelder.

''Det er jo dette din samboer gjør for dere. Han synes - personlig - ikke at det er mest festlig i verden, men gjør det for å glede deg/sønnen din.

Det er det jeg mener er en del av oppdragerrollen, og jeg mener også at en steforelder -har- en oppdragerrolle når h*n er samboer/gift med barnas forelder.''

Helt enig

Men jeg fikk inntrykk av at trådstarters mann deltok på aktiviteter, selv om han ikke var kjempeaktiv. Ungene hennes er jo rimelig store også, da Når eldste barnet er 12-13 år, så gjør det da ingenting om man sitter på bassengkanten, så lenge man er hyggelig og tross alt blir med ungene på slike ting.

[srp1365380487]

Hva bruker du den mannen til, egentlig?

For en merkelig type.

Hehe! Til vanvittig bra sex, kanskje???

Jeg ser at den beskrivelsen hørtes veldig sytete ut, og det var kanskje ikke helt rettferdig.

Han gjør blant annet alle de tingene som hovedinnleggeren her savna... for noen ville det betydd mye, for meg er det andre ting jeg savner. Jeg syns hun beskrev en mann som faktisk var en god stefar. Barna har vel en biologisk far også, som fyller en annen rolle for dem?

Dessuten er min mann glemrende kokk, hufar og handyman, og han er svært aktiv mht sine egne barn, det er bare i forhold til mitt "særbarn" han har tendens til å melde seg ut. Der misunner jeg hovedinnlegger!

[srp1365380487]

Hehe! Til vanvittig bra sex, kanskje???

Jeg ser at den beskrivelsen hørtes veldig sytete ut, og det var kanskje ikke helt rettferdig.

Han gjør blant annet alle de tingene som hovedinnleggeren her savna... for noen ville det betydd mye, for meg er det andre ting jeg savner. Jeg syns hun beskrev en mann som faktisk var en god stefar. Barna har vel en biologisk far også, som fyller en annen rolle for dem?

Dessuten er min mann glemrende kokk, hufar og handyman, og han er svært aktiv mht sine egne barn, det er bare i forhold til mitt "særbarn" han har tendens til å melde seg ut. Der misunner jeg hovedinnlegger!

...det skulle stå "husfar", ikke "hufar", unnskyld...

[Gjest ViViola]

''Det er jo dette din samboer gjør for dere. Han synes - personlig - ikke at det er mest festlig i verden, men gjør det for å glede deg/sønnen din.

Det er det jeg mener er en del av oppdragerrollen, og jeg mener også at en steforelder -har- en oppdragerrolle når h*n er samboer/gift med barnas forelder.''

Helt enig

Men jeg fikk inntrykk av at trådstarters mann deltok på aktiviteter, selv om han ikke var kjempeaktiv. Ungene hennes er jo rimelig store også, da Når eldste barnet er 12-13 år, så gjør det da ingenting om man sitter på bassengkanten, så lenge man er hyggelig og tross alt blir med ungene på slike ting.

Mulig det blir annerledes når barna blir større, men jeg ville vel tro at det er mer deltagende å spille bowling enn å se på? Og at det gjør det morsommere for ungene også?`

Ja-nei-vet-ikke-jeg - synes det høres noe trist ut, bare, slik trådstarter har det.

[Gjest ViViola]

Hehe! Til vanvittig bra sex, kanskje???

Jeg ser at den beskrivelsen hørtes veldig sytete ut, og det var kanskje ikke helt rettferdig.

Han gjør blant annet alle de tingene som hovedinnleggeren her savna... for noen ville det betydd mye, for meg er det andre ting jeg savner. Jeg syns hun beskrev en mann som faktisk var en god stefar. Barna har vel en biologisk far også, som fyller en annen rolle for dem?

Dessuten er min mann glemrende kokk, hufar og handyman, og han er svært aktiv mht sine egne barn, det er bare i forhold til mitt "særbarn" han har tendens til å melde seg ut. Der misunner jeg hovedinnlegger!

''Hehe! Til vanvittig bra sex, kanskje???''

Det er da enda noe! ;-)

Spøk til side: Det hadde ikke spilt noen rolle, tror jeg, hvor flink han hadde vært til å lage mat om han ikke deltok i det praktiske hjemme. Som du beskriver med den matpakka - det er jo helt på tryne!

Jeg takker (nok en gang) min skaper for at jeg trakk lykkeloddet da jeg valgte far til mine barn. Og jeg holder så hardt jeg bare kan på'n. Rett og slett.