Forlanger jeg for mye av stefar?

[Glimtipper]

Mulig det blir annerledes når barna blir større, men jeg ville vel tro at det er mer deltagende å spille bowling enn å se på? Og at det gjør det morsommere for ungene også?`

Ja-nei-vet-ikke-jeg - synes det høres noe trist ut, bare, slik trådstarter har det.

''Mulig det blir annerledes når barna blir større, men jeg ville vel tro at det er mer deltagende å spille bowling enn å se på? Og at det gjør det morsommere for ungene også?`''

Selvfølgelig hadde det beste vært om han deltok på lik linje med de andre. Men man må jo også spørre seg selv hvor detaljfokusert man skal være i et forhold. Et godt og varig forhold handler jo om å godta hverandres feil og mangler, ta på rosa briller og se alt det positive.

Mens mannen din kanskje er fantastisk med alt som har med barna å gjøre, så mangler han muligens på andre områder. Ingen er perfekte og jeg ser ikke trådstarter nevne noen andre problemer med forholdet.

[Glimtipper]

Mulig det blir annerledes når barna blir større, men jeg ville vel tro at det er mer deltagende å spille bowling enn å se på? Og at det gjør det morsommere for ungene også?`

Ja-nei-vet-ikke-jeg - synes det høres noe trist ut, bare, slik trådstarter har det.

Forøvrig tenkte jeg meg litt om nå, og samboeren min er nok mer aktiv enn trådstarters mann, når jeg tenker etter. Han ble med til parken og ut å spise i går. Da lekte han med sønnen min og hjalp til med maten. Deretter foreslo han kino for oss alle sammen, ringte en venn for å finne en passende film og konkluderte med at vi nok må gå neste helg. Det var jo da hans eget initiativ. Dette er en helg hvor vi allerede må dedikere en del tid til "playdates" og morsdag.

Så kanskje jeg svarte litt krasst. Mulig jeg hadde blitt like lei meg om han var tilsvarende uengasjert i aktiviteter som trådstarters mann.

[Gjest ViViola]

''Mulig det blir annerledes når barna blir større, men jeg ville vel tro at det er mer deltagende å spille bowling enn å se på? Og at det gjør det morsommere for ungene også?`''

Selvfølgelig hadde det beste vært om han deltok på lik linje med de andre. Men man må jo også spørre seg selv hvor detaljfokusert man skal være i et forhold. Et godt og varig forhold handler jo om å godta hverandres feil og mangler, ta på rosa briller og se alt det positive.

Mens mannen din kanskje er fantastisk med alt som har med barna å gjøre, så mangler han muligens på andre områder. Ingen er perfekte og jeg ser ikke trådstarter nevne noen andre problemer med forholdet.

He-he, ingen er perfekte, nei, men heldigvis kan vi finne noen som er perfekte for akkurat oss selv. Og da er jo alt så meget bedre. :-)

Jeg synes nok at uansett hvordan man snur og vender på det, så ville jeg vel opplevd det som merkelig at stefar sitter og ser på i badet eller i bowlinghallen eller hvor som helst. Såfremt han har fysisk kapasitet til å delta.

[Gjest ViViola]

Forøvrig tenkte jeg meg litt om nå, og samboeren min er nok mer aktiv enn trådstarters mann, når jeg tenker etter. Han ble med til parken og ut å spise i går. Da lekte han med sønnen min og hjalp til med maten. Deretter foreslo han kino for oss alle sammen, ringte en venn for å finne en passende film og konkluderte med at vi nok må gå neste helg. Det var jo da hans eget initiativ. Dette er en helg hvor vi allerede må dedikere en del tid til "playdates" og morsdag.

Så kanskje jeg svarte litt krasst. Mulig jeg hadde blitt like lei meg om han var tilsvarende uengasjert i aktiviteter som trådstarters mann.

Det der går vel mest på hva vi personlig ønsker oss. Noen ville jo "dø" for å få en slik stefar til sine barn, mens andre har ikke helt det samme forholdet til det.

Opplever deg ikke som krass, akkurat, jeg da.

[Glimtipper]

Det der går vel mest på hva vi personlig ønsker oss. Noen ville jo "dø" for å få en slik stefar til sine barn, mens andre har ikke helt det samme forholdet til det.

Opplever deg ikke som krass, akkurat, jeg da.

Nei, kanskje ikke krass, men jeg svarte litt kort og avvisende. Lite forståelsesfull, kan man si

[Gjest ViViola]

Nei, kanskje ikke krass, men jeg svarte litt kort og avvisende. Lite forståelsesfull, kan man si

Hm... Er nok ikke så følsom i dag, jeg da. :-)

[Glimtipper]

Hm... Er nok ikke så følsom i dag, jeg da. :-)

Vi ser jo på trådstarters konklusjon at dette nok var et rimelig stort problem for henne. Synd at noe så lite kan ødelegge så mye, i grunnen Han kan jo bare reise seg opp og bowle, liksom

[Gjest ViViola]

Vi ser jo på trådstarters konklusjon at dette nok var et rimelig stort problem for henne. Synd at noe så lite kan ødelegge så mye, i grunnen Han kan jo bare reise seg opp og bowle, liksom

Ja, og det er poenget mitt kanskje: Det som betyr mye for meg, er meningsløst for deg. Og omvendt.

Hadde det vært så lite som skulle til for å glede min samboer, så tror jeg nok at jeg hadde badet. Eller bowlet. Eller bært stein. Det er jo tross alt ikke en evigvarende greie.

Ut over det - vi vet jo ikke hva ungene synes, da. De opplever kanskje ikke dette som noe problem i det heletatt.

[løvinne71]

Til dere som har svart.

Det er litt delte meninger her ser jeg. Og i bunn og grunn så er det vel som noen sier her personligheten det er snakk om og vi må hver og en finne ut av hva vi ønsker og ikke ønsker å leve meg av sider.

Jeg mener selv at en familie er som en gruppe. Og det er forstyrrende for gruppen at et medlem skal skille seg ut hele tiden. Jeg skrev "forlanger jeg for mye av stefar", jeg kunne like godt ha skrevet "forlanger jeg for mye av mannen i familien". For det er nemmelig likt for meg, voksenpersonene har begge ansvar for å ta vare på familien, uansett om det er biologisk eller ei. I så måte så har jeg ikka tanker på å la stefar "slippe billigere unna" selvom han ikke er biologisk far til barna mine.

Problemet her er at jeg ser engasjement og pågåenhet når vi skal gjøre fornuftige ting sammen. Og dette ser jeg ikke på samme måte når det gjelder morsomme og unyttige ting. Det er som at det er så unødvendig at da er det mye bedre å slappe helt av og kose seg på sin måte. Han er da med på omtrent alt jeg foreslår meg det synes ikke at han koser seg like mye som oss andre. Og det viser jo svært liten interesse og lyst til ting når han aldri kan sette i gang ting på eget initiativ. Med mindre det er jobb.

Jeg har snakket med ham om dette flere ganger, så mange ganger at det snart er diskutert ihjel. Over flere år.

Jeg kan vel enentlig bare forstå at vi er helt forskjellige og setter verdiene på forskjellig plass. Jeg kan uansett ikke som mor noen gang bli konfortabel med å ikke være engasjerte som en gruppe iblandt men at det skal gå når vi gjør noe fornuftig eller det kun er han og jeg.

Jeg mener ikke at ungene ikke har godt av å gjrøre ting alene. De er svært selvstendige og volder oss svært lite jobb eller problemer. Men det må da kunne gå an å gjøre noen koselige ting sammen, som f.eks. å bytte en fiskedam uten å legge inn "barneoppdragelse" i det. Det er jammen ikke ofte at vi gjør slike ting sammen.

Jeg kan gjøre alt alene med dem, men det tapper meg for krefter at en av gruppen alltid skal stå utenfor som sakt. Det gjør det ikke noe lettere for meg at han har kommet inn i "vår familie". Tar du på deg kone og barn så bør du kunne gjøre annet enn å komme hjem hver dag og smile pent.

Så jeg skjønner at vi ser forskjellig på ting, utfra svarene også

Men jeg bør nok også skjønne at for meg så fungerer det ikke med en slik person uansett hva folk mener eller ei. Det er synd at jeg har gitt så mange år til en person som føler slik for det har gått utover sosialt samvær i familien. Og at vi sitter og diskuterer slikt år etter år bør jo fortelle meg at dette ikke er noe som vil forandre seg.

Takk for inspill

Jeg har lest igjennom svarene du har fått, og må si meg enig i at dette like gjerne kunne ha vært en problemstilling selvom han var barnas biologiske far.

Dette går nok mere på engasjement og interesse, enn på det at han er stefar.

Ikke alle biologiske foreldre er like flinke til å "leke" med barna sine heller.

Og det er jo en kjent sak at kvinner i større grad enn menn, ofte er de som planlegger / engasjerer / organiserer ting som ferier, aktiviteter eller sosiale tilstelninger. Sånn sett er du nok ikke alene om å føle deg litt "ensom" om slike ting.

Utifra din beskrivelse, synes jeg det høres ut som han er en god stefar som allerede gjør mye for barna dine i hverdagen.

Han engasjerer seg jo i praktiske og nødvendige ting. Og han blir jo ihvertfall MED på ting du foreslår. Selvom han ikke deltar så aktivt som du ønsker i "leke-aktiviteter", så er han ihvertfall TILSTEDE og TILGJENGELIG både for deg og barna!

Dette betyr jo svært mye!

For mange (ste)-fedre (eller mødre) ville kanskje ikke giddet å være med engang, men heller prioritert egne interesser.

Så selvom jeg forstår tankegangen din, så synes jeg alt i alt du burde være fornøyd med den innsatsen han faktisk gjør.

Og jeg tror du lager dette til et større problem enn det egentlig er.

Det høres jo ut som dere har et godt fungerende "familieliv" i det daglige, og at dere kan kose dere sammen på mange andre områder. Derfor synes jeg heller du bør fokusere på dette.

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Hva bruker du den mannen til, egentlig?

For en merkelig type.

*ler litt*

Ja du sier noe ViViola. Jeg er svært glad i ham og vi har vært sammen nå i flere år. Men jeg må innrømme at jeg alikavel nå etterhvert har tenkt slik selv, hva skal jeg egentlig med ham?

Jeg snakker ikke om å leke med ungene her, selvsakt er det ikke mer enn normalt at de gjør en god del alene. Hvilket de også gjør. Jeg snakker om at det er viktig i et fellesskap å gjøre ting også sammen, selv om disse tingene er barnslige eller unødvendige. Det har noe med å dele forskjellige opplevelser og se hverandre i et annet lys. (foresten så føler jeg som nevnt at dette fungerer for ham når vi gjør fornuftige ting sammen som å stable ved el.

Jeg mener også at en familie er en gruppe og at det er forstyrrende hvis et medlem av gruppa alltid på et eller annet vis skal stå på siden/melde seg ut.

Han klarer ikke tanken på å kle av seg og bade i lag med masse fremmede mennesker, så ja, jeg respekterer selvsakt at han heller vil sitte og drikke kaffe og se på når vi drar på badeland. Dette har med andre ting enn særhet å gjøre når vi har problemer med å kle av oss og bade i fellesbasseng.

Men, å dra og bowle, hvorfor skal han sitte på sidelinjen bare fordi han synes å kaste en ball bortover er dumt, og å kaste bort penger?

Hvorfor være opptatt av at ungene bør ordne med fiskedam selv når vi kan ha en morsom og koselig tid ved å gjøre det sammen.(og ungene er for seg selv det meste av hverddagen)

Hvorfor synes det er like greit å sitte langs gresset ved hytta vår og fiske tyve cm fra land når vi kan pakke en ryggsekk med mat og drikke og prøve forskjellige fine plasser rundt om på det fine vannet ved hytta vår.

Det er ingen ting som heter at det han gjør er feil. Eller riktig. Det er som noen sier her personlighet det går på, hvilke sider klarer vi å leve med og hvilke ikke? Sånn sett så burde jeg ha skrevet "forlanger jeg for mye av mannen i huset" i steden for stefar, for for meg så går det ut på det samme. Samhørighet og glede over felles sosiale aktiviteter er like viktig om en er biologisk forelder til et barn eller ikke.

Sånn sett så må jeg se på hva han evner å gi og hva jeg ønsker å få.

Vi har hatt masse barnefri, vi har nesten barnefri når vi har dem også så snille de er. Det skulle være en naturlig ting å kose seg med ungene på de måtene jeg skisserer uten problemer i blandt.

Hva har vi partner for?

Vel. Hvis jeg ønsker en kaffegjest så inviterer jeg venner eller venninder. Vil jeg shoppe eller ut og spise så kan jeg gå med venner, ønsker jeg å gå på kino kan jeg gå med venner, ønsker jeg å prate med noen så inviterer jeg gode venner, ønsker jeg sex så har jeg det med en knullekompis el. Trenger jeg hjelp til noe jeg ikke klarer å kjøper jeg den hjelpen eller får hjelp av venner.

Det jeg har en partner for er for de tingene jeg ikke kan få som enslig, samhold, felles planer, drømmer og håp.

Nå føler jeg at jeg bor sammen med et annet menneske, som tar energi fra meg som jeg skulle brukt på ungene mine, som tar tid fra meg som jeg skulle brukt på ungene mine og som jeg i bunn og grunn føler får mer enn han gir meg.

Å komme hjem hver dag fra jobb og smile, å være stabil og rolig og trygg er jo flotte egenskaper og mye å sette pris på. Men det er ikke alt, og noen ganger er det slettes ikke nok, i et forhold.

Vi må vurdere hver og en. Og jeg synes det er tafatt slik vi har det og da er det vel det som er viktig, tross hva andre mener. Jeg vet jo egentlig det innerst inne.

Og når det gjelder biologisk far, han er tilstede men svært sjelden og ikke særlig bra. Kontakten er kun samvær en sjelden gang i blandt. og dette inneholder svært lite utenom å bare være hjemme hos far og spille tv.spill.

[Glimtipper]

*ler litt*

Ja du sier noe ViViola. Jeg er svært glad i ham og vi har vært sammen nå i flere år. Men jeg må innrømme at jeg alikavel nå etterhvert har tenkt slik selv, hva skal jeg egentlig med ham?

Jeg snakker ikke om å leke med ungene her, selvsakt er det ikke mer enn normalt at de gjør en god del alene. Hvilket de også gjør. Jeg snakker om at det er viktig i et fellesskap å gjøre ting også sammen, selv om disse tingene er barnslige eller unødvendige. Det har noe med å dele forskjellige opplevelser og se hverandre i et annet lys. (foresten så føler jeg som nevnt at dette fungerer for ham når vi gjør fornuftige ting sammen som å stable ved el.

Jeg mener også at en familie er en gruppe og at det er forstyrrende hvis et medlem av gruppa alltid på et eller annet vis skal stå på siden/melde seg ut.

Han klarer ikke tanken på å kle av seg og bade i lag med masse fremmede mennesker, så ja, jeg respekterer selvsakt at han heller vil sitte og drikke kaffe og se på når vi drar på badeland. Dette har med andre ting enn særhet å gjøre når vi har problemer med å kle av oss og bade i fellesbasseng.

Men, å dra og bowle, hvorfor skal han sitte på sidelinjen bare fordi han synes å kaste en ball bortover er dumt, og å kaste bort penger?

Hvorfor være opptatt av at ungene bør ordne med fiskedam selv når vi kan ha en morsom og koselig tid ved å gjøre det sammen.(og ungene er for seg selv det meste av hverddagen)

Hvorfor synes det er like greit å sitte langs gresset ved hytta vår og fiske tyve cm fra land når vi kan pakke en ryggsekk med mat og drikke og prøve forskjellige fine plasser rundt om på det fine vannet ved hytta vår.

Det er ingen ting som heter at det han gjør er feil. Eller riktig. Det er som noen sier her personlighet det går på, hvilke sider klarer vi å leve med og hvilke ikke? Sånn sett så burde jeg ha skrevet "forlanger jeg for mye av mannen i huset" i steden for stefar, for for meg så går det ut på det samme. Samhørighet og glede over felles sosiale aktiviteter er like viktig om en er biologisk forelder til et barn eller ikke.

Sånn sett så må jeg se på hva han evner å gi og hva jeg ønsker å få.

Vi har hatt masse barnefri, vi har nesten barnefri når vi har dem også så snille de er. Det skulle være en naturlig ting å kose seg med ungene på de måtene jeg skisserer uten problemer i blandt.

Hva har vi partner for?

Vel. Hvis jeg ønsker en kaffegjest så inviterer jeg venner eller venninder. Vil jeg shoppe eller ut og spise så kan jeg gå med venner, ønsker jeg å gå på kino kan jeg gå med venner, ønsker jeg å prate med noen så inviterer jeg gode venner, ønsker jeg sex så har jeg det med en knullekompis el. Trenger jeg hjelp til noe jeg ikke klarer å kjøper jeg den hjelpen eller får hjelp av venner.

Det jeg har en partner for er for de tingene jeg ikke kan få som enslig, samhold, felles planer, drømmer og håp.

Nå føler jeg at jeg bor sammen med et annet menneske, som tar energi fra meg som jeg skulle brukt på ungene mine, som tar tid fra meg som jeg skulle brukt på ungene mine og som jeg i bunn og grunn føler får mer enn han gir meg.

Å komme hjem hver dag fra jobb og smile, å være stabil og rolig og trygg er jo flotte egenskaper og mye å sette pris på. Men det er ikke alt, og noen ganger er det slettes ikke nok, i et forhold.

Vi må vurdere hver og en. Og jeg synes det er tafatt slik vi har det og da er det vel det som er viktig, tross hva andre mener. Jeg vet jo egentlig det innerst inne.

Og når det gjelder biologisk far, han er tilstede men svært sjelden og ikke særlig bra. Kontakten er kun samvær en sjelden gang i blandt. og dette inneholder svært lite utenom å bare være hjemme hos far og spille tv.spill.

''Vi har hatt masse barnefri, vi har nesten barnefri når vi har dem også så snille de er.''

Du skal ikke se bort i fra at han føler dette helt annerledes enn deg.

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Jeg har lest igjennom svarene du har fått, og må si meg enig i at dette like gjerne kunne ha vært en problemstilling selvom han var barnas biologiske far.

Dette går nok mere på engasjement og interesse, enn på det at han er stefar.

Ikke alle biologiske foreldre er like flinke til å "leke" med barna sine heller.

Og det er jo en kjent sak at kvinner i større grad enn menn, ofte er de som planlegger / engasjerer / organiserer ting som ferier, aktiviteter eller sosiale tilstelninger. Sånn sett er du nok ikke alene om å føle deg litt "ensom" om slike ting.

Utifra din beskrivelse, synes jeg det høres ut som han er en god stefar som allerede gjør mye for barna dine i hverdagen.

Han engasjerer seg jo i praktiske og nødvendige ting. Og han blir jo ihvertfall MED på ting du foreslår. Selvom han ikke deltar så aktivt som du ønsker i "leke-aktiviteter", så er han ihvertfall TILSTEDE og TILGJENGELIG både for deg og barna!

Dette betyr jo svært mye!

For mange (ste)-fedre (eller mødre) ville kanskje ikke giddet å være med engang, men heller prioritert egne interesser.

Så selvom jeg forstår tankegangen din, så synes jeg alt i alt du burde være fornøyd med den innsatsen han faktisk gjør.

Og jeg tror du lager dette til et større problem enn det egentlig er.

Det høres jo ut som dere har et godt fungerende "familieliv" i det daglige, og at dere kan kose dere sammen på mange andre områder. Derfor synes jeg heller du bør fokusere på dette.

Takk for et godt skrevet innlegg selv om du ikke "var enig" i mine syn.

Veldig greit å lese slike ryddige og ordnetlige innlegg som ditt.

Jeg vet at dette mer er personlighet enn noe annet. Og desverre så ser jeg denne personligheten flere steder enn akkurat sammen med barna.

Han er en flott fyr, men jeg må innrømme at hans tafatthet og trege oppførsel tar mye energi fra meg og familielivet vårt. Dette har jeg visst veldig lenge. Kjærligheten og håpet om forandring har gjort at jeg har drøyd med å bryte ut.

Desverre så har jeg skjønt at det er vanskelig å forene de to personlighetene vi er han og jeg. Det vurderes desverre brudd i disse dager. Forferdelig trist men jeg føler at jeg reduseres veldig både som mor og mennesker ved å holde på slik og det kan jeg jo bare tillate en viss tid.

Ja, ingen skal komme og si at det er enkelt i allefall

[Gjest Føler meg alene i forhold]

''Vi har hatt masse barnefri, vi har nesten barnefri når vi har dem også så snille de er.''

Du skal ikke se bort i fra at han føler dette helt annerledes enn deg.

Nei, han sier utrykkelig fra gang på gang at han aldri kunne ønsket seg bedre barn, at de er så perfekte som vi kunne få dem, at han er veldig glad i dem og at vi er svært mye heldigere enn andre.

Han liker å skryte av ungene til folk og folk rister på hodet og kan ikke få fullrost dem nok når han forteller hvordan de er.

[Glimtipper]

Nei, han sier utrykkelig fra gang på gang at han aldri kunne ønsket seg bedre barn, at de er så perfekte som vi kunne få dem, at han er veldig glad i dem og at vi er svært mye heldigere enn andre.

Han liker å skryte av ungene til folk og folk rister på hodet og kan ikke få fullrost dem nok når han forteller hvordan de er.

Så flott! Dette må da varme morshjertet ditt?

[Gjest ViViola]

*ler litt*

Ja du sier noe ViViola. Jeg er svært glad i ham og vi har vært sammen nå i flere år. Men jeg må innrømme at jeg alikavel nå etterhvert har tenkt slik selv, hva skal jeg egentlig med ham?

Jeg snakker ikke om å leke med ungene her, selvsakt er det ikke mer enn normalt at de gjør en god del alene. Hvilket de også gjør. Jeg snakker om at det er viktig i et fellesskap å gjøre ting også sammen, selv om disse tingene er barnslige eller unødvendige. Det har noe med å dele forskjellige opplevelser og se hverandre i et annet lys. (foresten så føler jeg som nevnt at dette fungerer for ham når vi gjør fornuftige ting sammen som å stable ved el.

Jeg mener også at en familie er en gruppe og at det er forstyrrende hvis et medlem av gruppa alltid på et eller annet vis skal stå på siden/melde seg ut.

Han klarer ikke tanken på å kle av seg og bade i lag med masse fremmede mennesker, så ja, jeg respekterer selvsakt at han heller vil sitte og drikke kaffe og se på når vi drar på badeland. Dette har med andre ting enn særhet å gjøre når vi har problemer med å kle av oss og bade i fellesbasseng.

Men, å dra og bowle, hvorfor skal han sitte på sidelinjen bare fordi han synes å kaste en ball bortover er dumt, og å kaste bort penger?

Hvorfor være opptatt av at ungene bør ordne med fiskedam selv når vi kan ha en morsom og koselig tid ved å gjøre det sammen.(og ungene er for seg selv det meste av hverddagen)

Hvorfor synes det er like greit å sitte langs gresset ved hytta vår og fiske tyve cm fra land når vi kan pakke en ryggsekk med mat og drikke og prøve forskjellige fine plasser rundt om på det fine vannet ved hytta vår.

Det er ingen ting som heter at det han gjør er feil. Eller riktig. Det er som noen sier her personlighet det går på, hvilke sider klarer vi å leve med og hvilke ikke? Sånn sett så burde jeg ha skrevet "forlanger jeg for mye av mannen i huset" i steden for stefar, for for meg så går det ut på det samme. Samhørighet og glede over felles sosiale aktiviteter er like viktig om en er biologisk forelder til et barn eller ikke.

Sånn sett så må jeg se på hva han evner å gi og hva jeg ønsker å få.

Vi har hatt masse barnefri, vi har nesten barnefri når vi har dem også så snille de er. Det skulle være en naturlig ting å kose seg med ungene på de måtene jeg skisserer uten problemer i blandt.

Hva har vi partner for?

Vel. Hvis jeg ønsker en kaffegjest så inviterer jeg venner eller venninder. Vil jeg shoppe eller ut og spise så kan jeg gå med venner, ønsker jeg å gå på kino kan jeg gå med venner, ønsker jeg å prate med noen så inviterer jeg gode venner, ønsker jeg sex så har jeg det med en knullekompis el. Trenger jeg hjelp til noe jeg ikke klarer å kjøper jeg den hjelpen eller får hjelp av venner.

Det jeg har en partner for er for de tingene jeg ikke kan få som enslig, samhold, felles planer, drømmer og håp.

Nå føler jeg at jeg bor sammen med et annet menneske, som tar energi fra meg som jeg skulle brukt på ungene mine, som tar tid fra meg som jeg skulle brukt på ungene mine og som jeg i bunn og grunn føler får mer enn han gir meg.

Å komme hjem hver dag fra jobb og smile, å være stabil og rolig og trygg er jo flotte egenskaper og mye å sette pris på. Men det er ikke alt, og noen ganger er det slettes ikke nok, i et forhold.

Vi må vurdere hver og en. Og jeg synes det er tafatt slik vi har det og da er det vel det som er viktig, tross hva andre mener. Jeg vet jo egentlig det innerst inne.

Og når det gjelder biologisk far, han er tilstede men svært sjelden og ikke særlig bra. Kontakten er kun samvær en sjelden gang i blandt. og dette inneholder svært lite utenom å bare være hjemme hos far og spille tv.spill.

Som jeg har sagt før - for meg hadde det ikke vært greit å ha det slik, da hadde han aldri kommet over fra "knullekompis" til "kjærest".

(At han ikke fikser å gå i badet, vel - det har jo som du selv sier ikke så mye med særhet å gjøre.)

Forøvrig henger jeg meg litt på Glimtipper: Det _kan_ jo være at du og han ser litt ulikt på ungene dine, uten at dette på noen måte "tilgir" at han _ser på_ at dere bowler (gjør han et nummer ut av at han synes det er dumt og bortkastet penger?).

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Så flott! Dette må da varme morshjertet ditt?

Det er det klart det gjør.

Vi har en mildt sakt svært harmonisk familiesituasjon, mye latter, smil, humor, aldri hyling og skriking, ungene krangler ikke osv. osv. (nå skal det sies at vi har hatt en del problemer i forholdet med en del krangel da pga bla dette her som jeg har skrevet om)

Derfor gjør det meg også veldig trist at vi skal få til så lite sosialt samvær sammen som familie.

Vi både fortjener og trenger som alle andre å se hverandre i annet lys, oppleve annet sammen og dele andre opplevelser enn de dagligdagse.

Det kan nok ha noe med at jeg var alene med ungen i noen år og da hadde vi aldri problemer med å kose oss sammen. Og ungene var da like godt oppdratt og selvstendige da. Jeg ser liksom ikke grunn til at det skal komme inn en mann i livet vårt som ikke skal glede seg over slike ting sammen med oss men som skal stå på sidelinjen.

Det blir liksom så sært for meg det. Hva skal jeg med ham hvis han ikke er tvert igjennom en del av familien liksom? Jeg klarer jo alt av praktisk alene, og har hus og jobb og greier.

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Som jeg har sagt før - for meg hadde det ikke vært greit å ha det slik, da hadde han aldri kommet over fra "knullekompis" til "kjærest".

(At han ikke fikser å gå i badet, vel - det har jo som du selv sier ikke så mye med særhet å gjøre.)

Forøvrig henger jeg meg litt på Glimtipper: Det _kan_ jo være at du og han ser litt ulikt på ungene dine, uten at dette på noen måte "tilgir" at han _ser på_ at dere bowler (gjør han et nummer ut av at han synes det er dumt og bortkastet penger?).

Han lager ikke noe nummer ut av noen ting. Rolig type sånn.

Men jeg vet jo, fordi han forteller det, at han synes det er dumt og at han synes det er bortkastede penger.

Så hvordan kan jeg ta ham med og føle at det er greit da?

Og hvorfor bli medlem av en familie hvis du synes det som regel er greiest å stå utenfor?

Han er svært, svært fornøyd med ungene. Han sier gang på gang at han ikke har sett maken til greie og flotte unger.

[Glimtipper]

Det er det klart det gjør.

Vi har en mildt sakt svært harmonisk familiesituasjon, mye latter, smil, humor, aldri hyling og skriking, ungene krangler ikke osv. osv. (nå skal det sies at vi har hatt en del problemer i forholdet med en del krangel da pga bla dette her som jeg har skrevet om)

Derfor gjør det meg også veldig trist at vi skal få til så lite sosialt samvær sammen som familie.

Vi både fortjener og trenger som alle andre å se hverandre i annet lys, oppleve annet sammen og dele andre opplevelser enn de dagligdagse.

Det kan nok ha noe med at jeg var alene med ungen i noen år og da hadde vi aldri problemer med å kose oss sammen. Og ungene var da like godt oppdratt og selvstendige da. Jeg ser liksom ikke grunn til at det skal komme inn en mann i livet vårt som ikke skal glede seg over slike ting sammen med oss men som skal stå på sidelinjen.

Det blir liksom så sært for meg det. Hva skal jeg med ham hvis han ikke er tvert igjennom en del av familien liksom? Jeg klarer jo alt av praktisk alene, og har hus og jobb og greier.

Men hvordan er forholdet dere i mellom? Du snakker om å dele håp og drømmer. Sett tilside disse aktivitetene for et øyeblikk og analyser resten. Snakker dere godt sammen? Har dere nærhet som voksne? Elsker du han? Hva elsker du ved han? Er det ikke deilig å ha noen som deler din stolthet over de flotte barna deres?

Støtter han deg på en dårlig dag? Gjør dere romantiske ting sammen? Deler dere livssyn?

[Gjest høstløv]

Det er det klart det gjør.

Vi har en mildt sakt svært harmonisk familiesituasjon, mye latter, smil, humor, aldri hyling og skriking, ungene krangler ikke osv. osv. (nå skal det sies at vi har hatt en del problemer i forholdet med en del krangel da pga bla dette her som jeg har skrevet om)

Derfor gjør det meg også veldig trist at vi skal få til så lite sosialt samvær sammen som familie.

Vi både fortjener og trenger som alle andre å se hverandre i annet lys, oppleve annet sammen og dele andre opplevelser enn de dagligdagse.

Det kan nok ha noe med at jeg var alene med ungen i noen år og da hadde vi aldri problemer med å kose oss sammen. Og ungene var da like godt oppdratt og selvstendige da. Jeg ser liksom ikke grunn til at det skal komme inn en mann i livet vårt som ikke skal glede seg over slike ting sammen med oss men som skal stå på sidelinjen.

Det blir liksom så sært for meg det. Hva skal jeg med ham hvis han ikke er tvert igjennom en del av familien liksom? Jeg klarer jo alt av praktisk alene, og har hus og jobb og greier.

Kanskje han rett og slett ikke er interessert i å gjøre noen av de tingene du nevner, men blir bare med for deres skyld, og det er jo en rosverdig handling, men du kan ikke tvinge ham til å kose seg i situasjoner, han i utgangspunktet ingen interesse har av å være med på.

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Kanskje han rett og slett ikke er interessert i å gjøre noen av de tingene du nevner, men blir bare med for deres skyld, og det er jo en rosverdig handling, men du kan ikke tvinge ham til å kose seg i situasjoner, han i utgangspunktet ingen interesse har av å være med på.

Du har nok helt rett. Han evner helt enkelt ikke å kose seg i slike situasjoner som han ikke ser noen egen vinning i eller som er arbeid.

Ja, da er det jo flott at han alikavel blir med.

Men, da bør jeg som kvinne og mor snart få øynene skikkelig opp, for det er jo ikke en slik figur jeg ønsker som stefar til mine barn og som partner til meg selv.

Desverre.