Forlanger jeg for mye av stefar?

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Men hvordan er forholdet dere i mellom? Du snakker om å dele håp og drømmer. Sett tilside disse aktivitetene for et øyeblikk og analyser resten. Snakker dere godt sammen? Har dere nærhet som voksne? Elsker du han? Hva elsker du ved han? Er det ikke deilig å ha noen som deler din stolthet over de flotte barna deres?

Støtter han deg på en dårlig dag? Gjør dere romantiske ting sammen? Deler dere livssyn?

Jeg kan svare nei på det meste du spør om. Eller jeg kan gi litt lange og rare forklaringer på noe.

I bunn og grunn så er vi nok svært forskjellige personer som ser verdiene i svært forskjellige ting.

Å elske hverandre er desverre ikke stort nok plaster til et slikt stort sår.

[Gjest høstløv]

Du har nok helt rett. Han evner helt enkelt ikke å kose seg i slike situasjoner som han ikke ser noen egen vinning i eller som er arbeid.

Ja, da er det jo flott at han alikavel blir med.

Men, da bør jeg som kvinne og mor snart få øynene skikkelig opp, for det er jo ikke en slik figur jeg ønsker som stefar til mine barn og som partner til meg selv.

Desverre.

Hyggelige stefedre henger ikke på trær. Det går an å lære seg til å leve med forhold som ikke er optimale, når mange andre ting i forholdet fungerer bra.

[Gjest ViViola]

Han lager ikke noe nummer ut av noen ting. Rolig type sånn.

Men jeg vet jo, fordi han forteller det, at han synes det er dumt og at han synes det er bortkastede penger.

Så hvordan kan jeg ta ham med og føle at det er greit da?

Og hvorfor bli medlem av en familie hvis du synes det som regel er greiest å stå utenfor?

Han er svært, svært fornøyd med ungene. Han sier gang på gang at han ikke har sett maken til greie og flotte unger.

''Og hvorfor bli medlem av en familie hvis du synes det som regel er greiest å stå utenfor?''

Nei, jeg hadde også følt det litt sånn, tror jeg.

[Speak]

Til dere som har svart.

Det er litt delte meninger her ser jeg. Og i bunn og grunn så er det vel som noen sier her personligheten det er snakk om og vi må hver og en finne ut av hva vi ønsker og ikke ønsker å leve meg av sider.

Jeg mener selv at en familie er som en gruppe. Og det er forstyrrende for gruppen at et medlem skal skille seg ut hele tiden. Jeg skrev "forlanger jeg for mye av stefar", jeg kunne like godt ha skrevet "forlanger jeg for mye av mannen i familien". For det er nemmelig likt for meg, voksenpersonene har begge ansvar for å ta vare på familien, uansett om det er biologisk eller ei. I så måte så har jeg ikka tanker på å la stefar "slippe billigere unna" selvom han ikke er biologisk far til barna mine.

Problemet her er at jeg ser engasjement og pågåenhet når vi skal gjøre fornuftige ting sammen. Og dette ser jeg ikke på samme måte når det gjelder morsomme og unyttige ting. Det er som at det er så unødvendig at da er det mye bedre å slappe helt av og kose seg på sin måte. Han er da med på omtrent alt jeg foreslår meg det synes ikke at han koser seg like mye som oss andre. Og det viser jo svært liten interesse og lyst til ting når han aldri kan sette i gang ting på eget initiativ. Med mindre det er jobb.

Jeg har snakket med ham om dette flere ganger, så mange ganger at det snart er diskutert ihjel. Over flere år.

Jeg kan vel enentlig bare forstå at vi er helt forskjellige og setter verdiene på forskjellig plass. Jeg kan uansett ikke som mor noen gang bli konfortabel med å ikke være engasjerte som en gruppe iblandt men at det skal gå når vi gjør noe fornuftig eller det kun er han og jeg.

Jeg mener ikke at ungene ikke har godt av å gjrøre ting alene. De er svært selvstendige og volder oss svært lite jobb eller problemer. Men det må da kunne gå an å gjøre noen koselige ting sammen, som f.eks. å bytte en fiskedam uten å legge inn "barneoppdragelse" i det. Det er jammen ikke ofte at vi gjør slike ting sammen.

Jeg kan gjøre alt alene med dem, men det tapper meg for krefter at en av gruppen alltid skal stå utenfor som sakt. Det gjør det ikke noe lettere for meg at han har kommet inn i "vår familie". Tar du på deg kone og barn så bør du kunne gjøre annet enn å komme hjem hver dag og smile pent.

Så jeg skjønner at vi ser forskjellig på ting, utfra svarene også

Men jeg bør nok også skjønne at for meg så fungerer det ikke med en slik person uansett hva folk mener eller ei. Det er synd at jeg har gitt så mange år til en person som føler slik for det har gått utover sosialt samvær i familien. Og at vi sitter og diskuterer slikt år etter år bør jo fortelle meg at dette ikke er noe som vil forandre seg.

Takk for inspill

Uansett om det er biologiske eller ikke biologiske foreldre, så er det veldige store forskjeller i hva man naturlig gjør sammen og planlegger.

Jeg vet at dersom det skal bli en tur på fjellet, til syden eller bare en skogstur, så er det jeg som må planlegge og forberede dette. Ikke alltid artig, men det er nå slik det er.

Dersom jenta vår ville bowle, så måtte ho tatt med seg faren. Jeg har ingen interesse av det, og hadde valgt å bli hjemme. Og det synes jeg at må respekteres.

Det du kanskje kan lete etter er en aktivitet som stefar liker. Da vil det jo bli mye mer naturlig å delta også.

Men dette er uansett dine barn, ditt ansvar, og du som må planlegge for dem. Du kan selvsagt ønske mer og si dette til han, men jeg synes ikke han kan pålegges det.

[Gjest ViViola]

Uansett om det er biologiske eller ikke biologiske foreldre, så er det veldige store forskjeller i hva man naturlig gjør sammen og planlegger.

Jeg vet at dersom det skal bli en tur på fjellet, til syden eller bare en skogstur, så er det jeg som må planlegge og forberede dette. Ikke alltid artig, men det er nå slik det er.

Dersom jenta vår ville bowle, så måtte ho tatt med seg faren. Jeg har ingen interesse av det, og hadde valgt å bli hjemme. Og det synes jeg at må respekteres.

Det du kanskje kan lete etter er en aktivitet som stefar liker. Da vil det jo bli mye mer naturlig å delta også.

Men dette er uansett dine barn, ditt ansvar, og du som må planlegge for dem. Du kan selvsagt ønske mer og si dette til han, men jeg synes ikke han kan pålegges det.

''Jeg vet at dersom det skal bli en tur på fjellet, til syden eller bare en skogstur, så er det jeg som må planlegge og forberede dette. Ikke alltid artig, men det er nå slik det er.''

Bare fordi jeg er nysgjerrig: Er det fordi du ikke mener steforeldre har noe med slik planlegging, eller er det fordi det - hos deg - ikke blir noe uten at du gjør alt selv?

Forøvrig: Forslaget om at stefar kan finne på noe han liker med barna må jo være veldig smart. Hvis ungene vil, da.

[Glimtipper]

Jeg kan svare nei på det meste du spør om. Eller jeg kan gi litt lange og rare forklaringer på noe.

I bunn og grunn så er vi nok svært forskjellige personer som ser verdiene i svært forskjellige ting.

Å elske hverandre er desverre ikke stort nok plaster til et slikt stort sår.

Nei, det har jeg stor forståelse for.

Jeg ser jo at bildet er mer sammensatt enn hovedinnlegget presenterer. Jeg forstår svært godt frustrasjonen din. Dette hadde vel neppe blitt fikset om han bowlet.

[løvinne71]

Takk for et godt skrevet innlegg selv om du ikke "var enig" i mine syn.

Veldig greit å lese slike ryddige og ordnetlige innlegg som ditt.

Jeg vet at dette mer er personlighet enn noe annet. Og desverre så ser jeg denne personligheten flere steder enn akkurat sammen med barna.

Han er en flott fyr, men jeg må innrømme at hans tafatthet og trege oppførsel tar mye energi fra meg og familielivet vårt. Dette har jeg visst veldig lenge. Kjærligheten og håpet om forandring har gjort at jeg har drøyd med å bryte ut.

Desverre så har jeg skjønt at det er vanskelig å forene de to personlighetene vi er han og jeg. Det vurderes desverre brudd i disse dager. Forferdelig trist men jeg føler at jeg reduseres veldig både som mor og mennesker ved å holde på slik og det kan jeg jo bare tillate en viss tid.

Ja, ingen skal komme og si at det er enkelt i allefall

Huff da.

Men utifra det du skriver her, så ligger det tydeligvis mere bak problemene deres, enn det som stod i hovedinnlegget ang. hans interesse og engasjement i barna dine.

Forøvrig kan jo dette ha en viss sammenheng. Hvis han vet at forholdet dere imellom har en uviss fremtid, så begrenser det nok også hans lyst og motivasjon til å engasjere seg i barna dine og familielivet.

I utgangspunktet er jo du og barna som er en "ekte" familie, mens han er "outsideren" som kun er der på "din nåde"

Han vet jo at han antagelig også vil miste barna hvis det blir brudd imellom dere. Som stefar har han jo ingen rettigheter, og det er ingen automatikk i at han beholder kontakten med dem etter bruddet, selvom han evt. skulle ønske det.

Kanskje han holder tilbake og distanserer seg litt med tanke på dette?

Forøvrig tror jeg svært mange par opplever det samme som dere enten man er gift, samboere, har felles barn, eller særkullsbarn.

Over tid kan man utvikle seg i forskjellige retninger, eller forskjeller som var små til å begynne med, kan vise seg å bli store motsetninger etterhvert.

Da må man gjøre en vurdering om man kan / ønsker å leve med / tilpasse seg forskjellene. Eller om et brudd er det beste på sikt.

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Huff da.

Men utifra det du skriver her, så ligger det tydeligvis mere bak problemene deres, enn det som stod i hovedinnlegget ang. hans interesse og engasjement i barna dine.

Forøvrig kan jo dette ha en viss sammenheng. Hvis han vet at forholdet dere imellom har en uviss fremtid, så begrenser det nok også hans lyst og motivasjon til å engasjere seg i barna dine og familielivet.

I utgangspunktet er jo du og barna som er en "ekte" familie, mens han er "outsideren" som kun er der på "din nåde"

Han vet jo at han antagelig også vil miste barna hvis det blir brudd imellom dere. Som stefar har han jo ingen rettigheter, og det er ingen automatikk i at han beholder kontakten med dem etter bruddet, selvom han evt. skulle ønske det.

Kanskje han holder tilbake og distanserer seg litt med tanke på dette?

Forøvrig tror jeg svært mange par opplever det samme som dere enten man er gift, samboere, har felles barn, eller særkullsbarn.

Over tid kan man utvikle seg i forskjellige retninger, eller forskjeller som var små til å begynne med, kan vise seg å bli store motsetninger etterhvert.

Da må man gjøre en vurdering om man kan / ønsker å leve med / tilpasse seg forskjellene. Eller om et brudd er det beste på sikt.

Takk igjen. Du skriver veldig klokt, og mye av det kan nok være riktig.

Det er synd ting er slik, for vi har nok ganske mye følelser for hverandre, og vi har alle forutsetninger for å ha et flott forhold og en flott familiesituasjon.

Men vi føler nok begge at vi blir reduserte som mennesker pga denne forskjellskjærsjen som har vist seg å bli, og det er jo ikke bra hverken for ham eller meg. Eller minst barna.

Jeg har tekt mye over dette og har kommet til det at han er så lite positiv og det at han har vansker med å sette meg på lik linje slik at han finner det naturlig å diskutere ting med meg før en avgjørelse heller enn å ta den alene er to sider av ham som jeg ikke har klart å bli fortrolig med og som jeg mener tar så harde innhugg i oss som par og familie og derfor er sider jeg ikke klarer å leve med.

Så enten må vi finne en løsning på disse sidene, som nok er svært vanskelig å få til, eller så er nok det beste for oss brudd.

Desverre.

For å si det sånn, han er en mann jeg godt kunne tenkt meg å leve resten av livet mitt med, men da først fra jeg var en 55 60 år. Synd at jeg møtte ham nå.

[Speak]

''Jeg vet at dersom det skal bli en tur på fjellet, til syden eller bare en skogstur, så er det jeg som må planlegge og forberede dette. Ikke alltid artig, men det er nå slik det er.''

Bare fordi jeg er nysgjerrig: Er det fordi du ikke mener steforeldre har noe med slik planlegging, eller er det fordi det - hos deg - ikke blir noe uten at du gjør alt selv?

Forøvrig: Forslaget om at stefar kan finne på noe han liker med barna må jo være veldig smart. Hvis ungene vil, da.

Hos meg blir ikke ting gjort om jeg ikke gjør det:-)

Jeg synes generelt at dette er et ansvar til foreldrene, men at det er kjempeflott om steforeldre også involverer seg og gjør slike ting.

[løvinne71]

Du har nok helt rett. Han evner helt enkelt ikke å kose seg i slike situasjoner som han ikke ser noen egen vinning i eller som er arbeid.

Ja, da er det jo flott at han alikavel blir med.

Men, da bør jeg som kvinne og mor snart få øynene skikkelig opp, for det er jo ikke en slik figur jeg ønsker som stefar til mine barn og som partner til meg selv.

Desverre.

Vet du, nå som jeg har lest litt flere av innleggene dine, så skjønner jeg ikke helt hva som er det store problemet?

Når man som alenemor skal velge en kjæreste / samboer. Så vil nok de fleste legge vekt på at han skal komme godt overens med barna og vise versa.

Dette er ganske elementært for at et forhold mellom de voksne skal fungere over tid, og for å unngå mange konflikter.

Også leser jeg i dine innlegg at:

Barna dine har en stefar som er glad i dem, skryter av dem, og som mere eller mindre har tatt dem til seg som sine egne.

Han er også snill og rolig, tålmodig og hjelpsom med det praktiske dagliglivet, og han liker å kose seg med dere hjemme og gjøre "familieting"

Utifra dette kan vi nok konkludere med at barna oppfatter ham som en stødig og stabil voksenperson i livet deres. Og at han langt på vei fyller plassen en biologisk far "burde" ha hatt.

M.a.o har du funnet en stefar som fungerer nærmest "etter boka" i forhold til dine barn, og når det gjelder å fungere i hverdagen.

Likevel henger du deg opp i at han ikke er opfinnsom nok, leken nok, og ikke engasjerer seg nok i "action" DU synes dere BURDE gjøre sammen som en familie.

Men hva er egentlig viktigst tror du?

At barna dine har en trygg og god hverdag med en mann som er tilstede og er glad i dem?

Eller at han av og til deltar aktivt i bowling eller andre "actionfylte" familie-aktiviteter?

Jeg tror svaret sier seg selv. Og tror neppe at barna dine lider noe tap av at han er litt mindre ivrig enn deg når det kommer til å "finne på noe"

Jeg synes det skinner litt igjennom at du kanskje er litt lei av ham for din egen del, men samtidig vet at han er et godt valg i forhold til barna dine.

Derfor leter du etter påskudd som rettferdiggjør at du vurderer å bryte forholdet, og er veldig oppsatt på å finne argumenter for hvorfor han ikke passer inn i deres familieliv.

Mulig jeg tolker dette helt feil. Men jeg synes din fremstilling av mannen virker ganske urettferdig når du på en side skryter ham opp i skyene for den innsatsen han gjør, men samtidig vurdere å dumpe ham fordi han ikke oppfyller dine ønsker / krav om hvordan han, ideellt sett, burde ha vært.

Som sagt tror jeg det finnes drøssevis av biologiske fedre som bidrar adskillig mindre ovenfor barna sine enn samboeren din gjør.

[mil1365380270]

Vet du, nå som jeg har lest litt flere av innleggene dine, så skjønner jeg ikke helt hva som er det store problemet?

Når man som alenemor skal velge en kjæreste / samboer. Så vil nok de fleste legge vekt på at han skal komme godt overens med barna og vise versa.

Dette er ganske elementært for at et forhold mellom de voksne skal fungere over tid, og for å unngå mange konflikter.

Også leser jeg i dine innlegg at:

Barna dine har en stefar som er glad i dem, skryter av dem, og som mere eller mindre har tatt dem til seg som sine egne.

Han er også snill og rolig, tålmodig og hjelpsom med det praktiske dagliglivet, og han liker å kose seg med dere hjemme og gjøre "familieting"

Utifra dette kan vi nok konkludere med at barna oppfatter ham som en stødig og stabil voksenperson i livet deres. Og at han langt på vei fyller plassen en biologisk far "burde" ha hatt.

M.a.o har du funnet en stefar som fungerer nærmest "etter boka" i forhold til dine barn, og når det gjelder å fungere i hverdagen.

Likevel henger du deg opp i at han ikke er opfinnsom nok, leken nok, og ikke engasjerer seg nok i "action" DU synes dere BURDE gjøre sammen som en familie.

Men hva er egentlig viktigst tror du?

At barna dine har en trygg og god hverdag med en mann som er tilstede og er glad i dem?

Eller at han av og til deltar aktivt i bowling eller andre "actionfylte" familie-aktiviteter?

Jeg tror svaret sier seg selv. Og tror neppe at barna dine lider noe tap av at han er litt mindre ivrig enn deg når det kommer til å "finne på noe"

Jeg synes det skinner litt igjennom at du kanskje er litt lei av ham for din egen del, men samtidig vet at han er et godt valg i forhold til barna dine.

Derfor leter du etter påskudd som rettferdiggjør at du vurderer å bryte forholdet, og er veldig oppsatt på å finne argumenter for hvorfor han ikke passer inn i deres familieliv.

Mulig jeg tolker dette helt feil. Men jeg synes din fremstilling av mannen virker ganske urettferdig når du på en side skryter ham opp i skyene for den innsatsen han gjør, men samtidig vurdere å dumpe ham fordi han ikke oppfyller dine ønsker / krav om hvordan han, ideellt sett, burde ha vært.

Som sagt tror jeg det finnes drøssevis av biologiske fedre som bidrar adskillig mindre ovenfor barna sine enn samboeren din gjør.

Bra skrevet! :-)

Dette slo meg også: "Jeg synes det skinner litt igjennom at du kanskje er litt lei av ham for din egen del,".

[Gjest Føler meg alene i forhold]

Vet du, nå som jeg har lest litt flere av innleggene dine, så skjønner jeg ikke helt hva som er det store problemet?

Når man som alenemor skal velge en kjæreste / samboer. Så vil nok de fleste legge vekt på at han skal komme godt overens med barna og vise versa.

Dette er ganske elementært for at et forhold mellom de voksne skal fungere over tid, og for å unngå mange konflikter.

Også leser jeg i dine innlegg at:

Barna dine har en stefar som er glad i dem, skryter av dem, og som mere eller mindre har tatt dem til seg som sine egne.

Han er også snill og rolig, tålmodig og hjelpsom med det praktiske dagliglivet, og han liker å kose seg med dere hjemme og gjøre "familieting"

Utifra dette kan vi nok konkludere med at barna oppfatter ham som en stødig og stabil voksenperson i livet deres. Og at han langt på vei fyller plassen en biologisk far "burde" ha hatt.

M.a.o har du funnet en stefar som fungerer nærmest "etter boka" i forhold til dine barn, og når det gjelder å fungere i hverdagen.

Likevel henger du deg opp i at han ikke er opfinnsom nok, leken nok, og ikke engasjerer seg nok i "action" DU synes dere BURDE gjøre sammen som en familie.

Men hva er egentlig viktigst tror du?

At barna dine har en trygg og god hverdag med en mann som er tilstede og er glad i dem?

Eller at han av og til deltar aktivt i bowling eller andre "actionfylte" familie-aktiviteter?

Jeg tror svaret sier seg selv. Og tror neppe at barna dine lider noe tap av at han er litt mindre ivrig enn deg når det kommer til å "finne på noe"

Jeg synes det skinner litt igjennom at du kanskje er litt lei av ham for din egen del, men samtidig vet at han er et godt valg i forhold til barna dine.

Derfor leter du etter påskudd som rettferdiggjør at du vurderer å bryte forholdet, og er veldig oppsatt på å finne argumenter for hvorfor han ikke passer inn i deres familieliv.

Mulig jeg tolker dette helt feil. Men jeg synes din fremstilling av mannen virker ganske urettferdig når du på en side skryter ham opp i skyene for den innsatsen han gjør, men samtidig vurdere å dumpe ham fordi han ikke oppfyller dine ønsker / krav om hvordan han, ideellt sett, burde ha vært.

Som sagt tror jeg det finnes drøssevis av biologiske fedre som bidrar adskillig mindre ovenfor barna sine enn samboeren din gjør.

Vel, du har jo rett i at jeg er litt lei av ham for egen del. Denne tafattheten hans og hans væremåte synes jo på mange flere områder enn dette med barna.

Men det er helt klart det med barna som tynger meg mest. Jeg tenkte ikke jeg skulle gå inn på alle områder som jeg føler er berørt av hans væremåte, men det er jo klart at jeg blir lei når jeg føler at det butter i mot slik det gjør. Jeg har ikke lagt skjul på det.

Som alenemor så går jeg ikke ut fra at en kjæresten skal like barna mine. Det er en selvfølge at de skal komme godt over ens, hvis ikke så blir det ikke et forhold helt enkelt.

Men har du lest det jeg har skrevet om at familien er en gruppe, at det er viktig å oppleve hverandre i andre situasjoner og se hverandre le og kose seg også utenfor det vanlige a4 livet. Gir ikke det deg en ide om hvilke verdier jeg setter pris på og at det kan være svært demotiverende når noe "stikker seg ut" slik jeg føler han gjør?

Jeg føler ikke at det er avgjørende for ungene mines oppvekst at de har en mannsperson hos seg. Jeg har klart jobben som alenemor svært bra. Ungene har vært trygge og greie i all tid. Så når jeg klarer alt som er som alenemor og vi har det koselig, harmonisk og bra som en liten familie, hvorfor skal vi da ta inn et medlem som på en måte ofte står på sidelinjen?

Som skrevet i et annet innlegg så får jo jeg dekket de fleste behov hos venner, og ungene mine tyr som oftest til meg. Det er meg de spør om ting, meg de betror seg til osv. Så som ViViola spurte, hva har vi ham til?

Personlig få føler jeg at en partner og farsfigur skal være mer markant enn hva han her er. Å være en ansvarsperson er et stort ansvar, det er ikke nok å bare stå på siden, være sjåfør og påheng. Det kan godt være at ungene ikke har noen problemer med dette og at det er jeg som aller først sliter med dette, helt sikkert. Men når jeg er et voksent menneske, som har barn, hus, jobb, dyr osv. så å jeg verdisette energien min. Og den energien blir tappet meget av at vi ikke klarer å dra i samme retning.

Det igjen resulterer i at det er mindre energi til ungene, for at jeg blir oppgitt og lei og ikke orker å ta tak i ting og sette i gang til osv. Så uansett så har dette ringvirkninger.

Og ja, jeg personlig har det mye bedre alene en med en partner jeg ikke føler drar i samme retning som meg selv.

Det er komplekse ting dette her og en historie litt lenger en hva som har kommet opp.

Men i bunn og grunn så synes jeg ikke jeg trenger å godta noe mindre nå som vi er fler enn hva jeg fikk den gang vi var færre.

Han har vist meg at han har given, men det er bare rundt arbeidsting, jeg synes det er sært at vi ikke skal se den samme given når vi er sammen som familie.

Det er helt enkelt ikke nok for meg å ha en partner som bare er en brikke jeg føler jeg godt hadde klart meg uten. Jeg ønsker en som drar lasset litt når jeg slakker ned, og som blir med på lasset de gangene jeg drar i gang. Som kan nyte tiden som par, men som ser fornuften og gleden i å nyte tiden med ungene mens de ennå er såpass ungen at de liker å være med oss.

Som jeg skrev, det er ingen som kan si han gjør feil. Men jeg tror at tross kjærlighet og hans gode sider, så klarer jeg ikke bli komfortabel med familiesituasjonen vår og hvordan jeg blir som mor slik ting forløper pr i dag. Disse tingen tynger meg såpass at jeg blir et dårligere menneske.

Han er helt perfekt for noen andre der ute. Men jeg tror jeg må få være veldig mor og kose meg med ungene mine først og så kan jeg eventuellt takle en slik mann etterhvert når ungene mine har blitt store.

[løvinne71]

Vel, du har jo rett i at jeg er litt lei av ham for egen del. Denne tafattheten hans og hans væremåte synes jo på mange flere områder enn dette med barna.

Men det er helt klart det med barna som tynger meg mest. Jeg tenkte ikke jeg skulle gå inn på alle områder som jeg føler er berørt av hans væremåte, men det er jo klart at jeg blir lei når jeg føler at det butter i mot slik det gjør. Jeg har ikke lagt skjul på det.

Som alenemor så går jeg ikke ut fra at en kjæresten skal like barna mine. Det er en selvfølge at de skal komme godt over ens, hvis ikke så blir det ikke et forhold helt enkelt.

Men har du lest det jeg har skrevet om at familien er en gruppe, at det er viktig å oppleve hverandre i andre situasjoner og se hverandre le og kose seg også utenfor det vanlige a4 livet. Gir ikke det deg en ide om hvilke verdier jeg setter pris på og at det kan være svært demotiverende når noe "stikker seg ut" slik jeg føler han gjør?

Jeg føler ikke at det er avgjørende for ungene mines oppvekst at de har en mannsperson hos seg. Jeg har klart jobben som alenemor svært bra. Ungene har vært trygge og greie i all tid. Så når jeg klarer alt som er som alenemor og vi har det koselig, harmonisk og bra som en liten familie, hvorfor skal vi da ta inn et medlem som på en måte ofte står på sidelinjen?

Som skrevet i et annet innlegg så får jo jeg dekket de fleste behov hos venner, og ungene mine tyr som oftest til meg. Det er meg de spør om ting, meg de betror seg til osv. Så som ViViola spurte, hva har vi ham til?

Personlig få føler jeg at en partner og farsfigur skal være mer markant enn hva han her er. Å være en ansvarsperson er et stort ansvar, det er ikke nok å bare stå på siden, være sjåfør og påheng. Det kan godt være at ungene ikke har noen problemer med dette og at det er jeg som aller først sliter med dette, helt sikkert. Men når jeg er et voksent menneske, som har barn, hus, jobb, dyr osv. så å jeg verdisette energien min. Og den energien blir tappet meget av at vi ikke klarer å dra i samme retning.

Det igjen resulterer i at det er mindre energi til ungene, for at jeg blir oppgitt og lei og ikke orker å ta tak i ting og sette i gang til osv. Så uansett så har dette ringvirkninger.

Og ja, jeg personlig har det mye bedre alene en med en partner jeg ikke føler drar i samme retning som meg selv.

Det er komplekse ting dette her og en historie litt lenger en hva som har kommet opp.

Men i bunn og grunn så synes jeg ikke jeg trenger å godta noe mindre nå som vi er fler enn hva jeg fikk den gang vi var færre.

Han har vist meg at han har given, men det er bare rundt arbeidsting, jeg synes det er sært at vi ikke skal se den samme given når vi er sammen som familie.

Det er helt enkelt ikke nok for meg å ha en partner som bare er en brikke jeg føler jeg godt hadde klart meg uten. Jeg ønsker en som drar lasset litt når jeg slakker ned, og som blir med på lasset de gangene jeg drar i gang. Som kan nyte tiden som par, men som ser fornuften og gleden i å nyte tiden med ungene mens de ennå er såpass ungen at de liker å være med oss.

Som jeg skrev, det er ingen som kan si han gjør feil. Men jeg tror at tross kjærlighet og hans gode sider, så klarer jeg ikke bli komfortabel med familiesituasjonen vår og hvordan jeg blir som mor slik ting forløper pr i dag. Disse tingen tynger meg såpass at jeg blir et dårligere menneske.

Han er helt perfekt for noen andre der ute. Men jeg tror jeg må få være veldig mor og kose meg med ungene mine først og så kan jeg eventuellt takle en slik mann etterhvert når ungene mine har blitt store.

Utifra dette du skriver her, så har du nok enten funnet helt feil mann, eller så er du blitt så overfokusert på hans feil og mangler, at du ikke evner å glede deg over hans positive sider og gode egenskaper.

Når fokuset ditt er så ensidig på alt han IKKE gjør bra nok, så er det ikke så rart at disse negative tankene tapper deg for energi. Og "urettmessig" tillegger du ham skylden for dette.

Men husk at hvordan du oppfatter ham og tilværelsen, har svært mye å gjøre med innstilling, og ikke minst VILJE.

Du velger å se ham som "tafatt og kjedelig", istedet for "trygg og forutsigbar"

Og du velger å se det som negativt at han ikke liker å bruke energi på "lek og unødvendige aktiviteter", istedet for å se det som positivt at han gjerne gjør en innsats med ting som er "praktiske og nyttige"

Jeg har selv levd med samme mann, barnas far, i over 15 år. Og har flere ganger erfart hvor mye innstillingen og viljen har å si for at forholdet skal fungere best mulig.

Man finner sjelden den "optimale" partner, som automatisk imøtekommer alle ens ønsker, krav og behov.

Så jeg kan sikkert finne 100 grunner til at han ikke passer så godt sammen med meg.

Men jeg kan også finne 100 grunner til at han er mannen jeg ønsker å leve med - tiltross for våre ulikheter.

Det handler til syvende og sist om hva jeg ønsker å se / ikke se, og hva jeg velger å legge mest vekt på.

Jeg synes det høres ut som du har skapt deg et eget ideal av hvordan en kjernefamilie bør fungere. Og du har blitt veldig fokusert på at "manns-figuren" ikke oppfyller sin rolle akkurat slik du hadde tenkt.

Så for å komme tilbake til hovedspørsmålet ditt: "Forlanger jeg for mye av stefar?" så vil jeg definitivt svare JA, det synes jeg du gjør!

Og jeg vil også tillegge at du har litt urimelige forventninger til hvordan en mann, som faktisk ikke er barnas far, skal integrere seg i "din" familie, og overta "familiefar-rollen" på dine premisser.

Hadde jeg vært i din samboers situasjon, ville jeg nok blitt temmelig frustrert hvis jeg ble "beordret" til å delta i alle slags "familieting for barnas skyld"

For du kan ikke regne med at han føler det samme ansvaret og motivasjonen for å stimulere dine barn. Og siden han stiller opp for dem på alle andre måter, så burde han også ha sin fulle rett til å velge å slappe av, eller gjøre ting på egne premisser.