Skyggen fra fortiden...

[Gjest]

Min mann og jeg prøver å jobbe oss gjennom en samlivs-krise. Probl. er sammensatt og komplisert. Vi kom fra hverandre i et tidsrom mens vi fortsatt var gift, han hadde en affære m en kvinne i et annet land hvor han reiste i forbindelse m jobb. Dette varte i ca. tre mnd. Sier han skjønte at det han gjorde var galt og at det egentlig var meg han savnet. Trengte oppmerksomhet og trengte å føle seg attraktiv o.s.v. Dette er nok en ganske klassisk historie tenker jeg.

I alle fall; har rast, grått, snakket og funnet tilbake til hverandre. Vi har to barn og har vært sammen i 18 år og p.g.a. kjærlighet og familie har vi bestemt oss for å satse videre. Er ikke så bekymret for at dette er noe som kommer til å skje igjen.

Han har vært ærlig om alt, svart på spørsmål og jeg kan på en måte skjønne at dette skjedde, men siden dette er en grense som jeg selv ikke krysser kan jeg samtidig I K K E forstå at det kunne gå så lang. Er nok en smule bitter, både på meg selv og han.

Vet at jeg må bestemme meg for å tilgi for at vi skal få det bra sammen, men gud så vanskelig det er. Finner av og til meg selv i å lete desperat etter denne kvinnen på facebook o.l. for å fortelle henne hvor ødeleggende det hun har vært med på er for oss. Vil se hva min mann har rotet seg borti. Egentlig vil jeg ikke vite hvem denne personen er, men merker at jeg innimellom tenker/hander irrasjonelt når frustrasjon/sinne/depresjon tar overhånd. Hendelsen har nok forandret meg ganske mye. Vil så gjerne begynne å leve godt igjen. Har vanskelig for å glede meg over andre ting i livet når tankene spinner rundt i hodet mitt. Søren...vil ikke la dette ødelegge livet vårt sammen eller la dette ansikts-løse kvinnemenneske få lov til å gjøre d, men det er ufattelig tungt når følelsene detter innover meg og sjalusien brenner. Trodde ikke jeg hadde det i meg å hate, men det gjør jeg faktisk.

Min mann forveksler ofte mitt hat for hans handlinger og mitt hat for den andre kvinnen med at jeg nærer hat for han, noe som ikke er tilfelle og som jeg prøver å formidle til han. Får bare håpe han har tålmodighet med meg.

Hans forhold til denne kvinnen hadde ingenting med følelser å gjøre sier han og jeg må bare velge å tro ham. Det var allerede avsluttet når jeg fant ut av det fordi han innså hvor håpløst han hadde handlet.

Gode råd fra mennesker som har vært i samme situasjon mottas med takk.

Hilsen fortvilet men håpefull. )

[Gjest skjønnerikke]

Hvorfor er det HUN som har ødelagt for dere?

Det er da ikke sikkert hun visste om deg?

Kanskje har HAN ødelagt livet hennes også, ikke bare ditt. Kanskje løy han til henne og brukte henne på verste vis. Hvordan tror du det er å finne ut at man bare har vært en affære? Det er helt jævlig skal jeg si deg.

[Gjest]

Hvorfor er det HUN som har ødelagt for dere?

Det er da ikke sikkert hun visste om deg?

Kanskje har HAN ødelagt livet hennes også, ikke bare ditt. Kanskje løy han til henne og brukte henne på verste vis. Hvordan tror du det er å finne ut at man bare har vært en affære? Det er helt jævlig skal jeg si deg.

Det skjønner du ikke dersom du ikke har vært gjennom det samme. Hun visste om barn og familie, så ingen sympati fra min side. Dessuten sier jeg ikke at det bare er henne som har ødelagt, men hun er nok dessverre ingen uvitende tredjepart hvis det er det du tror. Du må forstå hvordan det føles å få en person inn i livet som innvaderer den private, intime sfæren som bare hører familiens intimitet til. Skjønne dessverre ikke hva du ikke skjønner. Har du kanskje vært den andre kvinnen? Jeg bare spør?!

Jeg trenger svar fra personer som har vært i min situasjon, ikke fra andre, så vær så snill...

[Gjest]

Det skjønner du ikke dersom du ikke har vært gjennom det samme. Hun visste om barn og familie, så ingen sympati fra min side. Dessuten sier jeg ikke at det bare er henne som har ødelagt, men hun er nok dessverre ingen uvitende tredjepart hvis det er det du tror. Du må forstå hvordan det føles å få en person inn i livet som innvaderer den private, intime sfæren som bare hører familiens intimitet til. Skjønne dessverre ikke hva du ikke skjønner. Har du kanskje vært den andre kvinnen? Jeg bare spør?!

Jeg trenger svar fra personer som har vært i min situasjon, ikke fra andre, så vær så snill...

Forresten, ikke forvent at akkurat JEG skal synes synd på henne. Det får sånne som deg ta seg av. Jeg vet inderlig godt at han har ødelagt mye, både for henne og for oss, så det er ikke det jeg trenger hjelp til. Han får ta sin del av æren likeså som jeg får ta min del, men mine følelser for denne andre kvinnen tror jeg er ganske naturlig for en som har blitt bedratt.

[spiky]

Forresten, ikke forvent at akkurat JEG skal synes synd på henne. Det får sånne som deg ta seg av. Jeg vet inderlig godt at han har ødelagt mye, både for henne og for oss, så det er ikke det jeg trenger hjelp til. Han får ta sin del av æren likeså som jeg får ta min del, men mine følelser for denne andre kvinnen tror jeg er ganske naturlig for en som har blitt bedratt.

Vil bare si at jeg skjønner deg veldig godt. Om det er det genuint rasjonelle og riktrige spiller ingen rolle. Jeg syns man i din situasjon kan tillate seg å «hate» et menneske man ikke kjenner.

lykke til!

[Gjest Skjønner jeg........]

Hvorfor er det HUN som har ødelagt for dere?

Det er da ikke sikkert hun visste om deg?

Kanskje har HAN ødelagt livet hennes også, ikke bare ditt. Kanskje løy han til henne og brukte henne på verste vis. Hvordan tror du det er å finne ut at man bare har vært en affære? Det er helt jævlig skal jeg si deg.

Dette synes jeg var litt unødvendig av deg, når hun har kommet dit hun har nå. Det har sikkert vært en LANG prosess.

[Gjest]

Vil bare si at jeg skjønner deg veldig godt. Om det er det genuint rasjonelle og riktrige spiller ingen rolle. Jeg syns man i din situasjon kan tillate seg å «hate» et menneske man ikke kjenner.

lykke til!

Tusen takk for forståelse. Det er veldig vanskelig å skulle skrive et innlegg og få med alle aspekter og variasjoner. Er nok skremmende klar over at ikke alle mine reaksjoner er rasjonelle, men følelser er ikke lette å styre over og det er nok de som tar overhånd. Les gjerne tidl. innlegg som jeg postet for en del mnd. siden; samliv etter utroskap fra angrende kone med en angrende mann så får dere et helere bilde av situasjonen. Har kommet langt siden da, men har fremdeles en vei å gå.

[mrxx]

Jeg skjønner at du er sint og fortvilet over den andre kvinnen, men den som sitter med hovedansvaret er din mann.

Hvor lenge er dette siden?

Du har ikke annet valg enn å godta at dette har skjedd og forsone deg med det. Dette er umulig å reversere og skal du komme deg videre og få et bra liv, så må du bare få lagt det bak deg. Klarer du ikke det så har du ikke annet valg enn å gå videre alene og finne deg en ny mann.

Det betyr at det er du som sitter med nøkkelen til hvor lykkelig du skal være.

Du får spørre deg selv hvor mye dette egentlig betyr når det kommer til stykket? Sett det opp mot andre ting som kan skje i livet og se hvor på skalen dette ligger og behandle det etter det. Det igjen betyr at du ikke skal bruke mer tid på det enn hva det er verdt.Dette kan være en metode å bruke for å kunne takle det lettere.

[Gjest Ulvinnen]

Dette skjønte jeg ikke helt. Han har ikke lenger kontakt med denne kvinnen? Han var sammen med henne i tre måneder da dere hadde gått fra hverandre? Han oppdaget at det egentlig var deg han ville ha?

Hvorfor er du da så opptatt av henne?

Han har ikke en gang vært utro, siden det var slutt/pause mellom dere. Å henge seg opp i denne kvinnen er like dumt som å henge seg opp i kvinner han var sammen med før deg.

Du ødelegger bare for deg selv og mannen din ved å dvele med henne.

[Jally]

Hei.

Selv om du har bestemt deg for å tilgi, så må du ikke forvente deg at alle de negative følelsene dine kommer til å gå bort over natten. De trenger å komme ut, og den eneste måten du kan klare det på er å prate om det.

Jeg synes du er flink som jobber med deg selv, jeg. Du skal være stolt av det valget du har tatt. Det er en tøff kamp, for det er du som sitter igjen med bitterheten og utryggheten...den er vanskelig å bli kvitt. Av og til vokser den og man blir så jævlig forbanna og lei...og litt irrasjonell

Din mann har sikkert lagt ting bak seg, og er ukomfortabel når emnet kommer opp. Men han er likevel ansvarlig for å hjelpe deg å bli tryggere og til å takle den bitterheten du har...og det er ham du bør snakke med. La ham vite hvordan du tenker og har det, uten at du får ham til å føle seg kritisert. Be ham om hjelp til å takle dette, for det skylder han deg.

TTT-Ting tar tid....lang tid.

Du føler deg kanskje som taperen her....stoltheten er på bånn....men husk at hvis det er noen som kan gå med hodet hevet her, så er det deg. Vær stolt av det og valget du har tatt. Over tid så er det værdt det. Tillat deg selv å være på tuppa...men ikke hele tiden. Bli forbanna, gråt en skvett....men ikke gi ham skyldfølelse, for valget er det du som har tatt og dermed også kampen mot følelsene...DEt står det respekt av.

Stå på, det blir bedre...

Klem

[Gjest]

Dette skjønte jeg ikke helt. Han har ikke lenger kontakt med denne kvinnen? Han var sammen med henne i tre måneder da dere hadde gått fra hverandre? Han oppdaget at det egentlig var deg han ville ha?

Hvorfor er du da så opptatt av henne?

Han har ikke en gang vært utro, siden det var slutt/pause mellom dere. Å henge seg opp i denne kvinnen er like dumt som å henge seg opp i kvinner han var sammen med før deg.

Du ødelegger bare for deg selv og mannen din ved å dvele med henne.

Nei, litt innviklet. Du har nok ikke lest mitt tidl. innlegg, men vi hadde ikke gått fra hverandre. Jeg var lykkelig uvitende. Vi har vært gift hele tiden, ikke separert. Vi var bare litt distanserte i forholdet. Hadde en periode m litt dårlig komm. Hadde lite tid til hverandre, han reiste mye i jobben som førte til frustrasjon. Vil tro d er naturlig for en bedratt kvinne å tenke på den andre kvinnen som mannen har stått i med. Hvorfor synes dere det er så rart. Lett å si å ikke dvele, men det er faktisk hans og hennes handlinger som har ført oss inn i en skikkelig krise. Må kanskje nevne at min manns 40-års krise spiller en liten rolle.

Jeg er nok ikke personen som skal forstå henne og tilgi henne, jeg må bare tenke på meg selv og på vårt forhold å som best prøve å redde det vi har sammen. Er det virkelig så rart at jeg tenker på hva de to har gjort sammen? Jeg var hjemme og passet barna uten å komme meg ut forbi husets fire vegger mens han var på reise og fikk svingt seg litt. En smule bittert.

[Gjest]

Jeg skjønner at du er sint og fortvilet over den andre kvinnen, men den som sitter med hovedansvaret er din mann.

Hvor lenge er dette siden?

Du har ikke annet valg enn å godta at dette har skjedd og forsone deg med det. Dette er umulig å reversere og skal du komme deg videre og få et bra liv, så må du bare få lagt det bak deg. Klarer du ikke det så har du ikke annet valg enn å gå videre alene og finne deg en ny mann.

Det betyr at det er du som sitter med nøkkelen til hvor lykkelig du skal være.

Du får spørre deg selv hvor mye dette egentlig betyr når det kommer til stykket? Sett det opp mot andre ting som kan skje i livet og se hvor på skalen dette ligger og behandle det etter det. Det igjen betyr at du ikke skal bruke mer tid på det enn hva det er verdt.Dette kan være en metode å bruke for å kunne takle det lettere.

Høres fornuftig ut. Jeg vet at jeg bare må bestemme meg for å gå videre sammen med ham eller la være. Har egentlig bestemt meg for å satse, men blir bare så fortvilet når det blir vanskelig. Det er vel en form for sorg-prosess jeg går gjennom nå. Har det greit stor sett, så plutselig og nesten uten forvarsel kaster fortvilelsen seg over meg igjen .

Klart den andre kvinnen er i tankene mine. Skjønner ikke hvorfor alle syns det er så rart. Det har bare vært han og meg siden vi traff hverandre for snart 20 år siden. Tanken på at han har vært intimt sammen med en annen kvinne er hjerteskjærende. Vet at hun er mye yngre enn oss. Han er 40 og jeg i slutten av 30-årene. Denne andre kvinnen var 24 når de var sammen. Men jeg vet...det spiller egentlig ingen rolle om hun var pen eller stygg...ung eller gammel...Gjort er gjort....og vi skal videre.

[Gjest]

Hei.

Selv om du har bestemt deg for å tilgi, så må du ikke forvente deg at alle de negative følelsene dine kommer til å gå bort over natten. De trenger å komme ut, og den eneste måten du kan klare det på er å prate om det.

Jeg synes du er flink som jobber med deg selv, jeg. Du skal være stolt av det valget du har tatt. Det er en tøff kamp, for det er du som sitter igjen med bitterheten og utryggheten...den er vanskelig å bli kvitt. Av og til vokser den og man blir så jævlig forbanna og lei...og litt irrasjonell

Din mann har sikkert lagt ting bak seg, og er ukomfortabel når emnet kommer opp. Men han er likevel ansvarlig for å hjelpe deg å bli tryggere og til å takle den bitterheten du har...og det er ham du bør snakke med. La ham vite hvordan du tenker og har det, uten at du får ham til å føle seg kritisert. Be ham om hjelp til å takle dette, for det skylder han deg.

TTT-Ting tar tid....lang tid.

Du føler deg kanskje som taperen her....stoltheten er på bånn....men husk at hvis det er noen som kan gå med hodet hevet her, så er det deg. Vær stolt av det og valget du har tatt. Over tid så er det værdt det. Tillat deg selv å være på tuppa...men ikke hele tiden. Bli forbanna, gråt en skvett....men ikke gi ham skyldfølelse, for valget er det du som har tatt og dermed også kampen mot følelsene...DEt står det respekt av.

Stå på, det blir bedre...

Klem

Tusen takk for trøstende og støttende ord. Av og til er det bare det som skal til. Vi har tenkt å få hjelp hos fam.terapeut til å bearbeide alt som har skjedd. Utenom dette forum og min mann er det ingen jeg kan snakke med om tanker og følelser som jeg sitter med. Vil skjerme oss fra omverdenen (fam./venner/kollegaer). Så det er godt bare å få slippe ut litt damp av og til. Stiller jo meg klar for hugg fordi det er vanskelig å formidle helheten i situasjonen gjennom noen innlegg på internett, men da betyr støttende og gode ord atskillig mer, så tusen takk. )

Min mann er egentlig en snill og god mann og han støtter meg på alt som jeg trenger for å komme gjennom denne prosessen, men klart blir han også av og til fortvilet når jeg får "anfall". Det går nok bra med oss. Det er snart et år siden forholdet deres ble avsluttet, men jeg har visst om det i ca. 4 mnd.

Klem

[mil1365380270]

Tusen takk for trøstende og støttende ord. Av og til er det bare det som skal til. Vi har tenkt å få hjelp hos fam.terapeut til å bearbeide alt som har skjedd. Utenom dette forum og min mann er det ingen jeg kan snakke med om tanker og følelser som jeg sitter med. Vil skjerme oss fra omverdenen (fam./venner/kollegaer). Så det er godt bare å få slippe ut litt damp av og til. Stiller jo meg klar for hugg fordi det er vanskelig å formidle helheten i situasjonen gjennom noen innlegg på internett, men da betyr støttende og gode ord atskillig mer, så tusen takk. )

Min mann er egentlig en snill og god mann og han støtter meg på alt som jeg trenger for å komme gjennom denne prosessen, men klart blir han også av og til fortvilet når jeg får "anfall". Det går nok bra med oss. Det er snart et år siden forholdet deres ble avsluttet, men jeg har visst om det i ca. 4 mnd.

Klem

4 mnd er for kort tid å regne i denne sammenhengen, tror jeg. Se hvordan du har det etter et år heller. Mener ikke dere skal ha det dårlig i 8 mnd. til, men du må nok regne med å oppleve svingninger og nedturer en god stund fremover. Hvis det går riktig vei, blir det flere og flere solskinnsdager, og lengre og lengre mellom hver gang ting går i svart :-)

[Gjest]

4 mnd er for kort tid å regne i denne sammenhengen, tror jeg. Se hvordan du har det etter et år heller. Mener ikke dere skal ha det dårlig i 8 mnd. til, men du må nok regne med å oppleve svingninger og nedturer en god stund fremover. Hvis det går riktig vei, blir det flere og flere solskinnsdager, og lengre og lengre mellom hver gang ting går i svart :-)

Er vel egentlig klar over det. Det er bare fortvilende når det står på som værst. Kanskje jeg rett og slett er litt redd for egne reaksjoner. Er egentlig optimistisk og glad av natur og det er tungt å gå og være lei og deprimert.

Merker jo også at jeg trekker meg unna sosiale eventer fordi jeg er redd for å sprekke på en eller annen måte, enten ved å blåse ut om elendighetn eller ta hevn. Blir litt isolert. Har hele tiden kjent mine egne grenser, men nå blir jeg usikker og redd. Det er fortvilelse, sinne og sjalusi som snakker når desse tankene dukker opp og jeg styrer enda lite over mine egne svingninger i humør.

Tusen takk for svar. )

[mil1365380270]

Er vel egentlig klar over det. Det er bare fortvilende når det står på som værst. Kanskje jeg rett og slett er litt redd for egne reaksjoner. Er egentlig optimistisk og glad av natur og det er tungt å gå og være lei og deprimert.

Merker jo også at jeg trekker meg unna sosiale eventer fordi jeg er redd for å sprekke på en eller annen måte, enten ved å blåse ut om elendighetn eller ta hevn. Blir litt isolert. Har hele tiden kjent mine egne grenser, men nå blir jeg usikker og redd. Det er fortvilelse, sinne og sjalusi som snakker når desse tankene dukker opp og jeg styrer enda lite over mine egne svingninger i humør.

Tusen takk for svar. )

Du reagerer nok helt normalt. Å være sosial er ikke lett når man sliter sånn. Tror det er viktig å snakke med noen altså. Ikke betro deg til naboen, eller noe sånt, men noen som forstår. Her inne er et alternativ. Evt. spørre på et familievernkontor om de har noen selvhjelpsgrupper eller noe?

I denne første tiden, tror jeg ikke du skal slite deg ut med å prøve å styre humøret og svingningene. Utad, så klart, men tillat deg å kjenne på dritten. Og husk at når du er lengst nede, skjønner du kanskje ikke at det blir lysere. Det vil si, da er det vanskelig å tro det går an, selv om man innerst inne vet det er sant?

Siden du tror dette skal gå over superfort, tror vel mannen din det også? Og for han er jo dette leeenge siden. Ville tatt en prat med han, så dere er samkjørte med at det muligens blir svingninger og tilbakefall en stund til, men at dere begge jobber mot at ting blir bra :-)

[Gjest Ulvinnen]

Jeg skjønner at du er sint og fortvilet over den andre kvinnen, men den som sitter med hovedansvaret er din mann.

Hvor lenge er dette siden?

Du har ikke annet valg enn å godta at dette har skjedd og forsone deg med det. Dette er umulig å reversere og skal du komme deg videre og få et bra liv, så må du bare få lagt det bak deg. Klarer du ikke det så har du ikke annet valg enn å gå videre alene og finne deg en ny mann.

Det betyr at det er du som sitter med nøkkelen til hvor lykkelig du skal være.

Du får spørre deg selv hvor mye dette egentlig betyr når det kommer til stykket? Sett det opp mot andre ting som kan skje i livet og se hvor på skalen dette ligger og behandle det etter det. Det igjen betyr at du ikke skal bruke mer tid på det enn hva det er verdt.Dette kan være en metode å bruke for å kunne takle det lettere.

Da misforstod jeg, ja. Jeg har ikke lest tidligere innlegg fra deg, og tolket hovedinnlegget i denne tråden slik at dere var separert da det skjedde.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg skjønner at du er sint og fortvilet over den andre kvinnen, men den som sitter med hovedansvaret er din mann.

Hvor lenge er dette siden?

Du har ikke annet valg enn å godta at dette har skjedd og forsone deg med det. Dette er umulig å reversere og skal du komme deg videre og få et bra liv, så må du bare få lagt det bak deg. Klarer du ikke det så har du ikke annet valg enn å gå videre alene og finne deg en ny mann.

Det betyr at det er du som sitter med nøkkelen til hvor lykkelig du skal være.

Du får spørre deg selv hvor mye dette egentlig betyr når det kommer til stykket? Sett det opp mot andre ting som kan skje i livet og se hvor på skalen dette ligger og behandle det etter det. Det igjen betyr at du ikke skal bruke mer tid på det enn hva det er verdt.Dette kan være en metode å bruke for å kunne takle det lettere.

Sorry, den skulle til trådstarter.

For deg misforstår jeg aldri, mrxx

[mrxx]

Sorry, den skulle til trådstarter.

For deg misforstår jeg aldri, mrxx

:-)