Skal det aldri bli bedre??

[Gjest Her igjen..]

Jeg og min samboer møttes for 5 år siden. Etter å ha vært sammen bare 3 mnd, ble jeg gravid, og nå har vi to barn sammen (4 og 1 år). Det har hele veien vært en del krangling, mye sjalusi(fra min side- gikk til psykolog for dette-har blitt mye bedre selv om sliter inn i mellom.)han er ikke veldig flink å gi meg bekreftelse, er derimot veldig flink til å kommentere om han syns jeg gjør noe "galt"(annerledes enn han ville gjort det). Men dette har også heldigvis bedret seg. Det som gjør meg så fryktelig frustrert og sliten er at jeg føler vi her hjemme må gå på tå hev for at han ikke skal reagere på noe. Han blir veldig fort stresset og blir foreks. totalt oppgitt om en av ungene søler vannglasset ved middagsbordet. Er dette vanlig?? Føler jeg ikke klarer å slappe av i mitt eget hjem..er ikke alltid like ille, når han er i godt humør har vi det helt topp, men det skal ikke mye til før vi får den trykkende "på tå" stemningen. Føler det tapper meg totalt for energi når jeg kan se oppgittheten lyse av han. Jeg har prøvd og overse det, kun forholde meg til det han konkret sier og se vekk fra det tydelige kroppsignalet han sender. Problemet er bare at han klarer sjelden la være å si noe selv, og jeg er så LUT LEI alle kommentarene/oppgittheten hans over bagateller at jeg reagerer deretter. Først forsvarte jeg meg mot "kritikken", så var det en lang periode jeg bare ble veldig sint for den minste ting han reagerte på (etter dette sluttet han litt), og nå klarer jeg ikke svare, føler meg bare helt tom. Viss jeg går inn i en diskusjon med han, så er han like frustrert på meg som jeg er over han- han fatter ikke at jeg ikke forstår hvorfor han reagerer!!Her er noen eksempler: * Når jeg gikk hjemme i permisjon forventet han at jeg tok meg av husarbeidet og middagen, det var jeg self. enig i. Det som har vært litt problemet er at han tålte lite avvik fra normalen. Jeg kunne ha det skinnende rent i 14 dager, kom han hjem den 15 dagen og det var litt leker fremme så kunne han prestere å bli sur og i tillegg hevde at det"som regel" var rotet når han kom hjem. Var det EN dag i løpet av en uke jeg ikke hadde laget middag, så satt han igjen med inntrykket av at jeg som regel ikke pleide ha middagen klar. Nå har jeg omsider innsett at uansett hvor rent jeg holder det, hvor gode middager jeg lager, hvor mye meransvar jeg tar for ungene- så blir han ikke fornøyd! Derfor har jeg satt hardt mot hardt og overlatt alt til han nå når han er hjemme i perm. og jeg er i jobb. Dette for å få han til å innse litt hva som skal til for å holde et hus rent og ryddig til enhver tid. Siden han sa at å holde det ryddig og rent var det minste jeg kunne forvente av meg selv når jeg gikk hjemme, så bør det vel ikke være noe sak for han å klare det samme!???Men det er det visst..og problemet nå er at han legger det over på meg! Igjen! Jeg blir sprø! kan han ikke bare si: det krever visst mer å holde et hus enn jeg trodde e.l. ! Men forstår at han er alt for stolt til det. Men hvordan skal jeg forholde meg til dette?? Når jeg gikk hjemme fikk jeg kritikk om ikke alt var på G og nå, når han ikke klarer oppfylle sine egne krav så kommer han bare med en masse unnskyldninger for hvorfor det er annerledes for han(han er hjemme for å knytte bånd til sønnen vår- ikke for å vaske, han er bare hjemme 6 uker, han mangler rutine, jeg hjelper ikke så mye til som han hjelpte meg da jeg gikk hjemme osv. - og ikke spør meg hva han hjelpte meg med?) Han er kjempeflink til å komme med unnskyldninger og fraskriver seg ansvaret for ting!Han er en kløpper med ord. Jeg føler virkelig ikke at jeg stiller mye krav til han, jeg sier ikke noe på noen ting(ift. t rot/vasking- selv om han ikke har vasket et gulv eller vasket badene på en mnd) synes bare det er så urettferdig at jeg skal få skylden nå også-at han skal bli irritert og kritisere MEG for rotet nå også. Bør ikke han ta ansvar for huset nå siden han mener jeg burde det når jeg gikk hjemme? * Om en av ungene søler, blir han totalt oppgitt over meg(som kansje satt ved siden av, for at jeg ikke passte bedre på!) * Om han reagerer på noe eldtejenta vår gjør (grinestemme, maser e.l.) blir han irritert på meg for at jeg ikke GJØR noe! Han mener det alltid er han som må si noe, noe jeg ikke føler stemmer, vi må jo kunne ta noen konflikter hver! Kommer ingen vei når jeg tar opp noe jeg synes er urettferdig/urimelig av han, han forklarer det vekk og kan plutselig trekke inn andre ting som ikke har noe med saken å gjøre.. Jeg har jobbet mye for forholdet, men nå gidder jeg ikke mer. Får ingenting igjen for å være grei med han likevel. Aner ikke hva jeg skal gjøre med hans humørvingninger, bortforklaringer, eller kritikken! Jeg forstår at økonomisk stress, stress på jobb o.l. kan gjøre at en har vanskelige dager og kan være urimelig- men slik jeg opplever han, så er dette slik han ER. Om vi noen gang skulle ha giftet oss, vet jeg ærlig talt ikke hva fint jeg skulle sagt om han.Han er flink med ungene den skal han ha, men han er ingen snill kjæreste. Er jeg trøtt en dag er det ingen forståelse å møte- han kan ikke forstå hvorfor JEG er trøtt! er jeg syk er det ingen empati(selv om han kansje prøver)å få,heller irritasjon fordi det blir mer på han å gjøre. Merker at jeg har problemer med å føle noe godt for han..Han er som to personer, veldig hyggelig mot alle han omgås og mot meg når vi omgås andre-mens hjemme blir han irritert over alt og ingenting, tåler ikke stress(blir sur)-noe som ikke er til å unngå med to små. Er dritt lei av og gå til jobb med dårlig følelse etter å ha fått noen sure bemerkninger/kritikk for et eller annet. Har lenge prøvd å gjøre alt slik han helst vil det(for å unngå sur stemning) men det fortvilende er at han finner bare nye ting å bli sur for! Kan du hjelpe meg med hvordan jeg skal takle dette? Jeg blir gal av å hele tiden gå å gruble på om kritikken/kommentarene er berettiget, jeg klarer bare ikke forstå meg på han?? Tror du det er jeg som er nærtagene og tåler lite eller er det flere enn meg som hadde blitt lei av dette? Har lest mye, prøver ta ting opp på riktig måte, skryte over pos.ting han gjør, ikke kritisere om det er noe han ikke gjør (som han kansje burde gjøre) osv. Føler jeg har prøvd alt og jobbet MYE for dette forholdet! Mvh Rådvill

[Lora]

Kom deg vekk. Ikke la barna dine vokse opp og tro at det er normalt at menn behandler partneren sin på en så nedverdigende måte. Høres ut som eks'n min dette her. Aldri fornøyd uansett hvor mye jeg vasket og støvsugde og tok meg av barn.

3 år siden jeg brøt ut og har ikke angret ett sekund.

[Gjest MayLynn]

Så kult at du forlangte at han skulle klare det samme som deg mens han er hjemme!! Selvfølgelig skulle han klart det - han kan ikke ha mye stolthet i seg som ikke gjør det.

En god grunn for at pappaene bør ha minst 6 uker permisjon.... mens moren er på jobb og ikke har ferie.

Når det er sagt så vet jeg virkelig ikke hva jeg skal si - jeg hadde ikke orket å leve i et så lite likestilt forhold. Jeg forventer at vi deler på alle oppgaver når begge to er i full jobb.

[laban]

Jeg tror ikke du får til noen særlig forandring på egen hånd.

Får du ham med til familieterapi / -rådgivning, kan dere ha en sjanse.

Har dere mulighet for å betale en tenåring med frikort (da er det ikke så dyrt) for å ta en vaskejobb, kan kanskje noe av slitasjen pga. renholdet reduseres. Men du antyder jo også at han lett finner nye ting å bli sur for.

Hvis din framstilling er omtrent riktig, trenger du ikke bruke energi på å gruble over hvorvidt det er deg det er noe galt med. Det er normalt at det er litt søl ved bordet, leker på gulvet og støv i krokene når man har barn i den alderen.

Det er viktig at du og ungene klarer å opprettholde en hyggelig tone dere imellom. Ikke la ham forpeste hverdagen deres. Ikke ta igjen når han er helt urimelig og det er sannsynlig at det fører til krangel, bare ignorér bemerkningene (jeg vet at det ikke er lett) og gå et annet sted.

[trollemor;o)]

Jeg greide ikke lese hele innlegget ditt, ville blitt enklere med noen avsnitt.

Men det slo meg at det er bra at du er sterk og ser at det er han som er på jordet. Kritikk over lengre tid kan ta knekken på hvem som helst. Ikke la han knekke deg!!

Jeg vet ikke hva so hjelper på slike som ham, men han burde sett seg selv på film eller noe.

Du må ikke finne deg i å bli behandlet slik. Sett hardt mot hardt og greier han ikke forandre seg, ja så sier det seg vel selv hva som er best gjøre...

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Ja, jeg er enig med deg. Du har prøvd alt og jobbet mye for forholdet. Du har forsøkt å sette noen grenser og speile tilbake det du opplever han krever av deg. Du har lagt inn forståelse for stress. Du har forsøkt å være positiv og ikke ta igjen på samme måte tilbake. Du har forsøkt å jenke deg og møte hans behov for et ryddig og oversiktlig hjemmemiljø. Du har forsøkt å unngå krangling.

Alt dette er jo bevisste og bra holdninger og handlinger fra din side. Jeg forstår du blir både frustrert og lei når ingenting hjelper.

Det er ikke uvanlig at personer er to helt forskjellige sammen med "alle andre" og sammen med sin nære familie. Dersom personen ikke er klar over dette og ikke mottakelig for å bli utfordret på denne tendensen er det svært belastende for partner.

Skal du klare å leve sammen med denne mannen høres det ut som du i enda større grad må akseptere at han er som han er. Slik det er nå bruker du veldig mye kapasitet på å registrere og stille spørsmål inni deg uten at det gir påfyll, men heller tapper deg.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at dette kjennes uutholdelig. Når du er så sliten og lei som du er blir du nok også mer nærtakende. Det er derfor viktig for din egen helse at du blir mer stabil i deg selv til for hans svingninger.

[Gjest Kjenner meg igjen]

Kom deg vekk. Ikke la barna dine vokse opp og tro at det er normalt at menn behandler partneren sin på en så nedverdigende måte. Høres ut som eks'n min dette her. Aldri fornøyd uansett hvor mye jeg vasket og støvsugde og tok meg av barn.

3 år siden jeg brøt ut og har ikke angret ett sekund.

''Ikke la barna dine vokse opp og tro at det er normalt at menn behandler partneren sin på en så nedverdigende måte''

Dette har jeg hørt folk si til meg og... Men han er nå faren til barna og det vil han alltid være. Sannsynnligheten for at han finner seg ei ny å herse med, er jo stor, og da vil barna like fullt oppleve dette. Han vil også like fullt kunne prate negverdigende om meg mens barna hører det, noe sannsynligheten er meget stor for at han gjør. De vil også kunne oppleve at han "går løs på" dem uten å ha mor til stede som en forsvarende motpol.

Hvordan har du klart å gi slipp på kontrollen ved å la ham være alene med barna? Jeg biter heller tennene sammen, finner måter som får hverdagslivet vårt til å fungere (til tider veldig greit også) og innfinner meg med at det er slik mannen jeg har valgt å få barn sammen med er.