Alenemor med kjæreste. Når flyttet dere sammen?

[Gjest skeptisk kvinne]

Jeg er en kvinne på 38 år. Jeg og min eks flyttet fra hverandre for 1 1/2 år siden. Vi har 3 barn sammen som bor hos meg, er hos far annenhver helg + 1 dag i uken. Barna er mellom 9 og 11 år. Jeg brukte flere år på å avslutte dette forholdet. Vi ar enige om bruddet og er gode venner den dag i dag.

For ca 1 år siden traff jeg altså en ny mann, som jeg har sterke følelser for, han er alt det eksmannen min ikke var. Vi har vært kjerester i ca 8 mnd. Han er snill og god mot meg og barna på alle måter. Kjæresten min er 5 år yngre enn meg, han har 2 barn på 4 og 7. Han har sine barn annenhver uke. Han bor i en leid leilighet mens jeg kjøpte meg ett rekkehus som er akkurat stort nok for meg og barna. Ungene mine trivest kjempebra her vi bor, har beholdt samme skolekrets og venner som de hadde før vi flyttet.

Saken er den att jeg og min kjæreste er på forskjellig ståsted i livet. Mens jeg nyter dagene, kjenner på att det er deilig å bo alene og kun ha meg selv og barna og tenke på, er han veldig klar på hva han vil. Han vil ut av kjellerleiligheten og videre i livet, flytte sammen med meg og barna mine+ hans unger annenhver uke. Kjøpe ett stort hus sammen evt. bygge på mitt.

Dette er helt uaktuellt for meg, jeg kan heller ikke tenke på om når jeg er klar for dette. Det kan være 1 år eller 5 år. Dette forstår han ikke. Han mener jeg ikke kan ha de samme følelsene for han som han har for meg.

Kan også legge til att jeg jobber 100% i en krevende jobb. Har unger som skal kjøres på fritidsaktiviteter hver dag, følges opp med lekser og alt som hører med. Når han og ungene har vært på besøk er jeg temmelig sliten, nokså høyt under taket til tider med 5 unger som krever sitt. Dette skremmer meg. Greier ikke se for meg hvordan det skal kunne gå om vi bodde sammen. Jeg må jo være der for hans barn også, de vil også kreve litt av meg. Skal jo grensesetting og kjærlighet fra meg også.

Greit nok så skal han jo hjelpe til med det daglige, men jeg nyter tid når jeg er helt alene i huset. Dette vil jeg jo ikke få om vi bodde sammen.

Jeg har hatt perioder etter bruddet med eksen hvor jeg har vært så sliten så sliten. Det er tøft meg ansvar for 3 barn. Men ungene betyr alt for meg. De fortjener ei mor som er der for dem.

Har tatt noen grep selv i livet hvor jeg kjenner jeg må bremse på mitt eget sosiale liv inkl. treningsstudio.

Spørsmålet er: Er han ikke den rette for meg, siden jeg ikke mestrer tanken på ett samboerforhold? Vil jeg noen gang bli klar? Er det bare jeg som syns dette er for tidlig?

Noen flytter sammen etter kort stund mens andre bor alene og er kun kjærester.

Kan også tilføye att vi har det utrolig kjekt sammen. Vi har frihelger sammen, som regel er vi sammen lørdag - søndag.

Fredagen er som regel MIN dag, bruker den til husarbeid eller eller på venninebesøk, eller alenetid i sofaen bare meg selv.

Han er endel på besøk de ukene han ikke har barna sine, og selvfølgelig en dag eller 2 de ukene har har barna sine hos seg.

Takker for tilbakemeldinger.

[Lillemus]

''Er han ikke den rette for meg, siden jeg ikke mestrer tanken på ett samboerforhold? Vil jeg noen gang bli klar? Er det bare jeg som syns dette er for tidlig? Noen flytter sammen etter kort stund mens andre bor alene og er kun kjærester.''

Nei, du kan ikke si at han ikke er den rette for deg bare fordi du ikke vil flytte sammen med ham her og nå med en gang. Jeg synes det er fornuftig av deg å vente litt, dere har ikke vært sammen ett år engang og det er 5 (!) unger å ta hensyn til her også.

Jeg får en følelse av at en av grunnen til at han har det litt travelt er at han ikke er fornøyd med å bo der han bor og ikke har råd til å kjøpe/leie noe bedre på egen lønn?

8 mnd er ikke lenge og dersom han dumper deg på grunn av dette - vel - da var ikke dere de rette for hverandre rett og slett.

[Gjest ta tiden du trenger.]

Er han glad nok i deg så venter han. Be om 1-2 år før du får spørsmålet fra han på nytt om samboerskap.

Menn er ofte født slik at de ikke trives alene, mens du nå har behov for dette og må absolutt følge din intuisjon. Du må bli ferdig med alenetilværelsen og være dritlei den før du kan flytte sammen med noen og trives 110%! for det verste for barna dine nå er om du vantrives i et samboerforhold for tidlig og det ender med brudd.

Du virker veldig fornuftig og da skal du følge dette som virker bra for deg og dine barn her og nå.

[Onsdag1365380628]

Da jeg traff min nye samboer flyttet vi sammen ganske raskt, og ingen av oss var i tvil om at det var det rette. Jeg betalte dyrt for en leilighet som jeg ikke benyttet, og jeg følte at jeg bodde to steder på en gang. Noen dager hjemme sammen med barna, og noen dager hos kjæresten. Jeg var helt sikker på at det skulle bli oss to, så jeg tok sjangsen og flyttet inn hos han. Etter to år har jeg ikke angret, så dette var helt klart det riktige for oss.

Likevel skjønner jeg at dette ikke er like lett for alle. Med dine og mine barn er det mye å tenke på og ta hensyn til.

Så lenge du selv nyter å være alene og selvstendig synes jeg du skulle fortsette med det. Om mannen er den rette for deg greier han å vente. Menn tenker ofte litt mer lettvint en det vi gjør.

[Gjest Ulvinnen]

Fem barn i huset er ikke bare-bare. Det kan bli tøft både for dere og dem. Jeg tror jeg ville ventet. Siden du er skeptisk i utgangspunktet, er det ingen grunn til å forhaste seg.

[org]

''Er han ikke den rette for meg, siden jeg ikke mestrer tanken på ett samboerforhold? Vil jeg noen gang bli klar? Er det bare jeg som syns dette er for tidlig? Noen flytter sammen etter kort stund mens andre bor alene og er kun kjærester.''

Nei, du kan ikke si at han ikke er den rette for deg bare fordi du ikke vil flytte sammen med ham her og nå med en gang. Jeg synes det er fornuftig av deg å vente litt, dere har ikke vært sammen ett år engang og det er 5 (!) unger å ta hensyn til her også.

Jeg får en følelse av at en av grunnen til at han har det litt travelt er at han ikke er fornøyd med å bo der han bor og ikke har råd til å kjøpe/leie noe bedre på egen lønn?

8 mnd er ikke lenge og dersom han dumper deg på grunn av dette - vel - da var ikke dere de rette for hverandre rett og slett.

"Jeg får en følelse av at en av grunnen til at han har det litt travelt er at han ikke er fornøyd med å bo der han bor og ikke har råd til å kjøpe/leie noe bedre på egen lønn?"

Jeg fikk akkurat samme følelsen.

[mil1365380270]

Tenker det samme som Lillemus og org. Han er klar for å flytte, og da er det naturlig at det blir sammen med deg. Men 8 mnd. er svært kort tid, en forelskelse varer ett år gjerne. Av hensyn til barna, er det sikkert lurt å se hva dere tenker når det kjølner litt.

Det beste er kanskje om dere finner en fin leilighet til han? Kan jo være et morsomt prosjekt, det. Samtidig kan dere bestemme hva dere skal senere, så dere har samme, faste fokus.

Pedagoger sier barn trenger 3-4 år på å tilpasse seg til at mamma og pappa ikke bor sammen, det kan du bruke som argument for å vente med å innføre enda noe nytt i livet deres.

At du føler for å bo alene nå, trenger ikke si noe om dine følelser for han. Dog leser jeg litt mellom linjene at det er mer jobb for deg når dere har 5 barn i huset, enn for han...?

[damedamen]

Høres ikke ut som om du er klar, så mitt tips er å respektere seg selv på dette og i tillegg: Bruk mer tid på å bli kjent. Gå gjennom noen utfordringer sammen som par, før du ser hvilke kvaliteter han egentlig har, og hvordan dere sammen takler dem.

Lykke til med valget ditt.

Mvh

[Snikkersen]

Har akkurat blitt separert selv. noe jeg tenker på er at jeg ikke vil ha en mann boende i mitt hus på lenge. Ja, jeg kan tenkte meg en kjæreste, og ja, han må gjerne ha unger. Men nå nyter jeg å være selvstendig og ha huset for meg selv (bortsett fra barna, da, selvsagt).

Dersom det ikke føles riktig for deg, synes jeg du ikke må flytte sammen med han igjen. Da kan det hende at det ikke varer, og barna må gjennom den store forandringen som et samlivsbrudd er, en gang til.

Føler du derimot at dette er det rett for deg, skal du slå til.

Du må for all del ikke føle deg presset inn i noe. du velger selv. Dersom han truer med å gå ifra deg fordi du sier nei, sier det ganske mye om han! Og da er han i hvert fall ikke verdt det.

[Gjest Hiha!!!]

"Jeg får en følelse av at en av grunnen til at han har det litt travelt er at han ikke er fornøyd med å bo der han bor og ikke har råd til å kjøpe/leie noe bedre på egen lønn?"

Jeg fikk akkurat samme følelsen.

Ja dette er ikke lett eller jo det er det. Det virker som du er en egoist av det jeg leser som du skriver.

Virker som du skal ha både i pose og sekk!, da mener jeg at det er du som skal bestemme når han skal være der eller ikke. sett deg litt i hannes tanker som feks at han vil flytte fra kjeller leiligheten, han ønsker da vel ikke å bruke penger på et hus alene eller ei stor leilighet som du skal ha nytte av om 2 år, han er klar for å flytte og jeg er sikker på at han tenker ikke å kjøpe noe mindre en at dere alle kan bo der. så hvorfor bruke penger på ei anna leilighet?

Ja vis du mener at du trenger tid alene, hvorfor treffer du han?? virker ikke som han er den rette for deg. Tror du ikke at du kommer til å få tid for deg selv vis dere hadde flyttet sammen? Ja 5 barn er noe det, men det viste du sikkert fra første dag du traff han eller? Du er såppas oppi åran og tror du at du treffer en mann som ikke har barn i denne alderen? vis du mener det så lurer jeg virkelig på hvordan denne mannen er? en som har bodd hjemme hos "mor" "eller en som ønsker seg ei mor"

er no bare mine tanker om dette

Ps ta det opp med han så får du høre hva han sier om denne saken, er sikker på at han ikke gidder å vente 1-2 år. så han kommer til å dumpe deg!!