Er åpne forhold fremtiden? Les linken!

[Gjest Kalholi]

http://www.sexogpsyke.dk/index.php?option=com_content&task=view&id=37&Itemid=36

Hei, jeg skrev i går, oppløst i tårer, "herregud, han ser andre" innlegget. Jeg våknet syv i morges, det kjentes ut som om jeg hadde kreft i hele kroppen. Jeg trodde jeg skulle dø.

Så begynte jeg å tenke. Jeg tenkte, hva om? Hva om det er håp?

Jeg surfet på nettet og fant denne danske linken (bor selv i københavn).

Det hva han sa på søndag gav plutslelig mere mening, (han tror monogami er en illusjon) og jeg tror jeg kommer til å i det minste snakke med han om det en gang til.

Jeg vil bare være lykkelig. Og hvordan kan jeg vite at et slikt forhold ikke vil gjøre meg lykkelig. Kanskje kan det det, med stor åpenhet og ærlighet. Og det er jo det han forsøker å innføre.

"Hvis du elsker noget, lad det gå. Vender det tilbage, har du ikke mistet det. Vender det ikke tilbage, har du aldrig ejet det."

Følelsene mine er veldig influert av slik jeg er oppvokst, med foreldre som har holdt sammen i 30 år (ikke lykkelig ekteskap),

venninner som drømmer om den "ene prinsen".

Men visst jeg ser bort i fra disse element, og ikke tenker aksept, men lykke, for meg. Hva står så igjen?

Kan jeg akseptere min egen lykke visst andre ikke aksepterer den? Er jeg tilfreds visst andre ikke aksepterer min tilfredshet i et åpent forhold?

Jeg trenger litt tid til å tenke over dette.

Kanskje trenger jeg bare håp. Kanskje er jeg bare desperat etter å se en løsning. Kanskje er dette en fase jeg bare skal igjennom før jeg klarer å bryte helt med ham.

Forrige innlegg var et følelsesladet innlegg, derfor følelsesladete svar. Og takk for dem. Men hva mener dere egentlig om åpne forhold?

Eller kanskje heller, hva synes dere om det som blir sagt i linken? Og tror dere åpne forhold er fremtiden?

[Gjest Elextra]

''Og tror dere åpne forhold er fremtiden?''

For noen. Ikke for alle. Og ikke kombinert med familieliv.

Som jeg også sa i andre tråden tror jeg du må spørre deg selv om du kan leve slik. Det gjorde jeg en gang, og konkluderte med at det kunne jeg ikke.

[Gjest MayLynn]

Nei - jeg tror ikke åpne forhold er fremtiden. Eller - mulig det SKJER men jeg tror ikke noe på at det er bra.

[Gjest 11447788]

For å si det rett ut. Dette er ikke noe å satse på. Du blir aldri lykkelig med denne mannen.

På nettet kan du finne det du ønsker å inne stort sett. Uansett hvor sykt og bizart det er, så finner du støtte på nettet.

Du finner folk som forsvare dyresex, barnevold, og andre unormale ting. Og et åpent forhold krever to personer som er ENIGE om det.

Ikke en desperat dame som tillater det, fordi hun vil beholde kjæresten sin, som ikke er verdt en lillefinger en gang.

Dere har vær sammen i tre måneder. Sorgen går over. Og det tar nok ikke så lang tid heller. Men tillatt deg å være lei deg, men for din egen skyld. Dropp denne mannen. Det er IKKE normalt å tillate kjæresten sin å knulle andre damer.

[mil1365380270]

Her kan du lese om noen som praktiserer det i Norge. Du kan spørre om ting, de er reflekterte og hyggelige.

http://magicpenny.wordpress.com

Men dette er ikke noe man hopper inn i for å redde et forhold, det er helt sikkert. Du kan ikke tilpasse deg en sånn livsstil, da forgår du. Du må ønske det i utgangspunktet og være sikker på hva du vil.

Dessuten er ærlighet grunnmuren, og han har allerede bedratt deg, så..... Virker ikke som forutsetningene er til stede for noen av dere, sånn jeg ser det. Men det er nå bare min mening :-)

[Gjest Jeg har skumlest linken]

For det første så blir jeg litt provosert av at du skriver "føles som om jeg har kreft i hele kroppen" Spar deg å bruke slike utsagn da det å ha kreft i hele kroppen nok er svært mye mer alvorlig enn kjærlighetssorg okke som.

Slik jeg har blitt kjent med deg, det er jo ikke mye, via ditt første innlegg og dette så tror jeg ikke at du er den slags person som vil kunne fungere lykkelig i et såkalt åpent forhold.

Hva jeg synes om åpent forhold? Overhode ikke noe for meg. For meg er riktige følelser for en person såpass enriktet at jeg kan ikke forestille meg at jeg skulle kunne være lykkelig med en person som ikke føler det samme.

[Lillemus]

Jeg tror du er i aldeles desperat etter å holde på denne fyren og at du selv tror du er villig til å gå med på alt for å få beholde ham. Og forholdet deres har vart i noen få mnd bare - etter min mening hoppet dere alt for hodestups inn i dette her og hans interesse falt i alle fall fort da han ikke trengte kjempe mer for å få deg, men har deg der når som helst. Ikke helt ukjent fenomen det der. Spennende så lenge det er litt ulovlig, så fort det blir lovlig og greit faller all spenning bort og man ser seg om på nytt.

Et åpent forhold hadde ikke vært noe for meg i alle fall. Jeg er en enmannskvinne og sånn er det med den saken. Jeg vil være kvinne nr 1 i min manns liv, ikke en av flere.

[Bookworm]

Du er virkelig desperat etter å beholde denne mannen du?

[løvinne71]

Det er vel og bra at du prøver å lese deg til hvordan åpne forhold fungerer, og hvordan mennesker som ham tenker.

Men jeg tror likevel ikke at dette er noe man kan "velge" å omstille seg til hvis dette strider helt imot ditt eget syn, og dine egne ønsker til et forhold.

Isåfall er nok betingelsen at du er innstillt på denne ordningen helt fra starten av forholdet, og dermed kan distansere deg litt eller unngå falske forhåpninger.

Men hvis motivasjonen for "omstillingen" er å døyve en stor skuffelse, og prøve å beholde en mann som ikke gjengjelder dine verdier, så tror jeg det blir adskillig mye vanskeligere..

Antagelig vil du føle at dette går på verdigheten løs. Og du vil nok aldri bli lykkelig i et slikt forhold.

Han er "bare" 28 år. Og tydeligvis innstillt på å "ta for seg av livets goder" de neste årene, uten å forplikte seg. Kanskje vil dette endre seg hvis han treffer DEN RETTE, eller ønsker å stifte familie engang.

Men du må jo forholde deg til det som er aktuellt for øyeblikket.

Tror det beste for deg er å bryte kontakten med ham. Og finne en mann som deler ditt syn på hvordan et forhold skal være!

[Mary Poppins]

Herlighet du har drevet og truffet ham i 3 mnd! Du lyser despert på lang avstand desverre,

Jeg tror et åpent forhold kan funke dersom begge partene har lyst til det. Men i dette tilfelle er det jo ikke noe du egentlig har lyst til, men noe du muligens er villig til å gjøre for å beholde denne mannen. Ha mer selvrespekt enn som så mener nå jeg. Du har lov til å være lei deg nå, og du kommer over han.

[Gjest drittsekker er seg selv like]

Kanskje er åpne forhold greia, men jeg tror det er en god del stadier man må gjennom først. Det er forskjell på to som elsker hverandre dypt og samtidig har nådd et modenhetsnivå hvor begge frivillig og naturlig har et åpent forhold, og to som har et åpent forhold fordi de er desperate eller redd nærhet og forpliktelse.

Både du og han vil nok i såfall inngå i siste kategori.

Det gjør vondt at han ikke vil det samme som deg, men sett fokus på deg selv nå. Du er sterk, du er hel alene, du har et liv å leve. Tenk om du finner noen du liker enda bedre enn han rundt neste hjørne?

Ikke bare det, men hva om du nå kommer deg gjennom sorgen og får det veldig bra alene. Så kommer han tuslende tilbake og vil ha deg likevel. Tror du egentlig du vil ha han da?

[Gjest drittsekker er seg selv like]

Dette bør du tenke over hvis du nå på død og liv tror du vil ha denne mannen:

Om du skal ha en sjans i havet for å få han, forutsetter det at han respekterer deg. Da må du sette deg i respekt! Eneste måten å gjøre det på er å respektere deg selv, og ikke gjøre noe du innerst inne ikke vil. Det innebærer at når han nå har lagt frem sine premisser, må du si "Takk for tilbudet, men det er ikke noe for meg", og så må du gå din vei og holde deg borte, selv når han prøver å overtale deg til å gå for det lille han kan tilby deg.

Da er spørsmålet igjen: Kan _du_ respektere en som han?

[Gjest kalholi]

''Og tror dere åpne forhold er fremtiden?''

For noen. Ikke for alle. Og ikke kombinert med familieliv.

Som jeg også sa i andre tråden tror jeg du må spørre deg selv om du kan leve slik. Det gjorde jeg en gang, og konkluderte med at det kunne jeg ikke.

Dere har jo rett. Jeg vet det. Men jeg er desperat etter å beholde ham. Virkelig. Jeg skal møtest å snakke med ham en dag, for å se hvordan det føles. Men innerst inne så vet jeg nok at vi er ferdige med hverandre. Kanskje behøver jeg bare ¨å ta det litt "steg for steg". De tre månedene vi har vært sammen har vært altoppslukende, og jeg er en person som er veldig lidenskapelig og lar meg lett rive med.

jeg tenkte; endelig en som er like rar som meg! endelig en som kan forstå min mørke side, og jeg kan forstå hans. Endelig en som vil gjøre sånne ting som å ta med masse dyner ut på terassen og ligge å se på stjernene og fnise. I februar.

Alt var liksom perfekt. Men jeg følte også at sex driften hans var litt vel stor. Men samtidig så hadde jeg også lyst på ham. Hele tiden.

Jeg lå og halvsov i armene hans, og drømte han sa han elsket meg. Jeg våknet opp i det ordene var "sagt", og var aldri sikker på om han virkelig hadde sagt det. Han gjorde nok aldri det.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare grine til det er ute av systemet? hvor lang tid tar slikt, jeg er desperat.

Unnskyld all selvmedlidenheten, jeg har bare et enormt behov for å få dette ut av systemet.

[Gjest Elextra]

Du er virkelig desperat etter å beholde denne mannen du?

Er det så rart - har du aldri vært ordentlig forelsket?

[Bookworm]

Er det så rart - har du aldri vært ordentlig forelsket?

Å jo da, og jeg kunne aldri ha tenkt meg å dele han med noen andre! Såpass respekterer jeg meg selv også...

[Gjest xbellax]

Å jo da, og jeg kunne aldri ha tenkt meg å dele han med noen andre! Såpass respekterer jeg meg selv også...

Det har jeg og vært, og aldri i mitt liv om jeg hadde delt vedkommende. Som bookworm sier, litt selvrespekt har man. Jeg gir ikke opp den jeg er, for et annet menneske.

[Bookworm]

Det har jeg og vært, og aldri i mitt liv om jeg hadde delt vedkommende. Som bookworm sier, litt selvrespekt har man. Jeg gir ikke opp den jeg er, for et annet menneske.

Pst - du svarte meg:-) Koselig det altså, men slik jeg leste svaret, var det kanskje meningen Elextra skulle ha det?

[Gjest xbellax]

Pst - du svarte meg:-) Koselig det altså, men slik jeg leste svaret, var det kanskje meningen Elextra skulle ha det?

Sånn går det når man ikke har på seg brillene! Sorry..skulle selvsagt til Elextra

[damedamen]

Dere har jo rett. Jeg vet det. Men jeg er desperat etter å beholde ham. Virkelig. Jeg skal møtest å snakke med ham en dag, for å se hvordan det føles. Men innerst inne så vet jeg nok at vi er ferdige med hverandre. Kanskje behøver jeg bare ¨å ta det litt "steg for steg". De tre månedene vi har vært sammen har vært altoppslukende, og jeg er en person som er veldig lidenskapelig og lar meg lett rive med.

jeg tenkte; endelig en som er like rar som meg! endelig en som kan forstå min mørke side, og jeg kan forstå hans. Endelig en som vil gjøre sånne ting som å ta med masse dyner ut på terassen og ligge å se på stjernene og fnise. I februar.

Alt var liksom perfekt. Men jeg følte også at sex driften hans var litt vel stor. Men samtidig så hadde jeg også lyst på ham. Hele tiden.

Jeg lå og halvsov i armene hans, og drømte han sa han elsket meg. Jeg våknet opp i det ordene var "sagt", og var aldri sikker på om han virkelig hadde sagt det. Han gjorde nok aldri det.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare grine til det er ute av systemet? hvor lang tid tar slikt, jeg er desperat.

Unnskyld all selvmedlidenheten, jeg har bare et enormt behov for å få dette ut av systemet.

Det er flere som ligger på takverandaen med dyne og stjernehimmel over seg i Kbh i februar Du kan nok finne en annen som er lik deg, eller lar seg inspirere av deg

Forstår intensiteten din. Hvordan kan du på en sunnest måte få den ut?

[marlenexxx27]

Dere har jo rett. Jeg vet det. Men jeg er desperat etter å beholde ham. Virkelig. Jeg skal møtest å snakke med ham en dag, for å se hvordan det føles. Men innerst inne så vet jeg nok at vi er ferdige med hverandre. Kanskje behøver jeg bare ¨å ta det litt "steg for steg". De tre månedene vi har vært sammen har vært altoppslukende, og jeg er en person som er veldig lidenskapelig og lar meg lett rive med.

jeg tenkte; endelig en som er like rar som meg! endelig en som kan forstå min mørke side, og jeg kan forstå hans. Endelig en som vil gjøre sånne ting som å ta med masse dyner ut på terassen og ligge å se på stjernene og fnise. I februar.

Alt var liksom perfekt. Men jeg følte også at sex driften hans var litt vel stor. Men samtidig så hadde jeg også lyst på ham. Hele tiden.

Jeg lå og halvsov i armene hans, og drømte han sa han elsket meg. Jeg våknet opp i det ordene var "sagt", og var aldri sikker på om han virkelig hadde sagt det. Han gjorde nok aldri det.

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare grine til det er ute av systemet? hvor lang tid tar slikt, jeg er desperat.

Unnskyld all selvmedlidenheten, jeg har bare et enormt behov for å få dette ut av systemet.

Ja, du må bare grine og ha det helt for jævlig ei stund. Å ha kjærlighetssorg er noe av det aller verste som finnes. Det er bare å bite tennene sammen, tenke på at man hadde blitt tusen ganger mer miserabel hvis man hadde blitt værende med fyren, og minne seg om at om noen dager/uker/måneder så vil det føles mye bedre.

En dag vil du kjenne at du synes det er helt merkelig at du skulle kave deg sånn opp for en sånn fyr. Stjernetittinga vil føles mer triviell, og du vil huske på de tingene ved sexen som strengt tatt ikke var SÅ innmari bra. Og du vil glede deg til å møte en mann som ikke har så mye issues.