Får du ikke den du elsker,...

[Gjest totalt kaos i hodet for tida]

...får du elske den du får...

Er det slik det er???

Får inntrykk av dette etter å ha lest mange av innleggene her inne og pratet med folk ellers. De fleste fremhever evnen til å godta partneren som han er, så lenge han er snill og grei.

Er det slik at en partner gjennom flere år (vel å merke hvis han ellers er snill og grei) vil være den rette om man bare prøver å jobbe med sin egen innstilling? Da vil det etter min mening bli ganske tilfeldig hvem man ender opp å tilbringe sin alderdom med. Det kunne like gjerne vært naboen, hvis den seksuelle tiltrekningen var til stede.

Kan man i det hele tatt lære å elske noen på ren vilje? Eller bør det være noe mer?

Hvordan vet man at det er den store kjærligheten som vil vare livet ut, eller om man er knyttet til denne personen bare av "gammel vane", pga barn, felles opplevelser og erfaringer og tett oppbygd nettverk?

Jeg spør fordi jeg er midt i en "livskrise" nå, der jeg lurer på om mannen min gjennom 20 år virkelig er den rette for meg.

[Gjest Vente på The Big L]

selv har jeg ikke prøblemer med å leve alene.tar ikke "den nest beste" All or nothing!!"

For de som ikke liker alene-tilværelsen vil vel ha andre innstillinger til dette enn meg

[Gjest Ulvinnen]

Er det 40-års krisen som har rammet deg?

Det virker litt drastisk om du vil droppe mannen din bare fordi du ikke er sikker på om han er den rette. Etter 20 år burde du ha funnet ut det...

Hvis livskrisen din skyldes at du revurderer hele livet ditt, så er det ikke sikkert det er en ny mann du trenger. Jeg har sett flere venninner skille seg, og deretter begynne å studere. Det går an å velge seg en ny yrkesterning uten å kaste mannen ut, enklere er det også når man kan få støtte på hjemmebane.

Dette er bare de første tankene som slo meg. Du forteller så lite om samlivet deres at det er vanskelig å gjøre seg opp en mening.

[Gjest Elextra]

''Hvordan vet man at det er den store kjærligheten som vil vare livet ut''

Høres kanskje kjedelig ut, men tror dette i veldig stor grad er noe du bestemmer deg for. Og jeg tror ikke på at det finnes en eneste rette - det er mange man vil kunne passe med. Og ja, det kan like gjerne være naboen.

[Gjest prust]

Jeg tror kjærlighet og samliv mye går ut på å velge. En velger å elske og leve sammen med én person, og det er et aktivt valg en tar.

Jeg tror jeg kunne ha passet sammen med og elsket mange - men det er én jeg har valgt. Han er ikke perfekt, men han gir meg utrolig mye, vi er glad i hverandre både på overflaten og i dype plan - og vi skal holde oss til hverandre.

[KaVa]

Jeg tror det er naivt å tro at man ikke kan fungere godt sammen med flere - men som prust sier: Det handler om valg.

Rent teknisk varer (i følge forskere) den store forelskelsen i tre måneder. TRE måneder - langt fra et helt liv. Deretter går kjærligheten over i andre faser. Noen tror at den følelsen den første forelskelsen gir, skal vare livet ut, og blir uendelig skuffet når de innser at sånn er det ikke. Andre igjen innser at kjærlighet er som alt annet som er verdt noe: man må investere i det. Man må jobbe med det. Alle forhold har opp og nedturer - og alle tar valg som påvirker forholdet - daglig. Noen valg styrker forholdet, samholdet, kjærligheten - andre valg gjør det motsatte.

Det kan godt være at mannen din er den rette - og det kan godt være at dere ikke passer sammen lengre - alt kommer an på hvordan livet deres har utviklet seg i de siste 20 årene.

Dersom du har kaos i hodet nå, kanskje det kan hjelpe å snakke med noen nøytrale? familievernkontor?

[Gjest ViViola]

Var du forelsket i din mann da dere ble sammen? Hvis ja, kan det være veldig smart - og koselig - å lete opp de gode grunnene til forelskelsen. :-)

[alwaysme]

Jeg tror det er naivt å tro at man ikke kan fungere godt sammen med flere - men som prust sier: Det handler om valg.

Rent teknisk varer (i følge forskere) den store forelskelsen i tre måneder. TRE måneder - langt fra et helt liv. Deretter går kjærligheten over i andre faser. Noen tror at den følelsen den første forelskelsen gir, skal vare livet ut, og blir uendelig skuffet når de innser at sånn er det ikke. Andre igjen innser at kjærlighet er som alt annet som er verdt noe: man må investere i det. Man må jobbe med det. Alle forhold har opp og nedturer - og alle tar valg som påvirker forholdet - daglig. Noen valg styrker forholdet, samholdet, kjærligheten - andre valg gjør det motsatte.

Det kan godt være at mannen din er den rette - og det kan godt være at dere ikke passer sammen lengre - alt kommer an på hvordan livet deres har utviklet seg i de siste 20 årene.

Dersom du har kaos i hodet nå, kanskje det kan hjelpe å snakke med noen nøytrale? familievernkontor?

Utrolig flott skrevet! Fikk meg også til å tenke...

[damedamen]

''Hvordan vet man at det er den store kjærligheten som vil vare livet ut''

Høres kanskje kjedelig ut, men tror dette i veldig stor grad er noe du bestemmer deg for. Og jeg tror ikke på at det finnes en eneste rette - det er mange man vil kunne passe med. Og ja, det kan like gjerne være naboen.

Signerer. Og tilføyer at det kan være en fordel å ha vært bortpå mer enn en frosk før man bestemmer seg, slik at man har erfart hvilke egenskaper man har behov for i en livsvarig partner, og at man har lært en del selv, slik at man selv er rustet og kompetent til å være en annens partner for livet.

[Gjest Mvh 50+ Mann]

Mann 50+, skjønner hva du mener, er i samme loopen. Har vært gift i 30 år, kjempemye fint sammen og masse minner. Men har hatt krise på krise mest på grunn av sekualitet. Jeg hadde et lite sidesprang som er tilgitt og som tildels har åpna øynene på oss begge.!!

Begge skjønte pluteslig at vi var redd for å miste hverandre, ble følsomme i forholdet og prøvde på å se hvarandre på nytt. Sexlivet våkna også litt.

Nå er det kjølna litt igjen, jeg drømmer til tider om et lekent forhold og ei som tar imot meg. Men vet samtidig at jeg hadde savna kona mi uendlig mye når "leken" kjølna :-(, og hverdagen kom.

OM hun er den rett for livslangt forhold?? kommer vel aldri til å finne ut om det hadde vært bedre med noen annen. Men jeg vil gjerne :-) prøve videre.

Om han er den rette for deg og varig samliv må du finne ut sjøl, tapper forholdet mer energi enn du får igjen, er det bare dårlige minner fra fortida, eller kan du legge dem fra deg. Har dere noe felles mål for framtida, kanskje trenger dere begge en vekker på hva et samlivsbrudd fører med seg.

[mil1365380270]

Signerer. Og tilføyer at det kan være en fordel å ha vært bortpå mer enn en frosk før man bestemmer seg, slik at man har erfart hvilke egenskaper man har behov for i en livsvarig partner, og at man har lært en del selv, slik at man selv er rustet og kompetent til å være en annens partner for livet.

Kloke ord :-)

[mil1365380270]

Gleder du deg til å flytte for deg selv om du går og ser på et hus?

Liker du å lage mat og spise alene?

Hva med evt. barn, hvordan skal det løses for dem? Skole, venner, etc.

Kommer det skyldfølelse, både ovenfor dem og mannen når du tenker på å "leve livet"?

Liker du å ikke ha noen å ha sex med?

Komfortabel med å lete etter noen å ha det med/ny kjæreste?

Tror du det er mange drømmeprinser å velge mellom?

Godt å skru av tv og legge deg alene, så stå opp alene?

Ingen voksne å utveksle kommentarer med hjemme, er det ok?

Hvordan si fra til barna? Familien?

Hva med ferier/høytider, fint alene?

Hva når han som har vært din i 20 år finner en ny som skal bo med han og ungene, er det en grei tanke?

Det jeg kom på i farten. Mye av det over går seg til. Men det er ting å tenke på, som kanskje kan ta litt av glansen fra det å være sprelsk og fri? Oppbrudd er aldri lett, og ofte helt riktig på tross av vonde ting det medfører. Bare pass på så du har reelle forventninger til det du ser for deg som fremtiden din. I alle fall den nærmeste fremtiden.

Og nei, jeg tror ikke man kan elske noen på ren vilje, det må være mye, mye mer. Men det tipper jeg det er, siden dere har holdt sammen så lenge....?

[løvinne71]

Hvis man tenker realistisk, så er det svært usannsynlig, eller ihvertfall svært sjelden, at man i ung alder finner en partner som imøtekommer alle ens behov og ønsker 100%, og som man kan leve lykkelig og uproblematisk sammen med hele livet.

Hvis dette er definisjonen på "Den Rette", så er det nok de færreste forunt å finne ham / henne.

Definerer man derimot Den Rette, som en person man er istand til å leve et godt liv med - tiltross for at man er forskjellige, så har man nok adskillig større sjanse til å finne vedkommende, for det er jo adskillig flere "kandidater" å velge imellom.

For jeg tror at et godt forhold bygger mye på innstilling og velvilje. Ihvertfall etter en tid.

De fleste forhold starter jo med forelskelse. Og i akkurat denne fasen er jo fornuften kjent for å koble seg ut, og "hvemsomhelst" kan jo virke som Den Rette fordi man har en positiv innstilling og gjerne overser det negative.

Derfor kan det nok ofte ta en god stund før man finner ut om man virkelig passer sammen i det lange løp.

I mellomtiden har man ofte etablert seg med felles bolig og kanskje barn. Dermed overtar de ytre omstendighetene mye av fokuset fra forholdet paret imellom.

Derfor er det nok slett ikke uvanlig at man får sånne tanker som du har, selv etter mange år. Man utvikler seg jo også mye iløpet av 20 år. Og preferansene endrer seg til hva man føler er viktig hos en partner.

Når man har hatt noen år sammen, så synes jeg absolutt at felles barn, felles opplevelser, en delt livshistorie, og mange "hverdager" sammen, er verdier som teller positivt i forholdet.

Ved første blikk kan dette sikkert virke rutinepreget og kjedelig, og som et dårlig argument for å bli i forholdet.

Men i forhold til en evt. ny partner man finner i voksen alder, kan jo nettopp mangelen på felles fortid bli en av de store utfordringene, selvom man passer godt sammen på andre måter!

Jeg synes du bør tenke igjennom hva som er positivt av det du har felles med din mann.

Du må også forsøke å se på helheten av hvordan du har trivdes i forholdet de årene dere har vært sammen.

Det er ikke neddturene eller oppturene som setter standaren for forholdet - men gjennomsnittet..

[damedamen]

Kloke ord :-)

:-)

Jeg burde også tilføye at partneren må ha "it" som man tiltrekkes av i utgangspunktet. De trekkene man vet at man sjarmeres av og tiltrekkes av over tid, og ikke bare gjennom en flyktig forelskelse.

[Gjest totalt kaos i hodet for tida]

Takk for mange kloke og konstruktive svar på mitt filosofiske spørsmål... Mye av det skal jeg ta med meg.

Vi var så unge da vi ble sammen. De første årene var jeg utrolig forelsket og forgudet mannen min. Er ennå glad i ham, men begynner vel å se mer realistisk på forholdet vårt. Vet ikke lenger hvor godt vi egentlig har det sammen. Eller hvor lykkelig jeg egentlig er med ham. Samtidig er jeg redd for å være helt alene også.

Begge to har forandret seg i løpet av den tida vi har vært sammen, først og fremst jeg. Vi har veldig forskjellig kjærlighetsspråk, noe som har gått opp for meg først nå. I mange, mange år har jeg ikke følt meg sett og elsket, men har tenkt at han sikkert forandrer seg med årene. Dette har gjort noe med meg, både fysisk og psykisk. Samtidig har jeg ikke vært flink nok til å stille krav til ham og til å fortelle ham hva jeg trenger.

Slik jeg ser det, har vi i alle disse årene hatt et litt for overfladisk forhold. Ihvertfall i forhold til det jeg trenger, både mentalt og seksuelt. Han er fornøyd med lite prating og lite sex/fysisk berøring. Jeg er motsatt.

Vi skal til familieterapi, har veldig behov for å lære å kommunisere.

Jeg er veldig enig med damedamen nedenfor som sa at man bør prøve noen frosker før man slår seg til ro. Ikke fordi mannen min nødvendigvis IKKE er den rette for meg, men fordi jeg hadde trengt noen ekstra år alene for å samle opp livserfaring og selvtillit før jeg tok et valg for resten av livet.

[srp1365380487]

Hvis man tenker realistisk, så er det svært usannsynlig, eller ihvertfall svært sjelden, at man i ung alder finner en partner som imøtekommer alle ens behov og ønsker 100%, og som man kan leve lykkelig og uproblematisk sammen med hele livet.

Hvis dette er definisjonen på "Den Rette", så er det nok de færreste forunt å finne ham / henne.

Definerer man derimot Den Rette, som en person man er istand til å leve et godt liv med - tiltross for at man er forskjellige, så har man nok adskillig større sjanse til å finne vedkommende, for det er jo adskillig flere "kandidater" å velge imellom.

For jeg tror at et godt forhold bygger mye på innstilling og velvilje. Ihvertfall etter en tid.

De fleste forhold starter jo med forelskelse. Og i akkurat denne fasen er jo fornuften kjent for å koble seg ut, og "hvemsomhelst" kan jo virke som Den Rette fordi man har en positiv innstilling og gjerne overser det negative.

Derfor kan det nok ofte ta en god stund før man finner ut om man virkelig passer sammen i det lange løp.

I mellomtiden har man ofte etablert seg med felles bolig og kanskje barn. Dermed overtar de ytre omstendighetene mye av fokuset fra forholdet paret imellom.

Derfor er det nok slett ikke uvanlig at man får sånne tanker som du har, selv etter mange år. Man utvikler seg jo også mye iløpet av 20 år. Og preferansene endrer seg til hva man føler er viktig hos en partner.

Når man har hatt noen år sammen, så synes jeg absolutt at felles barn, felles opplevelser, en delt livshistorie, og mange "hverdager" sammen, er verdier som teller positivt i forholdet.

Ved første blikk kan dette sikkert virke rutinepreget og kjedelig, og som et dårlig argument for å bli i forholdet.

Men i forhold til en evt. ny partner man finner i voksen alder, kan jo nettopp mangelen på felles fortid bli en av de store utfordringene, selvom man passer godt sammen på andre måter!

Jeg synes du bør tenke igjennom hva som er positivt av det du har felles med din mann.

Du må også forsøke å se på helheten av hvordan du har trivdes i forholdet de årene dere har vært sammen.

Det er ikke neddturene eller oppturene som setter standaren for forholdet - men gjennomsnittet..

Du svarer alltid så klokt.

Jeg syns det er viktig å ha med seg det du sier: hvem kan man leve et godt liv med selv om man er forskjellige?

For jo eldre jeg blir, desto klarere ser jeg at hvert menneske er meget unikt og sært, og den jeg trodde var en sjelevenn, lignet meg fullstendig, min bedre halvdel osv.... har noen likheter med meg, og mange, mange ulikheter!

Og sånn må det også være.