Orker ikke mer

[Gjest Trinnihanna]

Det har vært en så lang historie dette med mannen min og meg. Vi har vært sammen i 25 år, har tre barn, den minste er 19 men bor fremdeles hjemme.

Jeg oppdaget tidlig at mannen min hadde store relasjonsproblemer, han takler dårlig nærhet og kjærtegn. Så den eneste form for kontakt mellom oss var sex, og den var bra til og begynne med. Dessuten var han stabilt, rolig og flink til å arbeide.

Så vi flyttet sammen og giftet oss. Barna kom tett. Fordelingen i hjemmet var utelukkende meg, meg, meg. Han har aldri tatt i en støvsuger, vasket et gulv eller kokt en potet.

Jeg følte det mer og mer som om han var det fjerde barnet. Uansett hvor mye jeg maste, og det ble jo bare mas ut av det, slapp han ting der han sto og gikk. Og jeg måtte gå rundt og plukke opp etter ham, enten det var klær eller saftglass.

Jeg ble mer og mer ulykkelig over ikke å få nærhet, og var sliten etter lange dager med barna. Jeg hadde også, når barna ble litt større en jobb og passe uten at det ble lettere hjemme.

Til slutt var jeg helt utslitt av å hele tiden skulle yte uten å få noe igjen at sexlivet vårt opphørte, jeg orket rett og slett ikke noen ting når dagen med unger og jobb var over.

Mannen min reagerte en stund på dette, men så slo han seg til ro med dette også.

Til slutt orket jeg ikke lenger, og sa at vi måtte snakke om problemene våre. Han hevdet hele tiden at jeg hadde unormale store behov for nærhet og omsorg, og dette fra en mann som aldri hadde gitt meg en klem, eller lagt hånden på skulderen min og spurt, hvordan jeg hadde det.

Hver gang jeg prøvde å snakke med ham, reiste han seg og gikk. Til slutt ba jeg om skillsmisse.

Da reagerte han så sterkt at han skremte både meg og barna, han truet med både det ene og det andre. Jeg ble så redd at jeg lovte ikke å forlate ham.

Jeg fikk store psykiske problemer etter dette og måtte søke hjelp. Grunnen til dette er vel forskjellige ting, men det å føle

at alt ansvar falt på meg gjorde ikke ting lettere. Han var jo ikke noe anderledes med barna. Jeg ville han skulle ta med barna på fisketur, stranda, i det hele tatt bare gjøre ting sammen med dem. Men det skjedde aldri. Og han var like kjølig mot dem som mot meg. Sa aldri han var glad i dem eller eller oppmuntret dem på noen måte. Barna sier selv, de føler han krever og forlanger for mye av dem.

Årene gikk, vi har levd side ved side. Har ikke hatt sex på 10 år, ikke noe annet heller. Så for et par år siden presset det seg igjen frem et brudd, jeg var såpass bygget opp igjen etter årelang terapi at jeg følte meg sterk nok til å bryte ut.

Men igjen klarte han med trusler å bryte meg helt ned. Han klarte denne gangen å få barna våre i mot meg, jeg var helt knust og gikk med på å gå i parterapi. Så gikk vi der et år, uten at det første til noen forandring, annet ett at jeg iallfall fikk bekreftet at mannen min hadde store problemer med nærhet, og at han også slet med å ta ansvar.

Vi sluttet siden vi ikke kom noen vei. Han ble anbefalt å selv gå i terapi, noe han bare fnyste av.

Jeg sank sammen igjen, ville ut av ekteskapet, men skjønte ikke hvordan, var redd for mannen min, redd for barna sine reaksjoner. Så jeg sank helt sammen igjen, ga opp og tenkte at slik blir det resten av tiden her på jord.

Så traff jeg en mann, en mann full av omsorg og kjærlighet, og som viste meg at jeg også fortjener å bli elsket. Og vi inneldet et forhold, og begår en stor synd i følge mange. Men jeg lever nå, på en måte jeg ikke trodde var mulig.

Men jeg kan jo ikke leve et dobbeltliv i lengden og igjen, jeg må finne veien ut av ekteskapet. Jeg orker rett og slett ikke mer.

Jeg vet ikke hva jeg egentlig ville med dette innlegget, kanskje bare få ut alle disse vonde tankene. Kanskje høre fra andre som har vært igjennom vanskelige skillsmisser.

Jeg vil bare ut og vekk nå

[Lillemus]

Kom deg bort fra denne iskalde mannen som har stjålet alt for mange år av livet ditt. Om han kommer med trusler og dritt så bare hev deg over det, ta med deg det som er ditt og kom deg ut. Om yngstemann går på skole og ikke har særlig inntekt tar du ham med deg om han vil, ellers får han enten finne seg en hybel eller fortsette å bo hos faren.

Hva truer han med forresten? Slikt kan anmeldes til politiet vet du...

[Gjest ViViola]

Jeg har ikke vært gjennom noen skilsmisse, så jeg kan ikke svare deg direkte på spørsmålet ditt. Men jeg skjønner såpass at du bare er nødt til å komme deg ut!

Om du ikke tør konfrontere han alene, så få med deg noen. Pakk saker og reis ut om det ikke er viktig å få med spesielle verdier; han kan ikke nekte deg oppgjør uansett.

Og som Lillemus sier: Trusler kan også anmeldes.

KOM DEG UT! LEV LIVET! DET FORTJENER DU!

[Gjest Trinnihanna]

Kom deg bort fra denne iskalde mannen som har stjålet alt for mange år av livet ditt. Om han kommer med trusler og dritt så bare hev deg over det, ta med deg det som er ditt og kom deg ut. Om yngstemann går på skole og ikke har særlig inntekt tar du ham med deg om han vil, ellers får han enten finne seg en hybel eller fortsette å bo hos faren.

Hva truer han med forresten? Slikt kan anmeldes til politiet vet du...

Det er som regel trusler om selvmord/selvskading. På meg virker det som om han faktisk mister virkelighetsbegrepet. Han skadet seg selv kraftig sist jeg forsøkte. Jeg vil ham jo ikke noe vondt, men jeg kan ikke lenger leve sammen med ham fordi da er han lykkelig, jeg er dønn ulykkelig og har vært det i mange år.

Jeg synes det hele er veldig fortvilende

[Gjest -mathildedaria-]

Forstår godt at du ikke kan ha det sånn lenger, livet er mer enn dette.

Etter de siste opplysningene dine, virker det nesten som innlegget hører hjemme på psykiatri. Mener da den biten som handler om hvordan du skal forholde deg til truslene.

[Gjest mener jeg da]

Det er som regel trusler om selvmord/selvskading. På meg virker det som om han faktisk mister virkelighetsbegrepet. Han skadet seg selv kraftig sist jeg forsøkte. Jeg vil ham jo ikke noe vondt, men jeg kan ikke lenger leve sammen med ham fordi da er han lykkelig, jeg er dønn ulykkelig og har vært det i mange år.

Jeg synes det hele er veldig fortvilende

Om han vil skade seg selv er det hans ansvar. Sånn er det med den saken. Det følelsesmessige trenger ikke være enkelt, men dette er fakta likevel. Ditt ansvar er å gjøre ting på en mest mulig redelig måte ut ifra situasjonen.

[mrxx]

Det er som regel trusler om selvmord/selvskading. På meg virker det som om han faktisk mister virkelighetsbegrepet. Han skadet seg selv kraftig sist jeg forsøkte. Jeg vil ham jo ikke noe vondt, men jeg kan ikke lenger leve sammen med ham fordi da er han lykkelig, jeg er dønn ulykkelig og har vært det i mange år.

Jeg synes det hele er veldig fortvilende

Hvorfor skal du ta ansvar for hans liv og helse hvis han ikke gjør det selv? Det ansvaret har han selv, så det skal du ikke ta hensyn til. Jeg skjønner at det vil slite på deg, men det må du bare heve deg over, ellers så kommer du deg aldri over dette.

Det er rart at han klarer å få barna på sin side, de vet utmerket godt hvordan han er.

[Snikkersen]

Bruk den nye mannen som en støtte når du går ifra han som har ødelagt så mye for deg. Dette fortjener du ikke. Lykke til!

[Lillemus]

Det er som regel trusler om selvmord/selvskading. På meg virker det som om han faktisk mister virkelighetsbegrepet. Han skadet seg selv kraftig sist jeg forsøkte. Jeg vil ham jo ikke noe vondt, men jeg kan ikke lenger leve sammen med ham fordi da er han lykkelig, jeg er dønn ulykkelig og har vært det i mange år.

Jeg synes det hele er veldig fortvilende

Gi ham klar beskjed om at _du_ ikke har noe ansvar for hans liv og helse og at du ikke kommer til bry deg om truslene hans lengre. For det har du nemlig ikke. ) Han har ingen rett til å legge den belastningen på dine skuldre bare fordi det er praktisk for ham å ha deg som hushjelp.