Separert: fått invitasjon fra ex-svoger...

[Gjest Sjokoladeplaten]

Helt vanlig at man har separate burdsagsselskap. Må du ha familien hans der da? Kan du ikke invitere fra din, venner av barnet og sånt? Alt kan ikke fortsette som før, men det betyr ikke at ting ikke blir bra. Leste om barns meninger om skilsmisse et sted, husker ikke hvor. En av tingene barn trakk frem som positivt med det, var at nå får de to bursdager o.s.v. Ungene tenker ikke som oss om alt.

At han ringer og kjefter og ikke vil ta ansvar for seg selv, er en del av sykdommen kanskje? Eller personligheten. Voksne, friske folk oppfører seg ikke sånn, de skjønner at de ikke er noen annens ansvar.

Vel, så nekter han å være helgepappa. Hva skal han gjøre med det da? I første omgang må han sørge for å bli frisk så han kan ha dem. Og vise at han klarer å følge opp behandlingen, så han ikke faller tilbake. Tror ikke det er bra for barna om dere lager et opplegg der de er der mye, så blir han syk, og alt snus på hodet igen.

Det er ikke ditt problem at han ikke kan bo hos moren sin for alltid. Igjen viser han at han ikke vil ta vare på seg selv.

Du har nok rett i at han vil være i ditt liv for enhver pris. Men det går ikke, så der er det tydelig at det er du som må sette grenser.

Dessuten så jeg du skrev han sa han "hadde" vært syk... Akkurat det har ikke rot i virkeligheten, sånn jeg har forstått situasjonen. Og igjen, er det du som må være den som tenker fornuftig.

Samlivsbrudd og sykdom er ikke lett. Du må ta flere vanskelige valg i tiden som kommer. De valgene som virker mest smidige der og da, trenger absolutt ikke være de smarteste. Tøff deg opp! :-)

....men synes du ikke at jeg er et grusomt menneske....? Som forlater en stakkrs syk og trist mann...?

[Gjest Sjokoladeplaten]

Fortsett å stå på ditt. Si det som det er at det ikke er ditt ansvar hvor han bor, det er hans. Han er voksen nå og må ta ansvar for seg selv. Sånn er det for oss alle.

Når det gjelder bursdager er det vel mest vanlig blant skilte at mor holder bursdagsselskap og inviterer sin familie og at far gjør det samme for sin familie.

Jeg tviler sterkt på at han kommer til å arrangere noen bursdag for jenta. det er ikke nok tak i han til det. Han forventer bare at jeg ordner det, han har ikke nevnt at jenta fyller 10 år om ikke så lenge; med et eneste ord. Det har alltid vært jeg som har ordnet slike ting. Han synes det er kult med familiebursdager, men jeg må fikse det.

Alle telefonsamtalene vi har hatt de siste ukene har bare gjort meg enda mer ferdig med han. til tross for at vi har vært sammen i "100" år. Han viser at han ikke respekterer meg. Hadde han vært hyggelig, snakket fint til meg og gitt mer oppmerksomhet til ungene, villet være sammen med dem etc så hadde han muligens hatt en ørliten sjangse! at han ikke forsår det, er helt utrolig. Man kan ikke true seg til et ekteskap.....

Men alt dette forandrer ikke det faktum at jeg føler meg som en dritt. Grusomme kvinnemennekse!

[Lillemus]

Jeg tviler sterkt på at han kommer til å arrangere noen bursdag for jenta. det er ikke nok tak i han til det. Han forventer bare at jeg ordner det, han har ikke nevnt at jenta fyller 10 år om ikke så lenge; med et eneste ord. Det har alltid vært jeg som har ordnet slike ting. Han synes det er kult med familiebursdager, men jeg må fikse det.

Alle telefonsamtalene vi har hatt de siste ukene har bare gjort meg enda mer ferdig med han. til tross for at vi har vært sammen i "100" år. Han viser at han ikke respekterer meg. Hadde han vært hyggelig, snakket fint til meg og gitt mer oppmerksomhet til ungene, villet være sammen med dem etc så hadde han muligens hatt en ørliten sjangse! at han ikke forsår det, er helt utrolig. Man kan ikke true seg til et ekteskap.....

Men alt dette forandrer ikke det faktum at jeg føler meg som en dritt. Grusomme kvinnemennekse!

Du er ikke grusom. Det er sykdommen hans som er grusom, men forholdet mellom dere var vel ikke bare gull og grønne skoger i forkant heller såvidt jeg husker?

Ikke bebreid deg selv med at du er grusom for det er du ikke. Du skal ikke ofre livet ditt for at han skal ha hushjelp.

[mil1365380270]

....men synes du ikke at jeg er et grusomt menneske....? Som forlater en stakkrs syk og trist mann...?

Nei, det syns jeg ikke, for utover at det virker enkelt for han, så gjør det alle sitt liv dårlig. Du sørger for at du og ungene får det fint. Og han på sikt, for når du ikke tar han under dine vinger, så tvinges han til å gjøre noe med sykdommen og situasjonen sin.

Så jeg syns absolutt ikke du er grusom, jeg syns du er klok, omsorgsfull og sterk.

[Gjest @krøll]

Takk for svaret. Jeg skjønner dette. Men jeg synes likevel det er vanskelig.

synes hele livet har rotet seg til nå, det er som om grunnen under føttene mine sklir vekk. Han behandler meg ikke bra når vi når møtes, og han nekter å forholde seg til at jeg vil gå fra han. Han vet at jeg har skyldfølelse og dårlig samvittighet, og dette spiller han på til de grader. Jeg føler at jeg aldri kan bli lykkelig mer.

I går presterte han å si "Jeg kommer aldri til å bli en sånn helgepappa".

Og i kveld skulle jeg ut med arbeidskolleger, og barna skulle sove hos han og farmor. Det var avtalen. Nå nekter han, og vil at han skal sitte hjemme hos oss og passe ungene. Sånn at han kan kontrollere at jeg ikke har med meg en mann hjem, selvsagt.

Fikk en sms i går der han skriver "barna mine bestemmer selv hvor de skal sove". Hva i all verden det betyr, vet ikke jeg. Jeg lurer også på om han egentlig er frisk igjen.

I går ringrte han mens jeg var hos frisøren. Han var frekk og sa "jasså, skal du klippe deg pigg, nå da?" når jeg sier jeg ikke kan prate fordi det passer ikke. At jeg skulla ha langt hår har alltid vært en greie for han også. Nå er jeg kortklipt og nyter det!!!

ssorry for alt dette, måtte bare få det ut. Hvem ellers skal jeg prate med....?

Huff, det er jammen ikke lett for deg det her. Det er jo helt tydelig at han ikke er helt frisk!! Du må ikke tro du er slem, lite hyggelig og alt det andre følelsene som følger oppi en sånn sak. For det er du ikke. Det viktige nå er å ikke la deg presse til å gå tilbake, for det vil jo ikke forandre på noen ting. Han er IKKE ditt ansvar, livet sitt må han ordne opp i selv. Om han ikke vil være "helgepappa" så hold ungene hjemme. Når han endelig innser at du mener alvor med det her, så vil han nok finne frem til løsninger selv (kanskje). Men du skal ikke fortsette og engasjere deg i hans problemer. For tiden har du nok med dine egne. Hold deg hjemme fra bryllupet, men forklar dem hvorfor og send en gave. Ang bursdagsselskap for datteren din. Kan du evt avtale noe med Farmor?

Nå må du bare holde deg sterk videre. Stå på det du har bestemt deg for. Ikke la deg presse tilbke for det kommer det ikke noe godt ut av. Det er tøft mens det står på, men man kommer styrket ut i andre enden.

[Atene]

Helt vanlig at man har separate burdsagsselskap. Må du ha familien hans der da? Kan du ikke invitere fra din, venner av barnet og sånt? Alt kan ikke fortsette som før, men det betyr ikke at ting ikke blir bra. Leste om barns meninger om skilsmisse et sted, husker ikke hvor. En av tingene barn trakk frem som positivt med det, var at nå får de to bursdager o.s.v. Ungene tenker ikke som oss om alt.

At han ringer og kjefter og ikke vil ta ansvar for seg selv, er en del av sykdommen kanskje? Eller personligheten. Voksne, friske folk oppfører seg ikke sånn, de skjønner at de ikke er noen annens ansvar.

Vel, så nekter han å være helgepappa. Hva skal han gjøre med det da? I første omgang må han sørge for å bli frisk så han kan ha dem. Og vise at han klarer å følge opp behandlingen, så han ikke faller tilbake. Tror ikke det er bra for barna om dere lager et opplegg der de er der mye, så blir han syk, og alt snus på hodet igen.

Det er ikke ditt problem at han ikke kan bo hos moren sin for alltid. Igjen viser han at han ikke vil ta vare på seg selv.

Du har nok rett i at han vil være i ditt liv for enhver pris. Men det går ikke, så der er det tydelig at det er du som må sette grenser.

Dessuten så jeg du skrev han sa han "hadde" vært syk... Akkurat det har ikke rot i virkeligheten, sånn jeg har forstått situasjonen. Og igjen, er det du som må være den som tenker fornuftig.

Samlivsbrudd og sykdom er ikke lett. Du må ta flere vanskelige valg i tiden som kommer. De valgene som virker mest smidige der og da, trenger absolutt ikke være de smarteste. Tøff deg opp! :-)

''Samlivsbrudd og sykdom er ikke lett. Du må ta flere vanskelige valg i tiden som kommer. De valgene som virker mest smidige der og da, trenger absolutt ikke være de smarteste. Tøff deg opp! :-)''

Jeg skriver under på denne.

Du kan ikke alltid bli likt av alle for alt du gjør. Du kan heller ikke forvente at han skal være glad og lykkelig for det du har bestemt deg for. Det betyr likevel ikke at det du har gjort ikke er det riktige - for deg, og ikke minst for barna.

Du beskytter deg best mulig mot reaksjonene hans ved å sette grenser. Ikke involvere deg i hans problemer, ikke diskutere mer enn absolutt nødvendig. Og for all del, ikke si eller gjøre ting som gir ham uberettiget håp.

[Gjest Sjokoladeplaten]

''Samlivsbrudd og sykdom er ikke lett. Du må ta flere vanskelige valg i tiden som kommer. De valgene som virker mest smidige der og da, trenger absolutt ikke være de smarteste. Tøff deg opp! :-)''

Jeg skriver under på denne.

Du kan ikke alltid bli likt av alle for alt du gjør. Du kan heller ikke forvente at han skal være glad og lykkelig for det du har bestemt deg for. Det betyr likevel ikke at det du har gjort ikke er det riktige - for deg, og ikke minst for barna.

Du beskytter deg best mulig mot reaksjonene hans ved å sette grenser. Ikke involvere deg i hans problemer, ikke diskutere mer enn absolutt nødvendig. Og for all del, ikke si eller gjøre ting som gir ham uberettiget håp.

Takk for rådet (og alle andre råd fra dere her på forumet!).

Livet har som regel vært greit mot meg, men nå er jeg virkelig i en motbakke....

At livet ikke er for amatører, skjønner jeg nå.

ok. Skal prøve å tøffe meg opp. Ikke lett for meg, som stort sett er litt konliktsky og vil gjerne vil være grei og snill mot alle.....

[mariaflyfly]

Takk for svaret. Jeg skjønner dette. Men jeg synes likevel det er vanskelig.

synes hele livet har rotet seg til nå, det er som om grunnen under føttene mine sklir vekk. Han behandler meg ikke bra når vi når møtes, og han nekter å forholde seg til at jeg vil gå fra han. Han vet at jeg har skyldfølelse og dårlig samvittighet, og dette spiller han på til de grader. Jeg føler at jeg aldri kan bli lykkelig mer.

I går presterte han å si "Jeg kommer aldri til å bli en sånn helgepappa".

Og i kveld skulle jeg ut med arbeidskolleger, og barna skulle sove hos han og farmor. Det var avtalen. Nå nekter han, og vil at han skal sitte hjemme hos oss og passe ungene. Sånn at han kan kontrollere at jeg ikke har med meg en mann hjem, selvsagt.

Fikk en sms i går der han skriver "barna mine bestemmer selv hvor de skal sove". Hva i all verden det betyr, vet ikke jeg. Jeg lurer også på om han egentlig er frisk igjen.

I går ringrte han mens jeg var hos frisøren. Han var frekk og sa "jasså, skal du klippe deg pigg, nå da?" når jeg sier jeg ikke kan prate fordi det passer ikke. At jeg skulla ha langt hår har alltid vært en greie for han også. Nå er jeg kortklipt og nyter det!!!

ssorry for alt dette, måtte bare få det ut. Hvem ellers skal jeg prate med....?

''Og i kveld skulle jeg ut med arbeidskolleger, og barna skulle sove hos han og farmor. Det var avtalen. Nå nekter han, og vil at han skal sitte hjemme hos oss og passe ungene. Sånn at han kan kontrollere at jeg ikke har med meg en mann hjem, selvsagt.

Fikk en sms i går der han skriver "barna mine bestemmer selv hvor de skal sove". Hva i all verden det betyr, vet ikke jeg. ''

Det siste betyr vel at han har tenkt å gjennomføre planen om å sitte barnevakt hjemme under det allibiet at barna må få lov til å sove i sine egne senger...

Jeg begynner å tenke at kanskje du skulle finne et nytt sted å bo? Dersom du blir boende, vil kanskje han ha mye følelser rundt dette, og føle at han "har krav på" å være der hvor hjemmet til abrna er og han eget hjem har vært? Har du tilbudt han å overta huset? Du vil lettere kunne få holdt han unna huset ditt dersom du setter et ultimatum: Enten kjøper han deg ut og beholder huset, og du flytter til et sted han ikke har nøkkel eller noen form for tilhørighet. Eller så må han holde seg unna det som er ditt hjem. Slik jeg har forstått det er det vel slik at du ikke har kjøpt ham ut ennå, og han har slik sett "lovmessig rett" til å være i det huset like mye som deg?

[Gjest sjokoladeplaten]

''Og i kveld skulle jeg ut med arbeidskolleger, og barna skulle sove hos han og farmor. Det var avtalen. Nå nekter han, og vil at han skal sitte hjemme hos oss og passe ungene. Sånn at han kan kontrollere at jeg ikke har med meg en mann hjem, selvsagt.

Fikk en sms i går der han skriver "barna mine bestemmer selv hvor de skal sove". Hva i all verden det betyr, vet ikke jeg. ''

Det siste betyr vel at han har tenkt å gjennomføre planen om å sitte barnevakt hjemme under det allibiet at barna må få lov til å sove i sine egne senger...

Jeg begynner å tenke at kanskje du skulle finne et nytt sted å bo? Dersom du blir boende, vil kanskje han ha mye følelser rundt dette, og føle at han "har krav på" å være der hvor hjemmet til abrna er og han eget hjem har vært? Har du tilbudt han å overta huset? Du vil lettere kunne få holdt han unna huset ditt dersom du setter et ultimatum: Enten kjøper han deg ut og beholder huset, og du flytter til et sted han ikke har nøkkel eller noen form for tilhørighet. Eller så må han holde seg unna det som er ditt hjem. Slik jeg har forstått det er det vel slik at du ikke har kjøpt ham ut ennå, og han har slik sett "lovmessig rett" til å være i det huset like mye som deg?

Du har helt rett i alt. Jeg har kommet frem til den samme konklusjonen selv. Løsningen blir at jeg flytter ut. Han kan overta huset ved å kjøpe meg ut. Det er helt greit for meg! Ikke for han, sikkert, da. Det blir dyrt for han, også.

Jeg er veldig på utkikk etter leilighet, men aberet er at jeg har katt. vil ikke at ungene skal måtte miste katten, også. Men han kunne jo beholde katten, så kunne jeg skaffet meg en hund i steden. Som plaster på såret for ungene. Hunder er enklere å ha i en leilighet (så lenge det er tillatt, selvsagt). Katten må ha mulighet til å gå ut og inn, noe som er vanskelig i 3. etg i en blokk. Bor i rekkehus nå. Ikke det at jeg har så veldig lyst på hund, men helt imot det er jeg ikke.

Jeg er litt engstelig for hva han kan finne på nå, jeg vet jo ikke hvor "frisk" han egentlig er.....

[mariaflyfly]

Du har helt rett i alt. Jeg har kommet frem til den samme konklusjonen selv. Løsningen blir at jeg flytter ut. Han kan overta huset ved å kjøpe meg ut. Det er helt greit for meg! Ikke for han, sikkert, da. Det blir dyrt for han, også.

Jeg er veldig på utkikk etter leilighet, men aberet er at jeg har katt. vil ikke at ungene skal måtte miste katten, også. Men han kunne jo beholde katten, så kunne jeg skaffet meg en hund i steden. Som plaster på såret for ungene. Hunder er enklere å ha i en leilighet (så lenge det er tillatt, selvsagt). Katten må ha mulighet til å gå ut og inn, noe som er vanskelig i 3. etg i en blokk. Bor i rekkehus nå. Ikke det at jeg har så veldig lyst på hund, men helt imot det er jeg ikke.

Jeg er litt engstelig for hva han kan finne på nå, jeg vet jo ikke hvor "frisk" han egentlig er.....

Høres fornuftig ut å få litt fortgang og klarhet i hvem som skal bo hvor for alle parter, synes jeg.

Har dere forresten fått på plass en skikkelig avtale om samvær og bosted for ungene? Det høres ut som om det kan være lurt.

[mil1365380270]

Du har helt rett i alt. Jeg har kommet frem til den samme konklusjonen selv. Løsningen blir at jeg flytter ut. Han kan overta huset ved å kjøpe meg ut. Det er helt greit for meg! Ikke for han, sikkert, da. Det blir dyrt for han, også.

Jeg er veldig på utkikk etter leilighet, men aberet er at jeg har katt. vil ikke at ungene skal måtte miste katten, også. Men han kunne jo beholde katten, så kunne jeg skaffet meg en hund i steden. Som plaster på såret for ungene. Hunder er enklere å ha i en leilighet (så lenge det er tillatt, selvsagt). Katten må ha mulighet til å gå ut og inn, noe som er vanskelig i 3. etg i en blokk. Bor i rekkehus nå. Ikke det at jeg har så veldig lyst på hund, men helt imot det er jeg ikke.

Jeg er litt engstelig for hva han kan finne på nå, jeg vet jo ikke hvor "frisk" han egentlig er.....

"Har dere forresten fått på plass en skikkelig avtale om samvær og bosted for ungene? Det høres ut som om det kan være lurt. – mariaflyfly"

Ikke flytt ut av felles bolig før han har skevet under på flyttemeldingen til ungene!!!!!

[Gjest Sjokoladeplaten]

Høres fornuftig ut å få litt fortgang og klarhet i hvem som skal bo hvor for alle parter, synes jeg.

Har dere forresten fått på plass en skikkelig avtale om samvær og bosted for ungene? Det høres ut som om det kan være lurt.

Det er avgjort at jeg skal ha ungene boende sammen med meg. Dette har vi begge skrevet under på. Samværet har vi ikke avtalt. Mekleren mente det var best om vi ikke lagde noen skriftlig avtale før fars helsetilstand var bedre.

Hva er flyttemelding for ungene? er det et eget skjema? Må han "godkjenne" at jeg flytter med ungene?