Ønsker råd ift langvarig terapi og endring (nhd)

3. april 2009

Jeg håper at du vil ta deg tid til å lese dette lange innlegget, og kommentere det (om du har noen tanker og råd rundt det). Jeg henvender meg direkte til deg, fordi jeg erfarer at jeg lett blir usikker, og fordi dette er svært svært viktig for meg..

Vel.

Jeg hadde på onsdag et svært godt møte/vurderingstime med overlegen på mitt lokale vop.

(Jeg har vært ganske så negativ mht dem fordi jeg er blitt avvist/ikke fått tilbud om terapi to ganger. Det er jo tydelig at jeg trenger terapi, utifra det min behandler på Levanger sa, og det nhd m.fl her inne sier.. dette til tross for at jeg ikke gjorde ting annerledes den gang).

Jeg har nå grunn til å tro at jeg blir hørt, og at jeg vil få tilbud om langvarig behandling, dette utifra vår samtale på hele to timer på onsdag.

Utifra våre samtaler - spesielt nå siste gang, virker det også som at vi samarbeider bra. Jeg har fått tilbakemeldinger tidligere som og har fått meg til å undre, men jeg vet jo ikke forskjellen på en vurderingstime, og en behandlingstime.

Jeg begynner å få god tillit til og føle meg trygg på han - samtidig som jeg virkelig føler at han kan hjelpe meg utifra de råd han gir meg og får meg til å undres. Det virker også som at han blir litt "gira" og oppriktig ønsker å hjelpe meg. Men om jeg får han som behandler, vet jeg ikke..

Han er kansje på din alder. Han virker meget klok, og det at han er mann er en stor fordel, fordi jeg sliter veldig med menn og det å stole på dem/feks. Dette vet han, vi snakket om det sist gang. Så jeg håper det blir han jeg får, noe jeg har uttrykt.

1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?

Vel.

Jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt, dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle

(jeg trodde dog det var normalt å ha det sånn, helt til jeg møtte den store veggen for 2,5 år siden).

Jeg føler han tar meg alvorlig og skjønner at jeg trenger hjelp, til tross for at det utifra min mening ikke vises på meg utad.

2: Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år (utifra det jeg har skrevet her inne, for han vet jo faktisk ikke alt enda slik dere gjør). Er det vanlig å gå så lenge i terapi?

Jeg har jo ikke noe ønske om å bruke hele livet på terapi liksom..

Vel.

Noen flere her inne - inkl nhd - sier at jeg ikke følger de råd jeg får. Det får meg litt usikker.

3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?

Dere har jo sett et "bilde" over lenger tid enn hva denne overlegen har gjort så langt. Selv merker jeg jo at ting har blitt annnerledes/endret, og jeg vet at jeg virkelig ønsker endring. Jeg gjør ikke dette for at det er morsomt liksom.

Jeg mener også at jeg som oftest ikke gjør det for å få oppmerksomhet - men for at jeg ønsker sterkt å få bedre livskvalitet/fungere bedre i RL, skaffe meg kunnskap og lærdom ift livet og andre mennesker (har gått glipp av mye fordi jeg har vært fjern så lenge jeg kan huske) og fordi jeg har to barn som jeg ønsker skal få det godt i livet samt bedre min selvtillit osv.

4: Derfor lurer jeg på om hva jeg evt kan gjøre annerledes, for at jeg skal nå mine mål?

Jeg ønsker endring så sterkt, at jeg er villig til å påta meg mye energi og ubehag for å virkelig jobbe med meg selv. Det viser jo min "adferd" her inne.. Men noe må jeg jo gjøre feil, siden også nhd sier at jeg ikke følger råd..

Det har kansje satt seg litt i mitt sinn dette her, men det har ikke noe å gjøre med at jeg vil "please" noen her inne, dette inkl nhd. Hadde jeg ønsket å bli likt her inne (slik jeg ønsker i mitt liv i RL - noe jeg ser på som noe helt annet), så hadde jeg aldri i verden utsatt meg selv for så mye ubehag som jeg faktisk har gjort her inne. For det har ikke vært så behagelig alltid. Jeg har fått reaksjoner så sterke at jeg har blitt helt slått ut og sovnet.

Dere skal nemlig (en gang i fremtiden) ikke være endel av mitt liv, akkurat slik som en terapeut ikke skal være det (samtidig roter jeg litt med nettopp dette noenganger, fordi jeg også prøver å trene meg på "sosial kontakt" her inne).

5: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig? Jeg merker jo at dette tar mye energi, noe jeg synes er ok fordi jeg vil fremover - men samtidig må jeg fungere i RL også.

Som erfaren og proff terapeut og fordi jeg stoler på deg og har lært masse av deg, håper jeg at du kan gi meg dine tanker rundt dette. Det betyr IKKE at jeg har ljugd når jeg sier at jeg har lært masse av mine medbrukere her inne, og at jeg virkelig er takknemlig for det. Bare så det er sagt!!!

Til andre som evt måtte irritere seg over at jeg spør om dette og at jeg henvender meg direkte til nhd.. vær snill og ikke "skyt" meg.. Det er det siste jeg trenger nå. Jeg skriker ikke, og foreventer heller ikke noe svar av nhd. Men det betyr dog ikke at jeg ikke respekterer denne evt irritasjonen.

Jeg tar selvsagt imot kloke og seriøse input fra andre med stor takknmelighet, dersom noen har noen tanker rundt mine spørsmål.

3. april 2009

Jeg har ikke tenkt å "skyte", men det er fare for at du ikke liker mitt svar. Jeg vil være ærlig med deg, prøve å svare så godt jeg kan, antakelig også svar som du ikke ønsker/liker.

''Jeg hadde på onsdag et svært godt møte/vurderingstime med overlegen på mitt lokale vop. (Jeg har vært ganske så negativ mht dem fordi jeg er blitt avvist/ikke fått tilbud om terapi to ganger.''

En gang skrev du mer detaljert om hva som skjedde da du ble "avvist". Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes det er umåtelig viktig hva som skjedde den gang da, men på grunn av måten du fremstiller det på. Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.

Dette er noe jeg har inntrykk av at går igjen hos deg: Du er "uskyldig", uten mulighet for å påvirke hva som skjer med deg/ditt liv. Du er prisgitt andres vurderinger, uten mulighet til selv å påvirke. I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering? Hvor lite betydning du tillegger det du selv sier og gjør? (Jeg tror ikke det stemmer at du ikk gjorde noe annerledes i Levanger, det var gått en del tid, du hadde brukt dol en del og på den måten blitt flinkere til å sette ord på ting.)

Presisering: Jeg mener du har behov for og bør få tilbud om behandling. Godt at det høres ut som du vil få det tilbudet, og at du har tillit til overlegen som har ansvaret for vurderingene. Selv om du ikke skulle få han som behandler er det en erfaring du kan ta med deg videre, som kanskje vil gjøre det litt lettere å få tillit til en ev. ny behandler.

''1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?''

Det kan nok variere. De jeg har kjennskap til har hatt noen pasienter i langvarig terapi, men ikke mange.

''Jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt, dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle.''

''2: Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år (utifra det jeg har skrevet her inne, for han vet jo faktisk ikke alt enda slik dere gjør). Er det vanlig å gå så lenge i terapi?''

Jeg har også hørt at man bruker like lang tid på å bli frisk som man har vært syk, men jeg vet ikke om det stemmer i alle tilfeller. Noen sykdommer er jo også mer eller mindre "kroniske", så man ikke kan regne med å bli helt frisk, men at symptomene vil bli avdempet og man vil fungere bedre i hverdagen. Det gjelder for eksempel pf (tror du har nevnt at du har fått en pf-diagnose tidligere?)

Det er ikke vanlig å gå i terapi i 10-15 år. Jeg vet heller ikke om det er særlig hensiktsmessig med så mange års sammenhengende terapi, men det er sikkert avhengig av hva du legger i begrepet "terapi" og hva du sliter med. Noen trenger hjelp og oppfølging i så lang (og lenger) tid (og får det i en eller annen form), men intensiv terapi tror jeg ikke noen makter sammenhengende over så lang tid.

''3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?''

Mitt inntrykk har vært at du har prøvd å følge rådene du får etter beste evne, men det er ikke alltid du klarer det.

En ting er at du gjentatte ganger har spurt om samme ting, på en måte hengt deg opp i noe og venter at noen her (nhd) skal komme med et fasitsvar.

En annen ting er at du kommer med en del banale "hva bør jeg gjøre"-spørsmål. Jeg vet at det mange ganger er vanskelig å ta valg, at det som oftest ikke er tydelig hvilket alternativ som er det beste. Og jeg klandrer deg ikke for at du synes det er vanskelig, noen ganger umulig, men du kan ikke overlate ansvaret for små og store valg (og livet ditt) til andre/nhd. Noen ganger må du bare ta et valg, bite tennene sammen og håpe det beste. Det er helt greit om du ønsker å diskutere muligheter på dol, høre på argumenter og få litt innspill underveis, men beslutningen må du trene på å ta selv.

Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )

''4: Derfor lurer jeg på hva jeg evt kan gjøre annerledes, for at jeg skal nå mine mål?''

Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål? Det er helt nødvendig for å vite hva du kan gjøre for å nå dine mål. En ting du kanskje trenger å jobbe med er selvstendighet, å stole på deg selv. Måten å jobbe med det på er å ta sjansen, la være å spørre om råd og gjør det du tror er best/minst dårlig. På dette området kan jeg ikke si at din atferd her inne har endret seg så veldig mye. Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret.

En annen ting jeg har inntrykk av at du sliter med er kritikk, både det å føle deg kritisert, å godta at kritikk kan være berettiget, men ikke minst at du tolker veldig mye som kritikk av deg. Det skal ikke så mye til før du kommer i forsvarsposisjon. Og hvis du skriver et innlegg og får ti positive/konstruktive svar og ett negativt, er det det negative du henger deg opp i. Det er noen som er "ute etter" deg, noen som blir provosert av at du får for mye oppmerksomhet, og "må" komme med stygge kommentarer. Ikke bry deg om det, ikke svar dem. Og når de som ofte støtter deg kommer med "kritikk", ta det som velment rettlednig/et "spark bak" i stedet for å bli såret og føle deg sviktet. Du har også en tendens til å gjøre deg selv til "offer", også i sånne sammenhenger, du erklærer høyt og tydelig at når alle synes du er så plagsom skal du forlate dol og ikke vise deg her igjen.

Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk. Men å ville bli likt er veldig menneskelig, men det er også umulig å bli likt av alle. Jeg tror du bør fokusere litt mindre på å bli likt, både her og i rl. Neste gang noen skriver noe du oppfatter som kritisk kan du jo prøve å "riste på hodet" og ikke forsvare og begrunne og forklare hvorfor du spurte. Du har like stor rett som alle andre til å skrive innlegg her, og du trenger ikke komme med "jeg spør fordi jeg lurer, jeg gjør mitt beste for å følge råd, dette er viktig for meg fordi..., jeg har nytte av det dere skriver" etc i alle spørsmål du kommer med her inne. Du lurer på noe, det er god nok grunn til å spørre. Og så blir det opp til deg å vurdere om det lureste er å spørre eller å satse på at du klarer å komme frem til et riktig svar selv. Og opp til oss andre om vi vil svare, og hva vi vil svare.

''5: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig? Jeg merker jo at dette tar mye energi, noe jeg synes er ok fordi jeg vil fremover - men samtidig må jeg fungere i RL også.''

Har du satt opp konkrete mål? Hvis ikke må det bli det første du gjør.

Du trenger å balansere det å jobbe med deg selv/bli bedre med det å fungere i hverdagen. Et råd kan være en variant av grublerådet nhd ga deg. Etter en terapitime har jeg ofte mange tanker i hodet, og jeg trenger tid til å fordøye det. I stedet for å ha dem i bakgrunnen hele tiden kan jeg ta dem fra og tenke ordentlig gjennom hva som ble sagt/ikke sagt. Du kan også sette deg ned og skrive etter en terapitime, hva dere snakket om, hva som gjorde mest inntrykk på deg, hvilke tanker du har i ettertid. Det samme kan du gjøre dagen før en terapitime, hva er viktig å få sagt, har det hendt noe siden sist, er det noe du tenker mye på?

''Som erfaren og proff terapeut og fordi jeg stoler på deg og har lært masse av deg, håper jeg at du kan gi meg dine tanker rundt dette. Det betyr IKKE at jeg har ljugd når jeg sier at jeg har lært masse av mine medbrukere her inne, og at jeg virkelig er takknemlig for det. Bare så det er sagt!!!

Til andre som evt måtte irritere seg over at jeg spør om dette og at jeg henvender meg direkte til nhd.. vær snill og ikke "skyt" meg.. Det er det siste jeg trenger nå. Jeg skriker ikke, og foreventer heller ikke noe svar av nhd. Men det betyr dog ikke at jeg ikke respekterer denne evt irritasjonen.''

Dette er ganske typisk for hvordan du går frem for å "please"/bli likt. Det er unødvendig, og noe jeg har sett mange irritere seg over.

Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.

3. april 2009

Èn ting du kan gjøre er å skrelle vekk takksigelser, forklaringer, gjentagelser.

Slik kan du trene på å avvenne deg med noe jeg oppfatter som klare gjengangere/trekk ved deg. Du sparer også tid, retter fokus der det skal.

Nå skal jeg i beste mening fjerne det uhensiktsmessige og kjernen står igjen i det du skrev:

Jeg har nå grunn til å tro at jeg blir hørt på vop, og at jeg vil få tilbud om langvarig behandling, dette utifra samtale med overlegen på hele to timer på onsdag.

Utifra våre samtaler - spesielt nå siste gang, virker det også som at vi samarbeider bra. Jeg begynner å få god tillit til og føle meg trygg på han - samtidig som jeg virkelig føler at han kan hjelpe meg utifra de råd han gir meg og får meg til å undres. Det virker også som at han blir litt "gira" og oppriktig ønsker å hjelpe meg. Han virker meget klok, og det at han er mann er en stor fordel, fordi jeg sliter veldig med menn og det å stole på dem/feks. Dette vet han, vi snakket om det sist gang. Så jeg håper det blir han jeg får som behandler, noe jeg har uttrykt. Jeg føler han tar meg alvorlig og skjønner at jeg trenger hjelp, til tross for at det utifra min mening ikke vises på meg utad.

Spm.:

1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?

2. Stemmer det jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt?, d

Dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle. Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år? Er det vanlig å gå så lenge i terapi?

3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?

4: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig?

3. april 2009

Jeg har ikke tenkt å "skyte", men det er fare for at du ikke liker mitt svar. Jeg vil være ærlig med deg, prøve å svare så godt jeg kan, antakelig også svar som du ikke ønsker/liker.
''Jeg hadde på onsdag et svært godt møte/vurderingstime med overlegen på mitt lokale vop. (Jeg har vært ganske så negativ mht dem fordi jeg er blitt avvist/ikke fått tilbud om terapi to ganger.''

En gang skrev du mer detaljert om hva som skjedde da du ble "avvist". Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes det er umåtelig viktig hva som skjedde den gang da, men på grunn av måten du fremstiller det på. Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.

Dette er noe jeg har inntrykk av at går igjen hos deg: Du er "uskyldig", uten mulighet for å påvirke hva som skjer med deg/ditt liv. Du er prisgitt andres vurderinger, uten mulighet til selv å påvirke. I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering? Hvor lite betydning du tillegger det du selv sier og gjør? (Jeg tror ikke det stemmer at du ikk gjorde noe annerledes i Levanger, det var gått en del tid, du hadde brukt dol en del og på den måten blitt flinkere til å sette ord på ting.)

Presisering: Jeg mener du har behov for og bør få tilbud om behandling. Godt at det høres ut som du vil få det tilbudet, og at du har tillit til overlegen som har ansvaret for vurderingene. Selv om du ikke skulle få han som behandler er det en erfaring du kan ta med deg videre, som kanskje vil gjøre det litt lettere å få tillit til en ev. ny behandler.

''1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?''

Det kan nok variere. De jeg har kjennskap til har hatt noen pasienter i langvarig terapi, men ikke mange.

''Jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt, dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle.''
''2: Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år (utifra det jeg har skrevet her inne, for han vet jo faktisk ikke alt enda slik dere gjør). Er det vanlig å gå så lenge i terapi?''

Jeg har også hørt at man bruker like lang tid på å bli frisk som man har vært syk, men jeg vet ikke om det stemmer i alle tilfeller. Noen sykdommer er jo også mer eller mindre "kroniske", så man ikke kan regne med å bli helt frisk, men at symptomene vil bli avdempet og man vil fungere bedre i hverdagen. Det gjelder for eksempel pf (tror du har nevnt at du har fått en pf-diagnose tidligere?)

Det er ikke vanlig å gå i terapi i 10-15 år. Jeg vet heller ikke om det er særlig hensiktsmessig med så mange års sammenhengende terapi, men det er sikkert avhengig av hva du legger i begrepet "terapi" og hva du sliter med. Noen trenger hjelp og oppfølging i så lang (og lenger) tid (og får det i en eller annen form), men intensiv terapi tror jeg ikke noen makter sammenhengende over så lang tid.

''3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?''

Mitt inntrykk har vært at du har prøvd å følge rådene du får etter beste evne, men det er ikke alltid du klarer det.

En ting er at du gjentatte ganger har spurt om samme ting, på en måte hengt deg opp i noe og venter at noen her (nhd) skal komme med et fasitsvar.

En annen ting er at du kommer med en del banale "hva bør jeg gjøre"-spørsmål. Jeg vet at det mange ganger er vanskelig å ta valg, at det som oftest ikke er tydelig hvilket alternativ som er det beste. Og jeg klandrer deg ikke for at du synes det er vanskelig, noen ganger umulig, men du kan ikke overlate ansvaret for små og store valg (og livet ditt) til andre/nhd. Noen ganger må du bare ta et valg, bite tennene sammen og håpe det beste. Det er helt greit om du ønsker å diskutere muligheter på dol, høre på argumenter og få litt innspill underveis, men beslutningen må du trene på å ta selv.

Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )

''4: Derfor lurer jeg på hva jeg evt kan gjøre annerledes, for at jeg skal nå mine mål?''

Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål? Det er helt nødvendig for å vite hva du kan gjøre for å nå dine mål. En ting du kanskje trenger å jobbe med er selvstendighet, å stole på deg selv. Måten å jobbe med det på er å ta sjansen, la være å spørre om råd og gjør det du tror er best/minst dårlig. På dette området kan jeg ikke si at din atferd her inne har endret seg så veldig mye. Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret.

En annen ting jeg har inntrykk av at du sliter med er kritikk, både det å føle deg kritisert, å godta at kritikk kan være berettiget, men ikke minst at du tolker veldig mye som kritikk av deg. Det skal ikke så mye til før du kommer i forsvarsposisjon. Og hvis du skriver et innlegg og får ti positive/konstruktive svar og ett negativt, er det det negative du henger deg opp i. Det er noen som er "ute etter" deg, noen som blir provosert av at du får for mye oppmerksomhet, og "må" komme med stygge kommentarer. Ikke bry deg om det, ikke svar dem. Og når de som ofte støtter deg kommer med "kritikk", ta det som velment rettlednig/et "spark bak" i stedet for å bli såret og føle deg sviktet. Du har også en tendens til å gjøre deg selv til "offer", også i sånne sammenhenger, du erklærer høyt og tydelig at når alle synes du er så plagsom skal du forlate dol og ikke vise deg her igjen.

Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk. Men å ville bli likt er veldig menneskelig, men det er også umulig å bli likt av alle. Jeg tror du bør fokusere litt mindre på å bli likt, både her og i rl. Neste gang noen skriver noe du oppfatter som kritisk kan du jo prøve å "riste på hodet" og ikke forsvare og begrunne og forklare hvorfor du spurte. Du har like stor rett som alle andre til å skrive innlegg her, og du trenger ikke komme med "jeg spør fordi jeg lurer, jeg gjør mitt beste for å følge råd, dette er viktig for meg fordi..., jeg har nytte av det dere skriver" etc i alle spørsmål du kommer med her inne. Du lurer på noe, det er god nok grunn til å spørre. Og så blir det opp til deg å vurdere om det lureste er å spørre eller å satse på at du klarer å komme frem til et riktig svar selv. Og opp til oss andre om vi vil svare, og hva vi vil svare.

''5: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig? Jeg merker jo at dette tar mye energi, noe jeg synes er ok fordi jeg vil fremover - men samtidig må jeg fungere i RL også.''

Har du satt opp konkrete mål? Hvis ikke må det bli det første du gjør.

Du trenger å balansere det å jobbe med deg selv/bli bedre med det å fungere i hverdagen. Et råd kan være en variant av grublerådet nhd ga deg. Etter en terapitime har jeg ofte mange tanker i hodet, og jeg trenger tid til å fordøye det. I stedet for å ha dem i bakgrunnen hele tiden kan jeg ta dem fra og tenke ordentlig gjennom hva som ble sagt/ikke sagt. Du kan også sette deg ned og skrive etter en terapitime, hva dere snakket om, hva som gjorde mest inntrykk på deg, hvilke tanker du har i ettertid. Det samme kan du gjøre dagen før en terapitime, hva er viktig å få sagt, har det hendt noe siden sist, er det noe du tenker mye på?

''Som erfaren og proff terapeut og fordi jeg stoler på deg og har lært masse av deg, håper jeg at du kan gi meg dine tanker rundt dette. Det betyr IKKE at jeg har ljugd når jeg sier at jeg har lært masse av mine medbrukere her inne, og at jeg virkelig er takknemlig for det. Bare så det er sagt!!!

Til andre som evt måtte irritere seg over at jeg spør om dette og at jeg henvender meg direkte til nhd.. vær snill og ikke "skyt" meg.. Det er det siste jeg trenger nå. Jeg skriker ikke, og foreventer heller ikke noe svar av nhd. Men det betyr dog ikke at jeg ikke respekterer denne evt irritasjonen.''

Dette er ganske typisk for hvordan du går frem for å "please"/bli likt. Det er unødvendig, og noe jeg har sett mange irritere seg over.

Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.

Dette var et meget godt innlegg, Orio:-)

3. april 2009

Jeg har ikke tenkt å "skyte", men det er fare for at du ikke liker mitt svar. Jeg vil være ærlig med deg, prøve å svare så godt jeg kan, antakelig også svar som du ikke ønsker/liker.
''Jeg hadde på onsdag et svært godt møte/vurderingstime med overlegen på mitt lokale vop. (Jeg har vært ganske så negativ mht dem fordi jeg er blitt avvist/ikke fått tilbud om terapi to ganger.''

En gang skrev du mer detaljert om hva som skjedde da du ble "avvist". Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes det er umåtelig viktig hva som skjedde den gang da, men på grunn av måten du fremstiller det på. Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.

Dette er noe jeg har inntrykk av at går igjen hos deg: Du er "uskyldig", uten mulighet for å påvirke hva som skjer med deg/ditt liv. Du er prisgitt andres vurderinger, uten mulighet til selv å påvirke. I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering? Hvor lite betydning du tillegger det du selv sier og gjør? (Jeg tror ikke det stemmer at du ikk gjorde noe annerledes i Levanger, det var gått en del tid, du hadde brukt dol en del og på den måten blitt flinkere til å sette ord på ting.)

Presisering: Jeg mener du har behov for og bør få tilbud om behandling. Godt at det høres ut som du vil få det tilbudet, og at du har tillit til overlegen som har ansvaret for vurderingene. Selv om du ikke skulle få han som behandler er det en erfaring du kan ta med deg videre, som kanskje vil gjøre det litt lettere å få tillit til en ev. ny behandler.

''1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?''

Det kan nok variere. De jeg har kjennskap til har hatt noen pasienter i langvarig terapi, men ikke mange.

''Jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt, dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle.''
''2: Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år (utifra det jeg har skrevet her inne, for han vet jo faktisk ikke alt enda slik dere gjør). Er det vanlig å gå så lenge i terapi?''

Jeg har også hørt at man bruker like lang tid på å bli frisk som man har vært syk, men jeg vet ikke om det stemmer i alle tilfeller. Noen sykdommer er jo også mer eller mindre "kroniske", så man ikke kan regne med å bli helt frisk, men at symptomene vil bli avdempet og man vil fungere bedre i hverdagen. Det gjelder for eksempel pf (tror du har nevnt at du har fått en pf-diagnose tidligere?)

Det er ikke vanlig å gå i terapi i 10-15 år. Jeg vet heller ikke om det er særlig hensiktsmessig med så mange års sammenhengende terapi, men det er sikkert avhengig av hva du legger i begrepet "terapi" og hva du sliter med. Noen trenger hjelp og oppfølging i så lang (og lenger) tid (og får det i en eller annen form), men intensiv terapi tror jeg ikke noen makter sammenhengende over så lang tid.

''3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?''

Mitt inntrykk har vært at du har prøvd å følge rådene du får etter beste evne, men det er ikke alltid du klarer det.

En ting er at du gjentatte ganger har spurt om samme ting, på en måte hengt deg opp i noe og venter at noen her (nhd) skal komme med et fasitsvar.

En annen ting er at du kommer med en del banale "hva bør jeg gjøre"-spørsmål. Jeg vet at det mange ganger er vanskelig å ta valg, at det som oftest ikke er tydelig hvilket alternativ som er det beste. Og jeg klandrer deg ikke for at du synes det er vanskelig, noen ganger umulig, men du kan ikke overlate ansvaret for små og store valg (og livet ditt) til andre/nhd. Noen ganger må du bare ta et valg, bite tennene sammen og håpe det beste. Det er helt greit om du ønsker å diskutere muligheter på dol, høre på argumenter og få litt innspill underveis, men beslutningen må du trene på å ta selv.

Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )

''4: Derfor lurer jeg på hva jeg evt kan gjøre annerledes, for at jeg skal nå mine mål?''

Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål? Det er helt nødvendig for å vite hva du kan gjøre for å nå dine mål. En ting du kanskje trenger å jobbe med er selvstendighet, å stole på deg selv. Måten å jobbe med det på er å ta sjansen, la være å spørre om råd og gjør det du tror er best/minst dårlig. På dette området kan jeg ikke si at din atferd her inne har endret seg så veldig mye. Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret.

En annen ting jeg har inntrykk av at du sliter med er kritikk, både det å føle deg kritisert, å godta at kritikk kan være berettiget, men ikke minst at du tolker veldig mye som kritikk av deg. Det skal ikke så mye til før du kommer i forsvarsposisjon. Og hvis du skriver et innlegg og får ti positive/konstruktive svar og ett negativt, er det det negative du henger deg opp i. Det er noen som er "ute etter" deg, noen som blir provosert av at du får for mye oppmerksomhet, og "må" komme med stygge kommentarer. Ikke bry deg om det, ikke svar dem. Og når de som ofte støtter deg kommer med "kritikk", ta det som velment rettlednig/et "spark bak" i stedet for å bli såret og føle deg sviktet. Du har også en tendens til å gjøre deg selv til "offer", også i sånne sammenhenger, du erklærer høyt og tydelig at når alle synes du er så plagsom skal du forlate dol og ikke vise deg her igjen.

Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk. Men å ville bli likt er veldig menneskelig, men det er også umulig å bli likt av alle. Jeg tror du bør fokusere litt mindre på å bli likt, både her og i rl. Neste gang noen skriver noe du oppfatter som kritisk kan du jo prøve å "riste på hodet" og ikke forsvare og begrunne og forklare hvorfor du spurte. Du har like stor rett som alle andre til å skrive innlegg her, og du trenger ikke komme med "jeg spør fordi jeg lurer, jeg gjør mitt beste for å følge råd, dette er viktig for meg fordi..., jeg har nytte av det dere skriver" etc i alle spørsmål du kommer med her inne. Du lurer på noe, det er god nok grunn til å spørre. Og så blir det opp til deg å vurdere om det lureste er å spørre eller å satse på at du klarer å komme frem til et riktig svar selv. Og opp til oss andre om vi vil svare, og hva vi vil svare.

''5: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig? Jeg merker jo at dette tar mye energi, noe jeg synes er ok fordi jeg vil fremover - men samtidig må jeg fungere i RL også.''

Har du satt opp konkrete mål? Hvis ikke må det bli det første du gjør.

Du trenger å balansere det å jobbe med deg selv/bli bedre med det å fungere i hverdagen. Et råd kan være en variant av grublerådet nhd ga deg. Etter en terapitime har jeg ofte mange tanker i hodet, og jeg trenger tid til å fordøye det. I stedet for å ha dem i bakgrunnen hele tiden kan jeg ta dem fra og tenke ordentlig gjennom hva som ble sagt/ikke sagt. Du kan også sette deg ned og skrive etter en terapitime, hva dere snakket om, hva som gjorde mest inntrykk på deg, hvilke tanker du har i ettertid. Det samme kan du gjøre dagen før en terapitime, hva er viktig å få sagt, har det hendt noe siden sist, er det noe du tenker mye på?

''Som erfaren og proff terapeut og fordi jeg stoler på deg og har lært masse av deg, håper jeg at du kan gi meg dine tanker rundt dette. Det betyr IKKE at jeg har ljugd når jeg sier at jeg har lært masse av mine medbrukere her inne, og at jeg virkelig er takknemlig for det. Bare så det er sagt!!!

Til andre som evt måtte irritere seg over at jeg spør om dette og at jeg henvender meg direkte til nhd.. vær snill og ikke "skyt" meg.. Det er det siste jeg trenger nå. Jeg skriker ikke, og foreventer heller ikke noe svar av nhd. Men det betyr dog ikke at jeg ikke respekterer denne evt irritasjonen.''

Dette er ganske typisk for hvordan du går frem for å "please"/bli likt. Det er unødvendig, og noe jeg har sett mange irritere seg over.

Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.

Hiver meg på den: Bra Orio :-)

3. april 2009

Jeg har ikke tenkt å "skyte", men det er fare for at du ikke liker mitt svar. Jeg vil være ærlig med deg, prøve å svare så godt jeg kan, antakelig også svar som du ikke ønsker/liker.
''Jeg hadde på onsdag et svært godt møte/vurderingstime med overlegen på mitt lokale vop. (Jeg har vært ganske så negativ mht dem fordi jeg er blitt avvist/ikke fått tilbud om terapi to ganger.''

En gang skrev du mer detaljert om hva som skjedde da du ble "avvist". Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg synes det er umåtelig viktig hva som skjedde den gang da, men på grunn av måten du fremstiller det på. Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.

Dette er noe jeg har inntrykk av at går igjen hos deg: Du er "uskyldig", uten mulighet for å påvirke hva som skjer med deg/ditt liv. Du er prisgitt andres vurderinger, uten mulighet til selv å påvirke. I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering? Hvor lite betydning du tillegger det du selv sier og gjør? (Jeg tror ikke det stemmer at du ikk gjorde noe annerledes i Levanger, det var gått en del tid, du hadde brukt dol en del og på den måten blitt flinkere til å sette ord på ting.)

Presisering: Jeg mener du har behov for og bør få tilbud om behandling. Godt at det høres ut som du vil få det tilbudet, og at du har tillit til overlegen som har ansvaret for vurderingene. Selv om du ikke skulle få han som behandler er det en erfaring du kan ta med deg videre, som kanskje vil gjøre det litt lettere å få tillit til en ev. ny behandler.

''1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?''

Det kan nok variere. De jeg har kjennskap til har hatt noen pasienter i langvarig terapi, men ikke mange.

''Jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt, dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle.''
''2: Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år (utifra det jeg har skrevet her inne, for han vet jo faktisk ikke alt enda slik dere gjør). Er det vanlig å gå så lenge i terapi?''

Jeg har også hørt at man bruker like lang tid på å bli frisk som man har vært syk, men jeg vet ikke om det stemmer i alle tilfeller. Noen sykdommer er jo også mer eller mindre "kroniske", så man ikke kan regne med å bli helt frisk, men at symptomene vil bli avdempet og man vil fungere bedre i hverdagen. Det gjelder for eksempel pf (tror du har nevnt at du har fått en pf-diagnose tidligere?)

Det er ikke vanlig å gå i terapi i 10-15 år. Jeg vet heller ikke om det er særlig hensiktsmessig med så mange års sammenhengende terapi, men det er sikkert avhengig av hva du legger i begrepet "terapi" og hva du sliter med. Noen trenger hjelp og oppfølging i så lang (og lenger) tid (og får det i en eller annen form), men intensiv terapi tror jeg ikke noen makter sammenhengende over så lang tid.

''3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?''

Mitt inntrykk har vært at du har prøvd å følge rådene du får etter beste evne, men det er ikke alltid du klarer det.

En ting er at du gjentatte ganger har spurt om samme ting, på en måte hengt deg opp i noe og venter at noen her (nhd) skal komme med et fasitsvar.

En annen ting er at du kommer med en del banale "hva bør jeg gjøre"-spørsmål. Jeg vet at det mange ganger er vanskelig å ta valg, at det som oftest ikke er tydelig hvilket alternativ som er det beste. Og jeg klandrer deg ikke for at du synes det er vanskelig, noen ganger umulig, men du kan ikke overlate ansvaret for små og store valg (og livet ditt) til andre/nhd. Noen ganger må du bare ta et valg, bite tennene sammen og håpe det beste. Det er helt greit om du ønsker å diskutere muligheter på dol, høre på argumenter og få litt innspill underveis, men beslutningen må du trene på å ta selv.

Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )

''4: Derfor lurer jeg på hva jeg evt kan gjøre annerledes, for at jeg skal nå mine mål?''

Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål? Det er helt nødvendig for å vite hva du kan gjøre for å nå dine mål. En ting du kanskje trenger å jobbe med er selvstendighet, å stole på deg selv. Måten å jobbe med det på er å ta sjansen, la være å spørre om råd og gjør det du tror er best/minst dårlig. På dette området kan jeg ikke si at din atferd her inne har endret seg så veldig mye. Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret.

En annen ting jeg har inntrykk av at du sliter med er kritikk, både det å føle deg kritisert, å godta at kritikk kan være berettiget, men ikke minst at du tolker veldig mye som kritikk av deg. Det skal ikke så mye til før du kommer i forsvarsposisjon. Og hvis du skriver et innlegg og får ti positive/konstruktive svar og ett negativt, er det det negative du henger deg opp i. Det er noen som er "ute etter" deg, noen som blir provosert av at du får for mye oppmerksomhet, og "må" komme med stygge kommentarer. Ikke bry deg om det, ikke svar dem. Og når de som ofte støtter deg kommer med "kritikk", ta det som velment rettlednig/et "spark bak" i stedet for å bli såret og føle deg sviktet. Du har også en tendens til å gjøre deg selv til "offer", også i sånne sammenhenger, du erklærer høyt og tydelig at når alle synes du er så plagsom skal du forlate dol og ikke vise deg her igjen.

Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk. Men å ville bli likt er veldig menneskelig, men det er også umulig å bli likt av alle. Jeg tror du bør fokusere litt mindre på å bli likt, både her og i rl. Neste gang noen skriver noe du oppfatter som kritisk kan du jo prøve å "riste på hodet" og ikke forsvare og begrunne og forklare hvorfor du spurte. Du har like stor rett som alle andre til å skrive innlegg her, og du trenger ikke komme med "jeg spør fordi jeg lurer, jeg gjør mitt beste for å følge råd, dette er viktig for meg fordi..., jeg har nytte av det dere skriver" etc i alle spørsmål du kommer med her inne. Du lurer på noe, det er god nok grunn til å spørre. Og så blir det opp til deg å vurdere om det lureste er å spørre eller å satse på at du klarer å komme frem til et riktig svar selv. Og opp til oss andre om vi vil svare, og hva vi vil svare.

''5: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig? Jeg merker jo at dette tar mye energi, noe jeg synes er ok fordi jeg vil fremover - men samtidig må jeg fungere i RL også.''

Har du satt opp konkrete mål? Hvis ikke må det bli det første du gjør.

Du trenger å balansere det å jobbe med deg selv/bli bedre med det å fungere i hverdagen. Et råd kan være en variant av grublerådet nhd ga deg. Etter en terapitime har jeg ofte mange tanker i hodet, og jeg trenger tid til å fordøye det. I stedet for å ha dem i bakgrunnen hele tiden kan jeg ta dem fra og tenke ordentlig gjennom hva som ble sagt/ikke sagt. Du kan også sette deg ned og skrive etter en terapitime, hva dere snakket om, hva som gjorde mest inntrykk på deg, hvilke tanker du har i ettertid. Det samme kan du gjøre dagen før en terapitime, hva er viktig å få sagt, har det hendt noe siden sist, er det noe du tenker mye på?

''Som erfaren og proff terapeut og fordi jeg stoler på deg og har lært masse av deg, håper jeg at du kan gi meg dine tanker rundt dette. Det betyr IKKE at jeg har ljugd når jeg sier at jeg har lært masse av mine medbrukere her inne, og at jeg virkelig er takknemlig for det. Bare så det er sagt!!!

Til andre som evt måtte irritere seg over at jeg spør om dette og at jeg henvender meg direkte til nhd.. vær snill og ikke "skyt" meg.. Det er det siste jeg trenger nå. Jeg skriker ikke, og foreventer heller ikke noe svar av nhd. Men det betyr dog ikke at jeg ikke respekterer denne evt irritasjonen.''

Dette er ganske typisk for hvordan du går frem for å "please"/bli likt. Det er unødvendig, og noe jeg har sett mange irritere seg over.

Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.

Jeg har mange ganger sagt at jeg tar i mot svar jeg "ikke liker" med vide, åpne armer.

Det er forskjell på konstruktiv kritikk, og kritikk ment for å såre, noe jeg har fått en god del av her inne - kansje ikke så rart at jeg er i "forsvarsposisjon" da? For hver gang jeg skriver et innlegg her inne, er jeg "pissnervøs" hele dagen, jeg forventer at det kommer mye negativt mot meg osv. Jeg forventer å bli såret fordi jeg er blitt så "vant" til det. Men jeg ønsker så å komme meg videre, at jeg velger å utsette meg for det. Det er verdt sin pris.

''Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.''

Vi ble _sammen_ enige om dette. Hverken hun eller jeg syntes det var hensiktsmessig at jeg skulle ha oppfølgning hos henne, i og med at jeg allerede hadde oppfølgning av den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Også unødvendig ressurs. Hun kunne mao ikke tilby meg mer enn det jeg allerede fikk.

''Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.''

Ok, jeg tar på meg 'skylden' for at jeg ble avvist fordi jeg sa nei. Men samtidig vet jeg at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg husker meget godt at jeg forberedte meg like godt til timene på dps, som jeg gjorde på levanger. På smme måte. Jeg startet med åpne kort fra dag en. Jeg svarte også godt og presist på skjemaer jeg fikk tilsendt og som jeg skulle sende inn på forhånd. I tillegg skrev jeg brev hvor jeg forklarte i det vide og brede. Jeg hadde også med meg brev/notat til timene, jeg ba henne se på det, men hun "avviste" det.

Jeg nådde ikke frem, jeg fikk ikke sjansen til å beskrive med egne ord engang. Hun brukte kun skjemaer som hun spurte etter, og som jeg svarte på. Dessuten avsluttet hun "brått", ga meg en time mindre enn vi avtalte. Jeg fikk mao 90 minutters utredning.

''I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering?''

Skjønner ikke hva du mener.

''Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )''

Takk for at du tror på meg :-)

''Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål?''

Ja, og vi gikk sammen igjennom dette på onsdag. Jeg hadde forberedt meg ved å sette opp et skjema på sju punkter over hva jeg ønsker hjelp til pluss at jeg hadde skrevet et brev med egne ord hva gjelder k-ptsd's symptomer som beskriver meg veldig godt. Ikke slik de blir listet opp, men hvordan jeg har det.

Han ga tydelig utrykk for at han skjønte at jeg trenger hjelp, vi gikk sammen igjennom både brevet og punktene, hvor jeg også utdypet dette nærmere.

''Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret. ''

Takk for at du skrev det i parantesen, for det er sant; dere vet ikke hvilke valg jeg står overfor i min hverdag. Dere vet ikke halvparten, for å si det sånn. Det er mye jeg ikke forteller her inne. Selv er jeg faktisk stolt over at jeg greier å ta de valg jeg faktisk gjør; ene og alene.

''Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk.''

Jeg kjenner på meg selv hva jeg er ute etter. Kansje jeg gjør dette i håp om at jeg en gang i fremtiden, når ting forhåpentligvis har endret seg til det bedre, skal kunne bli likt av andre? Jeg hater meg selv såpass mye, at jeg ikke er i stand til å tro at noen faktisk liker meg. For meg handler det (foreløpig) om respekt. Forstå det den som vil.

Når jeg feks får svar her inne, tror jeg ikke det er for at noen liker meg, men for at de har andre grunner for å svare meg. Så, derfor er det ikke så viktig for meg å bli likt. Jeg vil heller si at det handler om respekt for meg, for at jeg er den jeg er, og som jeg er. Spesielt av de som kjenner meg, de faste inkl nhd.

Et godt eks er det at nhd avviste meg/dette innlegget som jeg presiserte hadde stor betydning for meg og hvorfor osv. Jeg visste hve jeg utsatte meg for da jeg skrev det. Jeg visste at jeg kom til å få det dårlig., bl.a fordi jeg nærmest forventet å få negativ kritikk av de som er "ute etter meg", at jeg må forklare meg og utdype ting enda mer, og fordi jeg var 75% sikker på at jeg ikke fikk svar på noe som for meg kostet meg mye å skrive pga skam osv.

Som du ser, det er komplisert. Men jeg velger altså å utsette meg selv for å få det så dårlig, nettopp fordi jeg ønsker dette så sterkt. At jeg ikke får svar, at jeg får negativ kritikk osv osv, er prisen jeg faktisk velger å betale for å komme meg videre. Derfor skal det bli så utrolig godt å endelig få en behandler i RL som kan være min "partner", den som skal gi meg de nødvendige sparka, råd, veiledning osv videre. Det er slitsomt å måtte forholde seg til alt dette jeg gjør i tillegg.Det skal bli godt å slippe dette. Men misforstå meg ikke; det har vært verdt det.

Takk for forslag for å balansere terapi og fungering. Skal prøve på det.

''Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.''

Orio. Du ser at jeg ikke er enig i alt. Men du har også kommet med mye bra. Jeg liker din ærlighet. du sliter selv, men du bruker energi på å svare meg. Det betyr mye for meg. Jeg vet at du er en av de som ikke vil meg vondt. Jeg vet at du kommer med 'kritikk' i betydningen konstruktiv.

Når jeg har satt meg et mål, så er jeg villig til å gå gjennom ild og vann for å nå det målet. Dette målet om endring, er et slikt mål. Jeg hadde aldri tatt sjansen på å kontakte barnevernet feks, om jeg ikke ønsket endring. Jeg hadde ikke turt det, pga alle skrekkshistorienen man hører. Såpass glad er jeg i barna mine, i den betydning at jeg er redd for å miste dem. Jeg hadde heller ikke giddet å bruke så mye tid og energi på alt dette, prioritert det slik jeg gjør, om det var annerledes.

Jeg har bl.a hatt stor nytte av feks frosken sine svar, mariaflyfly sine svar, nhd sine svar osv. For jeg har erfart at dulling ikke fører særlig langt, det kan virke som en valium, men for å komme videre, så må man gjennom 'ilden'.

Men. Du aner ikke hvor mange ganger disse har 'rasert' meg du.. du aner ikke hvor 'sint' jeg har vært og hvor provosert jeg har følt meg av disse... vel, jeg har ofte tatt det som negativ kritikk til å begynne med, men jeg har valgt å høre på dem, og med det så har andre tankebaner åpnet seg for meg md det resultat at jeg har kommet meg videre. Nettopp dette snakket legen og jeg om på onsdag også, at det ikke kom til å bli lett for meg, men at det var nødvendig. Det er jeg forberedt på.

Du ser at jeg skriver litt kritisk tilbake.. ikke ta det som en slags kritikk mot deg. Du aner ikke hvor glad jeg er for at du tør å "stille meg til veggen" slik du gjør. Jeg tar det konstruktivt i mot, fordi jeg VET at du ikke vil meg vondt.

3. april 2009

1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?

S: Det er vel mest opp til oss selv hvordan vi prioriterer arbeidstiden.

2. Stemmer det jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt?, d Dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle. Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år? Er det vanlig å gå så lenge i terapi?

S: Det stemmer ikke. I dag er en langtidsterapipå 1 år (40 timer)

3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?

4: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig?

S: Ja, og de har du fått tidligere.

3. april 2009

Jeg har mange ganger sagt at jeg tar i mot svar jeg "ikke liker" med vide, åpne armer.

Det er forskjell på konstruktiv kritikk, og kritikk ment for å såre, noe jeg har fått en god del av her inne - kansje ikke så rart at jeg er i "forsvarsposisjon" da? For hver gang jeg skriver et innlegg her inne, er jeg "pissnervøs" hele dagen, jeg forventer at det kommer mye negativt mot meg osv. Jeg forventer å bli såret fordi jeg er blitt så "vant" til det. Men jeg ønsker så å komme meg videre, at jeg velger å utsette meg for det. Det er verdt sin pris.

''Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.''

Vi ble _sammen_ enige om dette. Hverken hun eller jeg syntes det var hensiktsmessig at jeg skulle ha oppfølgning hos henne, i og med at jeg allerede hadde oppfølgning av den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Også unødvendig ressurs. Hun kunne mao ikke tilby meg mer enn det jeg allerede fikk.

''Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.''

Ok, jeg tar på meg 'skylden' for at jeg ble avvist fordi jeg sa nei. Men samtidig vet jeg at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg husker meget godt at jeg forberedte meg like godt til timene på dps, som jeg gjorde på levanger. På smme måte. Jeg startet med åpne kort fra dag en. Jeg svarte også godt og presist på skjemaer jeg fikk tilsendt og som jeg skulle sende inn på forhånd. I tillegg skrev jeg brev hvor jeg forklarte i det vide og brede. Jeg hadde også med meg brev/notat til timene, jeg ba henne se på det, men hun "avviste" det.

Jeg nådde ikke frem, jeg fikk ikke sjansen til å beskrive med egne ord engang. Hun brukte kun skjemaer som hun spurte etter, og som jeg svarte på. Dessuten avsluttet hun "brått", ga meg en time mindre enn vi avtalte. Jeg fikk mao 90 minutters utredning.

''I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering?''

Skjønner ikke hva du mener.

''Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )''

Takk for at du tror på meg :-)

''Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål?''

Ja, og vi gikk sammen igjennom dette på onsdag. Jeg hadde forberedt meg ved å sette opp et skjema på sju punkter over hva jeg ønsker hjelp til pluss at jeg hadde skrevet et brev med egne ord hva gjelder k-ptsd's symptomer som beskriver meg veldig godt. Ikke slik de blir listet opp, men hvordan jeg har det.

Han ga tydelig utrykk for at han skjønte at jeg trenger hjelp, vi gikk sammen igjennom både brevet og punktene, hvor jeg også utdypet dette nærmere.

''Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret. ''

Takk for at du skrev det i parantesen, for det er sant; dere vet ikke hvilke valg jeg står overfor i min hverdag. Dere vet ikke halvparten, for å si det sånn. Det er mye jeg ikke forteller her inne. Selv er jeg faktisk stolt over at jeg greier å ta de valg jeg faktisk gjør; ene og alene.

''Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk.''

Jeg kjenner på meg selv hva jeg er ute etter. Kansje jeg gjør dette i håp om at jeg en gang i fremtiden, når ting forhåpentligvis har endret seg til det bedre, skal kunne bli likt av andre? Jeg hater meg selv såpass mye, at jeg ikke er i stand til å tro at noen faktisk liker meg. For meg handler det (foreløpig) om respekt. Forstå det den som vil.

Når jeg feks får svar her inne, tror jeg ikke det er for at noen liker meg, men for at de har andre grunner for å svare meg. Så, derfor er det ikke så viktig for meg å bli likt. Jeg vil heller si at det handler om respekt for meg, for at jeg er den jeg er, og som jeg er. Spesielt av de som kjenner meg, de faste inkl nhd.

Et godt eks er det at nhd avviste meg/dette innlegget som jeg presiserte hadde stor betydning for meg og hvorfor osv. Jeg visste hve jeg utsatte meg for da jeg skrev det. Jeg visste at jeg kom til å få det dårlig., bl.a fordi jeg nærmest forventet å få negativ kritikk av de som er "ute etter meg", at jeg må forklare meg og utdype ting enda mer, og fordi jeg var 75% sikker på at jeg ikke fikk svar på noe som for meg kostet meg mye å skrive pga skam osv.

Som du ser, det er komplisert. Men jeg velger altså å utsette meg selv for å få det så dårlig, nettopp fordi jeg ønsker dette så sterkt. At jeg ikke får svar, at jeg får negativ kritikk osv osv, er prisen jeg faktisk velger å betale for å komme meg videre. Derfor skal det bli så utrolig godt å endelig få en behandler i RL som kan være min "partner", den som skal gi meg de nødvendige sparka, råd, veiledning osv videre. Det er slitsomt å måtte forholde seg til alt dette jeg gjør i tillegg.Det skal bli godt å slippe dette. Men misforstå meg ikke; det har vært verdt det.

Takk for forslag for å balansere terapi og fungering. Skal prøve på det.

''Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.''

Orio. Du ser at jeg ikke er enig i alt. Men du har også kommet med mye bra. Jeg liker din ærlighet. du sliter selv, men du bruker energi på å svare meg. Det betyr mye for meg. Jeg vet at du er en av de som ikke vil meg vondt. Jeg vet at du kommer med 'kritikk' i betydningen konstruktiv.

Når jeg har satt meg et mål, så er jeg villig til å gå gjennom ild og vann for å nå det målet. Dette målet om endring, er et slikt mål. Jeg hadde aldri tatt sjansen på å kontakte barnevernet feks, om jeg ikke ønsket endring. Jeg hadde ikke turt det, pga alle skrekkshistorienen man hører. Såpass glad er jeg i barna mine, i den betydning at jeg er redd for å miste dem. Jeg hadde heller ikke giddet å bruke så mye tid og energi på alt dette, prioritert det slik jeg gjør, om det var annerledes.

Jeg har bl.a hatt stor nytte av feks frosken sine svar, mariaflyfly sine svar, nhd sine svar osv. For jeg har erfart at dulling ikke fører særlig langt, det kan virke som en valium, men for å komme videre, så må man gjennom 'ilden'.

Men. Du aner ikke hvor mange ganger disse har 'rasert' meg du.. du aner ikke hvor 'sint' jeg har vært og hvor provosert jeg har følt meg av disse... vel, jeg har ofte tatt det som negativ kritikk til å begynne med, men jeg har valgt å høre på dem, og med det så har andre tankebaner åpnet seg for meg md det resultat at jeg har kommet meg videre. Nettopp dette snakket legen og jeg om på onsdag også, at det ikke kom til å bli lett for meg, men at det var nødvendig. Det er jeg forberedt på.

Du ser at jeg skriver litt kritisk tilbake.. ikke ta det som en slags kritikk mot deg. Du aner ikke hvor glad jeg er for at du tør å "stille meg til veggen" slik du gjør. Jeg tar det konstruktivt i mot, fordi jeg VET at du ikke vil meg vondt.

Er ikke det "å få respekt" mye av det samme som å bli likt da?

3. april 2009

Jeg har mange ganger sagt at jeg tar i mot svar jeg "ikke liker" med vide, åpne armer.

Det er forskjell på konstruktiv kritikk, og kritikk ment for å såre, noe jeg har fått en god del av her inne - kansje ikke så rart at jeg er i "forsvarsposisjon" da? For hver gang jeg skriver et innlegg her inne, er jeg "pissnervøs" hele dagen, jeg forventer at det kommer mye negativt mot meg osv. Jeg forventer å bli såret fordi jeg er blitt så "vant" til det. Men jeg ønsker så å komme meg videre, at jeg velger å utsette meg for det. Det er verdt sin pris.

''Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.''

Vi ble _sammen_ enige om dette. Hverken hun eller jeg syntes det var hensiktsmessig at jeg skulle ha oppfølgning hos henne, i og med at jeg allerede hadde oppfølgning av den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Også unødvendig ressurs. Hun kunne mao ikke tilby meg mer enn det jeg allerede fikk.

''Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.''

Ok, jeg tar på meg 'skylden' for at jeg ble avvist fordi jeg sa nei. Men samtidig vet jeg at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg husker meget godt at jeg forberedte meg like godt til timene på dps, som jeg gjorde på levanger. På smme måte. Jeg startet med åpne kort fra dag en. Jeg svarte også godt og presist på skjemaer jeg fikk tilsendt og som jeg skulle sende inn på forhånd. I tillegg skrev jeg brev hvor jeg forklarte i det vide og brede. Jeg hadde også med meg brev/notat til timene, jeg ba henne se på det, men hun "avviste" det.

Jeg nådde ikke frem, jeg fikk ikke sjansen til å beskrive med egne ord engang. Hun brukte kun skjemaer som hun spurte etter, og som jeg svarte på. Dessuten avsluttet hun "brått", ga meg en time mindre enn vi avtalte. Jeg fikk mao 90 minutters utredning.

''I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering?''

Skjønner ikke hva du mener.

''Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )''

Takk for at du tror på meg :-)

''Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål?''

Ja, og vi gikk sammen igjennom dette på onsdag. Jeg hadde forberedt meg ved å sette opp et skjema på sju punkter over hva jeg ønsker hjelp til pluss at jeg hadde skrevet et brev med egne ord hva gjelder k-ptsd's symptomer som beskriver meg veldig godt. Ikke slik de blir listet opp, men hvordan jeg har det.

Han ga tydelig utrykk for at han skjønte at jeg trenger hjelp, vi gikk sammen igjennom både brevet og punktene, hvor jeg også utdypet dette nærmere.

''Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret. ''

Takk for at du skrev det i parantesen, for det er sant; dere vet ikke hvilke valg jeg står overfor i min hverdag. Dere vet ikke halvparten, for å si det sånn. Det er mye jeg ikke forteller her inne. Selv er jeg faktisk stolt over at jeg greier å ta de valg jeg faktisk gjør; ene og alene.

''Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk.''

Jeg kjenner på meg selv hva jeg er ute etter. Kansje jeg gjør dette i håp om at jeg en gang i fremtiden, når ting forhåpentligvis har endret seg til det bedre, skal kunne bli likt av andre? Jeg hater meg selv såpass mye, at jeg ikke er i stand til å tro at noen faktisk liker meg. For meg handler det (foreløpig) om respekt. Forstå det den som vil.

Når jeg feks får svar her inne, tror jeg ikke det er for at noen liker meg, men for at de har andre grunner for å svare meg. Så, derfor er det ikke så viktig for meg å bli likt. Jeg vil heller si at det handler om respekt for meg, for at jeg er den jeg er, og som jeg er. Spesielt av de som kjenner meg, de faste inkl nhd.

Et godt eks er det at nhd avviste meg/dette innlegget som jeg presiserte hadde stor betydning for meg og hvorfor osv. Jeg visste hve jeg utsatte meg for da jeg skrev det. Jeg visste at jeg kom til å få det dårlig., bl.a fordi jeg nærmest forventet å få negativ kritikk av de som er "ute etter meg", at jeg må forklare meg og utdype ting enda mer, og fordi jeg var 75% sikker på at jeg ikke fikk svar på noe som for meg kostet meg mye å skrive pga skam osv.

Som du ser, det er komplisert. Men jeg velger altså å utsette meg selv for å få det så dårlig, nettopp fordi jeg ønsker dette så sterkt. At jeg ikke får svar, at jeg får negativ kritikk osv osv, er prisen jeg faktisk velger å betale for å komme meg videre. Derfor skal det bli så utrolig godt å endelig få en behandler i RL som kan være min "partner", den som skal gi meg de nødvendige sparka, råd, veiledning osv videre. Det er slitsomt å måtte forholde seg til alt dette jeg gjør i tillegg.Det skal bli godt å slippe dette. Men misforstå meg ikke; det har vært verdt det.

Takk for forslag for å balansere terapi og fungering. Skal prøve på det.

''Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.''

Orio. Du ser at jeg ikke er enig i alt. Men du har også kommet med mye bra. Jeg liker din ærlighet. du sliter selv, men du bruker energi på å svare meg. Det betyr mye for meg. Jeg vet at du er en av de som ikke vil meg vondt. Jeg vet at du kommer med 'kritikk' i betydningen konstruktiv.

Når jeg har satt meg et mål, så er jeg villig til å gå gjennom ild og vann for å nå det målet. Dette målet om endring, er et slikt mål. Jeg hadde aldri tatt sjansen på å kontakte barnevernet feks, om jeg ikke ønsket endring. Jeg hadde ikke turt det, pga alle skrekkshistorienen man hører. Såpass glad er jeg i barna mine, i den betydning at jeg er redd for å miste dem. Jeg hadde heller ikke giddet å bruke så mye tid og energi på alt dette, prioritert det slik jeg gjør, om det var annerledes.

Jeg har bl.a hatt stor nytte av feks frosken sine svar, mariaflyfly sine svar, nhd sine svar osv. For jeg har erfart at dulling ikke fører særlig langt, det kan virke som en valium, men for å komme videre, så må man gjennom 'ilden'.

Men. Du aner ikke hvor mange ganger disse har 'rasert' meg du.. du aner ikke hvor 'sint' jeg har vært og hvor provosert jeg har følt meg av disse... vel, jeg har ofte tatt det som negativ kritikk til å begynne med, men jeg har valgt å høre på dem, og med det så har andre tankebaner åpnet seg for meg md det resultat at jeg har kommet meg videre. Nettopp dette snakket legen og jeg om på onsdag også, at det ikke kom til å bli lett for meg, men at det var nødvendig. Det er jeg forberedt på.

Du ser at jeg skriver litt kritisk tilbake.. ikke ta det som en slags kritikk mot deg. Du aner ikke hvor glad jeg er for at du tør å "stille meg til veggen" slik du gjør. Jeg tar det konstruktivt i mot, fordi jeg VET at du ikke vil meg vondt.

Vet du hva, J31? Jeg tror ikke det er noen her inne som er "ute etter deg" og vil deg vondt. Og jeg skjønner ikke helt hvor du har den oppfatningen fra. Det er nok mere det faktum at noen føler for å si hva de mener på en mer direkte måte - og uten antydninger og "ymting"- fordi de ser at det ikke hjelper deg. Etter å ha vært vitne til utallige svar til deg - som tydeligvis ofte går hus forbi- så føler noen at de må være klarere og tydeligere i sine tilbakemeldinger til deg. Jeg tror ikke det er noe mer enn det ut og går:-)

3. april 2009

Jeg har mange ganger sagt at jeg tar i mot svar jeg "ikke liker" med vide, åpne armer.

Det er forskjell på konstruktiv kritikk, og kritikk ment for å såre, noe jeg har fått en god del av her inne - kansje ikke så rart at jeg er i "forsvarsposisjon" da? For hver gang jeg skriver et innlegg her inne, er jeg "pissnervøs" hele dagen, jeg forventer at det kommer mye negativt mot meg osv. Jeg forventer å bli såret fordi jeg er blitt så "vant" til det. Men jeg ønsker så å komme meg videre, at jeg velger å utsette meg for det. Det er verdt sin pris.

''Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.''

Vi ble _sammen_ enige om dette. Hverken hun eller jeg syntes det var hensiktsmessig at jeg skulle ha oppfølgning hos henne, i og med at jeg allerede hadde oppfølgning av den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Også unødvendig ressurs. Hun kunne mao ikke tilby meg mer enn det jeg allerede fikk.

''Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.''

Ok, jeg tar på meg 'skylden' for at jeg ble avvist fordi jeg sa nei. Men samtidig vet jeg at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg husker meget godt at jeg forberedte meg like godt til timene på dps, som jeg gjorde på levanger. På smme måte. Jeg startet med åpne kort fra dag en. Jeg svarte også godt og presist på skjemaer jeg fikk tilsendt og som jeg skulle sende inn på forhånd. I tillegg skrev jeg brev hvor jeg forklarte i det vide og brede. Jeg hadde også med meg brev/notat til timene, jeg ba henne se på det, men hun "avviste" det.

Jeg nådde ikke frem, jeg fikk ikke sjansen til å beskrive med egne ord engang. Hun brukte kun skjemaer som hun spurte etter, og som jeg svarte på. Dessuten avsluttet hun "brått", ga meg en time mindre enn vi avtalte. Jeg fikk mao 90 minutters utredning.

''I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering?''

Skjønner ikke hva du mener.

''Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )''

Takk for at du tror på meg :-)

''Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål?''

Ja, og vi gikk sammen igjennom dette på onsdag. Jeg hadde forberedt meg ved å sette opp et skjema på sju punkter over hva jeg ønsker hjelp til pluss at jeg hadde skrevet et brev med egne ord hva gjelder k-ptsd's symptomer som beskriver meg veldig godt. Ikke slik de blir listet opp, men hvordan jeg har det.

Han ga tydelig utrykk for at han skjønte at jeg trenger hjelp, vi gikk sammen igjennom både brevet og punktene, hvor jeg også utdypet dette nærmere.

''Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret. ''

Takk for at du skrev det i parantesen, for det er sant; dere vet ikke hvilke valg jeg står overfor i min hverdag. Dere vet ikke halvparten, for å si det sånn. Det er mye jeg ikke forteller her inne. Selv er jeg faktisk stolt over at jeg greier å ta de valg jeg faktisk gjør; ene og alene.

''Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk.''

Jeg kjenner på meg selv hva jeg er ute etter. Kansje jeg gjør dette i håp om at jeg en gang i fremtiden, når ting forhåpentligvis har endret seg til det bedre, skal kunne bli likt av andre? Jeg hater meg selv såpass mye, at jeg ikke er i stand til å tro at noen faktisk liker meg. For meg handler det (foreløpig) om respekt. Forstå det den som vil.

Når jeg feks får svar her inne, tror jeg ikke det er for at noen liker meg, men for at de har andre grunner for å svare meg. Så, derfor er det ikke så viktig for meg å bli likt. Jeg vil heller si at det handler om respekt for meg, for at jeg er den jeg er, og som jeg er. Spesielt av de som kjenner meg, de faste inkl nhd.

Et godt eks er det at nhd avviste meg/dette innlegget som jeg presiserte hadde stor betydning for meg og hvorfor osv. Jeg visste hve jeg utsatte meg for da jeg skrev det. Jeg visste at jeg kom til å få det dårlig., bl.a fordi jeg nærmest forventet å få negativ kritikk av de som er "ute etter meg", at jeg må forklare meg og utdype ting enda mer, og fordi jeg var 75% sikker på at jeg ikke fikk svar på noe som for meg kostet meg mye å skrive pga skam osv.

Som du ser, det er komplisert. Men jeg velger altså å utsette meg selv for å få det så dårlig, nettopp fordi jeg ønsker dette så sterkt. At jeg ikke får svar, at jeg får negativ kritikk osv osv, er prisen jeg faktisk velger å betale for å komme meg videre. Derfor skal det bli så utrolig godt å endelig få en behandler i RL som kan være min "partner", den som skal gi meg de nødvendige sparka, råd, veiledning osv videre. Det er slitsomt å måtte forholde seg til alt dette jeg gjør i tillegg.Det skal bli godt å slippe dette. Men misforstå meg ikke; det har vært verdt det.

Takk for forslag for å balansere terapi og fungering. Skal prøve på det.

''Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.''

Orio. Du ser at jeg ikke er enig i alt. Men du har også kommet med mye bra. Jeg liker din ærlighet. du sliter selv, men du bruker energi på å svare meg. Det betyr mye for meg. Jeg vet at du er en av de som ikke vil meg vondt. Jeg vet at du kommer med 'kritikk' i betydningen konstruktiv.

Når jeg har satt meg et mål, så er jeg villig til å gå gjennom ild og vann for å nå det målet. Dette målet om endring, er et slikt mål. Jeg hadde aldri tatt sjansen på å kontakte barnevernet feks, om jeg ikke ønsket endring. Jeg hadde ikke turt det, pga alle skrekkshistorienen man hører. Såpass glad er jeg i barna mine, i den betydning at jeg er redd for å miste dem. Jeg hadde heller ikke giddet å bruke så mye tid og energi på alt dette, prioritert det slik jeg gjør, om det var annerledes.

Jeg har bl.a hatt stor nytte av feks frosken sine svar, mariaflyfly sine svar, nhd sine svar osv. For jeg har erfart at dulling ikke fører særlig langt, det kan virke som en valium, men for å komme videre, så må man gjennom 'ilden'.

Men. Du aner ikke hvor mange ganger disse har 'rasert' meg du.. du aner ikke hvor 'sint' jeg har vært og hvor provosert jeg har følt meg av disse... vel, jeg har ofte tatt det som negativ kritikk til å begynne med, men jeg har valgt å høre på dem, og med det så har andre tankebaner åpnet seg for meg md det resultat at jeg har kommet meg videre. Nettopp dette snakket legen og jeg om på onsdag også, at det ikke kom til å bli lett for meg, men at det var nødvendig. Det er jeg forberedt på.

Du ser at jeg skriver litt kritisk tilbake.. ikke ta det som en slags kritikk mot deg. Du aner ikke hvor glad jeg er for at du tør å "stille meg til veggen" slik du gjør. Jeg tar det konstruktivt i mot, fordi jeg VET at du ikke vil meg vondt.

''Et godt eks er det at nhd avviste meg/dette innlegget som jeg presiserte hadde stor betydning for meg og hvorfor osv''

Presiserer du ikke det ikke alle innlegg?

Etter all omtanke og alle svar du har fått gjennom lang tid, synes jeg ikke du bør gjøre deg til offer nå.

3. april 2009

Jeg har mange ganger sagt at jeg tar i mot svar jeg "ikke liker" med vide, åpne armer.

Det er forskjell på konstruktiv kritikk, og kritikk ment for å såre, noe jeg har fått en god del av her inne - kansje ikke så rart at jeg er i "forsvarsposisjon" da? For hver gang jeg skriver et innlegg her inne, er jeg "pissnervøs" hele dagen, jeg forventer at det kommer mye negativt mot meg osv. Jeg forventer å bli såret fordi jeg er blitt så "vant" til det. Men jeg ønsker så å komme meg videre, at jeg velger å utsette meg for det. Det er verdt sin pris.

''Første gangen fikk du tilbud om oppfølging hos sosionom, noe dere i fellesskap ble enige om å avslutte. Du fikk en ny henvisning ikke så lenge etter, uten å få noe tilbud. Det ser jeg på som ganske forståelig i og med at du nettopp hadde valgt å avslutte den oppfølgingen du hadde fått tilbud om.''

Vi ble _sammen_ enige om dette. Hverken hun eller jeg syntes det var hensiktsmessig at jeg skulle ha oppfølgning hos henne, i og med at jeg allerede hadde oppfølgning av den psykiatriske sykepleieren i kommunen. Også unødvendig ressurs. Hun kunne mao ikke tilby meg mer enn det jeg allerede fikk.

''Jeg har lenge fått inntrykk av at du ble "uskyldig" avvist, at du er offer for feilvurdering på dps. Sannsynligvis er det gjort en feilvurdering, men du har også en del av ansvaret for det som skjedde i og med at du valgte å avslutte den oppfølgingen du fikk tilbud om.''

Ok, jeg tar på meg 'skylden' for at jeg ble avvist fordi jeg sa nei. Men samtidig vet jeg at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg husker meget godt at jeg forberedte meg like godt til timene på dps, som jeg gjorde på levanger. På smme måte. Jeg startet med åpne kort fra dag en. Jeg svarte også godt og presist på skjemaer jeg fikk tilsendt og som jeg skulle sende inn på forhånd. I tillegg skrev jeg brev hvor jeg forklarte i det vide og brede. Jeg hadde også med meg brev/notat til timene, jeg ba henne se på det, men hun "avviste" det.

Jeg nådde ikke frem, jeg fikk ikke sjansen til å beskrive med egne ord engang. Hun brukte kun skjemaer som hun spurte etter, og som jeg svarte på. Dessuten avsluttet hun "brått", ga meg en time mindre enn vi avtalte. Jeg fikk mao 90 minutters utredning.

''I forbindelse med utredningen i Levanger gjorde du ikke noe annerledes (dine ord), men fikk tilbud om oppfølging. Ser du hvor avhengig du selv gjør deg av andres vurdering?''

Skjønner ikke hva du mener.

''Jeg vet at du ønsker endring, og at du jobber hardt for å få det til. :- )''

Takk for at du tror på meg :-)

''Har du formulert klart og konkret hva som er dine mål?''

Ja, og vi gikk sammen igjennom dette på onsdag. Jeg hadde forberedt meg ved å sette opp et skjema på sju punkter over hva jeg ønsker hjelp til pluss at jeg hadde skrevet et brev med egne ord hva gjelder k-ptsd's symptomer som beskriver meg veldig godt. Ikke slik de blir listet opp, men hvordan jeg har det.

Han ga tydelig utrykk for at han skjønte at jeg trenger hjelp, vi gikk sammen igjennom både brevet og punktene, hvor jeg også utdypet dette nærmere.

''Noen ganger får jeg inntrykk av at du spør om råd for nesten alle valg du må ta (men selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg vet ikke hvor mange valg du er stilt overfor), også på områder hvor du selv er nærmest til å vite svaret. ''

Takk for at du skrev det i parantesen, for det er sant; dere vet ikke hvilke valg jeg står overfor i min hverdag. Dere vet ikke halvparten, for å si det sånn. Det er mye jeg ikke forteller her inne. Selv er jeg faktisk stolt over at jeg greier å ta de valg jeg faktisk gjør; ene og alene.

''Jeg tror ikke på at du ikke vil "please" noen her inne, at det ikke er viktig for deg å bli likt. Hvorfor skulle du ellers bruke så mye tid og krefter på å forklare og forsvare at du stiller et spørsmål, både i det innledende innlegget og senere i tråden hvis du leser noe du oppfatter som kritisk.''

Jeg kjenner på meg selv hva jeg er ute etter. Kansje jeg gjør dette i håp om at jeg en gang i fremtiden, når ting forhåpentligvis har endret seg til det bedre, skal kunne bli likt av andre? Jeg hater meg selv såpass mye, at jeg ikke er i stand til å tro at noen faktisk liker meg. For meg handler det (foreløpig) om respekt. Forstå det den som vil.

Når jeg feks får svar her inne, tror jeg ikke det er for at noen liker meg, men for at de har andre grunner for å svare meg. Så, derfor er det ikke så viktig for meg å bli likt. Jeg vil heller si at det handler om respekt for meg, for at jeg er den jeg er, og som jeg er. Spesielt av de som kjenner meg, de faste inkl nhd.

Et godt eks er det at nhd avviste meg/dette innlegget som jeg presiserte hadde stor betydning for meg og hvorfor osv. Jeg visste hve jeg utsatte meg for da jeg skrev det. Jeg visste at jeg kom til å få det dårlig., bl.a fordi jeg nærmest forventet å få negativ kritikk av de som er "ute etter meg", at jeg må forklare meg og utdype ting enda mer, og fordi jeg var 75% sikker på at jeg ikke fikk svar på noe som for meg kostet meg mye å skrive pga skam osv.

Som du ser, det er komplisert. Men jeg velger altså å utsette meg selv for å få det så dårlig, nettopp fordi jeg ønsker dette så sterkt. At jeg ikke får svar, at jeg får negativ kritikk osv osv, er prisen jeg faktisk velger å betale for å komme meg videre. Derfor skal det bli så utrolig godt å endelig få en behandler i RL som kan være min "partner", den som skal gi meg de nødvendige sparka, råd, veiledning osv videre. Det er slitsomt å måtte forholde seg til alt dette jeg gjør i tillegg.Det skal bli godt å slippe dette. Men misforstå meg ikke; det har vært verdt det.

Takk for forslag for å balansere terapi og fungering. Skal prøve på det.

''Dette ble et langt svar, i beste mening. Jeg håper du vil gi meg en tilbakemelding på om du synes det er noe fornuft i det jeg skriver eller om jeg har bommet totalt. Og jeg håper du sier fra hvis du ikke vil at jeg skal fortsette å svare/kommentere det du skriver. På mange måter minner du om meg selv, derfor er jeg på en måte blitt litt engasjert i deg, og svarer noen ganger ganske utførlig (og ærlig) på det du spør om.''

Orio. Du ser at jeg ikke er enig i alt. Men du har også kommet med mye bra. Jeg liker din ærlighet. du sliter selv, men du bruker energi på å svare meg. Det betyr mye for meg. Jeg vet at du er en av de som ikke vil meg vondt. Jeg vet at du kommer med 'kritikk' i betydningen konstruktiv.

Når jeg har satt meg et mål, så er jeg villig til å gå gjennom ild og vann for å nå det målet. Dette målet om endring, er et slikt mål. Jeg hadde aldri tatt sjansen på å kontakte barnevernet feks, om jeg ikke ønsket endring. Jeg hadde ikke turt det, pga alle skrekkshistorienen man hører. Såpass glad er jeg i barna mine, i den betydning at jeg er redd for å miste dem. Jeg hadde heller ikke giddet å bruke så mye tid og energi på alt dette, prioritert det slik jeg gjør, om det var annerledes.

Jeg har bl.a hatt stor nytte av feks frosken sine svar, mariaflyfly sine svar, nhd sine svar osv. For jeg har erfart at dulling ikke fører særlig langt, det kan virke som en valium, men for å komme videre, så må man gjennom 'ilden'.

Men. Du aner ikke hvor mange ganger disse har 'rasert' meg du.. du aner ikke hvor 'sint' jeg har vært og hvor provosert jeg har følt meg av disse... vel, jeg har ofte tatt det som negativ kritikk til å begynne med, men jeg har valgt å høre på dem, og med det så har andre tankebaner åpnet seg for meg md det resultat at jeg har kommet meg videre. Nettopp dette snakket legen og jeg om på onsdag også, at det ikke kom til å bli lett for meg, men at det var nødvendig. Det er jeg forberedt på.

Du ser at jeg skriver litt kritisk tilbake.. ikke ta det som en slags kritikk mot deg. Du aner ikke hvor glad jeg er for at du tør å "stille meg til veggen" slik du gjør. Jeg tar det konstruktivt i mot, fordi jeg VET at du ikke vil meg vondt.

At Nhd ikke svarer deg..er det det samme som at han avviser deg eller? Tenk litt på alle andre han i såfall "avviser" også da? Skjønner ikke tankegangen din her jeg.

3. april 2009

Er ikke det "å få respekt" mye av det samme som å bli likt da?

Nei. Du kan respektere mennesker og deres meninger, uten å like dem. Liker man dem, respekterer man dem også (som regel).

3. april 2009

At Nhd ikke svarer deg..er det det samme som at han avviser deg eller? Tenk litt på alle andre han i såfall "avviser" også da? Skjønner ikke tankegangen din her jeg.

Det er jo akkurat dette fenomenet som kan virke litt provoserende....At det forventes respons fra alle kanter - hele tiden. Til tross for at det er mange andre på dette forumet som sliter - kanskje mer - og allikevel blir oversett. Da synes jeg det blir litt tullete å kalle det "misunnelse" - når andre reagerer negativt. Det er kanskje mer en rettvis harme over hvordan ressursene fordeles her inne.

3. april 2009

1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?

S: Det er vel mest opp til oss selv hvordan vi prioriterer arbeidstiden.

2. Stemmer det jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt?, d Dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle. Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år? Er det vanlig å gå så lenge i terapi?

S: Det stemmer ikke. I dag er en langtidsterapipå 1 år (40 timer)

3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?

4: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig?

S: Ja, og de har du fått tidligere.

Ble litt overrasket over at en langtidsterapi er beregnet til 40t. Synes det høres ganske lite ut for mennesker som f.eks. er alvorlig traumatiserte.

3. april 2009

Det er jo akkurat dette fenomenet som kan virke litt provoserende....At det forventes respons fra alle kanter - hele tiden. Til tross for at det er mange andre på dette forumet som sliter - kanskje mer - og allikevel blir oversett. Da synes jeg det blir litt tullete å kalle det "misunnelse" - når andre reagerer negativt. Det er kanskje mer en rettvis harme over hvordan ressursene fordeles her inne.

Ja, kanskje du har rett, er så sliten at jeg ser grønt :-). Jeg orker ihvertfall ikke å engasjere meg så mye i det som skjer her inne at jeg bruker energi på å være misunnelig. Får jeg ikke svar får det nå være det samme, finnes jo flere man kan spørre også.

Men jeg har lært veldig mye av det jeg har lest og fått svar på her inne, så det også er sagt. Akkurat nå begynner jeg å ha behov for en pause ifra alt som heter psykiatri, kjenner jeg. Skal sette meg på en fjelltopp helt alene, et sted hvor jeg kan få fred..sukk. God påske ;-)

3. april 2009

Ble litt overrasket over at en langtidsterapi er beregnet til 40t. Synes det høres ganske lite ut for mennesker som f.eks. er alvorlig traumatiserte.

Jeg var i sin tid gift med en psykolog- og han hadde pasienter med personlighetsforstyrrelser i støtteterapi opp til 7-8 år - en gang i uka. Så det har tydeligvis skjedd forandringer i løpet av de 10 siste årene!

3. april 2009

Ja, kanskje du har rett, er så sliten at jeg ser grønt :-). Jeg orker ihvertfall ikke å engasjere meg så mye i det som skjer her inne at jeg bruker energi på å være misunnelig. Får jeg ikke svar får det nå være det samme, finnes jo flere man kan spørre også.

Men jeg har lært veldig mye av det jeg har lest og fått svar på her inne, så det også er sagt. Akkurat nå begynner jeg å ha behov for en pause ifra alt som heter psykiatri, kjenner jeg. Skal sette meg på en fjelltopp helt alene, et sted hvor jeg kan få fred..sukk. God påske ;-)

Ok :-) Du får kose deg på fjelltoppen din:-) God påske til deg også :-)

3. april 2009

1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?

S: Det er vel mest opp til oss selv hvordan vi prioriterer arbeidstiden.

2. Stemmer det jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt?, d Dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle. Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år? Er det vanlig å gå så lenge i terapi?

S: Det stemmer ikke. I dag er en langtidsterapipå 1 år (40 timer)

3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?

4: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig?

S: Ja, og de har du fått tidligere.

Hvis det er 40 timer som er langtidsterapi, hvorfor kuttes ikke pasienter som har vært i psykiatrien i minst 5 år ut? Er det sånn at man da går over på vedlikehold, altså at det dreier seg om en sykdom som har blitt kronisk?

3. april 2009

1: Har overleger/psykiatere tid til å ha pasienter i langvarig terapi? Eller er det individuelt?

S: Det er vel mest opp til oss selv hvordan vi prioriterer arbeidstiden.

2. Stemmer det jeg har hørt at det tar like lang tid å endre seg som man har slitt?, d Dvs helt fra min barndom av i mitt tilfelle. Kan jeg påregne mange år i terapi, feks 10-15 år? Er det vanlig å gå så lenge i terapi?

S: Det stemmer ikke. I dag er en langtidsterapipå 1 år (40 timer)

3: Hva mener dere egentlig med at jeg ikke følger råd?

4: Har du noen generelle tips til/tanker rundt hva jeg kan gjøre for at jeg skal nå mine mål i tillegg til det å fungere i RL samtidig?

S: Ja, og de har du fått tidligere.

''I dag er en langtidsterapipå 1 år (40 timer)''

Det stemmer ikke alle tilfeller. En langtisterapi er i mange tilfeller på 2-3 år, eller lengre.

3. april 2009

Nei. Du kan respektere mennesker og deres meninger, uten å like dem. Liker man dem, respekterer man dem også (som regel).

Ja, selvsagt, men jeg synes ikke J31 skiller så godt mellom dette.

Ønsker råd ift langvarig terapi og endring (nhd)

Anbefalte innlegg

Gjest J31!

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Mest aktive i denne tråden

Populære dager

Mest aktive i denne tråden

Populære dager

Orio

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest BipolarII...jeg visst

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Colette

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest qigong

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest J31!

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Cilien

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Colette

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest Vil deg vel

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest qigong

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest xbellax

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Colette

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Melba1365380968

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest qigong

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Colette

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Colette

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Gjest qigong

Lenke til kommentar

Del på andre sider

cathlin

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Cilien

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Bli med i samtalen

Vi foreslår også

Siste tråder i samme kategori

Kunngjøringer