Om godterestriksjoner og godtegærne unger

[Lillemus]

...og ble det en bit til overs, ble den DELT! *he he*

Hva tror du om vi fikk en pose knott... ;o)

[morsan]

Hva tror du om vi fikk en pose knott... ;o)

Dette vet jeg ALT om! :-)

Men det ble ikke nødvendigvis bedre, ihvertfall ikke for meg, å få individuelle poser...;-) En hendelse som virkelig har etset seg inn i et ungt barnesinn er da storesøsteren min sa "førstemann ferdig, da" og jeg svelgte unna posen som best jeg kunne, mens jeg uforstående så hvor utrolig sakte hun spiste.

Jeg vant med klar margin, og ropte gledesstrålende ut "ferdig!"

Da så bare utysket på meg med et smil og sa "gartulerer", mens hun heiv innpå et nytt drops....;-)

[Gjest Tatjana]

Jeg er nok litt enig med deg i mye av det du skriver. Jeg har også tenkt på at ved å innføre totalforbud og hausse opp lørdagsgodteriet så setter vi altfor mye fokus på det.

Likevel er det viktig å huske på at unger er forskjellige. Jeg har tre. Den eldste og den yngste har aldri vært store søtmonser. Jeg husker at min mor sperret opp øynene en jul, den eldste var vel kanskje fire år. Hun hadde satt fram en stor skål med godteri til vi skulle komme, det var mest til barnebarnet. Barnebarnet siktet seg rett inn på mormors fruktfat og sikret seg en mandarin og en neve druer :-). Den yngste er likedan, og har for eksempel så langt i livet enda ikke smakt brus.

Men barn nr to hos oss er en skikkelig slikkmunn, og kan gjerne plyndre skapene. Er det igjen en skvett brus, er det dette barnet som finner den uansett hvor godt det er gjemt. Det er av hensyn til dette barnet at vi aldri kjøper brus på hverdager, ikke kan ha søte kjeks i skapet og slikt.

Og jeg nekter å ta på meg skylden for at det er blitt slik. Jeg ser du skriver at barna ikke fødes inn i den samme familien, og det har du forsåvidt rett i. Men vi har nå hatt omtrent samme filosofi ifht til godteri hele tiden, og det er jo litt spesielt at ikke nr tre er enda mer sugen på godis hvis det er påvirkningen fra de eldre søsknene som avgjør dette.

[morsan]

Jeg er nok litt enig med deg i mye av det du skriver. Jeg har også tenkt på at ved å innføre totalforbud og hausse opp lørdagsgodteriet så setter vi altfor mye fokus på det.

Likevel er det viktig å huske på at unger er forskjellige. Jeg har tre. Den eldste og den yngste har aldri vært store søtmonser. Jeg husker at min mor sperret opp øynene en jul, den eldste var vel kanskje fire år. Hun hadde satt fram en stor skål med godteri til vi skulle komme, det var mest til barnebarnet. Barnebarnet siktet seg rett inn på mormors fruktfat og sikret seg en mandarin og en neve druer :-). Den yngste er likedan, og har for eksempel så langt i livet enda ikke smakt brus.

Men barn nr to hos oss er en skikkelig slikkmunn, og kan gjerne plyndre skapene. Er det igjen en skvett brus, er det dette barnet som finner den uansett hvor godt det er gjemt. Det er av hensyn til dette barnet at vi aldri kjøper brus på hverdager, ikke kan ha søte kjeks i skapet og slikt.

Og jeg nekter å ta på meg skylden for at det er blitt slik. Jeg ser du skriver at barna ikke fødes inn i den samme familien, og det har du forsåvidt rett i. Men vi har nå hatt omtrent samme filosofi ifht til godteri hele tiden, og det er jo litt spesielt at ikke nr tre er enda mer sugen på godis hvis det er påvirkningen fra de eldre søsknene som avgjør dette.

Men hvorfor er man så engstelig for å "ta på seg skylden" for at barna er slik og sånn? Ja, selvsagt er det veldig mye som er personlighet og som man ikke kan styre - man kan f eks kjøpe babydukke til gutten sin men ikke tbvinge han til å leke med den.

Men jeg synes det er rart at mange er så veldig engstelige for å se i øynene at ens egne handlinger og unnlatelser påvirker barna. Man er oftest mye mer villig til å påta seg æren for det som er bra, mens det som ikke er like bra defineres bort til kun å skyldes barnets personlighet.

Jeg tror foreldrenes bevisste oppdragelse har mye mindre betydning enn man tror eller ønsker å tro, men til gjengjeld tror jeg at den "ubevisste oppdragelsen" kan ha enorm betydning - hvordan er foreldrene som personer og hvordan forholder de seg til de ulike personlighetstypene i familien osv.

Jeg kan se flere sider ved mitt barn som jeg tror kunne fått et heldigere utfall dersom jeg/vi hadde vært annerledes. Men det betyr ikke at det nødvendigvis hadde stått i vår makt å være på en annen måte; enten fordi vi ikke hadde tilstrekkelig bevissthet om det eller fordi det er for vanskelig å se bort fra ens egen personlighet oppe i dette.

Eller rett og slett fordi man ikke makter eller orker der og da, ut fra ulike årsaker.

For eksempel: Har vi ikke alle tatt oss i å slække litt på oppdragelsen hvis vi selv er f eks syke eller veldig slitne? Eller fordi barnet er sykt? Men det at man i slike situasjoner fraviker noe man ellers ville stått på betyr jo ikke at man har endret oppfatning om hva som er "det riktige" å gjøre. Men man rasjonaliserer bort hvorfor man må ha det på denne måten.

Og selv om man har samme filosofi overfor alle barna, enten det gjelder dette og hint, er det ikke dermed sagt at dette er den "rette" eller den "beste" måten å forholde seg til hvert av barna på, ut fra deres personlighet.

Og selv der man gjør ting ulikt, er det likevel ikke sikkert at den individuelle tilpassingen er optimal.

Jeg vil nevne en nå voksen søskenflokk angående noe helt annet enn godterier: Min mann har en barndsomsvenn, som da han var ungdom hadde strengere regler enn sin yngre bror. Foreldrene sa at de mente den yngre broren var en helt annen type, og at han derfor tålte dette frislippet mye mer enn storebroren. Dette var dessverre en voldsom feilvurdering fra foreldrene, for det var netopp gutten med de slappe reglene som havnet på skråplanet og endte opp i fengsel mens storebroren klarte seg utmerket.

Det var jo en veldig dramatisk historie, hvor foreldrene helt bevisst valgte ulik behandling av barna.

Men det kan være vel så ofte at man ubevisst (eller adskillig mindre bevisst) forholder seg ulikt.

I USA sier man at "the squiky wheel gets all the oil", og slik følte jeg absolutt det var den gangen da mine tvilling-tantebarn var babyer og jeg passet og matet dem med grøt!

Den ene babyen barnet var ekstremt mye mer utålmodig enn det andre, så da ble det to skjeer grøt inn i den munnen, og én skje grøt i munnen til den andre osv, og etter at "dobbeltmateren" var mett kunne man i ro og mak fortsette med den andre, mer tålmodige babyen.

Det kan være sider ved barnets personlighet som gjør at man oppfører seg annerledes overfor akkurat det barnet, og dette kan igjen forsterke de personlighetstrekk som var der fra før. (Eller eventuelt svekke dem, hvis man gjør ting annerledes)

[også en mor]

Det hadde vært enklere om vi slapp all denne variasjonen....*s*

Jepp. Én form og én bruksanvisning. Det hadde vært noe det! *drømmende blikk* (mens hun ser på klokka og lurer på hvor tenåringen blir av) *sukk*

[Gjest Tatjana]

Men hvorfor er man så engstelig for å "ta på seg skylden" for at barna er slik og sånn? Ja, selvsagt er det veldig mye som er personlighet og som man ikke kan styre - man kan f eks kjøpe babydukke til gutten sin men ikke tbvinge han til å leke med den.

Men jeg synes det er rart at mange er så veldig engstelige for å se i øynene at ens egne handlinger og unnlatelser påvirker barna. Man er oftest mye mer villig til å påta seg æren for det som er bra, mens det som ikke er like bra defineres bort til kun å skyldes barnets personlighet.

Jeg tror foreldrenes bevisste oppdragelse har mye mindre betydning enn man tror eller ønsker å tro, men til gjengjeld tror jeg at den "ubevisste oppdragelsen" kan ha enorm betydning - hvordan er foreldrene som personer og hvordan forholder de seg til de ulike personlighetstypene i familien osv.

Jeg kan se flere sider ved mitt barn som jeg tror kunne fått et heldigere utfall dersom jeg/vi hadde vært annerledes. Men det betyr ikke at det nødvendigvis hadde stått i vår makt å være på en annen måte; enten fordi vi ikke hadde tilstrekkelig bevissthet om det eller fordi det er for vanskelig å se bort fra ens egen personlighet oppe i dette.

Eller rett og slett fordi man ikke makter eller orker der og da, ut fra ulike årsaker.

For eksempel: Har vi ikke alle tatt oss i å slække litt på oppdragelsen hvis vi selv er f eks syke eller veldig slitne? Eller fordi barnet er sykt? Men det at man i slike situasjoner fraviker noe man ellers ville stått på betyr jo ikke at man har endret oppfatning om hva som er "det riktige" å gjøre. Men man rasjonaliserer bort hvorfor man må ha det på denne måten.

Og selv om man har samme filosofi overfor alle barna, enten det gjelder dette og hint, er det ikke dermed sagt at dette er den "rette" eller den "beste" måten å forholde seg til hvert av barna på, ut fra deres personlighet.

Og selv der man gjør ting ulikt, er det likevel ikke sikkert at den individuelle tilpassingen er optimal.

Jeg vil nevne en nå voksen søskenflokk angående noe helt annet enn godterier: Min mann har en barndsomsvenn, som da han var ungdom hadde strengere regler enn sin yngre bror. Foreldrene sa at de mente den yngre broren var en helt annen type, og at han derfor tålte dette frislippet mye mer enn storebroren. Dette var dessverre en voldsom feilvurdering fra foreldrene, for det var netopp gutten med de slappe reglene som havnet på skråplanet og endte opp i fengsel mens storebroren klarte seg utmerket.

Det var jo en veldig dramatisk historie, hvor foreldrene helt bevisst valgte ulik behandling av barna.

Men det kan være vel så ofte at man ubevisst (eller adskillig mindre bevisst) forholder seg ulikt.

I USA sier man at "the squiky wheel gets all the oil", og slik følte jeg absolutt det var den gangen da mine tvilling-tantebarn var babyer og jeg passet og matet dem med grøt!

Den ene babyen barnet var ekstremt mye mer utålmodig enn det andre, så da ble det to skjeer grøt inn i den munnen, og én skje grøt i munnen til den andre osv, og etter at "dobbeltmateren" var mett kunne man i ro og mak fortsette med den andre, mer tålmodige babyen.

Det kan være sider ved barnets personlighet som gjør at man oppfører seg annerledes overfor akkurat det barnet, og dette kan igjen forsterke de personlighetstrekk som var der fra før. (Eller eventuelt svekke dem, hvis man gjør ting annerledes)

''Men hvorfor er man så engstelig for å "ta på seg skylden" for at barna er slik og sånn? Ja, selvsagt er det veldig mye som er personlighet og som man ikke kan styre - ''

Fordi - som jeg også skrev i den andre tråden - at dette sukkerhysteriet har tatt fullstendig styringa i samfunnet i dag. Jeg er helt klar over at fedme og overvekt og diabetes 2 er økende, og at vi får i oss altfor mye sukker. Men det har jo blitt slik at dette har skylden for absolutt _alt_, og gir man ungene Nugatti på nistepakka så er det nummeret før de barnehageansatte ringer barnevernet liksom.

Dessuten mener jeg helt ærlig at barnas personlighet har mye å si. Vi liker forskjellige ting. Mine barn er for eksempel veldig glade i fisk, og vi serverer noen ganger fisk til middag når de har med seg venner hjem. Jeg blir da litt overrasket noen ganger når besøket avslår og ikke liker. Men jeg påstår da ikke at det er mødrenes skyld fordi de har utvist feil holdninger til fisk i oppdragelsen!

Og jeg nekter å gå med på at mine holdninger og påvirkning er så sterk at det alene er ansvarlig for mine barns forskjellige holdninger til godteri og sukker. Hvordan kan man da forklare at nr en og tre er temmelig uinteressert mens nr to er vanvittig glad i det søte? Hva gjorde jeg feil med nr to som jeg ikke har gjort med de andre?

[tzatziki1365380058]

Men hvorfor er man så engstelig for å "ta på seg skylden" for at barna er slik og sånn? Ja, selvsagt er det veldig mye som er personlighet og som man ikke kan styre - man kan f eks kjøpe babydukke til gutten sin men ikke tbvinge han til å leke med den.

Men jeg synes det er rart at mange er så veldig engstelige for å se i øynene at ens egne handlinger og unnlatelser påvirker barna. Man er oftest mye mer villig til å påta seg æren for det som er bra, mens det som ikke er like bra defineres bort til kun å skyldes barnets personlighet.

Jeg tror foreldrenes bevisste oppdragelse har mye mindre betydning enn man tror eller ønsker å tro, men til gjengjeld tror jeg at den "ubevisste oppdragelsen" kan ha enorm betydning - hvordan er foreldrene som personer og hvordan forholder de seg til de ulike personlighetstypene i familien osv.

Jeg kan se flere sider ved mitt barn som jeg tror kunne fått et heldigere utfall dersom jeg/vi hadde vært annerledes. Men det betyr ikke at det nødvendigvis hadde stått i vår makt å være på en annen måte; enten fordi vi ikke hadde tilstrekkelig bevissthet om det eller fordi det er for vanskelig å se bort fra ens egen personlighet oppe i dette.

Eller rett og slett fordi man ikke makter eller orker der og da, ut fra ulike årsaker.

For eksempel: Har vi ikke alle tatt oss i å slække litt på oppdragelsen hvis vi selv er f eks syke eller veldig slitne? Eller fordi barnet er sykt? Men det at man i slike situasjoner fraviker noe man ellers ville stått på betyr jo ikke at man har endret oppfatning om hva som er "det riktige" å gjøre. Men man rasjonaliserer bort hvorfor man må ha det på denne måten.

Og selv om man har samme filosofi overfor alle barna, enten det gjelder dette og hint, er det ikke dermed sagt at dette er den "rette" eller den "beste" måten å forholde seg til hvert av barna på, ut fra deres personlighet.

Og selv der man gjør ting ulikt, er det likevel ikke sikkert at den individuelle tilpassingen er optimal.

Jeg vil nevne en nå voksen søskenflokk angående noe helt annet enn godterier: Min mann har en barndsomsvenn, som da han var ungdom hadde strengere regler enn sin yngre bror. Foreldrene sa at de mente den yngre broren var en helt annen type, og at han derfor tålte dette frislippet mye mer enn storebroren. Dette var dessverre en voldsom feilvurdering fra foreldrene, for det var netopp gutten med de slappe reglene som havnet på skråplanet og endte opp i fengsel mens storebroren klarte seg utmerket.

Det var jo en veldig dramatisk historie, hvor foreldrene helt bevisst valgte ulik behandling av barna.

Men det kan være vel så ofte at man ubevisst (eller adskillig mindre bevisst) forholder seg ulikt.

I USA sier man at "the squiky wheel gets all the oil", og slik følte jeg absolutt det var den gangen da mine tvilling-tantebarn var babyer og jeg passet og matet dem med grøt!

Den ene babyen barnet var ekstremt mye mer utålmodig enn det andre, så da ble det to skjeer grøt inn i den munnen, og én skje grøt i munnen til den andre osv, og etter at "dobbeltmateren" var mett kunne man i ro og mak fortsette med den andre, mer tålmodige babyen.

Det kan være sider ved barnets personlighet som gjør at man oppfører seg annerledes overfor akkurat det barnet, og dette kan igjen forsterke de personlighetstrekk som var der fra før. (Eller eventuelt svekke dem, hvis man gjør ting annerledes)

Men problemet akkurat i denne saken, er at du starter med å si at du tror at fokuset på lørdagsgodteri gjør barn til "godtegriser". På generelt grunnlag. Du spesifiserer ikke at man skal forholde seg forskjellig til forskjellige barn, du hevder nærmest at strengt godteri-regime fører til at barna blir overfokusert på godteri.

Min erfaring er at det kommer an på barnet. Og selv om barn på mange måter vokser opp i "samme, forskjellige familie" så vil jeg si at når det gjelder godteri-regler, så gjør de faktisk ikke det. Det er stort sett ganske greie,håndfaste regler, og variabelen er heller barnas personlighet enn noe annet.

Kan godt hende at vårt ene barn hadde blitt mindre godterifokusert dersom vi hadde kjørt en annen lørdagsfilodofi. Men strengt tatt tror jeg ikke det - jeg tror at når det gjelder søtsug og matpreferanser, så er barn virkelig forskjellige. Og uansett stemmer det ikke at barn generelt blir godtegriser dersom de "bare" får lørdagsgodteri, siden det andre barnet vårt ikke er opptatt av søtsaker overhodet.

[Gjest togli]

Men problemet akkurat i denne saken, er at du starter med å si at du tror at fokuset på lørdagsgodteri gjør barn til "godtegriser". På generelt grunnlag. Du spesifiserer ikke at man skal forholde seg forskjellig til forskjellige barn, du hevder nærmest at strengt godteri-regime fører til at barna blir overfokusert på godteri.

Min erfaring er at det kommer an på barnet. Og selv om barn på mange måter vokser opp i "samme, forskjellige familie" så vil jeg si at når det gjelder godteri-regler, så gjør de faktisk ikke det. Det er stort sett ganske greie,håndfaste regler, og variabelen er heller barnas personlighet enn noe annet.

Kan godt hende at vårt ene barn hadde blitt mindre godterifokusert dersom vi hadde kjørt en annen lørdagsfilodofi. Men strengt tatt tror jeg ikke det - jeg tror at når det gjelder søtsug og matpreferanser, så er barn virkelig forskjellige. Og uansett stemmer det ikke at barn generelt blir godtegriser dersom de "bare" får lørdagsgodteri, siden det andre barnet vårt ikke er opptatt av søtsaker overhodet.

Jeg er enig med deg. I min oppvekst fikk vi godterier stort sett bare på lørdager, og vi fikk heller ikke mye i gangen. Jeg var aldri noen godtemons, mens den ene søstra mi var skikkelig søtsugen!

Jeg kjenner unger som har fri tilgang på godterier og de spiser godterier hver eneste dag. Disse barna er også de første til å spørre mine barn (i all hemmelighet) om de kan få noe godt fra skapet ;-)

Det er velkjent og dokumentert (tror jeg?) at både søtt og fett er avhengighetsskapende. Det betyr selvsagt ikke at alle barn med fri tilgang blir godtemonser. Jeg tror nok heller at man lettere velger å "se" tilfeller der barn som får lite søtt, går amok i voksen alder Slike ting gir foreldre med friere tøyler hva godterier angår, en mulighet for god samvittighet (det er iallefall dette argumentet de foreldrene jeg kjenner bruker ;-))

[morsan]

Jeg er enig med deg. I min oppvekst fikk vi godterier stort sett bare på lørdager, og vi fikk heller ikke mye i gangen. Jeg var aldri noen godtemons, mens den ene søstra mi var skikkelig søtsugen!

Jeg kjenner unger som har fri tilgang på godterier og de spiser godterier hver eneste dag. Disse barna er også de første til å spørre mine barn (i all hemmelighet) om de kan få noe godt fra skapet ;-)

Det er velkjent og dokumentert (tror jeg?) at både søtt og fett er avhengighetsskapende. Det betyr selvsagt ikke at alle barn med fri tilgang blir godtemonser. Jeg tror nok heller at man lettere velger å "se" tilfeller der barn som får lite søtt, går amok i voksen alder Slike ting gir foreldre med friere tøyler hva godterier angår, en mulighet for god samvittighet (det er iallefall dette argumentet de foreldrene jeg kjenner bruker ;-))

Hmmm.. jeg skjønner at jeg burde ha skrevet med blokkbokstaver i hpvedinnlegget at fraværet på voldsomme restriksjoner IKKE er det samme som fri tilgang, men jeg trodde ihvertfall jeg hadde gjentatt det ofte nok siden.

I det forsøket hadde de jo begrensninger på mangoene også - det var ikke slik at barna fikk forsyne seg hele tiden. Men man gjorde voldsomt nummer av rosinene og begrenset dette voldsomt.

Kanskje jeg burde ha sitert hele forsøket og dertil oversatt det til norsk? ;-)

[tzatziki1365380058]

Hmmm.. jeg skjønner at jeg burde ha skrevet med blokkbokstaver i hpvedinnlegget at fraværet på voldsomme restriksjoner IKKE er det samme som fri tilgang, men jeg trodde ihvertfall jeg hadde gjentatt det ofte nok siden.

I det forsøket hadde de jo begrensninger på mangoene også - det var ikke slik at barna fikk forsyne seg hele tiden. Men man gjorde voldsomt nummer av rosinene og begrenset dette voldsomt.

Kanskje jeg burde ha sitert hele forsøket og dertil oversatt det til norsk? ;-)

'' Men man gjorde voldsomt nummer av rosinene og begrenset dette voldsomt.''

Jeg tror at dette med å gjøre "voldsomt nummer av" er poenget. Forbudte ting er alltid ekstra spennende. Men det å begrense godteri betyr ikke at man trenger å gjøre voldsomt nummer av.

(og ja -jeg har skjønt at du ikke mener at det skal være friflyt )

Og uansett hva du sier, har jeg IKKE tenkt å legge godviljen til når jeg tolker det du skriver i denne saken :)

[Gjest tidligere sukkerslave]

Jeg er enig med deg. I min oppvekst fikk vi godterier stort sett bare på lørdager, og vi fikk heller ikke mye i gangen. Jeg var aldri noen godtemons, mens den ene søstra mi var skikkelig søtsugen!

Jeg kjenner unger som har fri tilgang på godterier og de spiser godterier hver eneste dag. Disse barna er også de første til å spørre mine barn (i all hemmelighet) om de kan få noe godt fra skapet ;-)

Det er velkjent og dokumentert (tror jeg?) at både søtt og fett er avhengighetsskapende. Det betyr selvsagt ikke at alle barn med fri tilgang blir godtemonser. Jeg tror nok heller at man lettere velger å "se" tilfeller der barn som får lite søtt, går amok i voksen alder Slike ting gir foreldre med friere tøyler hva godterier angår, en mulighet for god samvittighet (det er iallefall dette argumentet de foreldrene jeg kjenner bruker ;-))

''Det er velkjent og dokumentert (tror jeg?) at både søtt og fett er avhengighetsskapende. ''

Jeg viste ikke dette om fett. Har du noen link?

[morsan]

Men problemet akkurat i denne saken, er at du starter med å si at du tror at fokuset på lørdagsgodteri gjør barn til "godtegriser". På generelt grunnlag. Du spesifiserer ikke at man skal forholde seg forskjellig til forskjellige barn, du hevder nærmest at strengt godteri-regime fører til at barna blir overfokusert på godteri.

Min erfaring er at det kommer an på barnet. Og selv om barn på mange måter vokser opp i "samme, forskjellige familie" så vil jeg si at når det gjelder godteri-regler, så gjør de faktisk ikke det. Det er stort sett ganske greie,håndfaste regler, og variabelen er heller barnas personlighet enn noe annet.

Kan godt hende at vårt ene barn hadde blitt mindre godterifokusert dersom vi hadde kjørt en annen lørdagsfilodofi. Men strengt tatt tror jeg ikke det - jeg tror at når det gjelder søtsug og matpreferanser, så er barn virkelig forskjellige. Og uansett stemmer det ikke at barn generelt blir godtegriser dersom de "bare" får lørdagsgodteri, siden det andre barnet vårt ikke er opptatt av søtsaker overhodet.

Jeg skjønner at folk henger seg veldig opp i det jeg skrev om "lørdagsgodt" og kryper ned i skyttergrava:-)

Og jeg tar til etterretning at jeg burde vært enda mer uttrykkelig med å presisere hva jeg mente og kanskje også skrevet på norsk det jeg bare linket til på engelsk. Det er fort gjort når man har en tanke i hodet at man selv synes dette har kommet hetl klart til uttrykk, mens folk med andre preferanserammer ikke ser det man prøver å si.

Det er ikke lørdagsgodt generelt som er problemet, det er selvsagt ikke slik at det er verre å spise godteri på lørdager enn på andre dager. Men denne voldsomme fokuset som_enkelte_ har på dette, at hele godteristyret gjøres til noe opphøyd og spesielt, tror jeg absolutt er med i bildet.

Det har kommet fram i tråden at ganske mange har lørdagsgodteri "til vanlig", men at det likevel hender at det ikke blir noen ganger uten at det er et problem, og desier at det hender seg at de godtas utenom lørdagene også. Da er det mye som tyder på at de nettopp IKKE hausser opp dette med lørdagsgodteriet til ukas store høydepunkt.

[morsan]

'' Men man gjorde voldsomt nummer av rosinene og begrenset dette voldsomt.''

Jeg tror at dette med å gjøre "voldsomt nummer av" er poenget. Forbudte ting er alltid ekstra spennende. Men det å begrense godteri betyr ikke at man trenger å gjøre voldsomt nummer av.

(og ja -jeg har skjønt at du ikke mener at det skal være friflyt )

Og uansett hva du sier, har jeg IKKE tenkt å legge godviljen til når jeg tolker det du skriver i denne saken :)

''Og uansett hva du sier, har jeg IKKE tenkt å legge godviljen til når jeg tolker det du skriver i denne saken :) :)''

Ha ha!!

[Gjest togli]

Hmmm.. jeg skjønner at jeg burde ha skrevet med blokkbokstaver i hpvedinnlegget at fraværet på voldsomme restriksjoner IKKE er det samme som fri tilgang, men jeg trodde ihvertfall jeg hadde gjentatt det ofte nok siden.

I det forsøket hadde de jo begrensninger på mangoene også - det var ikke slik at barna fikk forsyne seg hele tiden. Men man gjorde voldsomt nummer av rosinene og begrenset dette voldsomt.

Kanskje jeg burde ha sitert hele forsøket og dertil oversatt det til norsk? ;-)

Nei, du burde oversatt til norsk tegnspråk

Nå var det tzatzikis uttalelse om at barn er forskjellige jeg hang meg opp i og var enig i. La ikke merke til din tråd før hennes

[Gjest togli]

''Det er velkjent og dokumentert (tror jeg?) at både søtt og fett er avhengighetsskapende. ''

Jeg viste ikke dette om fett. Har du noen link?

Det er mulig det er raske karbohydrater (finnes i fet mat) man blir avhengig av?

Jeg tok noen søk, men fant ikke særlig mer enn dette:

http://pub.tv2.no/nettavisen/side2/helse/article2488285.ece

[Gjest tidligere sukkerslave]

Det er mulig det er raske karbohydrater (finnes i fet mat) man blir avhengig av?

Jeg tok noen søk, men fant ikke særlig mer enn dette:

http://pub.tv2.no/nettavisen/side2/helse/article2488285.ece

Ok Takk for forsøket. Jeg fant heller ikke noe.

Jeg _tror_ nemlig ikke at fett er avhengighetsskapende, mens jeg er _overbevist_ om at sukker er det.

[morsan]

''Men hvorfor er man så engstelig for å "ta på seg skylden" for at barna er slik og sånn? Ja, selvsagt er det veldig mye som er personlighet og som man ikke kan styre - ''

Fordi - som jeg også skrev i den andre tråden - at dette sukkerhysteriet har tatt fullstendig styringa i samfunnet i dag. Jeg er helt klar over at fedme og overvekt og diabetes 2 er økende, og at vi får i oss altfor mye sukker. Men det har jo blitt slik at dette har skylden for absolutt _alt_, og gir man ungene Nugatti på nistepakka så er det nummeret før de barnehageansatte ringer barnevernet liksom.

Dessuten mener jeg helt ærlig at barnas personlighet har mye å si. Vi liker forskjellige ting. Mine barn er for eksempel veldig glade i fisk, og vi serverer noen ganger fisk til middag når de har med seg venner hjem. Jeg blir da litt overrasket noen ganger når besøket avslår og ikke liker. Men jeg påstår da ikke at det er mødrenes skyld fordi de har utvist feil holdninger til fisk i oppdragelsen!

Og jeg nekter å gå med på at mine holdninger og påvirkning er så sterk at det alene er ansvarlig for mine barns forskjellige holdninger til godteri og sukker. Hvordan kan man da forklare at nr en og tre er temmelig uinteressert mens nr to er vanvittig glad i det søte? Hva gjorde jeg feil med nr to som jeg ikke har gjort med de andre?

'' Vi liker forskjellige ting. Mine barn er for eksempel veldig glade i fisk, og vi serverer noen ganger fisk til middag når de har med seg venner hjem. Jeg blir da litt overrasket noen ganger når besøket avslår og ikke liker. Men jeg påstår da ikke at det er mødrenes skyld fordi de har utvist feil holdninger til fisk i oppdragelsen!

Og jeg nekter å gå med på at mine holdninger og påvirkning er så sterk at det alene er ansvarlig for mine barns forskjellige holdninger til godteri og sukker. Hvordan kan man da forklare at nr en og tre er temmelig uinteressert mens nr to er vanvittig glad i det søte? Hva gjorde jeg feil med nr to som jeg ikke har gjort med de andre?''

Nei, det er jo en god ting å ikke alltid gi skylda på mor! :-) Vi får jo skylda for det meste *he he*

Men her som ellers tror jeg at foreldrene har større påvirkning enn man skulle tro, eller kanskje heg heller skulle si "familiens dynamikk"?

For å ta min egen familie som eksempel: Vi har et ganske kresent barn. Jeg tror absolutt at veldig mye av dette er medføst, men jeg tror også at "forholdene i familien" har bidratt til å styrke det, og da først og fremst dette at det alt for ofte er bare han og med til middags. Mannen kommer oftest sent hjem og spiser alene da. Jeg har ikke likt at middagen skal være en mistrøstig afære for oss to, og har derfor tilpasset måltidet og menyen deretter og laget ting som han liker.

Jeg har også alltid tenkt at det nok ofte er en fordel at man har flere barn fordi barna liker forskjellige ting, og det er derfor fort gjort at ett barns livrett er et av de andre ikke så begeistret for. Men man lager hvert barns livrett innimellom, og da må det/de andre barna bare finne seg i at det er middagen den dagen. (Jeg minner om at jeg har bred erfaring fra dette i min egen oppvekst*S*)

I det samme programmet som jeg viste til hovedinnlegget hadde de et annet forsøk som bekreftet mine tanker på dette området, og det er at barn ofte blir påvirket av andre barn, slik at hvis de så andre barn spise f eks broccoli, ville det broccoli-hatende barnet lettere prøve seg på en bit. Det hjelper ikke at mor sier aldri så mye "nam, deilig broccoli".

Så kombinasjonen av fraværende far og ingen søsken med andre preferanser har e.m.m. absolutt styrket mitt barns kresenhet. Jeg kunne selvsagt ha "stått på mitt" med upopulære menyer likevel. Men det at jeg har valgt hyggeligere middager fremfor dette - altså litt minste motstands vei.

Men selv om jeg innser at familedynamikken og -sammensetningen har betydning for hvordan hans medfødte kresenhet utvikler seg, betyr ikke det det samme som at jeg går rundt og "føler skyld" over at tingene er som de er.

Jeg bare "tar det til etteretning" at slik er det hos oss.

Og med dette med forskjellige barn nok en gang:

Det er ikke bare slik at like tilfeller bør behandles likt, men også at ulike tilfeller bør behandles ulikt.

I det samme programmet ble det sagt at en måte å venne barn til nye smaker på, var la dem smake maten ti ganger. En liten gutt fikk en liten bit avocado, som han mislikte sterkt, hver dag i ti dager. da han fortsatt ikke klarte å spise det, ble det sagt at han nok var av den typen som nok trengte å smake det 20 ganger først.

Om dette med ti eller tjue (eller hundre!) ganger er en riktig teori, skal jeg ikke uttale meg om, men hvis vi forutsetter at den er det:

La oss si at du tar tre barn, lar dem alle få smake avocado ti dager på rad. Etter disse ti dagene har to av dem lært seg å akseptere avocadoen, mens det tredje barnet fortsatt sier æsj.

Er det da riktig å si: "Teorien var feil, for vi prøvde akkurat dete samme på alle tre, men det funka bare på to av dem." -? Eller ville man ha lykkes med barn nr 3 også hvis man hadde prøvd ti dager til?

[morsan]

Nei, du burde oversatt til norsk tegnspråk

Nå var det tzatzikis uttalelse om at barn er forskjellige jeg hang meg opp i og var enig i. La ikke merke til din tråd før hennes

Ah:-)

[tzatziki1365380058]

Jeg skjønner at folk henger seg veldig opp i det jeg skrev om "lørdagsgodt" og kryper ned i skyttergrava:-)

Og jeg tar til etterretning at jeg burde vært enda mer uttrykkelig med å presisere hva jeg mente og kanskje også skrevet på norsk det jeg bare linket til på engelsk. Det er fort gjort når man har en tanke i hodet at man selv synes dette har kommet hetl klart til uttrykk, mens folk med andre preferanserammer ikke ser det man prøver å si.

Det er ikke lørdagsgodt generelt som er problemet, det er selvsagt ikke slik at det er verre å spise godteri på lørdager enn på andre dager. Men denne voldsomme fokuset som_enkelte_ har på dette, at hele godteristyret gjøres til noe opphøyd og spesielt, tror jeg absolutt er med i bildet.

Det har kommet fram i tråden at ganske mange har lørdagsgodteri "til vanlig", men at det likevel hender at det ikke blir noen ganger uten at det er et problem, og desier at det hender seg at de godtas utenom lørdagene også. Da er det mye som tyder på at de nettopp IKKE hausser opp dette med lørdagsgodteriet til ukas store høydepunkt.

''Men denne voldsomme fokuset som_enkelte_ har på dette, at hele godteristyret gjøres til noe opphøyd og spesielt, tror jeg absolutt er med i bildet.''

Det er jeg enig i....

[laban]

He he, ja ikke alltid en fordel med opplæring fra jevnaldernde!

Og fra egen erfaring må jeg legge til at det nok har en del betydning på hastigheten på godterispisingen å ha nokså jevnaldernde søsken - ble det satt fram noe godt gjaldt det å grafse til seg før søsknene spise opp alt!

Jeg har også bred erfaring i finfordeling av brus - glassene settes tett inntil hverandre og siste dråpe fordeles strengt rettferdig. Junior bryr seg ikke om slikt - om venner eller søskenbarn får mer i glasset leer han ikke på øyelokket, mens et av de andre barna kanskje sier fra at her ble det ikke sjenket jevnt;-)

Jeg var veldig god til å dele en sånn gammeldags brusflaske på to glass.

Jeg delte, lillesøster valgte. Ofte måtte hun hatt lab-utstyr for å finne ut om hun burde valgt den ene eller den andre.