Han elsker meg ikke...

[Gjest anonymaja]

Ny utvikling....forferdelig vondt!

Jeg har startet tråden om "...total skjelving nå..."

Etter alt dette - nå i uka som gikk - har mannen min vært mye mer kjælen og blid enn på lenge; og sagt at det er slik han helst er. Vi hadde ei kjempefin helg, selv om han var utenbys, vi fikk ordna det slik at jeg kunne dra dit (bare 1 times kjøring) og overnatte ei av nettene sammen med han. Alt var bare deilig og trivelig.

Vi har hatt det fint, også på det fysiske: han veit at jeg har savna sex o.l., og at jeg har sett på denne mangelen som et "symptom" på noe. Selv har han hele tida hevda at han bare er sliten. I alle fall har det vært bedre den siste uka, helt flott faktisk; vi har hatt vidunderlig sex tre ganger siden den ulykksalige dagen da jeg så på sms-ene hans.

I går kveld likeså, og jeg var døsig og varm og lykkelig da jeg la meg i armen hans for å sove. Så spurte jeg: "Elsker du meg?"

Og det ble helt stille i den andre enden. Etter lang tid sa han: "Det veit jeg ikke helt lenger".

Det har svartnet fullstendig for meg, jeg prøvde å følge det litt opp, men greide det ikke.

Har sovet et par timer i natt og føler meg bare helt utrolig lurt og svindlet. Gjennom alle våre uoverensstemmelser har jeg tenkt at det ordner seg nok, for vi elsker jo hverandre selv om vi sliter nå osv., og fra mitt eget ståsted har jeg aldri tvilt på styrken i egne følelser. Kjenner at jeg skjelver her jeg sitter.

Lurer på når det ble sånn. F eks var det sånn allerede da den minste ble født? var det sånn da jeg ringte han fra fødeavdelinga og bare gråt fordi barseltårene tok meg, og han slapp alt han drev med og kom for å trøste - gjorde han det bare av plikt? jeg som tok det som en stor kjærlighetserklæring....

Og hadde dette endret seg i vinter, da han jobba utenbys i flere uker, og jeg hørte han bukke og skrape og takke ekskona for at hun var så "snill" å gjøre den jobbeperioden mulig? (jeg hørte han aldri takke meg for det, selv om det var jeg som gjorde de største endringene i hverdagen for å få det til å gå rundt...)

For mange, mange uker siden uttalte jeg til ham: "Jeg ER snill, vakker og lojal, jeg ofrer mye for familien min og aller mest for deg. Ikke si at du går og venter på at jeg skal bli en annen. Da bør du flytte sammen med en annen. Jeg fortjener å bli verdsatt for den jeg er. Jeg skal ikke si at jeg fortjener å bli elska, men jeg ønsker meg selvsagt det. Hvis du ikke greier verken å elske eller verdsette meg, så syns jeg du bør gi meg fri til å finne en som greier det."

Han kommenterte det aldri. Nå veit jeg hvorfor. Syns han bare er feig nå, føler meg bare lurt og latterliggjort, og tenker katastrofetanker om forholdet.

[Mary Poppins]

Huff skjønner godt at du har det vondt nå :-(

Jeg skjønner ikke hvordan du klarte å la være å kommentere utsagnet hans om at han ikke var sikker på om han elsket deg. Synes også det var en merkelig ting å si av han uten å følge opp med å si hvorfor han er usikker eller hva som er galt.

Det eneste du kan gjøre er å spørre han. Jeg hadde ikke orket å gå rundt og leve i uvitenhet (forholdet deres blir ihvertfal ikke bedre av det), så jeg hadde tatt det opp med han ikveld. Prøv å ha en åpen og rolig dialog om det, og si at du ikke ønsker å krangle men vil vite hva som kan gjøres for at dere kan få det godt igjen.. om det i det hele tatt er mulig.

Lykke til og si hvordan det går.

[Babette]

''og føler meg bare helt utrolig lurt og svindlet. ''

Jeg synes du tar for hardt i. Og han har selv sagt at han er sliten. Kanskje er han også sliten av å måtte overbevise og så å vise kjærlighet på kommando. Følelser kan svinge fra minutt til minutt, du har ingen grunn til å tenke katastrofetanker bare på grunn av dette.

Derimot er det viktig å se helheten i forholdet deres. Du har tidligere fortalt at du sliter med sjalusi, du er redd for at han vil tilbake til eksen og du har det vondt når han er bortreist og frykter det verste. For han er det slitsomt å ikke bli trodd, og du må prøve å se dette fra hans side også.

Kjærlighetserklæringer er noe vi gir, ikke noe vi har krav på. De bør komme når personen selv har lyst til å si det. Og det er mange måter å vise kjærlighet på uten å si det direkte. Jeg kan ikke forstå hvorfor han har vist deg så mye omtanke, omsorg og godhet den siste tida hvis det ikke er deg og bare deg han vil ha.

[Gjest anonymaja]

Huff skjønner godt at du har det vondt nå :-(

Jeg skjønner ikke hvordan du klarte å la være å kommentere utsagnet hans om at han ikke var sikker på om han elsket deg. Synes også det var en merkelig ting å si av han uten å følge opp med å si hvorfor han er usikker eller hva som er galt.

Det eneste du kan gjøre er å spørre han. Jeg hadde ikke orket å gå rundt og leve i uvitenhet (forholdet deres blir ihvertfal ikke bedre av det), så jeg hadde tatt det opp med han ikveld. Prøv å ha en åpen og rolig dialog om det, og si at du ikke ønsker å krangle men vil vite hva som kan gjøres for at dere kan få det godt igjen.. om det i det hele tatt er mulig.

Lykke til og si hvordan det går.

Jo, jeg fulgte det opp, men han var trøtt og lite meddelssom. Vi kom ingen vei. Har tatt det opp litt idag, men han er i skyttergraven med en gang.

Han unnviker ikke svar fordi han vil holde svaret hemmelig, slik jeg ser det, han rett og slett veit ikke om han elsker meg.

[Gjest anonymaja]

''og føler meg bare helt utrolig lurt og svindlet. ''

Jeg synes du tar for hardt i. Og han har selv sagt at han er sliten. Kanskje er han også sliten av å måtte overbevise og så å vise kjærlighet på kommando. Følelser kan svinge fra minutt til minutt, du har ingen grunn til å tenke katastrofetanker bare på grunn av dette.

Derimot er det viktig å se helheten i forholdet deres. Du har tidligere fortalt at du sliter med sjalusi, du er redd for at han vil tilbake til eksen og du har det vondt når han er bortreist og frykter det verste. For han er det slitsomt å ikke bli trodd, og du må prøve å se dette fra hans side også.

Kjærlighetserklæringer er noe vi gir, ikke noe vi har krav på. De bør komme når personen selv har lyst til å si det. Og det er mange måter å vise kjærlighet på uten å si det direkte. Jeg kan ikke forstå hvorfor han har vist deg så mye omtanke, omsorg og godhet den siste tida hvis det ikke er deg og bare deg han vil ha.

Prøver å tenke som du gjør her, at jeg tar for hardt i og legger for mye i det, at han er utbrent og lei sjøl også osv.

Men det er ikke en kjærlighetserklæring jeg er ute etter, det er informasjon. Kjærlighetserklæringer - og i alle fall de spontane sådanne - har han ikke kommet med på over et år.

Nå skal vi liksom jobbe med forholdet og gå til FVK og ha hjelp osv. Jeg syns det er sentralt at jeg veit om dette forholdet er noe å redde - er mulig å redde! - hvis jeg skal inn i prosessen. Hvis en mann ikke elsker meg, og ikke en gang klarer å informere meg om det, hvordan skal vi da kunne redde et forhold? Hvordan skal vi kunne det... og hvorfor...?

[Babette]

Prøver å tenke som du gjør her, at jeg tar for hardt i og legger for mye i det, at han er utbrent og lei sjøl også osv.

Men det er ikke en kjærlighetserklæring jeg er ute etter, det er informasjon. Kjærlighetserklæringer - og i alle fall de spontane sådanne - har han ikke kommet med på over et år.

Nå skal vi liksom jobbe med forholdet og gå til FVK og ha hjelp osv. Jeg syns det er sentralt at jeg veit om dette forholdet er noe å redde - er mulig å redde! - hvis jeg skal inn i prosessen. Hvis en mann ikke elsker meg, og ikke en gang klarer å informere meg om det, hvordan skal vi da kunne redde et forhold? Hvordan skal vi kunne det... og hvorfor...?

Han sa jo ikke at han ikke elsker deg, han sa at han ikke vet om han gjør det lenger. Med andre ord har han tidligere vært sikker, nå tviler han. Det er tøft å høre det, men jeg tror ikke dette trenger å bety noe mer enn at dere sliter. Følelsene kan komme tilbake for fullt hvis dere klarer å komme styrket ut av denne krisen.

Og hvis dere begge ønsker å redde forholdet er dere et godt stykke på vei. Man må jobbe for å vedlikeholde kjærligheten, følelser svever ikke i løse lufta.