knuste drømmer

[Gjest fullstendig lammet]

Jeg er helt knust. Mine drømmer har falt i fra hverandre. Samboeren min gjennom 5 år har gjort det slutt. Han har ikke de rette følelsene for meg. Bare venn, som en søster. Det kom som lyn fra klar himmel.

Og jeg, som trodde dette var det store. Han med stor H. Jeg ville bosette meg her, få barn med ham, gifte meg. Det har vært min lykkeligste år, og nå er det over.

Jeg har bare etpar uker igjen av doktorgraden min, han etpar måneder igjen med sin skolegang. Vi begge har jobbet steinhardt de siste årene, men jeg trodde vi snart skulle være ferdige med den harde perioden, og vi skulle få roet oss ned og leve livet igjen. Men, slik gikk det ikke.

Akkurat nå er jeg utrolig bitter. Bitter på alle som stjal tid fra oss. Han har pusset opp huset til familien, i helgene og det har vært lite tid til oss. Men jeg trodde vi var sterkere enn som så.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg er fullstendig i grøften, og har en doktrograd å fullføre. Ikke nok med det, jeg bor ikke i Norge og vet ikke om jeg skal se meg om jobbe hjemme i Norge eller her. Jeg trives her men uten familie vil jeg ikke klare meg. Jeg adopterte hans famile. De var der for meg, like mye som for ham. Svigermor har vært som en beste venn, og nå er det over der også. Ingenting vil kunne bli det samme.

[Gjest Du har min sympati]

Uff da. For en situasjon.

Dere har nok ant. fallet i den samme grøfta som så mange med et hektisk liv. Da har vi ofte kun tid til de viktige tingene, de fysiske omkring oss, og så blir den mentale bindingen lakt litt på hylla.

Vi fungerer sammen, har det bra, men så blir det litt som din kjæreste sier, som venner mer enn kjærester.

Det kan være at din kjæreste nå tar steget for nå er denne epoken snart over siden skoleslutt nå er nær. Da skal dere etablere dere på en annen måte med å finne egnede jobber osv. Det kan være at han nå føler han må ordne opp i en ting før han går videre på en ny.

Det kan være at han er redd ting skal fortsette som de har, at dette er for lite givende, og kjedelig for ham. Kanskje hadde ting ordnet seg mellom dere hvis han skjønte at slik ble det ikke i fremtiden.

Kanskje har hans følelser gått helt over til vennestadiet for deg, og at det ikke lar seg gjøre noe med uansett.

Det er jammen ikke lett å si. Du må prøve å få til en virkelig god og dyp samtale med ham. Spørre om dere kan gi forholdet kanskje tre, fire, seks måneder å prøve det ut på før dere bryter opp et såpass langt samliv. Vil han det så er det å spille på alle de rette strengene. Se hvor ting svikter, gjøre noe med det. Fokusere på forhold og følelser inniblandt alt daglig stress.

Vil han ikke dette så er det jo desverre så lite du kan gjøre. Dette er ting som skjer, uansett hvor vondt det måtte være. En ting du må gjøre er å gjøre ferdig skolegangen din. Den har du ikke noe igjen for å miste noe av, den trenger du uansett hva som skjer.

Fokuser på den nå all den tid du kan.

Så må du tenke på hva du skal gjøre hvis forholdet virkelig er slutt. Bare du vet hva du kan få til deg selv ved å bli værende i det landet du er eller ved å returnere til Norge.

Kontakten med svigemor og øvrig familie, venner, er ingen grunn til å bli borte, men det kan selvsakt bli noe vanskelig hvis han skulle finne en ny kjæreste en dag. Men ingen ting er umulig.

Skjønner godt at dette er en virkelig frustrerende situasjon, og jeg håper du får en orden på den som går til din fordel.

[Gjest fullstendig lammet]

Uff da. For en situasjon.

Dere har nok ant. fallet i den samme grøfta som så mange med et hektisk liv. Da har vi ofte kun tid til de viktige tingene, de fysiske omkring oss, og så blir den mentale bindingen lakt litt på hylla.

Vi fungerer sammen, har det bra, men så blir det litt som din kjæreste sier, som venner mer enn kjærester.

Det kan være at din kjæreste nå tar steget for nå er denne epoken snart over siden skoleslutt nå er nær. Da skal dere etablere dere på en annen måte med å finne egnede jobber osv. Det kan være at han nå føler han må ordne opp i en ting før han går videre på en ny.

Det kan være at han er redd ting skal fortsette som de har, at dette er for lite givende, og kjedelig for ham. Kanskje hadde ting ordnet seg mellom dere hvis han skjønte at slik ble det ikke i fremtiden.

Kanskje har hans følelser gått helt over til vennestadiet for deg, og at det ikke lar seg gjøre noe med uansett.

Det er jammen ikke lett å si. Du må prøve å få til en virkelig god og dyp samtale med ham. Spørre om dere kan gi forholdet kanskje tre, fire, seks måneder å prøve det ut på før dere bryter opp et såpass langt samliv. Vil han det så er det å spille på alle de rette strengene. Se hvor ting svikter, gjøre noe med det. Fokusere på forhold og følelser inniblandt alt daglig stress.

Vil han ikke dette så er det jo desverre så lite du kan gjøre. Dette er ting som skjer, uansett hvor vondt det måtte være. En ting du må gjøre er å gjøre ferdig skolegangen din. Den har du ikke noe igjen for å miste noe av, den trenger du uansett hva som skjer.

Fokuser på den nå all den tid du kan.

Så må du tenke på hva du skal gjøre hvis forholdet virkelig er slutt. Bare du vet hva du kan få til deg selv ved å bli værende i det landet du er eller ved å returnere til Norge.

Kontakten med svigemor og øvrig familie, venner, er ingen grunn til å bli borte, men det kan selvsakt bli noe vanskelig hvis han skulle finne en ny kjæreste en dag. Men ingen ting er umulig.

Skjønner godt at dette er en virkelig frustrerende situasjon, og jeg håper du får en orden på den som går til din fordel.

Tusen takk for sympati.

Jeg tror nok har har prøvd lenge å få følelser tilbake for meg, men at det rett og slett ikke går. Han er en mann som når han først har bestemt seg for noe er han urokkelig. Så jeg tviler ikke på at det er fullstendig slutt nå, selv om jeg ikke helt skjønner det.

Jeg vet, med hodet at tiden leger sår, at jeg skal klare å komme meg over ham, og alt det der. Men, jeg fyller 30 om ikke alt for lenge, jeg var 25 da jeg traff ham, og frem til da var jeg stort sett singel. For jeg hopper ikke inn i et forhold før jeg føler meg sikker.

Akkurat nå føler jeg den biologiske klokka tikke... veldig høyt... og det skremmer meg. Skremmer meg noe vanvittig. Og jeg har sakt til meg selv... aldri om jeg vil finne meg en fra et annet land.. for det er så mye kulturfoskjeller som er slitsomt..

Jeg savner Norge... jeg savner vinteren, skiturer, og hytta på fjellet. Jeg kan få det nå... men da må jeg gi slipp på alt jeg har investert i her. Vennskap, kolleger, og muligens er super jobb.

Jeg vet, alt er nytt og hodet mitt er i et fullstendig kaos... men jeg ønsker ikke å fotelle familien ennå. Jeg vil bare dukke hodet mitt ned, og fullføre studiene... Uten at folk skal komme med velmenende råd at jeg kan klare meg bedre uten ham...

[marlenexxx27]

Så fælt! Å bli dumpa slik du beskriver det høres ut som noe av det verste man kan oppleve! Huff! :-(

Jeg vil oppfordre deg til å satse fullt på doktorgraden din, og søke på et par jobber både der du er og i Norge. Å søke på jobb er aldri en dum ide, selv om du ikke er sikker på at du faktisk vil ha jobben. Mens du fokuserer på det daglige livet ditt og tar tida til hjelp, vil det etter hvert bli mer tydelig for deg hva som blir riktig å gjøre. Ikke forvent at du vil finne løsningen med en gang, og innstill deg på du nok blir å ha det skikkelig fælt ei stund fremover. 30 er ikke så gammelt, du har nok tid.

[Gjest fullstendig lammet]

Så fælt! Å bli dumpa slik du beskriver det høres ut som noe av det verste man kan oppleve! Huff! :-(

Jeg vil oppfordre deg til å satse fullt på doktorgraden din, og søke på et par jobber både der du er og i Norge. Å søke på jobb er aldri en dum ide, selv om du ikke er sikker på at du faktisk vil ha jobben. Mens du fokuserer på det daglige livet ditt og tar tida til hjelp, vil det etter hvert bli mer tydelig for deg hva som blir riktig å gjøre. Ikke forvent at du vil finne løsningen med en gang, og innstill deg på du nok blir å ha det skikkelig fælt ei stund fremover. 30 er ikke så gammelt, du har nok tid.

takk for svar. 30 er gammelt om man skal begynne helt på nytt... finne seg kjæreste, kjenne hverandre etpar år... for å skape seg en familie.

Som sakt, jeg er helt lammet, og vet ikke hva jeg skal gjøre fremover. Jeg vet ikke engang hva slags jobb jeg skal lete etter...Hva vil jeg med livet..

Ja, for å si det mildt, jeg hadde aldri i verden trodd jeg skulle bli dumpet slik. Jeg hadde skjønt at ting ikke gikk på skinner de siste måneden... men trodde ikke i min villeste fantasi at han ikke følte noe for meg.

Forholdet vårt har vært preget av latter og flørting... helt til det siste. Jeg kan ikke fatte å begripe at han gir opp så lett.. Men, han har vel tenkt endel mer enn hva jeg har fått gjort...

[Glimtipper]

Jeg beklager så mye at dette skjedde med deg. Jeg forstår at dette er utrolig vondt. Det er vel alle som har en partner de elskers frykt - at dette skal skje.

Jeg vil rose deg for innstillingen din. Du ser allerede realistisk på situasjonen og sier at han mest sannsynlig ikke vil forandre mening. Det vil gjøre det lettere (men ikke lett) å gå videre med livet ditt. Om man holder på håpet om at man skal bli sammen igjen, så vil det ta lengre tid å bygge opp livet på nytt.

Du virker bekymret angående alderen din, men 30 år er "ingenting". De fleste kan få barn til de er 40 år. Man kan også adoptere, bli fosterforeldre eller leve et godt liv som barnløs. Ikke tenk så mye på akkurat dette for øyeblikket, du må først komme deg på beina og finne ditt nye liv.

[Gjest fullstendig lammet]

Jeg beklager så mye at dette skjedde med deg. Jeg forstår at dette er utrolig vondt. Det er vel alle som har en partner de elskers frykt - at dette skal skje.

Jeg vil rose deg for innstillingen din. Du ser allerede realistisk på situasjonen og sier at han mest sannsynlig ikke vil forandre mening. Det vil gjøre det lettere (men ikke lett) å gå videre med livet ditt. Om man holder på håpet om at man skal bli sammen igjen, så vil det ta lengre tid å bygge opp livet på nytt.

Du virker bekymret angående alderen din, men 30 år er "ingenting". De fleste kan få barn til de er 40 år. Man kan også adoptere, bli fosterforeldre eller leve et godt liv som barnløs. Ikke tenk så mye på akkurat dette for øyeblikket, du må først komme deg på beina og finne ditt nye liv.

Takk for svar. Du har nok rett... 30 år er vel ikke så gammelt, men samtidig har jeg levd et langt nok liv til å se realistisk på det som skjer.

På mange måter er jeg glad jeg ikke har barn nå, for jeg har venner som er midt i samlivsbrudd med barn akkurat nå, og dem har det langt verre enn meg nå.

Men fy faen for et helvete det kommer til å bl fremover nå. Med mye stress og sorg. Hvordan i all verden skal jeg klare å komme meg gjennom denne perioden nå??

[Glimtipper]

Takk for svar. Du har nok rett... 30 år er vel ikke så gammelt, men samtidig har jeg levd et langt nok liv til å se realistisk på det som skjer.

På mange måter er jeg glad jeg ikke har barn nå, for jeg har venner som er midt i samlivsbrudd med barn akkurat nå, og dem har det langt verre enn meg nå.

Men fy faen for et helvete det kommer til å bl fremover nå. Med mye stress og sorg. Hvordan i all verden skal jeg klare å komme meg gjennom denne perioden nå??

''Hvordan i all verden skal jeg klare å komme meg gjennom denne perioden nå??''

Det første du skal gjøre er å dedikere en dag eller to til uhemmet sorg. Gråt deg tom, hør på triste sanger, se på triste filmer. Bruk vennene dine aktivt. Sett en tidsbegrensning.

Når du har gjort dette, så retter du blikket framover. Du skal bli ferdig med doktorgraden. Så snart det er gjort, ser du enda et skritt framover. Hvor skal du bo? Hvor skal du jobbe?

Når dette er gjort, så retter du igjen blikket framover. Er det noe nytt du kan tilføre livet ditt, slik at savnet etter kjæresten og sorgen ikke får ta overhånd? En ny hobby? Et nytt fag du kan studere ved siden av jobb?

Og så, etter en stund med oppbygging av livet på nytt, stein for stein... Så ser du framover igjen. Finnes det noen kjekke, enslige menn i hverdagen din som interesserer deg?

Du tar det dag for dag, uke for uke. Og når det er vanskelig, så tar du det time for time. Gjør hva du MÅ gjøre, før du tillater deg litt selvempati.

[Gjest Du har min sympati]

Tusen takk for sympati.

Jeg tror nok har har prøvd lenge å få følelser tilbake for meg, men at det rett og slett ikke går. Han er en mann som når han først har bestemt seg for noe er han urokkelig. Så jeg tviler ikke på at det er fullstendig slutt nå, selv om jeg ikke helt skjønner det.

Jeg vet, med hodet at tiden leger sår, at jeg skal klare å komme meg over ham, og alt det der. Men, jeg fyller 30 om ikke alt for lenge, jeg var 25 da jeg traff ham, og frem til da var jeg stort sett singel. For jeg hopper ikke inn i et forhold før jeg føler meg sikker.

Akkurat nå føler jeg den biologiske klokka tikke... veldig høyt... og det skremmer meg. Skremmer meg noe vanvittig. Og jeg har sakt til meg selv... aldri om jeg vil finne meg en fra et annet land.. for det er så mye kulturfoskjeller som er slitsomt..

Jeg savner Norge... jeg savner vinteren, skiturer, og hytta på fjellet. Jeg kan få det nå... men da må jeg gi slipp på alt jeg har investert i her. Vennskap, kolleger, og muligens er super jobb.

Jeg vet, alt er nytt og hodet mitt er i et fullstendig kaos... men jeg ønsker ikke å fotelle familien ennå. Jeg vil bare dukke hodet mitt ned, og fullføre studiene... Uten at folk skal komme med velmenende råd at jeg kan klare meg bedre uten ham...

Kjære deg, selv om du føler du svever i et mørkt hull akkurat nå så er det helt utrolig hva vi mennesker kan klare om vi bare må.

Som et eksempel på det så kan jeg fortelle at jeg satt alene med flere barn, den minste tre måneder, da jeg var 27.

Ikke hus, bil, mobil, bare noen kasser og et gammelt tv. 8000.- kr. på konto.

Allerede med en gang ordnet jeg lån og bil, fant leilighet og fikk kommet til ro. Etterhvert ble det egen leilighet, hus, en bil, to, flott jobb. Flotte barn.

Det å bite tenna sammen og gå på kan være en utrolig reise. Du kan bli overrasket over hva du egentlig er i stand til å få til.

Du er ei oppegående jente, vær flink og gjør ferdig doktorgraden din. Når dette endelig er over så kan verden ha lettet litt på trykket allerede og da kan det kanskje i det minste se litt lettere ut den nye vegen du nå skal gå. Du finner helt sikkert ut hva som er best for deg å gjøre, men det kan du ikke forvente å vite allerede nå midt i kaoset. Gi det litt tid.

30 år, da er du voksen. Men i dag er det svært normalt å få barn sent, du har i allefall fem år (+) på deg. Fremtiden kan vi ikke spå, for hva du vet så sitter du superforelsket og lykkelig om tre år med en flott mann ved din side som begge titter på en positiv clear blue test.

Livet er nemmelig en spennende og overraskende reise.

Fatt mot.

[Gjest fullstendig lammet]

''Hvordan i all verden skal jeg klare å komme meg gjennom denne perioden nå??''

Det første du skal gjøre er å dedikere en dag eller to til uhemmet sorg. Gråt deg tom, hør på triste sanger, se på triste filmer. Bruk vennene dine aktivt. Sett en tidsbegrensning.

Når du har gjort dette, så retter du blikket framover. Du skal bli ferdig med doktorgraden. Så snart det er gjort, ser du enda et skritt framover. Hvor skal du bo? Hvor skal du jobbe?

Når dette er gjort, så retter du igjen blikket framover. Er det noe nytt du kan tilføre livet ditt, slik at savnet etter kjæresten og sorgen ikke får ta overhånd? En ny hobby? Et nytt fag du kan studere ved siden av jobb?

Og så, etter en stund med oppbygging av livet på nytt, stein for stein... Så ser du framover igjen. Finnes det noen kjekke, enslige menn i hverdagen din som interesserer deg?

Du tar det dag for dag, uke for uke. Og når det er vanskelig, så tar du det time for time. Gjør hva du MÅ gjøre, før du tillater deg litt selvempati.

Takk. Du har fullstendig rett. Dag for dag.. Skritt for skritt... Finnes ingen andre måter å gjøre det på.

Gikk nettopp opp og så til ham... sover som et barn. Jeg har bare såå lyst å krype inn i armkroken hans, finne trøst, som jeg jeg har gjort så mange ganger før.

Har har vært min styrke, min inspirasjon, min alt.. og nå må jeg lære meg å klare meg selv.. igjen. Jeg vet jeg kan, jeg er sterk nok til å være alene, men jeg har trivdes så utrolig godt å ha en som har stått ved min side, gitt med en skulder å gråte på nå verden har gått imot. Og nå har han tatt den bort.

Han som har gitt meg styrke, min beste venn, han er ikke der mer.

[Gjest fullstendig lammet]

Kjære deg, selv om du føler du svever i et mørkt hull akkurat nå så er det helt utrolig hva vi mennesker kan klare om vi bare må.

Som et eksempel på det så kan jeg fortelle at jeg satt alene med flere barn, den minste tre måneder, da jeg var 27.

Ikke hus, bil, mobil, bare noen kasser og et gammelt tv. 8000.- kr. på konto.

Allerede med en gang ordnet jeg lån og bil, fant leilighet og fikk kommet til ro. Etterhvert ble det egen leilighet, hus, en bil, to, flott jobb. Flotte barn.

Det å bite tenna sammen og gå på kan være en utrolig reise. Du kan bli overrasket over hva du egentlig er i stand til å få til.

Du er ei oppegående jente, vær flink og gjør ferdig doktorgraden din. Når dette endelig er over så kan verden ha lettet litt på trykket allerede og da kan det kanskje i det minste se litt lettere ut den nye vegen du nå skal gå. Du finner helt sikkert ut hva som er best for deg å gjøre, men det kan du ikke forvente å vite allerede nå midt i kaoset. Gi det litt tid.

30 år, da er du voksen. Men i dag er det svært normalt å få barn sent, du har i allefall fem år (+) på deg. Fremtiden kan vi ikke spå, for hva du vet så sitter du superforelsket og lykkelig om tre år med en flott mann ved din side som begge titter på en positiv clear blue test.

Livet er nemmelig en spennende og overraskende reise.

Fatt mot.

Det virker som du har vært gjennom en prøvelse også, og kommet styrket ut av det. Det er litt godt å høre at andre har vært gjennom verre og kommet ut av det også. Du har noe å være stolt over.

Jeg takker igjen for din sympati. Nå føler jeg meg helt tom. Lamslått. Knust, og uten håp for fremtiden... Alt jeg vil er å være lykkelig.. Jeg har vært gjennom så mange prøvleser før jeg traff samboeren min. Jeg trodde min prøvelser var over. At jeg endelig kunne slappe av og nyte at tilværelsen roet seg ned.

Men nå er alt opp i lufta igjen, og jeg er pånytt et følelsesmessig vrak. Det jeg har gått gjennom før har ikke vært grunnet samboeren min, men han støttet meg som ingen andre hadde gjort. Det styrket min kjærlighet til ham. Og nå må jeg jobbe for å slutte å elske ham. Det gjør så utrolig vondt. Fysisk vondt.

[Glimtipper]

Takk. Du har fullstendig rett. Dag for dag.. Skritt for skritt... Finnes ingen andre måter å gjøre det på.

Gikk nettopp opp og så til ham... sover som et barn. Jeg har bare såå lyst å krype inn i armkroken hans, finne trøst, som jeg jeg har gjort så mange ganger før.

Har har vært min styrke, min inspirasjon, min alt.. og nå må jeg lære meg å klare meg selv.. igjen. Jeg vet jeg kan, jeg er sterk nok til å være alene, men jeg har trivdes så utrolig godt å ha en som har stått ved min side, gitt med en skulder å gråte på nå verden har gått imot. Og nå har han tatt den bort.

Han som har gitt meg styrke, min beste venn, han er ikke der mer.

Det er veldig vondt. Bare tanken på at samboeren min skulle gått fra meg så brått gir meg klump i halsen.

Du er tøff, sterk og selvstendig. Det du skriver formidler dette veldig godt. Men det betyr ikke at et brudd er like vondt for deg som for alle andre.

Om ett år så vil du se tilbake på denne tiden og tenke på hvor langt du har kommet. Om tre år vil de lykkelige minnene sitte igjen og du vil være glad for tiden dere hadde sammen, og alt det ga deg.

[Glimtipper]

Det er veldig vondt. Bare tanken på at samboeren min skulle gått fra meg så brått gir meg klump i halsen.

Du er tøff, sterk og selvstendig. Det du skriver formidler dette veldig godt. Men det betyr ikke at et brudd er like vondt for deg som for alle andre.

Om ett år så vil du se tilbake på denne tiden og tenke på hvor langt du har kommet. Om tre år vil de lykkelige minnene sitte igjen og du vil være glad for tiden dere hadde sammen, og alt det ga deg.

*at et brudd ikke er like vondt for deg som alle andre.

[Gjest fullstendig lammet]

*at et brudd ikke er like vondt for deg som alle andre.

Takk for svar. Det bhjelper å skrive litt her og få støtte.

Utrolig nok føler jeg meg fullstendig rolig. Entern har det ikke slått meg ennå, eller så her underbevisstheten visst dette lenge... er ikke sikker på hva det er ennå