Pappa'n vil ha barnet i sengen sammen med oss...

[ArabianStar]

Jeg er en liten smule skeptisk.. Ikke fordi jeg ikke VIL ha barnet i sengen vår, men fordi jeg er redd for å kanskje legge meg oppå ungen i søvne, rulle over den, eller at den skal bli kvalt inni dyna osv.. Sånne ting..

Men han er helt bastant på at dette er ingenting å bekymre seg over, fordi man i søvne passer på sånt.. For å bevise dette lot han katta vår sove i sengen vår en natt. Joda katta overlevde da i massevis den(og jeg troooor jo kanskje jeg var mer forsiktig også i søvne), men likevel.. Jeg klarte liksom ikke å bli helt overbevist..

Noen som har gjort dette? Som har hatt barnet i sengen? Hvordan vil det bli senere da? Når det skal vennes å sove alene i egen seng? Er det andre helserisikoer knyttet til å sove sammen med foreldrene?

Mannen min er liksom så voldsomt familiekjær.. Han vil ha familien tettest mulig rundt seg hele tiden, middag sammen hver dag, tid i lag om dagen/kvelden osv osv.. Så tror det er der dette bunner i at han også vil ha barnet i sengen..

Så hva gjør vi...? Er jeg hysterisk?

[Gjest Tatjana]

Nei, du er ikke hysterisk.

Jeg vet ikke om de anbefaler samsoving nå for tiden, anbefalingene har variert litt. Da min eldste ble født, var samsoving anbefalt men vi hadde vannseng på den tiden og da var det frarådd. Da de to yngste kom, var ikke samsoving lenger anbefalt. Det kunne godtas hvis barnet hadde egen dyne, ingen av foreldrene røkte og begge var klin edru (ikke påvirket av andre rusmidler enn alkohol heller).

Jeg skal lære deg et triks som er en mellomting: Du justerer bunnen på sprinkelsenga slik at den blir akkurat like høy som din seng. Så skrur du av den ene langsiden, og setter sprinkelsenga inntil voksensenga. Det blir nesten som en balkong, hvis du kan se det for deg. Så ligger barnet i sprinkelsenga, med sin egen dyne, og når det våkner kan du bare trekke det inntil deg for amming. Når barnet har sovnet igjen kan du skyve det forsiktig over i sin egen seng. Er barnet urolig i søvne er det enkelt å legge en hånd bortpå og trøste forsiktig.

Lykke til, uansett hva dere velger.

[Gjest florentine]

Hvor gammelt er barnet?

[Gjest god påske]

Hvor gammelt er barnet?

Etter det jeg har skjønt er barnet ennå ikke født. Tankespinn rundt framtiden.

Dette er førstegangsforeldre, som ikke skjønner at absolutt alt endres i det barnet blir født.

[Bookworm]

Du er litt hysterisk - du dreper ikke barnet ditt ved å la det sove i samme seng som dere.

Men jeg ville ikke hatt barnet i sengen sammen med oss, men det er av den grunn at barnet bør venne seg til å sove i egen seng, hvis ikke kan man få igjen for det senere...

Så lenge man ammer o.l. er det jo greit om man sovner etter å ha ammet om natten, og barnet blir liggende der til morgenen - men jeg ville vent barnet til egen seng fra så tidlig som mulig.

[laban]

Dere venter til babyen faktisk er en realitet, og ser hvordan det går :-)

Kanskje sover den ikke om natta i det hele tatt, bortsett fra hvis den ikke får ligge oppå / inntil én av dere. Etter noen søvnløse netter kan det da tenkes at skepsisen din blekner.

Her omtales noen relativt nye, seriøse råd om samsoving:

http://www.sids.no/oslo/lub.nsf/id/909D7EE50827D344C1256DC5003E745B?OpenDocument

Kanskje finner pappaen ut at hvis han i det hele tatt skal få sove, må han selv flytte ut av senga og inn på sofaen på stua. For en stund, altså. Det høres jo fint ut med teorien hans om nær familieidyll, men det kan tenkes at han forandrer mening hvis han oppdager at han i så fall må ligge i en dam av morsmelk med en sirene i øret. Når det gjelder felles måltider, kan jeg fortelle at vi kalte ett av våre barn for Spiseforstyrrelsen i en periode. (Jeg gjentar, dette gjelder for en stund - og om 10 år husker dere denne perioden som den koselige tiden da barna var små.)

Kanskje kommer du til å tilbringe mange av de første nettene sovende i godstolen på stua, med babyen på brystet ditt.

Kanskje ender dere opp som mange andre, med at babyen sovner i sin egen seng, men får ligge hos dere etter det første nattmåltidet - fordi dere finner ut at dette er det enkleste. Og så slutter dere gradvis med denne kombiløsningen når nattammingen tar slutt.

En nyfødt er for liten til å være utspekulert. Du genererer ikke innsovningsproblemer for flere år framover ved å la h*n få være i nærheten av dere de første ukene. Men jeg ville ikke bestemt noe som helst før dere har blitt litt kjent med hverandre.

Lykke til!

[ArabianStar]

Etter det jeg har skjønt er barnet ennå ikke født. Tankespinn rundt framtiden.

Dette er førstegangsforeldre, som ikke skjønner at absolutt alt endres i det barnet blir født.

Barnet er ikke født, nei..

MEN, førstegangsforeldre er vi ikke! Han har et barn fra før, jeg er dog helt ny i faget..

[Gjest Har barn jeg også]

Nei, vil vel ikke kalle det hysterisk.

Det kan så helt klart skje at vi smeller til den andre vi sover med i søvne, ruller oss litt oppå dem osv. Det er da ikke helt uvanlig det, selvom jeg også er enig i at vi nok er mer forsiktig når vi har f.eks. små i sengen pga underbevistheten.

Men, jeg tenker på andre ting også jeg da. Jeg har ikke sant for å ha barna i sengen med mindre det er "nødvendig". Dobbeltsengen er foreldrenes plass, der skal de slappe av og være kjærester, ha sex og kunne krølle seg rundt hverandre og sove godt i hverandres armer hvis de har behov for å kose i søvne.

Barn har også godt av å få et godt forhold til sengen sin, sin plass, rommet sitt osv. Det er jo der de skal leve en del av sitt liv, ha sine ting og kose seg. De er lykkeligere der hvis de får et godt forhold til det tror nå jeg.

Jeg tror den største feilen hos foreldre er at de blir veldig foreldre til enhver tid når de små kommer. Vi tillater oss nesten hverken tid eller rom til å være kjærester.

Når skal dere si i fra til barnet at sengen skal være voksenplass? Hvorfor gi barnet noe det er garantert å måtte bli fratatt siden?

Jeg anbefaler i allefall å ha barnet i egen koselig seng og ha dobbeltsengen primært som voksenplass. Bruk heller tid og energi til å lage en koselig soveplass til barnet og et koselig rom som er barnets.

[Lillemus]

Du er litt hysterisk - du dreper ikke barnet ditt ved å la det sove i samme seng som dere.

Men jeg ville ikke hatt barnet i sengen sammen med oss, men det er av den grunn at barnet bør venne seg til å sove i egen seng, hvis ikke kan man få igjen for det senere...

Så lenge man ammer o.l. er det jo greit om man sovner etter å ha ammet om natten, og barnet blir liggende der til morgenen - men jeg ville vent barnet til egen seng fra så tidlig som mulig.

''Men jeg ville ikke hatt barnet i sengen sammen med oss, men det er av den grunn at barnet bør venne seg til å sove i egen seng, hvis ikke kan man få igjen for det senere... ''

Det der tror jeg er bare tøys. Snuppemor her lå i sengen hos oss til hun var 3 mnd, da var det rett over i egen seng på eget rom uten problemer.

Derimot kjenner jeg til de som har vært "lure" nok til å sitte hos barnet til det sovner og som har vært nødt til det til barnet har nådd skolealder og vel så det fordi de ikke orker ta opp kampen...

[AAA]

''Men jeg ville ikke hatt barnet i sengen sammen med oss, men det er av den grunn at barnet bør venne seg til å sove i egen seng, hvis ikke kan man få igjen for det senere... ''

Det der tror jeg er bare tøys. Snuppemor her lå i sengen hos oss til hun var 3 mnd, da var det rett over i egen seng på eget rom uten problemer.

Derimot kjenner jeg til de som har vært "lure" nok til å sitte hos barnet til det sovner og som har vært nødt til det til barnet har nådd skolealder og vel så det fordi de ikke orker ta opp kampen...

Det han dler vel mer om barnets natur enn hvilken forandring i rutine man har utsatt barnet for. Datteren din hadde sikkert taklet godt hvis dere hadde sittet med henne til hun sovna en periode og så sluttet med det brått, mens barn som ikke takler det heller ikke hadde taklet å bli flyttet fra foreldres seng til egen seng på eget rom. Noen barn er veldig vare for forandringer, andre ikke.

[Gjest prust]

Dere venter til babyen faktisk er en realitet, og ser hvordan det går :-)

Kanskje sover den ikke om natta i det hele tatt, bortsett fra hvis den ikke får ligge oppå / inntil én av dere. Etter noen søvnløse netter kan det da tenkes at skepsisen din blekner.

Her omtales noen relativt nye, seriøse råd om samsoving:

http://www.sids.no/oslo/lub.nsf/id/909D7EE50827D344C1256DC5003E745B?OpenDocument

Kanskje finner pappaen ut at hvis han i det hele tatt skal få sove, må han selv flytte ut av senga og inn på sofaen på stua. For en stund, altså. Det høres jo fint ut med teorien hans om nær familieidyll, men det kan tenkes at han forandrer mening hvis han oppdager at han i så fall må ligge i en dam av morsmelk med en sirene i øret. Når det gjelder felles måltider, kan jeg fortelle at vi kalte ett av våre barn for Spiseforstyrrelsen i en periode. (Jeg gjentar, dette gjelder for en stund - og om 10 år husker dere denne perioden som den koselige tiden da barna var små.)

Kanskje kommer du til å tilbringe mange av de første nettene sovende i godstolen på stua, med babyen på brystet ditt.

Kanskje ender dere opp som mange andre, med at babyen sovner i sin egen seng, men får ligge hos dere etter det første nattmåltidet - fordi dere finner ut at dette er det enkleste. Og så slutter dere gradvis med denne kombiløsningen når nattammingen tar slutt.

En nyfødt er for liten til å være utspekulert. Du genererer ikke innsovningsproblemer for flere år framover ved å la h*n få være i nærheten av dere de første ukene. Men jeg ville ikke bestemt noe som helst før dere har blitt litt kjent med hverandre.

Lykke til!

Godt innlegg, laban!

[Snikkersen]

Haddebegge barna i vår seng frem til de var ca 4-6 mnd. Det gikk helt fint. Ingen problemer med å få dem til å sove i egen seng etterhvert heller

[Bookworm]

''Men jeg ville ikke hatt barnet i sengen sammen med oss, men det er av den grunn at barnet bør venne seg til å sove i egen seng, hvis ikke kan man få igjen for det senere... ''

Det der tror jeg er bare tøys. Snuppemor her lå i sengen hos oss til hun var 3 mnd, da var det rett over i egen seng på eget rom uten problemer.

Derimot kjenner jeg til de som har vært "lure" nok til å sitte hos barnet til det sovner og som har vært nødt til det til barnet har nådd skolealder og vel så det fordi de ikke orker ta opp kampen...

Tror det er så individuelt at både det du sier, og det jeg sier er akkurat like mye tøys...

Jeg har nemlig motsatt erfaring som deg, og har også vært "lur" nok til å være hos barnet til det sovner (alternativet til å ha henne i sengen), så jeg vet hva jeg snakker om.

[Gjest Elextra]

Det han dler vel mer om barnets natur enn hvilken forandring i rutine man har utsatt barnet for. Datteren din hadde sikkert taklet godt hvis dere hadde sittet med henne til hun sovna en periode og så sluttet med det brått, mens barn som ikke takler det heller ikke hadde taklet å bli flyttet fra foreldres seng til egen seng på eget rom. Noen barn er veldig vare for forandringer, andre ikke.

Enig.

[Lillemus]

Tror det er så individuelt at både det du sier, og det jeg sier er akkurat like mye tøys...

Jeg har nemlig motsatt erfaring som deg, og har også vært "lur" nok til å være hos barnet til det sovner (alternativet til å ha henne i sengen), så jeg vet hva jeg snakker om.

*Hehe* Du har nok rett - det er nok temmelig individuelt. )

[Gjest Elextra]

Jeg sover veldig lett selv, og om barnet lå nær meg i sengen ville jeg klart bekymret meg for å legge meg over det i søvne. Faren hadde neppe vært særlig reell, særlig ikke ettersom jeg sover veldig lett. I spedbarnfasen er det imidlertid for de aller fleste viktig å få all den gode søvnen man kan. Og bare dét ville vært tilstrekkelig argument for meg til å la barnet sove i egen seng.

[morsan]

Jeg tror at sjansen for at et friskt menneske som ikke er full eller dopet skal rulle seg over babyen sin i senga er like stor som sjansen for at det samme mennesket skal rulle ut av senga i søvne.

Med andre ord svært liten! :-)