hjelp meg

[Gjest fullstendig lammet]

Jeg skrev innlegg der jeg var i sjokk over at samboeren gjorde det slutt.

Nå har jge ikke klart å få i meg en matbit siden fredagen, og jeg føler meg fyisk syk, kval og svimmel.

Jeg har vært med venner og gått turer i et kjempeflott vær. Mern bryter fullstendig sammen og sorhulker nesten hele tiden.

HJelp meg, hva skal jeg gjøre for å komme meg gjennom denne perioden?

[Gjest sjøstjerna]

Du er fremdeles i sjokkfasen, hvor du er vantro, rådvill, fortvilt og alt mulig om hverandre. Det er kjempevondt. Så blir det kanskje mange tårer en stund- og til slutt begynner du orientere deg fremover.

Eller du gjør alt litt om hverandre. Folk er forskjellig.

Det du beskriver høres for meg ganske så normalt ut. Det er smertefult. Men selv hvor utrolig det høres ut for deg- så leger tiden sår. Det blir bedre etter som tiden går...

Tillat deg selv å rase litt fra deg. Det er natulig å sørge over tapt kjærlighet.

Også fint at du går ut med venner etc. Gi deg pause fra kaotiske tanker om du klarer.

Når påska er over, kan du også brette opp armene og fullføre din dr.grad (var det du som hold på med det?). Tankene vil da være opptatt av det og underbevissheten får bearbeide tapet ditt. Du kommer ut av tunnellen etter hvert, rikere på erfaringer.

[jubalong70]

Jeg har nå lest forrige innlegg fra deg, og føler at du er i noe av den samme situasjonen som en av mine beste venner var for et års tid siden.

Mannen hennes kom bare hjem og sa at han ville skilles - også helt ut av det blå.

Hun ble fullstendig knust. Ble sykemeldt en periode også. Mannen flyttet ut av deres felles hjem en periode, mens hun fikk ordnet seg sitt eget. De byttet på å bo i det felles hjemmet de første månedene pga barna. Nå er barna annenhver uke hos hver av foreldrene.

Poenget mitt er at hun tok seg tid til å sørge. Hun brukte vennene sine aktivt, og tok også kontakt med familievernkontoret for å få hjelp til å sortere tankene sine.

Hun brukte all sin tid på å pusse opp det nye hjemmet, og var veldig mye på besøk hos venner den uka hun ikke hadde ungene. Når ungene var hos henne brukte hun all tid sammen med dem.

Hun gikk ned 14 kg på 2 mnd...

Så roet det seg litt. Hun begynte å jobbe igjen, søkte på annen jobb og fikk den. Hun begynte å se at det kanskje hadde vært til det beste at forholdet ikke varte. Hun klarte å se mannens feil.

Nå føler hun seg sterk. Hun kjenner fremdeles på sorgen over det som ikke ble, men også en stor glede over å ha klart seg selv. "Jeg visste ikke at jeg var så selvstendig og flink" - har hun sagt til meg.

Det du må gjøre er å overleve...

Søk hjelp for å få snakke, snakke, snakke, men ikke grav deg ned i sorgen.

Om du får til å bruke litt energi og tankekraft på doktoroppgaven din, så gjør du det. Får du det ikke til, så setter du den litt på vent. Men ikke sett deg ned og bare bruk tid og krefter på sorgen.

Du er såpass gammel at du begynner å kjenne alderen tynge litt i forhold til giftemål, barn osv. Samtidig er du langt fra gammel enda.

Det sies at når noen lukker en dør, så åpnes det et vindu. Jeg tolker det i denne sammenhengen som at det er en enda bedre mann som venter på deg der ute - når du er klar. Du skal ikke kaste deg ut i noen nye forhold. Og du skal heller ikke tro at den første og beste er McDreamy . Du skal bare lære deg selv å kjenne som single jenta du nå er. Og så skal du lære å kjenne din egen indre styrke. Og sakte men sikkert vil du våkne opp og se at verden eksisterer også uten samboeren din. Og plutselig, kanskje uten at du egentlig vet det så finnes drømmemannen i livet ditt. Han som ikke overrasker deg med grusomme sjokkbeskjeder, men han som faktisk viser seg å være deg verdig.

*trøsteklem*

[Gjest fullstendig lammet]

Jeg har nå lest forrige innlegg fra deg, og føler at du er i noe av den samme situasjonen som en av mine beste venner var for et års tid siden.

Mannen hennes kom bare hjem og sa at han ville skilles - også helt ut av det blå.

Hun ble fullstendig knust. Ble sykemeldt en periode også. Mannen flyttet ut av deres felles hjem en periode, mens hun fikk ordnet seg sitt eget. De byttet på å bo i det felles hjemmet de første månedene pga barna. Nå er barna annenhver uke hos hver av foreldrene.

Poenget mitt er at hun tok seg tid til å sørge. Hun brukte vennene sine aktivt, og tok også kontakt med familievernkontoret for å få hjelp til å sortere tankene sine.

Hun brukte all sin tid på å pusse opp det nye hjemmet, og var veldig mye på besøk hos venner den uka hun ikke hadde ungene. Når ungene var hos henne brukte hun all tid sammen med dem.

Hun gikk ned 14 kg på 2 mnd...

Så roet det seg litt. Hun begynte å jobbe igjen, søkte på annen jobb og fikk den. Hun begynte å se at det kanskje hadde vært til det beste at forholdet ikke varte. Hun klarte å se mannens feil.

Nå føler hun seg sterk. Hun kjenner fremdeles på sorgen over det som ikke ble, men også en stor glede over å ha klart seg selv. "Jeg visste ikke at jeg var så selvstendig og flink" - har hun sagt til meg.

Det du må gjøre er å overleve...

Søk hjelp for å få snakke, snakke, snakke, men ikke grav deg ned i sorgen.

Om du får til å bruke litt energi og tankekraft på doktoroppgaven din, så gjør du det. Får du det ikke til, så setter du den litt på vent. Men ikke sett deg ned og bare bruk tid og krefter på sorgen.

Du er såpass gammel at du begynner å kjenne alderen tynge litt i forhold til giftemål, barn osv. Samtidig er du langt fra gammel enda.

Det sies at når noen lukker en dør, så åpnes det et vindu. Jeg tolker det i denne sammenhengen som at det er en enda bedre mann som venter på deg der ute - når du er klar. Du skal ikke kaste deg ut i noen nye forhold. Og du skal heller ikke tro at den første og beste er McDreamy . Du skal bare lære deg selv å kjenne som single jenta du nå er. Og så skal du lære å kjenne din egen indre styrke. Og sakte men sikkert vil du våkne opp og se at verden eksisterer også uten samboeren din. Og plutselig, kanskje uten at du egentlig vet det så finnes drømmemannen i livet ditt. Han som ikke overrasker deg med grusomme sjokkbeskjeder, men han som faktisk viser seg å være deg verdig.

*trøsteklem*

Takk for svar.

Jeg vet at alt kommer til å gå seg til.. tilslutt. Men jeg føler meg så utoligalene nå. Han har tatt fra meg alt. Absolutt alt. Jeg har ikke råd til å beholde huset... Kan ikke beholde hunden.. Hva slags liv blir jeg til å ha med hund? Må rett hjem for å ta vare på hunden hver dag.. Uten muligheter til å dra noen plasser. Hadde vært enklere om det var en sosial hund jeg hadde men hun er redd andre hunder, så det funker ikke å gå til hundeparken for å møte mennesker.

Familien hans har han selvsakt tatt fra meg. De lekte happy family uten meg i dag. Ringte for å spørre om noe, og der var de allesammen... kosa seg i sola. Jeg.. helt alene.

Prate med venner? Joa, men min beste venninne flytta fra byen før jul.. Hun har vært til stor støtte disse dagene, men nå drar hun i morgen. Eller er mine venner mer overfladiske.. Slike jeg ikke vil byrde med min sorg.

Jeg har gått helt alene i dag.. sett familier og par kose seg på stranden,mens tårene flommer nedover kinnene.

Jeg ser ingen annen utvei enn å bli ferdig med doktorgranden for så å flytte hjem til mor for sommeren. Men mister jeg hunden.

Herregud, han tok fra meg alt. Absolutt alt. Og nå må jeg starte helt pånytt igjen.. Helt fra scratch...

[Gjest fullstendig lammet]

Du er fremdeles i sjokkfasen, hvor du er vantro, rådvill, fortvilt og alt mulig om hverandre. Det er kjempevondt. Så blir det kanskje mange tårer en stund- og til slutt begynner du orientere deg fremover.

Eller du gjør alt litt om hverandre. Folk er forskjellig.

Det du beskriver høres for meg ganske så normalt ut. Det er smertefult. Men selv hvor utrolig det høres ut for deg- så leger tiden sår. Det blir bedre etter som tiden går...

Tillat deg selv å rase litt fra deg. Det er natulig å sørge over tapt kjærlighet.

Også fint at du går ut med venner etc. Gi deg pause fra kaotiske tanker om du klarer.

Når påska er over, kan du også brette opp armene og fullføre din dr.grad (var det du som hold på med det?). Tankene vil da være opptatt av det og underbevissheten får bearbeide tapet ditt. Du kommer ut av tunnellen etter hvert, rikere på erfaringer.

Ja, er nok i sjokk. Jeg kan ikke sørge for mye nå.Må bli ferdig med doktorgraden, så kan jeg bruke sommeren på å få avstand.

Men bare tanker om det.. jeg som hadde gledet meg så til sommeren. For da skulle vi slappe av, og kose oss... feier at vi begge var ferdig med alt som har stjelt tiden fra oss...

Jeg er så sint på ham, for han skjønner ikke hvorfor dette har skjedd.Han skjønner ikke at forhold trenger å investeres i. Forhold går ikke av seg selv. Jeg er så sint for han ikke involverte meg i prosessen, da han skjønte at det ikke gikk så bra. Jeg er sint for han skjønner ikke at det er han egen feil dette har skjedd....Og nå har han gitt opp, fordi han ikke er forelsket lengre... Man går da ikke rundt å er forelsket hele tiden... Det går i bølger.

Han sier han elsker meg, men som en søster. Men så er han også tent på meg, vil ha sex. Man vil da ikke ha sex med sis søster? Jeg ser han sørger også, over det tapte.. eller bare spiller han lei seg, slik at jeg skal føle for ham? Aner ikke. Men han er en fantastisk person.. og jeg elsker han ennå... for den han er.

[Gjest sjøstjerna]

Ja, er nok i sjokk. Jeg kan ikke sørge for mye nå.Må bli ferdig med doktorgraden, så kan jeg bruke sommeren på å få avstand.

Men bare tanker om det.. jeg som hadde gledet meg så til sommeren. For da skulle vi slappe av, og kose oss... feier at vi begge var ferdig med alt som har stjelt tiden fra oss...

Jeg er så sint på ham, for han skjønner ikke hvorfor dette har skjedd.Han skjønner ikke at forhold trenger å investeres i. Forhold går ikke av seg selv. Jeg er så sint for han ikke involverte meg i prosessen, da han skjønte at det ikke gikk så bra. Jeg er sint for han skjønner ikke at det er han egen feil dette har skjedd....Og nå har han gitt opp, fordi han ikke er forelsket lengre... Man går da ikke rundt å er forelsket hele tiden... Det går i bølger.

Han sier han elsker meg, men som en søster. Men så er han også tent på meg, vil ha sex. Man vil da ikke ha sex med sis søster? Jeg ser han sørger også, over det tapte.. eller bare spiller han lei seg, slik at jeg skal føle for ham? Aner ikke. Men han er en fantastisk person.. og jeg elsker han ennå... for den han er.

Sinne og tristhet vil nok gå om hverandre en stund.

Aner også en stå-på-vilje i bunnen av innlegget ditt, og dette er bra. (du forteller om plan videre- først dr.grad, så sommer til å komme seg på osv).

Du kommer til å komme styrket ut av det her. Helt sikkert.

[Gjest fullstendig lammet]

Sinne og tristhet vil nok gå om hverandre en stund.

Aner også en stå-på-vilje i bunnen av innlegget ditt, og dette er bra. (du forteller om plan videre- først dr.grad, så sommer til å komme seg på osv).

Du kommer til å komme styrket ut av det her. Helt sikkert.

Takk for svar.

Ja, det finnes ingen annen vei enn oppover nå. Jeg vet det. Men, nå gikk han ut på byen med kompisene. Håper han kommer hjem i natt. Det er bare så grusomt tungt.

Her sitter jeg, uten matlyst, uten vilje til å gjøre noe, mens han flyr ut på byen.

Please, gi meg styrke.

[marlenexxx27]

Du må i hvert fall fokusere på de essensielle tingene. Som f.eks. mat. Spis, og spis sunt, selv om du må tvinge maten i deg. Få nok søvn. Ikke drikk alkohol. Gå turer (selv om du ser par). Hvis man i utgangspunktet føler seg jævlig, så blir det hele enda verre hvis heller ikke kroppen får det den trenger. Innstill deg på at livet kommer til å være grusomt i noen uker/måneder. Tenk på at så og si hvert eneste menneske du ser har blitt dumpa en eller anna gang i livet sitt, og har følt det akkurat slik du har det.

[Gjest fullstendig lammet]

Du må i hvert fall fokusere på de essensielle tingene. Som f.eks. mat. Spis, og spis sunt, selv om du må tvinge maten i deg. Få nok søvn. Ikke drikk alkohol. Gå turer (selv om du ser par). Hvis man i utgangspunktet føler seg jævlig, så blir det hele enda verre hvis heller ikke kroppen får det den trenger. Innstill deg på at livet kommer til å være grusomt i noen uker/måneder. Tenk på at så og si hvert eneste menneske du ser har blitt dumpa en eller anna gang i livet sitt, og har følt det akkurat slik du har det.

Hei. Takk for svar. Ja, jeg vet jeg må gjøre ting igjen, fokusere på å få nok mat og søvn, og trening.

Jeg vet også om at man kommer seg gjennom brudd, og andre har sikkert vært gjennom verre. Dert man ikke dør av gjør en sterkere.

Men akkurat nå, skullejeg så gjerne ha visst grunnen. At han kunne fortelle meg den egentlige grunnen for at han ikke har følelser for meg. For han er skråsikker på at det ikke er stresset i hverdagen, der studier på kveldstid, og husoppussing i helgene er grunnen.

Hvist han vet at det IKKE er det, da må det jo være meg??? At jeg har endel egenskaper som han ikke liker, som gjorde at han mista følelsene. Jeg vil vite det, om det er noe med meg. Da vil det være lettere å akseptere å gå vider, finne noen som kan elske meg på tross av min dårlig sider.

Jeg vet jo vi alle har gode å dårlige sider. Jeg vet også om mine, noe som gjør at jeg prøver å minske på skadene. Men jeg vet ogsåat uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke å slette disse egenskapene. De er endel av meg. Men om det er disse egenskapene med meg som gjør at han ikke elsker meg lengre... ja, da kan jeg vite det og gå videre.

For nå går jeg rundt og tror han har gjort noe veldig dumt, og at om jeg bare gir ham tid, så vil han se hvor dum han er... Jeg bare venter. Og jeg vil heller vite for så å gå videre...likesom-..

Men jeg får ham ikke til å prate... Så nå må jeg leve med en mann som ikke vil ha meg de neste to månede før jeg blir ferdig med doktorgraden og kan ta meg et pustepause hjemme hos mor.

[Mary Poppins]

Hei. Takk for svar. Ja, jeg vet jeg må gjøre ting igjen, fokusere på å få nok mat og søvn, og trening.

Jeg vet også om at man kommer seg gjennom brudd, og andre har sikkert vært gjennom verre. Dert man ikke dør av gjør en sterkere.

Men akkurat nå, skullejeg så gjerne ha visst grunnen. At han kunne fortelle meg den egentlige grunnen for at han ikke har følelser for meg. For han er skråsikker på at det ikke er stresset i hverdagen, der studier på kveldstid, og husoppussing i helgene er grunnen.

Hvist han vet at det IKKE er det, da må det jo være meg??? At jeg har endel egenskaper som han ikke liker, som gjorde at han mista følelsene. Jeg vil vite det, om det er noe med meg. Da vil det være lettere å akseptere å gå vider, finne noen som kan elske meg på tross av min dårlig sider.

Jeg vet jo vi alle har gode å dårlige sider. Jeg vet også om mine, noe som gjør at jeg prøver å minske på skadene. Men jeg vet ogsåat uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke å slette disse egenskapene. De er endel av meg. Men om det er disse egenskapene med meg som gjør at han ikke elsker meg lengre... ja, da kan jeg vite det og gå videre.

For nå går jeg rundt og tror han har gjort noe veldig dumt, og at om jeg bare gir ham tid, så vil han se hvor dum han er... Jeg bare venter. Og jeg vil heller vite for så å gå videre...likesom-..

Men jeg får ham ikke til å prate... Så nå må jeg leve med en mann som ikke vil ha meg de neste to månede før jeg blir ferdig med doktorgraden og kan ta meg et pustepause hjemme hos mor.

Noen ganger er det desverre sånn at man ikke kan si spesifikt hva det er som gjør at man ikke har følelser lenger. Jeg gjorde det slutt en gang med en mann, og han var også overbevist om at mine manglende følelser skyldtes at vi ikke hadde hatt nok tid til hverandre og ba meg om å gi det en siste sjanse. Men desverre så visste jeg at jeg var så ferdig med han at det var ikke aktuelt med en ny sjanse. Jeg kunne ikke sette fingeren på noen spesielle egenskaper ved han som gjorde at jeg mistet følelsene, og det var derfor veldig vanskelig å gi han noen forklaring.

Jeg skjønner kjempegodt at du gjerne vil høre en grunn, og hadde han hatt _en_ spesiell grunn så hadde han nok helt sikkert sagt det, men sånn er det desverre ikke alltid :-/

[Gjest sjøstjerna]

Noen ganger er det desverre sånn at man ikke kan si spesifikt hva det er som gjør at man ikke har følelser lenger. Jeg gjorde det slutt en gang med en mann, og han var også overbevist om at mine manglende følelser skyldtes at vi ikke hadde hatt nok tid til hverandre og ba meg om å gi det en siste sjanse. Men desverre så visste jeg at jeg var så ferdig med han at det var ikke aktuelt med en ny sjanse. Jeg kunne ikke sette fingeren på noen spesielle egenskaper ved han som gjorde at jeg mistet følelsene, og det var derfor veldig vanskelig å gi han noen forklaring.

Jeg skjønner kjempegodt at du gjerne vil høre en grunn, og hadde han hatt _en_ spesiell grunn så hadde han nok helt sikkert sagt det, men sånn er det desverre ikke alltid :-/

Enig.

Man kan også bare ha vokst fra hverandre, dvs utviklet seg i litt ulik retning. Vanskelig å si nøyaktig _hva_ som er "galt".

[jubalong70]

Takk for svar.

Jeg vet at alt kommer til å gå seg til.. tilslutt. Men jeg føler meg så utoligalene nå. Han har tatt fra meg alt. Absolutt alt. Jeg har ikke råd til å beholde huset... Kan ikke beholde hunden.. Hva slags liv blir jeg til å ha med hund? Må rett hjem for å ta vare på hunden hver dag.. Uten muligheter til å dra noen plasser. Hadde vært enklere om det var en sosial hund jeg hadde men hun er redd andre hunder, så det funker ikke å gå til hundeparken for å møte mennesker.

Familien hans har han selvsakt tatt fra meg. De lekte happy family uten meg i dag. Ringte for å spørre om noe, og der var de allesammen... kosa seg i sola. Jeg.. helt alene.

Prate med venner? Joa, men min beste venninne flytta fra byen før jul.. Hun har vært til stor støtte disse dagene, men nå drar hun i morgen. Eller er mine venner mer overfladiske.. Slike jeg ikke vil byrde med min sorg.

Jeg har gått helt alene i dag.. sett familier og par kose seg på stranden,mens tårene flommer nedover kinnene.

Jeg ser ingen annen utvei enn å bli ferdig med doktorgranden for så å flytte hjem til mor for sommeren. Men mister jeg hunden.

Herregud, han tok fra meg alt. Absolutt alt. Og nå må jeg starte helt pånytt igjen.. Helt fra scratch...

Uff, jeg blir så lei meg på dine vegne.

Jeg tror du gjør lurt i å gjøre ferdig doktorgraden og så komme deg hjem. Starte på nytt.

Og når du kommer hjem kan du få deg en ny hund - en som er bare din, og som ingen kan ta fra deg.

Hjemme blir det også lettere å få avstand til alt.

Så nå må du bare "stå han av" en stund, så kan du knekke litt i hop når du kommer hjem til dine, før du stabler deg på bena igjen og begynner et nytt og bedre liv.

Vi er mange som tenker på deg og sender legende tanker til hjertet ditt.

[Gjest fullstendig lammet]

Uff, jeg blir så lei meg på dine vegne.

Jeg tror du gjør lurt i å gjøre ferdig doktorgraden og så komme deg hjem. Starte på nytt.

Og når du kommer hjem kan du få deg en ny hund - en som er bare din, og som ingen kan ta fra deg.

Hjemme blir det også lettere å få avstand til alt.

Så nå må du bare "stå han av" en stund, så kan du knekke litt i hop når du kommer hjem til dine, før du stabler deg på bena igjen og begynner et nytt og bedre liv.

Vi er mange som tenker på deg og sender legende tanker til hjertet ditt.

Takk for svar.

Men hunden er min, og bare min. Men, skal jeg starte et nytt liv kan jeg ikke være hemmet med å måtte være hjemme med hunden. jeg kan ikke møte ander hundemennesker, siden hun er redd andre hunder, og dermed blir jeg gående alene. Det er det som er problemet. Ellers er hun verdens beste, og det pga meg.

Men jeg skjønner...

[Gjest fullstendig lammet]

Noen ganger er det desverre sånn at man ikke kan si spesifikt hva det er som gjør at man ikke har følelser lenger. Jeg gjorde det slutt en gang med en mann, og han var også overbevist om at mine manglende følelser skyldtes at vi ikke hadde hatt nok tid til hverandre og ba meg om å gi det en siste sjanse. Men desverre så visste jeg at jeg var så ferdig med han at det var ikke aktuelt med en ny sjanse. Jeg kunne ikke sette fingeren på noen spesielle egenskaper ved han som gjorde at jeg mistet følelsene, og det var derfor veldig vanskelig å gi han noen forklaring.

Jeg skjønner kjempegodt at du gjerne vil høre en grunn, og hadde han hatt _en_ spesiell grunn så hadde han nok helt sikkert sagt det, men sånn er det desverre ikke alltid :-/

Takk. Det hjalp faktisk å vite at andre heller ikke har svar. Da kan jeg forstå mer. At det går an å ikke vite hvorfor. Jeg trodde han helt og fullt visste, men ville ikke fortelle meg.

Jeg kommer til å bli OK tilslutt. Bare lurer på hvor langt tid jeg må beregne før jeg kan føle meg lykkelig igjen. For jeg har, med handen på hjertet følt meg lykkelig, hver dag frem til torsdagen. Da bomba ble sluppet. Helt frem til siste dag, følte jeg meg elsket. Han fikk meg til å føle meg elsket. Det er derfor jeg er så i sjokk nå. Det var liksom ingenting som tilsa at han ikke elsket meg lengre.

Men, som han sier.. han er ennå glad i meg, bryr seg om meg, og vil gjøre alt for at jegs skal klare å fullføre doktorgraden. Han vil gjøre det enklest mulig for meg å komme meg videre. Og det føles faktisk litt godt... på en vond måte liksom...

[Mary Poppins]

Takk. Det hjalp faktisk å vite at andre heller ikke har svar. Da kan jeg forstå mer. At det går an å ikke vite hvorfor. Jeg trodde han helt og fullt visste, men ville ikke fortelle meg.

Jeg kommer til å bli OK tilslutt. Bare lurer på hvor langt tid jeg må beregne før jeg kan føle meg lykkelig igjen. For jeg har, med handen på hjertet følt meg lykkelig, hver dag frem til torsdagen. Da bomba ble sluppet. Helt frem til siste dag, følte jeg meg elsket. Han fikk meg til å føle meg elsket. Det er derfor jeg er så i sjokk nå. Det var liksom ingenting som tilsa at han ikke elsket meg lengre.

Men, som han sier.. han er ennå glad i meg, bryr seg om meg, og vil gjøre alt for at jegs skal klare å fullføre doktorgraden. Han vil gjøre det enklest mulig for meg å komme meg videre. Og det føles faktisk litt godt... på en vond måte liksom...

Nei jeg tror absolutt ikke han sitter med svaret på hvorfor han ikke lenger har følelser, og bare ikke vil fortelle deg. Han er nok på en måte like forvirret som deg når det gjelder det spørsmålet.

Jeg skjønner at dette virkelig har kommet som et sjokk for deg. Har du ikke følt at noe har vært galt i det hele tatt? Jeg synes han skulle tatt det opp når han begynte å bli usikker slik at du på en måte kunne forberedt deg litt mere.

Du blir garantert OK til slutt men hvor lang tid det tar avhenger faktisk mye av hvordan du velger å leve livet ditt fremover. Går du og håper på at han skal forandre mening tar det myyyye lengre tid. Det samme gjelder om du går og dveler på tankene om hva som kunne vært, hvor fint dere kunne fått det sammen osv. Det hjelper heller ikke å analysere det han sier og prøve å tenke og forstå hvordan han tenker osv. Han er ferdig i ditt liv. Tillat deg å være trist og gråte i noen dager ,også begynner du å konsentrere deg om doktorgraden din, og hvordan du skal få orden på livet ditt fremover. Det kommer til å gå skal du se :-) Husk at veldig mange har opplevd akkurat det du går gjennom nå, selv om jeg vet det er en veldig mager trøst akkurat nå :-/

[Gjest fullstendig lammet]

Nei jeg tror absolutt ikke han sitter med svaret på hvorfor han ikke lenger har følelser, og bare ikke vil fortelle deg. Han er nok på en måte like forvirret som deg når det gjelder det spørsmålet.

Jeg skjønner at dette virkelig har kommet som et sjokk for deg. Har du ikke følt at noe har vært galt i det hele tatt? Jeg synes han skulle tatt det opp når han begynte å bli usikker slik at du på en måte kunne forberedt deg litt mere.

Du blir garantert OK til slutt men hvor lang tid det tar avhenger faktisk mye av hvordan du velger å leve livet ditt fremover. Går du og håper på at han skal forandre mening tar det myyyye lengre tid. Det samme gjelder om du går og dveler på tankene om hva som kunne vært, hvor fint dere kunne fått det sammen osv. Det hjelper heller ikke å analysere det han sier og prøve å tenke og forstå hvordan han tenker osv. Han er ferdig i ditt liv. Tillat deg å være trist og gråte i noen dager ,også begynner du å konsentrere deg om doktorgraden din, og hvordan du skal få orden på livet ditt fremover. Det kommer til å gå skal du se :-) Husk at veldig mange har opplevd akkurat det du går gjennom nå, selv om jeg vet det er en veldig mager trøst akkurat nå :-/

Nei. Det kom som lyn fra klar himmel. Jo, noe var jo galt. Vi var begge stresset, og han hadde mye på gang i livet. Jeg trodde han bare lot det gå utover meg, ikke at han ikke elsket meg lengre.

Jeg trodde om skulle gjøre noe med livet, så var det å fjerne det som ødela, slik at vi kunne få det bra igjen. Ikke fjerne meg fra livet. Trodde ikke det var meg som fikk ham i dårlig humør.

Som sakt, han fikk meg til å føle meg elsket, selv til siste dag. For han kysset meg, holdt rundt meg hver dag. Fikk meg til å le, og flørta. Jeg forstår bare ikke.

[songbirdy]

Hei. Takk for svar. Ja, jeg vet jeg må gjøre ting igjen, fokusere på å få nok mat og søvn, og trening.

Jeg vet også om at man kommer seg gjennom brudd, og andre har sikkert vært gjennom verre. Dert man ikke dør av gjør en sterkere.

Men akkurat nå, skullejeg så gjerne ha visst grunnen. At han kunne fortelle meg den egentlige grunnen for at han ikke har følelser for meg. For han er skråsikker på at det ikke er stresset i hverdagen, der studier på kveldstid, og husoppussing i helgene er grunnen.

Hvist han vet at det IKKE er det, da må det jo være meg??? At jeg har endel egenskaper som han ikke liker, som gjorde at han mista følelsene. Jeg vil vite det, om det er noe med meg. Da vil det være lettere å akseptere å gå vider, finne noen som kan elske meg på tross av min dårlig sider.

Jeg vet jo vi alle har gode å dårlige sider. Jeg vet også om mine, noe som gjør at jeg prøver å minske på skadene. Men jeg vet ogsåat uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke å slette disse egenskapene. De er endel av meg. Men om det er disse egenskapene med meg som gjør at han ikke elsker meg lengre... ja, da kan jeg vite det og gå videre.

For nå går jeg rundt og tror han har gjort noe veldig dumt, og at om jeg bare gir ham tid, så vil han se hvor dum han er... Jeg bare venter. Og jeg vil heller vite for så å gå videre...likesom-..

Men jeg får ham ikke til å prate... Så nå må jeg leve med en mann som ikke vil ha meg de neste to månede før jeg blir ferdig med doktorgraden og kan ta meg et pustepause hjemme hos mor.

''Hvist han vet at det IKKE er det, da må det jo være meg??? At jeg har endel egenskaper som han ikke liker, som gjorde at han mista følelsene. Jeg vil vite det, om det er noe med meg. Da vil det være lettere å akseptere å gå vider, finne noen som kan elske meg på tross av min dårlig sider.

Jeg vet jo vi alle har gode å dårlige sider. Jeg vet også om mine, noe som gjør at jeg prøver å minske på skadene. Men jeg vet ogsåat uansett hvor mye jeg prøver, så klarer jeg ikke å slette disse egenskapene. De er endel av meg. Men om det er disse egenskapene med meg som gjør at han ikke elsker meg lengre... ja, da kan jeg vite det og gå videre. ''

Vi har alle gode og mindre gode sider. De er ikke nødvendigvis DÅRLIGE. Det som passer sammen med en person, passer dårlig sammen med en annen.

Et litt dårlig eksempel kanskje men se det i overført betydning; Jeg liker å ha "beina på bordet". Kjæresten ikke. Om ikke det blir krangler hver gang, så er det en "greie" der hele tiden. Småting. Ting som gjør at jeg føler jeg aldri er bra nok, det er meg det er noe galt med. Så blir det slutt. Ny kjæreste. Som også liker å ha "beina på bordet"! Plutselig kan en slappe av og være seg selv. En helt annen tilværelse. Det vil komme til deg også!

klem