Elskere/venner/kjærester

[Gjest Vurderer om dette går...]

Jeg har møtt en mann som er flott for meg i dag, men ikke for fremtiden. Problemet er at jeg vet at det av ulike grunner ikke kan vare i lengden. Nå blir vi mer og mer involvert, jeg kjenner jeg rives flere steder. Han gjør også det.

Vi har forsøkt i et halvt år å bare være venner. Hver gang det er alkohol inn i bildet, klarer vi ikke det. De gangene det ikke er alkohol inne i bildet så klarer han det (men han har sagt at han har lyst på meg hele tiden). Jeg klarer heller ikke å være venn sammen ham, kroppen min reagerer jo med å ville ha sex noe som jeg da selvfølgelig utstråler uten å ville det.

Vi har et nært emosjonellt bånd, vi har det hyggelig sammen, prater og har det morsomt.

Dette er nok for meg i dag. Jeg er så usikker på om det kan gå, fordi slike forhold ender vel med at en blir for glad i den andre? Tidligere har det alltid vært jeg som har gjort det slutt, jeg får nok etter en tid.

Vi er begge nokså skadeskutte tror jeg, og vi møtes på en fin måte, men ingen er stormende forelsket (jeg er usikker på om han klarer å bli det igjen, eller om han holder igjen i frykt). Vi har forsøkt å "ta avstand", og ingen vil kutte kontakten helt, jeg vil ha denne mannen i livet mitt, for han er et så fint menneske. Vi har hatt "den store samtalen" utallige ganger nå, og ender til sengs, gang på gang, selv når vi har bestemt oss for å være venner.

Her før helgen ga vi opp hele venneprosjektet, men vi er jo ikke "sammen" heller. Jeg får nattatelefon, og god morgen meldinger når vi ikke er sammen. Det vil jo si at han tenker på meg? Ofte. :-)

Han tenner meg, får meg til å le, er følsom for hvordan jeg har det, og vi kan virkelig snakke sammen, og jeg digger å være litt "uskikkelig" synes det er så godt. Jeg er nok litt bohemtype av meg, samtidig som jeg er veldig "skikkelig" i manges øyne. Han får se denne biten av meg, og det er så godt å bare leve den ut og ikke legge bånd på den. Av ulike grunner så ser jeg at det kan ikke vare, for han har et problem som ikke går over av seg selv og som jeg ikke vil ta ansvar for. Dette vet han fordi vi har snakket om det. Han forsøker å gjøre noe med det og jeg tenker at det kommer til å ta tid.

Samtidig, når dette er fint for meg, hvorfor skulle jeg ikke bare kunne gjøre det sånn som vi gjør det nå? Jeg er ikke så innmari prippen akkurat. Jeg nyter det. Jeg vet det blir et møte i tid, en tid i livet mitt og at det umulig kan ende bra. Samtidig har vi samme yrke og kommer til å treffes gjennom det i mange år det har vi også snakket om. Jeg tror jeg er for glad i ham til å ikke ha ham i livet mitt, jeg tror heller ikke det blir et problem å ha ham der. Med mindre dette bærer galt av sted.

Samtidig nyter jeg det jo for mye til å klare å la det bli med det, men en liten djevel driver og forteller meg at dette kan gå galt. Han er ikke forelsket sier han, og forsøker å være skikkelig, noe han ikke har problemer med ellers, men han klarer ikke å stå ved det han har bestemt, det er noe ved meg som gjør at han bare ikke klarer det (hva nå det er?). Og det går begge veier, og det er vanskelig. Jeg rives mellom å være "ordentlig" i dette, og det å bare gi blaffen, ha det supergøy og bare nyte.

Jeg er jo også så gammel nå at jeg fornuftsmessig vet at jeg burde se meg om etter en mann som er bra for meg for fremtiden. En jeg kan få barn med.

Noen som har synspunkter, er det mulig å være venner og elskere og klare å avslutte det på en fin måte når tiden er inne for det?

[Gjest Vurderer om dette går...]

Trenger ikke svar. Trengte en utblåsning, og å tenke meg om. Fornuften må få siste ord.

Det må bli helt slutt på dette.

[glennb]

Trenger ikke svar. Trengte en utblåsning, og å tenke meg om. Fornuften må få siste ord.

Det må bli helt slutt på dette.

Du vil finne en annen mann kroppen din reagerer likt på, som samtidig er verdt å satse på :-)

Så det så!