Systematisk avvisning

[Gjest Trist å bli avvist...]

To søskenbarn: Gutt 6 år, jente 4 1/2 år.

Han har en rolig gemytt, hun er energisk og litt "propell".

Han avviser henne systematisk. Alt hun foreslår vender han ryggen til. Uansett hva hun gjør av hengivne tilnærmelser vil han ikke komme henne i møte.

Gutten er ellers snill og god som dagen er lang. Til sin andre baby-niese er han omsorgsfull og ivaretagende.

Problemet har nå blitt såpass stort at jentas mor ikke ønsker å utsette datteren sin for denne avvisningen som barnet helt tydelig blir opprørt og trist av.

Hvordan løser vi floken?

[filiokus81]

Alvorlig prat med gutten om hvordan hans oppførsel påvirker kusinen? Det burde definitivt være første skritt i alle fall syns jeg.

[soleil]

Jeg trodde først de var søsken da jeg leste dette og syns da dette var veldig trist.

Når de faktisk er søskenbarn så syns jeg ikke dette er så ille. Jeg ville prøvd å legge til rette for aktiviteter som de begge likte å gjøre sammen og prøve å ikke tvinge dem til å være mer sammen enn nødvendig.

Ville prøvd å legge til rette for at jenta fikk positiv kontakt med andre barn. 6-åringen kan man godsnakke litt med og belønne med ros osv, men er de helt på to ulike planeter så er det vel ingen vits i å tvinge dem til å like hverandre? Noen mennesker passer rett og slett ikke sammen, og slik kan det være med barn og.

[frosken]

Mødrene må kunne bli enige seg i mellom om hvordan situasjonen skal håndteres. Ser ingen grunn til at ikke barna skal kunne lære å jenke seg litt etter hverandres behov. Eldstemann må kunne strekke seg og bli med på ting kusinen foreslår, og minstemann må lære å la ham få være litt i fred innimellom dersom han ønsker det.

Tror hovedproblemet ligger i at mødrene ikke ser ut til å kunne bli enige seg i mellom mht hva som er rimelig løsning.

[Gjest ikke bry dere i alle saker]

Ingenting skal gjøres. Barn ordner dette selv med tiden.

Du kan ikke tvinge han til å like henne.

[black wealch]

Det er ikke slik at det bare er å sette to barn sammen så skal de leike og være venner.

Du kan kreve av gutten at han oppfører seg og svarere høflig, men ikke at han skal leike med jenta.

Samme skal du kreve av jenta, hun skal spørre pent og hyggelig, men ikke mase og styre om han svarer nei på hennes forslag.

Folkeskikk må de ha, men må få velge selv hva de vil være med på av leiking.

[Onsdag1365380628]

Jeg ville nok ikke tatt på vei for dette, langt mindre sett på det som et "problem" som må løses.

Unger er unger og må selv velge hvem de vil være sammen med. Til eksempel kan jeg nevne min egen datter. Hun var jevnaldrende med min venninnes datter og vi så for oss et evig venninneforhold. De lekte godt sammen til de var rundt 5-6 år, etter dette var de som fremmede for hverandre. Det var helt tydelig at de ønsket å velge venner selv.

[cecily]

Det er ikke slik at det bare er å sette to barn sammen så skal de leike og være venner.

Du kan kreve av gutten at han oppfører seg og svarere høflig, men ikke at han skal leike med jenta.

Samme skal du kreve av jenta, hun skal spørre pent og hyggelig, men ikke mase og styre om han svarer nei på hennes forslag.

Folkeskikk må de ha, men må få velge selv hva de vil være med på av leiking.

Enig med deg.

[Helmi]

Jeg tror ikke en kan tvinge fram slikt - kan hende de aldri finner kjemien.

Eller kanskje blir det som med to av mine barn: det er nesten 3 år mellom dem og de har vært som hund og katt siden minstemann ble født. Det tok rundt 17 år før storebror skjønte at lillebror er et helt ok menneske.

Vi har alltid krevd av begge to (og spesielt den eldste) at de skal vise respekt for hverandre, men det hadde aldri fallt meg inn å tvinge dem til samvær som ingen av dem trivdes med. Nå er de 16 og 19 - og svært gode kompiser

[Bookworm]

Jenta er akkurat såpass mye yngre enn gutten at han synes hun er irriterende og vil ikke leke med henne. Dette har ingenting med disse to barna å gjøre, men slik er det ofte.

At han bryr seg om et yngre barn enn henne, er naturlig - da barn i denne alderen gjerne "passer" på de veldig små.

Det er nok ingenting dere kan gjøre til dette, barn må selv få velge hvem de vil være sammen med (men dere skal selvfølgelig kreve at han oppfører seg høflig og pent overfor henne, som mot alle andre mennesker) - jeg blir litt irritert på at det kan synes som at barn skal like alle vi bestemmer at de skal like...

[org]

La gutten være i fred, og be søskenbarnet la ham være.

[Gjest Villniss]

Jenta er akkurat såpass mye yngre enn gutten at han synes hun er irriterende og vil ikke leke med henne. Dette har ingenting med disse to barna å gjøre, men slik er det ofte.

At han bryr seg om et yngre barn enn henne, er naturlig - da barn i denne alderen gjerne "passer" på de veldig små.

Det er nok ingenting dere kan gjøre til dette, barn må selv få velge hvem de vil være sammen med (men dere skal selvfølgelig kreve at han oppfører seg høflig og pent overfor henne, som mot alle andre mennesker) - jeg blir litt irritert på at det kan synes som at barn skal like alle vi bestemmer at de skal like...

Ja, enig med deg til en viss grad om at barn må få lov til å leke med hvem de vil, og at vi ikke skal tvinge dem til å like noen.

Men av og til synes jeg faktisk at de "må" lære å forholde seg til folk de ikke liker også.

Et eksempel, selv om det kanskje er litt utenom det dere diskuterer her: Jeg har ei venninne med et barn som ikke er helt som andre, og barna mine liker overhodet ikke det barnet. Hver gang de skal på besøk eller vi skal besøke dem, er det offing og stønning, klaging og sure kommentarer. Men jeg synes de faktisk MÅ lære seg å omgås det barnet. Jeg har forklart at jeg forstår dem, og at besøket bare er for noen timer, og at de i den tida må være greie og høflige, leke fint, osv. Har jo selvsagt også forklart dem at dette barnet har en lidelse/sykdom som gjør at det er som det er, men at det likevel er like mye verdt som alle andre og fortjener (som alle andre) og bli behandlet bra. Og det går faktisk fint. Bedre og bedre for hver gang.

Og en annen ting: På skolen til barna mine har de en regel som sier at "alle får være med på leken". Det synes jeg er en fin regel, men ikke for enhver pris.

[morsan]

Mødrene må kunne bli enige seg i mellom om hvordan situasjonen skal håndteres. Ser ingen grunn til at ikke barna skal kunne lære å jenke seg litt etter hverandres behov. Eldstemann må kunne strekke seg og bli med på ting kusinen foreslår, og minstemann må lære å la ham få være litt i fred innimellom dersom han ønsker det.

Tror hovedproblemet ligger i at mødrene ikke ser ut til å kunne bli enige seg i mellom mht hva som er rimelig løsning.

Enig med deg.

[UlrikkeE]

Han liker henne kanskje ikke, rett og slett. Og man kan ikke tvinge noen til å like andre.

Det man KAN forvente er at han forsåvidt er høflig mot henne - men det forstår jeg at han vil slite med hvis hun får "lov" til å mase på ham ustanselig...

Noen har bare ikke kjemi... Kanskje de får kjemi når de blir eldre, kanskje ikke. De får garantert IKKE kjemi dersom de tvinges til noe nå...

[Gjest togli]

Ja, enig med deg til en viss grad om at barn må få lov til å leke med hvem de vil, og at vi ikke skal tvinge dem til å like noen.

Men av og til synes jeg faktisk at de "må" lære å forholde seg til folk de ikke liker også.

Et eksempel, selv om det kanskje er litt utenom det dere diskuterer her: Jeg har ei venninne med et barn som ikke er helt som andre, og barna mine liker overhodet ikke det barnet. Hver gang de skal på besøk eller vi skal besøke dem, er det offing og stønning, klaging og sure kommentarer. Men jeg synes de faktisk MÅ lære seg å omgås det barnet. Jeg har forklart at jeg forstår dem, og at besøket bare er for noen timer, og at de i den tida må være greie og høflige, leke fint, osv. Har jo selvsagt også forklart dem at dette barnet har en lidelse/sykdom som gjør at det er som det er, men at det likevel er like mye verdt som alle andre og fortjener (som alle andre) og bli behandlet bra. Og det går faktisk fint. Bedre og bedre for hver gang.

Og en annen ting: På skolen til barna mine har de en regel som sier at "alle får være med på leken". Det synes jeg er en fin regel, men ikke for enhver pris.

Jeg er veldig enig med deg i det du skriver her!

Man lar rett og slett ikke barna få lov til å utestenge andre fordi de "ikke liker" vedkommende. Det er klart at man kan slippe å leke med barn som ikke oppfører seg, men når de oppfører seg bra, så inkluderer man også dette barnet i leken.

Barn skal lære å verdsette det at mennesker er ulike.

[frosken]

Ja, enig med deg til en viss grad om at barn må få lov til å leke med hvem de vil, og at vi ikke skal tvinge dem til å like noen.

Men av og til synes jeg faktisk at de "må" lære å forholde seg til folk de ikke liker også.

Et eksempel, selv om det kanskje er litt utenom det dere diskuterer her: Jeg har ei venninne med et barn som ikke er helt som andre, og barna mine liker overhodet ikke det barnet. Hver gang de skal på besøk eller vi skal besøke dem, er det offing og stønning, klaging og sure kommentarer. Men jeg synes de faktisk MÅ lære seg å omgås det barnet. Jeg har forklart at jeg forstår dem, og at besøket bare er for noen timer, og at de i den tida må være greie og høflige, leke fint, osv. Har jo selvsagt også forklart dem at dette barnet har en lidelse/sykdom som gjør at det er som det er, men at det likevel er like mye verdt som alle andre og fortjener (som alle andre) og bli behandlet bra. Og det går faktisk fint. Bedre og bedre for hver gang.

Og en annen ting: På skolen til barna mine har de en regel som sier at "alle får være med på leken". Det synes jeg er en fin regel, men ikke for enhver pris.

Jeg er enig i det du skriver her.

Etter min oppfatning blir det litt vel eksklusivt å ikke kunne være villig til å leke _litt_ med en yngre kusine når familien treffes. Tilsvarende må den yngste lære å ikke mase alt for mye, samt kanskje å ikke gi fetteren så mye "makt" gjennom sin avvisning.

Etter min mening bør og kan de voksne bidra til å påvirke begge barna i en gunstig retning.

[Scapa_c]

Må de leke sammen da? Høres ikke ut som han liker henne, uansett av hvilken grunn er det ganske så bedritent å _måtte_ være sammen med og "leke" med folk man ikke liker....

Er forsåvidt enig med andre her som har svart at gutten bør lære litt høflighet og også kanskje få vite hva hans avvisninger gjør med jenta. Men han kan fint være høflig uten å måtte leke med henne, og jeg synes også at jenta bør få vite hva hennes "masing" gjør med fetter'n.

Barn må lære seg å omgås ulike msk, men dette gjelder begge veier synes jeg. Det er ikke bare han som skal måtte tilpasse seg, synes at hun også bør lære seg at ikke alle kanskje har lyst å være sammen med henne.

Hvis mammaene er sånne som treffes ofte, så kan det jo være at det løser seg av seg selv etterhvert. Men hvis det er sånn at mammaene gjerne vil at de skal være venner pga at de er søskenbarn, så synes jeg at mammaene burde legge fra seg denne ideen. Man blir ikke automatisk venner bare fordi man tilfeldigvis er i familie...

[cecily]

Jeg er enig i det du skriver her.

Etter min oppfatning blir det litt vel eksklusivt å ikke kunne være villig til å leke _litt_ med en yngre kusine når familien treffes. Tilsvarende må den yngste lære å ikke mase alt for mye, samt kanskje å ikke gi fetteren så mye "makt" gjennom sin avvisning.

Etter min mening bør og kan de voksne bidra til å påvirke begge barna i en gunstig retning.

Jeg er en slik ikke-poker-ansikt-menneske, som bare ikke orker å småsnakke eller være med mennesker jeg bare ikke klarer å like. Når jeg likevel blir tvunget til å være med slike, av høflighet og andre restriksjoner - da er det like før jeg dør. Jeg er ganske sikker på at det syns.

Å være høflig og kunne forholde seg til andre, uansett like eller ikke like, det er ikke det samme som å være med. Det bare går ikke an å tvinge gjennom. Å gjøre det mot denne seksåringen ville vært en maktdemonstrasjon mot ham.

[frosken]

Jeg er en slik ikke-poker-ansikt-menneske, som bare ikke orker å småsnakke eller være med mennesker jeg bare ikke klarer å like. Når jeg likevel blir tvunget til å være med slike, av høflighet og andre restriksjoner - da er det like før jeg dør. Jeg er ganske sikker på at det syns.

Å være høflig og kunne forholde seg til andre, uansett like eller ikke like, det er ikke det samme som å være med. Det bare går ikke an å tvinge gjennom. Å gjøre det mot denne seksåringen ville vært en maktdemonstrasjon mot ham.

*'Å være høflig og kunne forholde seg til andre, uansett like eller ikke like, det er ikke det samme som å være med. Det bare går ikke an å tvinge gjennom. Å gjøre det mot denne seksåringen ville vært en maktdemonstrasjon mot ham.

''

Hvis de to barna er sammen på f.eks en familiemiddag uten andre barn til stede, så er det etter min oppfatning en del av vanlig høflighet å være i stand til f.eks. bygge lego med sin kusine. Tilsvarende må kusinen akseptere at fetter innimellom vil bygge alene.

Jeg ser det som en stor fordel å kunne være såpass fleksibel at man er i stand til å gjøre noe sammen med mennesker som ikke nødvendigvis er de man foretrekker aller sterkest.

[Gjest Villniss]

*'Å være høflig og kunne forholde seg til andre, uansett like eller ikke like, det er ikke det samme som å være med. Det bare går ikke an å tvinge gjennom. Å gjøre det mot denne seksåringen ville vært en maktdemonstrasjon mot ham.

''

Hvis de to barna er sammen på f.eks en familiemiddag uten andre barn til stede, så er det etter min oppfatning en del av vanlig høflighet å være i stand til f.eks. bygge lego med sin kusine. Tilsvarende må kusinen akseptere at fetter innimellom vil bygge alene.

Jeg ser det som en stor fordel å kunne være såpass fleksibel at man er i stand til å gjøre noe sammen med mennesker som ikke nødvendigvis er de man foretrekker aller sterkest.

Ja enig i det, frosken. Slik lærdom hjemmefra vil komme dem til nytte på skole og i arbeidsliv seinere. På skolen blir man jo f.eks. plassert i prosjektgrupper med andre barn man kanskje ikke liker. Og da må man ha lært at det faktisk går an å oppføre seg pent og å samarbeide med dem likevel.

Og i jobbsammenheng... Ja, man bestemmer jo ikke hvem en vil jobbe med... Sånn er livet. Jo tidlligere man lærer å forholde seg til ulike typer mennesker, jo lettere tror jeg voksenlivet vil gå for mange. I allfall på det sosiale plan. Er man sosial, åpen og inkluderende mot andre er man med på å skape et godt og trivelig arbeidsmiljø, osv, osv osv